Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

Arkiv for: mars, 2016

Jeg gråter for Belgia

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 22. mars , 2016 kl. 11:25

Hvor mange terrorangrep må til før vi kan bekjempe ondskapen som sprer seg som ild i tørrt gress gjennom hele kontinentet? Hvor mange flere uskyldige liv må gå tapt?

Jeg snakker om den politiske ideologien, ikke om religion. Religion er hvordan du tolker det selv. Ondskapsfulle mennesker ville vært ondskapsfulle uansett hvilket livssyn de hadde tilhørt. Jeg snakker om alle disse maktsyke menneskene som utnytter og hjernevasker de fortapte i samfunnet, og de naive unge. De som får tillitt og blir sett på som forbilder, som deretter manipulerer mennesker som en gang var helt uskyldige – i sitt skitne maktspill. Det er DE som er problemet. De som spiller på kjærlighet, tilhørighet, håpet om en lykkelig fremtid, for å deretter true deg på livet om du ikke gjør som de sier. Er ikke dette ganske likt metodene som brukes i human trafficking? Du blir en slave. Brukt. Ofret.

Charlie Hebdo-angrepet skjedde tre måneder før jeg flyttet til Paris. Kjæresten min var her. Det jødiske supermarkedet som terroristene angrep etter de hadde angrepet Charlie Hebdo-kontoret, er i nabolaget vi bor i. Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, var jeg den 13. November i stua her og så på nyhetene fra angrepene startet på Stade de France, i gatene/gatekaféene og til slutt Bataclan. Jeg var livredd hver gang jeg måtte forlate leiligheten i flere uker etterpå. Redd og trist.

Facebook-feeden min var full av meldinger fra bekymrede venner og familliemedlemmer som håpet at jeg ikke var rammet. Jeg var heldigvis ikke det. Men nå vet jeg ikke lenger hvor lenge jeg kommer til å leve. Er ikke det en ganske uhyggelig tanke? Du vet ikke lenger om noe så simpelt som å ta t-banen, handle dagligvarer eller spise på restaurant, kommer til å bli det aller siste du gjør.

Idag skulle enkelte mennesker i Brussel ta fly. Kanskje de skulle på ferie? Kanskje de skulle på konferanse? Kanskje de skulle besøke noen? Andre tok sin siste tur med t-banen idag. For å dra på jobb. Skole. Hjem. Treffe venner. Hvem vet. Brått ble de revet fra denne verden. Og igjen står de stakkars pårørende, som nå har mistet sine kjære, og må bli påminnet om den grufulle hendelsen igjen, og igjen, i alle medier.

Og igjen står vi andre og kjenner på forskjellige følelser. Sinne, frykt , tristhet.

I dag gråter jeg for Belgia.

(bildet under er fra minnesmarkeringen  for Charlie Hebdo og 13. November, på Place de la Republique i Paris)

tumblr_o2fp8pARTJ1trpbwro1_1280

 

 

 

utfordring: alene

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 21. mars , 2016 kl. 22:28

10363230_10206805789292372_9156584301651231243_n

Det er merkelig dette med kulturforskjeller fra land til land, og at det finnes så vanvittig mange forskjellige kulturer bare innenfor Europa. Og når jeg snakker om kulturforskjeller, så mener jeg til og med de bittesmå rare vanene som du ikke legger merke til før du begynner å leve et komplett hverdagsliv et nytt sted.

Og akkurat nå tenker jeg mer konkret på det å gå på kino. I Norge går vi på kino med venner, kjæreste/date eller med familien. Det er en sosial aktivitet, og det er noe de aller fleste synes er gøy. Vi bestiller billetter og reserverer så bra plasser som mulig. Midt på, midt på. Ofte kombineres kinobesøket med et restaurantbesøk. Men for all del, spiser du FØR du drar på kino, så skal du spare plass i magen til smågodt eller popkorn. For DET er et must!

Jeg elsker kino. Jeg elsker å se film på storskjerm, jeg elsker at det er helt mørkt i salen, jeg elsker lydeffektene, jeg elsker popkorn, og jeg elsker å diskutere filmen etter den er ferdig.

Og imorgen skal jeg teste ut å gå på kino….på fransk vis.

Jeg har vært på kino her i Frankrike flere ganger før. Det er ikke det som er utfordringen. Utfordringen er derimot at her er det visstnok mer vanlig å gå på kino ALENE enn å gå sammen med noen. Hver eneste gang jeg har vært på kino her, har jeg vært sammen med kjæresten min, og vi har sittet i saler fulle av mennesker uten følge. Første gang jeg så dette reagerte jeg ganske sjokkert og spurte «hvorfor er alle disse menneskene alene? er ikke det utrolig trist? Stakkars!» Men kjæresten min, han bare så rart på meg, han. Det var vanlig her, det. Og han ble derimot like sjokkert over at jeg aldri hadde sett dette før. De aller fleste spiser ingenting under kinovisningen heller. Hver gang jeg har vært på kino her har jeg sett omtrent ingen mennesker med popkorn-begere eller smågodt-poser. Er ikke det uvant?!

Så imorgen er altså planen å teste kinobesøk – på fransk vis. Alene, og uten noe kinodigg. Jeg tror søren meg jeg skal ta med laptopen på restaurant og jobbe litt – alene – mens jeg spiser alene, også.

Så da får vi se hvordan morgendagens utfordring kommer til å gå. Stay tuned.

Året i Disney World

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 21. mars , 2016 kl. 12:25

Som jeg skrev i mitt aller første innlegg på denne bloggen, så har jeg tidligere bodd i Orlando, Florida i USA og jobbet i Disney World. Nå skal jeg fortelle historien, og dele noen gamle bilder fra min Instagram (enkelte i stygge gamle instagram-filter. Sorry).

28. Januar, 2014, reiste jeg fra Oslo lufthavn, på en lang  tur med flere flybytter, retning Orlando. Jeg hadde nemlig fått jobb i merchandise i Norgespaviljongen i Disneys kulturpark Epcot. Jeg var spent, nervøs, lykkelig, redd og selfølgelig trist over å ha forlatt familie og venner hjemme. Jeg er ikke noe flink med «farvel», så istedenfor noe avskjedsfest eller felles middag med venner, så sa jeg ordentlig farvel til de aller nærmeste og en litt kjip «stikker til usa jeg. blir borte ett år. hade da!» type kjapp farvel til resten, på private meldinger på Facebook og Snapchat (jeg hadde Snapchat den gang da).

Vel fremme i USA, svett og jetlagged sent på kvelden, tok vi (jeg og en annen nordmann som jeg ble kjent med underveis på flyturen) taxi fra flyplassen til adressen som Disney-administrasjonen hadde gitt oss i en av de siste e-mailene før avreise. Vi ankom et boligkompleks som vi ikke visste om kom til å bli der som vi skulle bo, eller om vi skulle bli plassert et annet sted. Både jeg og trønderen som jeg reiste med, fikk en velkomstpakke med ID-kort, informasjon og nøkler til leilighetene våre. Vi skulle ikke bo på samme kompleks, og jenter og gutter bodde dessuten i seperate leiligheter. Alle leilighetskompleksene hadde rykter på seg. Trønderen ble plassert på Vista Way. Dette var visst ghettoen/rølpekomplekset. Jeg ble plassert på Patterson Court. Det dyreste, nyeste og roligste. «Gamlehjemmet» var stempelet. The Commons var komplekset hvor de fleste nordmenn pleide å bo før, og Chatham Square var stemplet som kjipt og kjedelig. Under ser du litt av Patterson Court og bassenget (høyre) og The Commons sitt basseng (venstre). Treningsrom og fellesområde til å slappe av, hadde vi også. Savner virkelig å ha slike ting tilgjengelig til enhver tid!

1013110_10202937690592322_1169294891_n1545848_10202944206275210_844493523_n

Det var ikke ALT som var fryd og glede ved å bo på Patterson Court. Vi måtte nemlig dele leilighet sammen med flere andre fremmede mennesker fra forskjellige land og kulturer (siden Epcot består av mer enn bare en Norgespaviljong), og da også dele soverom. Jeg måtte dele soverom med ei tysk jente som i starten var vanvittig hyggelig. Overhyggelig. Og ja, like falsk som en tjue euros Rolex-klokke fra Tyrkia. I starten ville hun være bestevenner og mente at vi hadde så utrolig mye til felles, og etter et par måneder så mente hun plutselig at alt var galt med meg, og jeg måtte ikke tro at jeg var noe, at noen likte meg, at jeg kunne noe…høres det kjent ut? Hun var selve definisjonen på Janteloven selv. De andre som jeg bodde sammen med var heldigvis ikke like ille. I en periode bodde det ei norsk jente i leiligheten, som jeg fortsatt har god kontakt med og liker utrolig godt. Det bodde også ei hyggelig kinesisk jente med oss. Men hun ble behandlet like kjipt som meg, av enkelte i leiligheten.

1969373_10203277864256451_1582300219_n

Ordentlige venner fikk jeg derimot på jobb, via de private Facebook-gruppene for dem som jobbet i Disney, og via felles bekjente. Ei av mine næreste venninner den dag idag, er ei jeg ble kjent med der borte. På jobb ble vi dessuten ekstra sammensveiset av at de aller fleste av oss hadde problemer med romkamerater og trengte å få ut frustrasjonen på et eller annet vis. Vi sto sammen og støttet hverandre. Mot mobbere, mot vandalister, mot tyver, mot ufordragne mennesker. Hvem skulle tro at det fantes så mange slike som søkte seg inn hos Disney World? Heldigvis forsvant verstingene, da Disney har nulltoleranse for slikt tull.

11038736_10152788094788763_2042000396534573702_n

Å jobbe for Disney ga meg gratis adgang til alle parkene. Helt siden jeg var et lite barn, hadde jeg drømt om å besøke Disney World og endelig i 2014, som voksen, fikk jeg dra i parkene hver dag, om jeg ville. Jeg følte meg som en liten unge på Julaften i starten. Det var så utrolig magisk, og alt var så rent og pent og perfekt. Akkurat slik som jeg hadde sett for meg. Søte fristelser i godtebutikkene og kaféene, gaver og suvenirer fra alle Disneys klassikere og av alle figurer, filmmusikk som spilles i parkene for å forsterke atmosfæren, morsomme attraksjoner og kostymekledde smilende ansatte. Fyrverkeriet i Magic Kingdom var virkelig fabelaktig, og fyrverkeriet i Epcot var ikke så verst det heller. Det samme gjelder showet til Hollywood Studios. Det beste av alt er at du kan oppleve det hver eneste kveld!

1618520_10202924581504603_1364287393_n 10931275_10205635430514134_4388818144067705857_n

 

 

 

 

 

 

 

Jobber du i Norgespaviljongen, kreves det at du går med et kostyme som skal være en immitasjon av norsk bunad. Den er heldigvis ikke ull, slik som bunadene vi har hjemme, og heller ikke like tung, da det ikke henger noe sølvtøy på kostymet. Men varmt var det likevel, i det tropiske klimaet der borte i Florida. Og til tider et upraktisk arbeidsantrekk på grunn av lengden og et belte som ikke alltid satt helt greit. Men gjestene syntes vi var kjempefine, og det var jo i grunnen det viktigste!

Er det noe jeg er virkelig glad for, så er det at jeg sparte opp masse penger før jeg dro til USA. Lønna er ikke all verdens, og det er ikke så billig som man tror, å leve der nede. Mat koster penger, husleia er ikke gratis, og i tillegg er det viktig å sette til sides litt penger til kos, ikke bare til de forutsette utgiftene. Jeg elsker dessuten å reise, så for meg var det et must å ha et stort budsjett til å dra ut av Orlando og utforske andre byer, og andre stater enn Florida.

Transport til og fra de forskjellige Disney parkene var gratis, adgang til parkene var som sagt gratis, og i tillegg ble vi belønnet med pizza og kaker iblant på jobb, for å lage god stemning og godt arbeidsmiljø. Men for all del, spar opp så mye du kan på forhånd, hvis du ønsker å jobbe i Disney!

En annen ting som er greit å vite er at Disney parkene ligger et stykke unna sentrum av Orlando. Disney bruker et eget selskap innenfor parkene og nærområdet sitt, for de ansatte. Utenfor Disney-grensene finner du et helt annet Orlando, hvor offentlig transport er håpløst og det kan være farlig å vandre rundt på kveldstid. Ønsker du å dra dit, eller besøke byer som Tampa eller Jacksonville, så må du ha bil.

Da har jeg egentlig nevnt ganske mye av hvordan det er å jobbe i Disney, praktisk informasjon og litt av hvordan jeg opplevde det. Opplevelsen din blir slik du lager det til selv. Noen reiser dit for å feste (det er fester og private arrangementer der omtrent hver eneste dag), noen reiser dit for å ha Disney på CVen og jobbe seg opp i selskapet, mens andre reiser dit for å oppleve et nytt sted, ny kultur og møte nye mennesker. Og der, der har du meg.

10805542_10205669325321483_6737945676864701999_n

10440266_10205669306521013_3077511747876456259_n

 

En dag i pariserpyramiden

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser søndag 20. mars , 2016 kl. 12:35

2016-03-18 09.08.09 1

Fredag var et av ukas høydepunkter, i tillegg til Simple Plan konserten på Tirsdag, som jo var helt fantastisk bra. Men på fredag var jeg ikke på noe rockekonsert. Jeg var derimot på det kjente museet Louvre, her i Paris. Jeg har flere ganger sett pyramiden, tatt bilder av den utenfra, lagt ut bilder på Instagram, men for første gang tok jeg meg tid til å faktisk besøke museet. Iallefall en liten brøkdel av det. For det er nemlig enormt svært og det ville tatt flere dager, kanskje til og med uker, å besøke absolutt alt.

Og se så vakkert det ser ut i enkelte rom innvendig. Minner meg veldig om Opera Garnier, den gamle operaen i Paris.

2016-03-18 08.49.04 2

Det var mammaen til kjæresten min som tok meg med på besøk dit. Hun ville se to Rembrandt malerier fra en privat kolleksjon som var på midlertidig utstilling i Louvre, og jeg ville se Mona Lisa. Så vi dro dit for å besøke avdelingen for malerier.

Jeg er ikke noe ekspert på kunst og vet relativt lite om nøyaktig hvilke kunstnere som tilhørte hvilke epoker (begynner å bli noen år siden jeg lærte om det på skolen), så for meg går kunst mer på det visuelle enn det historiske. Jeg husker best de «rare» tingene vi lærte om kunstnerne. For eksempel at Van Gogh skar av seg øret og sendte det i et brev til dama han elsket? Og at Picasso var klin kokos han også. Og at Da Vinci var både kreativ som kunstner og oppfinner!

Men tilbake til Louvre; Enkelte malerier likte jeg veldig godt fordi jeg følte både ansiktsuttrykk og emosjoner ble så godt fanget at det ga bildet liv, uten at man behøvde noen som helst skriftlig skildring av historien. Noen av maleriene gjorde meg faktisk litt trist, til og med. Maleriet under er fra den franske revolusjonen, og er ganske kjent her til lands. Fun fact: bildet var faktisk på en av de franske myntene, i «gamle dager» da valutaen var franc og ikke euro.

2016-03-18 08.51.48 22016-03-18 08.47.17 2

Mona Lisa er forresten bitteliten. Jeg hadde allerede hørt fra andre som har sett maleriet at det er mindre enn de fleste portretter vanligvis er. Og det føles enda mindre ut siden det er cirka to meter avstand fra maleriet til tauet som er der for å holde folk på avstand. Men det var nå iallefall gøy å ha sett det!

Etter flere timer i Louvre, dro vi på kafé for å spise lunsj og deretter vindushopping. Vi avsluttet kvelden med grønn te og kaker på en søt liten bistro. Stor kontrast til gårsdagen, som gikk til latskap og film i sofaen, med pils og hjemmelagde burgere.

 

 

Mine, dine og våre tradisjoner

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser fredag 18. mars , 2016 kl. 21:46

Igår var det en dag som nordmenn ikke feirer men feirer likevel. Dagen hvor man kler seg i grønt,  går på pubber for å drikke øl og høre på keltisk musikk, og kanskje skaffer seg effekter med firkløvere og leprechauns (finnes det egentlig et norsk ord for det?). Jeg snakker selfølgelig om St. Patricks Day!

Det er utrolig hvor mange slike dager man feirer både i Norge og i utlandet, som ikke har noen som helst kulturell, tradisjonell eller historisk tilhørighet for oss. Hvor mange i verden er det for eksempel som feirer Halloween og Valentines Day? Veldig mange, spesielt de yngre, vet ikke hvorfor det feires engang. Men de gjør det likevel, fordi det er gøy. Mange eldre virker å være i mot disse «stjålne» tradisjonene og mener de kun er kommersielle feiringer som kun eksisterer for at butikkene skal tjene noen slanter ekstra på å lure folk til å kjøpe tull og tøys. Og hva er så galt med det? Først og fremst burde man se på disse feiringene som noe sosialt og hyggelig. Det er noe folk ser frem til, og hva er vel galt med å glede seg til konkrete datoer? De ekstra små gledene i livet er utrolig viktige, og hvis noen blir glad av å dra på kostymeparty på Halloween eller gå med grønn hatt og drikke øl på St Patricks Day, så er jo det bare supert?

Dagen igår feiret jeg ikke på en Irsk pub, ironisk nok. Det finnes uttalig mange av dem i Paris, men vi (meg, to amerikanere, ei italiener og ei fransk jente) endte likevel opp på en annen expat bar/restaurant. En Kanadisk en! Den heter The Moose og er det ultimate hengested i Paris om du elsker sport og Amerikansk junkfood. De har 14 TVer som viser sport til en hver tid, og serverer den digge kanadiske retten Poutine, som egentlig bare er pommes frites med brun saus, ost og løk, men her serveres også forskjellige varianter av retten, med andre ingredienser. Men basen er pommes frites! Sunn og avansert gourmetmat med andre ord. Cocktailmenyen er variert og spennende. Jeg drakk en cocktail som het Eskimo Kiss og spiste tortilla chips og dipp, og masse jalapeno poppers. Utrolig sunt det også. Eller ikke.

Feirer du dager som ikke egentlig tilhører den norske kulturen? Feirer du St Patricks Day?

2016-03-17 10.17.34 2

Jeg fant ut at jeg ikke eier noen som helst grønne t-skjorter, så da ble det t-skjorta som jeg kjøpte i en tilfeldig souvenirbutikk da jeg var i Dublin i November.

Processed with VSCO with g3 preset

 

Janteloven og Grønnøyde monstre

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 17. mars , 2016 kl. 14:54

I natt drømte jeg om enkelte mennesker jeg har hatt i livet mitt som jeg er glad  for at ikke er der lenger. Gledesdrepere som ikke tåler at andre har det bra. Heldigvis for meg så var det i dette tilfellet bare et mareritt, og kanskje traumer. Men en gang var det jo realiteten. Og det kommer det til å bli igjen i fremtiden også, bare av nye mennesker neste gang.

Vi lever i et samfunn hvor mange aldri føler seg smart nok, snill nok,  pen nok,  tynn nok, sterk nok, sunn nok, feminin nok, rik nok, kul nok, kulturell nok. Og når man først FØLER seg fantastisk, så kommer et eller annet grønnøyd monster på banen og prøver å dra deg ned igjen.

Mammaen min tørr ikke gå ut av huset uten sminke. Tanten min og kusina mi sliter begge med spiseforstyrrelser. Kjæresten min har komplekser han også. Det gjør vondt å se at menneskene i livet mitt ikke klarer å være helt fornøyde med seg selv, slik som de er. Men samtidig er jeg like ille som dem. Jeg liker heller ikke alt ved meg selv. Og det å jobbe hjemmefra med å ghost-skrive for en nettside er heller ikke utelukkende positivt. Jeg skriver, jeg redigerer ting jeg har skrevet, får deretter vite at det har blitt publisert og jeg får betalt, men jeg får absolutt ingen annerkjennelse/credit for jobben jeg har gjort. Og siden jeg jobber hjemmefra og all kontakt foregår via mail, så forsvinner også det psyko-sosiale arbeidsmiljøet.

Komplimenter føler jeg ikke at vi er flinke til å gi hverandre, verken hjemme i Norge eller her i Frankrike. Janteloven i praksis lever i beste velgående her i Frankrike også. Jenter elsker å snakke ned andre jenter, men ingen vil løfte noen opp? Hvorfor ikke?

Her om dagen var jeg på kafé med ei Australsk venninne som jeg ble kjent med på språkskolen her i Paris. Hun spurte meg (oversatt fra engelsk) «Jeg skjønner ikke hvorfor du har så mange følgere på instagram. Jeg sier ikke at bildene dine er dritstygge, men…»

Jeg ble egentlig ganske tafatt da hun sa det. På instagram har jeg i to år lagt ut mange, mange bilder fra mine reiser og var selv fornøyd med feeden min. Ikke fordi bildene ser profesjonelle ut, for det vet jeg at de ikke gjør, siden de alle er tatt med mobilkamera. Men fordi de viser steder jeg har vært, og jeg blir jevnlig kontaktet av fremmede som skriver at de blir inspirert til å reise og har lyst å se de samme stedene som jeg har sett. Men etter at min egen VENNINNE kom med en slik lei kommentar, så har jeg ikke klart å se på instagram feeden min som noe positivt lenger, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg har følgere?

Da jeg bodde i Orlando, Florida, bodde jeg på rom med ei Tysk jente som også sa mye fælt. Hun kalte meg flere ganger for en bortskjemt, utakknemlig prinsesse, fordi jeg kom fra Norge. Et rikt land. Og jeg er enebarn, og hadde snille foreldre som sendte gaver. Pluss en pappa som overførte penger til meg da han var syk med kreft. Og vet du hva? jeg var ALDRI utakknemlig. Aldri. Men hun jeg delte rom med, hun snakket stygt om – og til – ALLE.

Jeg forstår ikke hva slike jenter tjener på å spy ut stygge kommentarer til andre som bare prøver å være hyggelige. Det koster ingenting å gi et kompliment.

Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg, sies det jo.

970413_10201049792876059_891936641_n

 

 

 

 

Jeg er en utlending

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 16. mars , 2016 kl. 11:11

Jeg kommer fra en kultur som er litt annerledes enn kulturen her. Vi ser ikke så forskjellige ut, meg og dem. Jeg er lys i huden, som dem. Jeg går med samme type klær som dem. Selv om jeg ikke forstår enkelte av deres trender, og de ikke forstår enkelte av våre.

Jeg snakket ikke deres språk da jeg kom hit. Jeg måtte gå på kurs for å lære det. Jeg har rar uttale og mange grammatiske feil. Noen ganger prater jeg med deres landsmenn. De poengterer at jeg er utlending når jeg snakker. Jeg blir flau. Jeg bærer ikke stempelet «utlending» med stolthet. Selv når det er godt ment. Det gjør meg unik. På godt og vondt.

Jeg gjør ofte kulturelle feil. Jeg blir ledd av. Jeg blir trist. Jeg blir frustrert. Jeg blir lei av å ikke passe inn. Jeg ser TV-programmer og filmer fra mitt land på internett. Jeg leser aviser på mitt språk. Jeg tar pauser fra å bare være utlending.

Samtidig ser jeg på lokale TV-programmer, filmer og gjør alt jeg kan for å bli som en av dem.

Mine venner her er utlendinger som meg. Det er ikke fordi jeg ikke liker landsmennene her. Jeg kjenner dem ikke. De dømmer. De slipper meg ikke inn. Mine venner her opplever det samme som meg. Det fører oss sammen. Vi er ikke alene. Vi er alle utskudd i et annerledes samfunn, men vi har hverandre.

Jeg har en kjæreste. Han er landsmann her. Han støtter meg. Men han forstår ikke. Han er en av dem. Det er hans kultur. Hans språk. Han er som alle andre. Men jeg? Jeg er en utlending. Jeg er unik.

Og vet du hva? Jeg er bare en nordmann som bor i Frankrike.

Tenk på det før du bestemmer deg for å hate de utenlandske arbeidsinnvandrerne, ektefellene som har flyttet på tverrs av jordkloden for sin norske partner, og flyktninger som har sittet i Norge i flere år uten en eneste norsk venn.

12036719_10207596148570860_625833533885437923_n

Musikken lever videre

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 15. mars , 2016 kl. 16:13

2016-03-15 03.08.40 1

Etter det tragiske terrorangrepet her i Paris i November, har jeg følt meg litt småparanoid når jeg drar på konsert. Jeg var heldigvis ikke på Eagles of Death Metal konserten som ble angrepet, og har heller aldri vært på konsert i lokalet Bataclan, men jeg går jo jevnlig på konserter i Paris, og tenker ofte at dette kunne vært meg. Den kvelden var jeg heldigvis hjemme i leiligheten og ventet på at kjæresten skulle komme hjem fra jobb. Jeg laget middag til oss og vi koste oss med film og rødvin…helt til jeg mottok en sms fra venner i Norge som lurte på om det gikk bra med meg. «Bra med meg? Hvorfor skulle det ikke gått bra?» svarte jeg, og fikk deretter til svar at jeg måtte sjekke nyhetene. Det gjorde jeg, og ble sittende foran TV-skjermen, med den franske nyhetskanalen BFMTV på, hele natta.. Dagen etter hadde vi blitt invitert til vinsmaking hos en millitær-veteran/eks-offiser og vennene hans i en leilighet rett ved Eiffeltårnet. Jeg var så redd og paranoid etter alt jeg hadde sett og hørt på nyhetene at jeg såvidt turte å dra. Kjæresten min overtalte meg heldigvis til å bli med. For ellers vinner jo terroristene, ikke sant? Hvis man isolerer seg fra omverdenen og er for redd til å leve et normalt liv? Jeg ville ikke la de få den gleden. Det ville ingen av de som var på vinsmakingen heller. Alle smilte, alle lo, alle drakk vin og spiste god mat og var pent kledde og lykkelige. Franskmenn er nemlig sånn. Ingen kan fortelle dem hvordan dem skal leve sitt liv. Det klarer de helt fint selv.

Nok om det. Nå er det vår, sola skinner og det er cirka femten grader ute. Jeg skal spise junkfood og deretter se bandet Simple Plan live!

For to uker siden så jeg Vök, et Islandsk melodisk elektroband. For tre uker siden så jeg Sum 41, som var et av yndlingsbandene mine da jeg gikk på ungdomsskolen. For fem uker siden så jeg en Opera-forestilling. Og neste måned skal jeg på klassisk konsert for å høre de mest kjente melodiene fra Steven Spielberg sine filmer. Det kommer til å bli magisk. Som du ser, musikksmaken min er veldig varierende. Jeg liker alt fra klassisk til elektro til hiphop til metal. Det aller meste faller i smak. Jeg har lyst å dra på konsert i sommer også, men kan hende jeg skal hjem å jobbe (se tidligere innlegg), så da blir det isåfall konserter i Norge. Blir jeg her så skal jeg på Rammstein konsert! Jeg er ikke stor fan akkurat, men har hørt at sceneshowene deres er ganske heftige og verdt å få med seg. Og effekter er jo så gøy!

Hvilke konserter har du vært på i det siste?

tumblr_o2zrjaowBo1trpbwro1_1280 tumblr_o3bsb0GB811trpbwro1_1280

 

Verdt å vite om Språkreiser

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 14. mars , 2016 kl. 17:38

Å gå på språkskole er noe av det mest gøy, sosiale og lærerike jeg har vært med på. Selv har jeg erfaring fra fire forskjellige språkskoler, fra tre forskjellige byer, tre forskjellige bosituasjoner, og to forskjellige land. To store skoler, to små. Å velge den rette språkskolen er virkelig ikke enkelt, når det finnes et hav av både norske og internasjonale aktører der ute. Ett søk på Google og du blir overvelmet av resultatet. Selvsagt avhenger det litt av hvilket språk du ønsker å studere, men om språket er engelsk, fransk, spansk, tysk, japansk, kinesisk eller italiensk, så er det lett å gå seg vill.

Mine erfaringer ønsker jeg gjerne å dele med dere, samt mine beste tips, da jeg på det varmeste anbefaler alle som har mulighet (og ikke minst råd) til å dra på språkskole!

Pakkedeal fra kjente aktører eller kontakte skoler direkte og ordne alt på egenhånd?

De fleste kjenner til aktører som EF Språkreise og STS Education. Disse byråene har en liste med skoler som de samarbeider med, og skreddersyr en pakke for deg, hvor de ordner både kost og losji – alt etter hva du krysser av/betaler for når du fyller ut påmeldingsskjemaet deres. Flybillett kommer som regel i tillegg.

+ Om du er misfornøyd eller noe skulle skje under oppholdet, så skal aktørene være ansvarlige for å hjelpe deg. I tillegg gir det en viss trygghet å ha profesjonell hjelp til å tilrettelegge alt det nødvendige, så du slipper å føle at noe har blitt misforstått eller glemt underveis.

– Aktørene tar sine prosentandeler/provisjon av prisen du betaler, og det er derfor dyrere å benytte seg av slike tjenester.

Å ordne alt på egenhånd krever at du/dere gjør en del research både i forhold til selve skolen (har den et godt rennomé? er klassene delt opp i store eller små grupper? har man tilgang til bibliotek/datamaskiner/WiFi?) , området skolen ligger i (er det trygt? er det god forbindelse til offentlig transport?), bosituasjon (internat, vertsfamilie eller hybel?), og ikke minst selve landet (trenger man visum for å reise dit? hvor ligger ambassaden? er samfunnet annerledes enn her?). Første gang jeg dro på språkreise var jeg 18, og foreldrene mine ordnet alt på egenhånd. De kontaktet skolen, skolen kunne tilby meg å bo på internat eller hos en vertsfamilie, jeg var i en liten klasse på en stor skole. I Oxford, England.

+ Du har full kontroll over din egen situasjon, og sparer penger på å ordne alt selv.

– Det krever veldig mye forarbeid.

 

Bo hos vertsfamilie, på internat eller hybel?

Å bo hos en vertsfamilie kan enten bli en helt fantastisk opplevelse eller noe virkelig kjipt. Dette avhenger veldig av hva slags familie du havner med, og hvor gammel du selv er. Jeg var 18, ikke spesielt moden for alderen, og var egentlig som tenåringer flest. Jeg likte å ha alenetid på rommet mitt, spille høy musikk, se på serier som jeg hadde lastet ned og jeg hadde sterke meninger om mye. Vertsfamilien jeg bodde hos hadde også sterke meninger om mye. Spesielt religion, og hva mannen i skyen syntes var greit og ikke, om tja, ALT. Hver søndag dro dem i kirken og ble sinte på meg for at jeg heller ville sove til klokka tolv enn å dra på Gudstjeneste. Ja, jeg er døpt og konfirmert og kristen på papiret. Men den katolske vertsfamilien jeg bodde hos, så på meg som verdens største hedning. Jeg hadde tatovering, piercinger, gikk med sminke, hørte på rock, så på actionfilmer, var oppslukt i å sende meldinger med gutter. Gang på gang fikk jeg kjeft av vertsfamilien fordi jeg oppførte meg «uanstendig». Jeg gråt mer enn jeg smilte i løpet av de to månedene på språkskolen, takket være dem. Heldigvis var lærerne snille og forståelsesfulle og støttet meg.

Å finne den rette vertsfamilien handler altså mye om flaks. Internat kan jeg egentlig si det samme om. Får du en romkamerat som du liker – helt topp! Havner du med noen som du overhode ikke kommer overens med, flytt. Ellers blir det bare verre, og det går ut over din generelle trivsel på språkskolen og i byen du er i. Å bo på hybel gir deg en større frihet, men kan til tider bli ensomt.

Stor eller liten skole?

Vær obs på at enkelte store skoler har tendenser til å tenke kvantitet over kvalitet og stuer inn så mange studenter så mulig i én gruppe, for å tjene mest mulig penger. Dette går utover studentene, og man lærer fint lite om man sitter i et klasserom med en lærer som skal prøve å appellere til en stor gruppe mennesker som alle ligger på forskjellige nivåer språkmessig. Da blir undervisningen rotete. Noen lærer mye mens andre lærer absolutt ingenting og kjeder seg fordi undervisningen enten er for komplisert eller altfor simpel. De fleste skoler har blitt omtalt på nett og rangert med stjerner/skala/terningkast. LES anmeldelsene før du betaler noen som helst skole! De beste erfaringene har jeg fra mindre skoler, som deler studentene inn i små grupper, hvor alle er på cirka samme nivå.

Utflukter og sosiale sammenkomster

Mange skoler arrangerer utflukter, sosiale kvelder, hobbykurs, workshops osv for at studentene skal bli bedre kjent med hverandre i et mer nøytralt miljø, men også for at du skal bli bedre kjent med lokalområdet, kulturen og skape gode minner og relasjoner. Disse koster som regel noe å delta på, men du kommer til å få en kjempefin opplevelse. Det anbefales!

Hvis jeg har glemt noen viktige punkter, eller du har øvrige spørsmål, så ta gjerne kontakt!

 

10429241_10206805622808210_4860797387242082756_n

Bildet er fra byen Montpellier i Sør-Frankrike. Jeg gikk på språkskole her og dette er min absolutte favorittby i Frankrike.

Ulykker og Galskap

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 14. mars , 2016 kl. 12:08

paris-peripherique-nuit

Da var helgen over, og jeg er sliten. Våknet klokka 11 etter å ha måttet stå opp kvart over seks for å lage frokost til kjæresten, fordi han mente jeg måtte være moralsk støtte siden han måtte dra tidlig på jobb etter å ha fått knappe 5 timers søvn.

Vi sov ikke så lite fordi vi hadde intime kosestunder sammen. Vi sov ikke så lite fordi vi pratet hele natta lang. Å nei, du! Vi satt  fast i trafikk, vi. Fra 21:30 til omtrent 01:00!!

Er det noe som skremmer meg i Paris-området så er det hvor fort folk kjører, hvor dårlig mange respekterer trafikkreglene og at folk bytter fil hele tiden – selv når det ikke engang egentlig er plass til at de kan skvise bilen sin mellom bilene bak og foran. Vi ble sittende fast i trafikken vi, ikke bare på grunn av ÉN ulykke, men TO. Den ene bilen hadde visstnok kræsjet i en lastebil og tatt salto tverrs over veien, og den andre ulykken var en kjedekollisjon noen kilometer lengre unna.

Og kjæresten min skjønner ikke at jeg blir stressa? Av og til skulle jeg ønske jeg heller bare var i bilen til foreldrene mine i Norge, hvor man kjører 90 i 90 soner, ikke 130 – slik som alle gjør her. Jeg trenger ikke ha daglige nær-døden opplevelser!

Slik har jeg det dessuten hver gang jeg drar til Polen med mamma (der hun kommer fra) og taxiene omtrent kjører kappløp fra det ene trafikklyset til det andre. Har ofte sittet med hjertet i halsen, i bilene der også.

Hvilke land eller byer har du vært i, hvor de kjører som gale?

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.