Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

Kategori: Ukategorisert

Jeg har flyttet!

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 2. august , 2016 kl. 12:31

Da sier jeg takk og farvel til denne bloggen, for nå har jeg nemlig byttet plattform. Faktisk, så har jeg to prosjekter. Jeg har flyttet til United Influencers sin plattform: http://kristineirene.weareunited.digital/

Og jeg driver i tillegg en egen reiseportal som oppdateres omtrent én gang i uken: www.explorelovetravel.net

Håper dere følger meg videre!

Processed with VSCO with c1 preset

Annonser

Konkurranse! VINN sjokolade og snacks fra Frankrike!

Kategori: Ukategorisert | 4 kommentarer » - Publiser mandag 27. juni , 2016 kl. 18:35

I går lovet jeg dere en konkurranse, og her kommer den. Her er det ingen sponsor involvert, selv om alle produktene er av samme merke. Jeg kjøpte alt på samme supermarked, her i Paris. Dette er saker jeg har brukt mine egne penger på, fordi jeg synes det er gøy å glede andre, det er gøy med konkurranser, og det er gøy å kunne introdusere dere for nye ting fra landet jeg bor i!

Når jeg reiser til et nytt land, eller blir kjent med mennesker som kommer fra et annet land, synes jeg det er stas å kunne smake på godteri, sjokolade, brus, chips og andre usunne herligheter fra det aktuelle landet. Det er jo tross alt en del av kulturen.

Jeg liker også å introdusere franskmennene her borte for norsk godteri. Smash har blitt den store vinneren, og det er flere her borte som ber meg ta med et par poser fra Norge når jeg er på ferie hos foreldrene mine. Salt lakris er noe jeg virkelig elsker, men her i Frankrike har det blitt den definitivt største floppen. Aldri har jeg sett folk gjøre så mange rare grimaser på én gang – vel, bortsett fra på reality-programmer hvor dem må spise innvoller og lignende. Litt morsomt at slike reaksjoner kommer fra dem som spiser så mye «rart» selv. Reaksjonen min var nemlig litt på samme måte da jeg skulle smake froskelår her. Men det viste seg jo å faktisk være godt! Derimot spydde jeg nesten da jeg smakte grillspyd med kyllinghjerter og salat med biter av nyre. Æsj.

Heldigvis er det «tryggere» å smake nytt godteri enn nye middagsretter. Så da får vi se om kanskje fransk sjokolade og peanøttsnacks (med lignende konsistens som ostepop) faller i smak i Norge?

Så hvis du, som meg, elsker å smake nye godsaker fra andre land, bli med i trekningen om å vinne melkesjokolade med hasselnøtt, melkesjokolade med crème brûlée-fyll, peanøttsnacks og et lite postkort fra Paris!

Alt du trenger å gjøre er å svare på følgende:

Hva er det merkeligste du har smakt mens du har vært ute på reise?  Jo morsommere historie, jo større sjanse for å vinne.

Skriv svaret ditt som kommentar i kommentarfeltet. Jeg trekker en vinner den 13. Juli!

Processed with VSCO with c1 preset

Annonser

«Language Exchange» arrangement + flere bilder fra Blois!

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 23. juni , 2016 kl. 14:11

Å lære seg et nytt språk er gøy, men slett ikke enkelt. Spesielt ikke når det er snakk om sitt tredje eller fjerde språk, i en annen språkgruppe enn de språkene man snakker fra før. Å lære meg fransk, som er i den latinske språkgruppen, var en stor utfordring for meg som kun snakker germanske språk fra før. Men etter mye prøving og feiling ser det ut til å gå greit. Og i kveld skal jeg på et såkalt «language exchange» arrangement i regi av nettstedet Internations.org , som er et nettsted drevet av og for «expats»/migranter. Målet med et slikt arrangement er å få flest mulig folk fra flest mulig land til å delta i språkutveksling for å øve og forbedre språkkkunnskapene sine, og samtidig lære bort sitt eget språk til dem som ønsker det. I følge invitasjonen er det 63 påmeldte fra 31 forskjellige land, arrangementet er gratis og det er middag inkludert.

Jeg er ikke noe glad i å mingle med så mange fremmede mennesker samtidig. Jeg kjenner ikke en eneste sjel som skal dit. Men jeg har vel bare godt av det. Jeg har nok godt av å komme meg ut i nye omgivelser, med totalt forskjellige typer mennesker, og tvinge meg selv til å ta initiativ til å mingle med folk jeg ikke kjenner. Samtidig håper jeg innerst inne at det er flere påmeldte som skal dit som ikke kjenner noen, som kan stå i et hjørne og være kleine sammen med meg.

Jeg har dessuten også blitt anbefalt appen MeetUp, som da også arrangerer Language Exchange kvelder. Både denne appen og nettstedet Internations.org arrangerer diverse dagsturer, fester, kinokvelder, middager, kurs og mye mer, over hele verden. Det er først nå jeg ønsker å ta initiativ til å melde meg på slike ting, selv om jeg egentlig er ganske redd.

Men man lever jo bare en gang, og hva kan egentlig gå galt? Det verste som kan skje er at jeg står alene i et hjørne og ikke prater med noen. Og da er det ikke verre enn å dra hjem.

Her er forresten noen flere bilder fra helgen i Blois i Loire-distriktet i Frankrike.

2016-06-19 06.56.46 2

2016-06-20 10.10.35 2

2016-06-20 09.36.33 1

2016-06-20 10.11.28 3

2016-06-20 09.43.56 2

2016-06-20 10.13.25 4

Og her er noen bilder fra lysshowet jeg skrev om i innlegget om Blois!

2016-06-21 08.01.23 1

2016-06-21 08.01.37 1

2016-06-21 08.02.00 2

 

Annonser

Vennskap i et sorteringssamfunn

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 22. juni , 2016 kl. 16:04

Vennskap. Et flytende begrep. Er en venn noen du legger ut bilder sammen med på sosiale medier og møter over et par glass vin, en gang i uken? Er en venn noen du har vokst opp sammen med og skapt minner sammen med helt siden sandkasse-stadiet til godt voksen alder? Kan en venn være noen du kun snakker med på sosiale medier og aldri faktisk har møtt personlig? Hvis vennskapsbånd er så sterke, hvorfor er det da så enkelt for enkelte å dumpe en venn på samme måte som en kjæreste man ikke ønsker å ha lenger?

En av hovedårsakene til at jeg har mistet kontakten med enkelte av mine venner er nok det at jeg har flyttet mye. Hele barndommen i Stavanger, de siste to tenårene i England, tre år i Oslo, halvt år i Bergen, ett år i USA og nå over ett år i Frankrike. Takket være dagens teknologi med sosiale medier er det ikke vanskelig å holde kontakten med venner som bor i andre byer eller andre land. Men av og til føles det nesten som om enkelte bevisst unngår å holde kontakten.

Enkelte venninner og kamerater har vært flinke til å ta initiativ til å møtes når jeg er på besøk i nærområdet, og har vært like positive til å møtes når det er meg som har tatt første initiativ. Andre, derimot, har gått fra å være i overkant interessert til å finne på noe sammen flere ganger i uka, til å plutselig pådra seg en arrogant nedsettende holdning og ikke lenger ha tid til meg. Samtidig legger disse menneskene ut mer enn nok av spor på sosiale medier som indikerer at jo, de har tid. Har dem tid til å møtes i parken over en piknik sammen, har dem tid til å sende en SMS for å spørre om jeg har lyst til å bli med. I stedet sitter jeg hjemme foran dataskjermen og ser statusoppdateringer og bilder som blir lagt ut for å vise verden hvor hyggelig de har hatt det sammen.

I fjor sommer var jeg også med på disse bildene. I år passet det seg ikke. Som et klesplagg som har gått ut av moten, blir jeg valgt bort til fordel for noen som passer bedre i dagens bilde.

For en liten stund tilbake, møtte jeg ei av disse såkalte venninnene mine. Hun fortalte meg at hun ville på backpacking-tur til Marokko, og var lei seg for at ingen av vennene hennes hadde mulighet til å bli med, og var lei seg for at hun dermed måtte reise alene. Jeg som elsker å reise ble selvsagt veldig interessert i å bli med henne, og foreslo umiddelbart å bli med på turen. Den entusiastiske responsen som jeg trodde jeg kom til å få, kom aldri. I stedet virket hun direkte ukomfortabel, og rodde seg unna med å si at jo, det var faktisk noen venninner av henne som snakket om å bli med, og hun visste ikke om den type tur kom til å være helt min greie. Hvorfor, spurte jeg. Nei, det kunne hun ikke svare på. Ro, ro til fiskeskjær.

Siden har vi ikke snakket sammen.

Etter denne hendelsen og lignende tidligere hendelser, har jeg rett og slett blitt mer skeptisk og tar meg selv i å tenke «liker egentlig denne personen meg?» om venner jeg har hatt i flere år. Trist, ikke sant?

At vi lever i et sorteringssamfunn er det ingen tvil om. Vil du ha ny kjæreste? Ingen problem. Tinder er der for å hjelpe deg. Bla så langt du kan i katalogen før du finner en som matcher dine kriterier. Slik har det blitt med vennskap også. Jeg gruer meg til den dagen det kommer en venninne-utgave av Tinder til Norge eller til Frankrike (hvor jeg bor). Denne finnes allerede i USA. Wiith heter den. En applikasjon som er ment for å føre sammen ensomme mennesker og skape vennskap. En applikasjon jeg tror kommer til å virke mot sin hensikt, og gjøre det enklere se på venner som bruk-og-kast objekter.

Å bli frosset ut på sosiale medier, å bli valgt bort til fordel for noen bedre, å resultere i å blogge om ensomheten fordi det er den eneste måten man kanskje blir hørt, er konsekvensen av å være ung i dagens samfunn, med dagens teknologi. Derfor ser jeg på vennskap som et flytende begrep.

Processed with VSCO

Vi rare sørger også

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 20. juni , 2016 kl. 11:53

Uka som gikk, startet med at jeg fikk den triste beskjeden om at min bestefar har gått bort. Etter en lang kamp mot Alzheimer’s får hans sinn endelig hvile i fred. På grunn av en kombinasjon av skyhøye flybillettpriser (blandt annet på grunn av fotball-EM) og streiker i Frankrike og varsel om streik på flyplasser i Norge, så turte jeg ikke å ta sjansen på å reise hjem for å dra i begravelsen. I tillegg skulle begravelsen være kun for de aller nærmeste, og jeg har ikke spesielt god kontakt med familien min på pappa sin side. Etter at pappa døde for to år siden, er det kun tanten min (som også er min fadder) som jeg i det hele tatt har kontakt med, og jeg har egentlig aldri følt at de andre engang liker meg. På grunn av «kontroversiell» livsstil, uten universitetsutdanning (enkelte er bare ikke skolesmarte nok – og jeg er en av dem), uten å ha giftet meg eller fått barn i ung alder, uten hus og bil, uten noe som helst av det som regnes som A4. Jeg passer ikke inn, rett og slett.

Er det noe jeg har følt på i mange sammenhenger, så er det nettopp det å ikke passe inn. Gjennom hele min oppvekst har jeg blitt oppdratt med to kulturer; den norske og den polske. Min mor har alltid tviholdt på sin kultur, både i form av mat, musikk og tradisjoner. Som barn, tilbrakte jeg omtrent hver påske og sommerferie i Polen. Pappa var derimot svært opptatt av at jeg skulle være norsk og ha norske verdier – men også selvsagt være stolt over å være halvt polsk.

Dessverre, å være halvt noe – halvt noe annet, medførte at jeg aldri følte meg som hundre prosent noe som helst. I Norge har jeg alltid følt meg som en utlending, fordi min oppvekst og mine synspunkt på ting er annerledes enn for en helnorsk person. I tillegg har enkelte familiemedlemmer og enkelte av mine medelever fra grunnskolen sett ned på meg fordi jeg har en mamma som kommer fra Polen. Å være polsk ble nemlig assosiert med å være fattig eller å være ute etter pengene til den norske partneren. Hvorfor kunne ikke pappa ha funnet ei norsk dame? Han var jo ikke stygg, slem eller vanskelig å leve sammen med, så hvorfor «måtte» han «hente» ei dame fra Polen?

Her i Paris opplever jeg det litt på samme måte. Kjæresten min er fransk. Jeg er norsk. Vi møttes først og fremst på nett. Enkelte av vennene hans og enkelte familiemedlemmer er ikke spesielt begeistret over vårt forhold. Hvorfor «måtte» han «hente» ei utenlandsk dame når han kunne funnet seg ei fra Frankrike? Hvorfor er det så mange franske menn som «henter» damer fra Skandinavia, USA, Australia, Tyskland og så videre?

Kan ikke mennesker bare akseptere at andre er lykkelige? Spiller det noen rolle om de har en partner fra samme land, naboland eller motsatt side av verden? Spiller det noen rolle om de velger å leve etter det tradisjonelle A4-mønsteret eller om de velger å gjøre noe helt annet med livet sitt?

Hadde jeg ikke følt meg som familiens sorte får, hadde jeg kanskje gjort enda mer for å prøve å komme til Norge, for å gi klemmer og gi mine kondolanser personlig. I stedet sendte jeg blomster og et kort. Og jeg sørger for meg selv. Selv om jeg lever etter et helt annet mønster enn dem, så vil jeg at dem skal vite at vi som er rare, vi som ikke passer inn, vi sørger også.

Men i stedet for å la meg sitte hjemme og være trist hele helgen, tok kjæresten min og foreldrene hans meg med til Blois, i Loire distriktet. Vi besøkte slottet i Blois, spiste god middag, så på lys-show på slottsplassen, og dro til ZooParc de Beauval neste dag, til et av landets beste dyrehager (hvor dyrene har rikelig med plass og fuglene får mer enn nok av anledning til å fly fritt, i stedet for å være isolert i burene dagen lang).

Jeg sørger fortsatt, men jeg er glad for at jeg har mennesker rundt meg som virkelig bryr seg om meg – uansett hvor utradisjonell, kontroversiell og annerledes jeg er.

2016-06-20 10.57.29 2

Management?

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 16. juni , 2016 kl. 16:56

Da har jeg blitt kontaktet av et management byrå som gjerne ønsker at jeg bytter platform for bloggen min, slik at de kan følge med på utviklingen min videre, hjelpe meg oppover og deretter vurdere om min blogg passer deres konsept og se om det er muligheter for samarbeid. Dette hadde jeg ikke regnet med, og jeg synes det er helt supert dersom jeg får det til. Om det er denne bloggen eller Tumblr bloggen min (kristine-irene.tumblr.com) som er på Engelsk, som legges ned til fordel for den nye, gjenstår å se.

På den nye bloggen kommer jeg nok til å fokusere på høyere kvalitet på samtlige av bildene som legges ut, og deretter kun benytte meg av Nikon-kameraet så ofte det lar seg gjøre, bedre bloggdesign, og kanskje flere oppdateringer. Video-blogging er jeg ikke spesielt gira på, da jeg hater stemmen min og hater hvordan jeg ser ut på video, men det kan hende jeg likevel kommer til å legge ut videoer sånn inn i mellom.

Det er uansett supert at det finnes mennesker der ute som er interessert i å høre om mitt liv i Paris, mine reiser og alt det andre jeg finner på der ute i den store – men samtidig lille – verden.

Følg meg gjerne på twitter: @kristine_irene_  og instagram: @kristine_irene

Og Tumblr: http://kristine-irene.tumblr.com

Nå skal jeg til Nord-Paris, området hvor Stade de France er, for å spise middag og drikke cocktails med «svigermor» mens kjæresten min og faren hans er på Tyskland – Polen fotballkampen. Jeg som er halvt polakk heier selvsagt på Polen, mens «svigermor» er tysker og heier naturligvis på Tyskland. Og sammen skal vi sitte å diskutere kampen og andre ting på Fransk!

Bonne soirée, les gens!

FB_IMG_1465312809355

 

 

Download Festival, Paris

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 14. juni , 2016 kl. 09:44

På søndag var jeg på Download-festivalen i Paris for å se diverse band og leve festivallivet – i alle fall for én dag. Jeg ble temmelig overrasket over hva som til slutt endte opp med å bli kveldens definitivt største høydepunkt: Rammstein! For et show sier jeg bare! Pyroteknikk, fyrverkeri, energi, teatralsk sceneshow – de leverte alt! Så selv for dem som ikke er blodfan av Rammstein, så var det et vanvittig kult show, fra første til siste sekund.

Ellers var Download en våt og gjørmete affære. Siden jeg skulle på festival, valgte jeg å kle på meg Dr. Martens skoene mine, olabukse, olajakke og helt allminnelig sort t-skjorte. Et ganske fornuftig valg egentlig, selv om et enda bedre valg ville vært å gått med regnjakke eller å kjøpe en poncho.

Men regnvær og gjørme stoppet ikke morroa for verken oss eller for andre festivaldeltakere. Vi så Skillet, Trivium, Children of Bodom, Volbeat og Rammstein. Av disse bandene er det vel egentlig Skillet og Volbeat sine låter som faller best i smak hos meg personlig, men jeg var likevel aller mest begeistret av Rammstein-showet. Volbeat og Skillet var like bra live som på plate, og konsertene i sin helhet var som de fleste vellykkede konserter i sin sjanger; de leverte bra musikk, hadde god kontakt med publikum og alt gikk som det skulle. Beklage for at været var dårlig, gjorde de også. Trivium og Children of Bodom var dessuten også bra live og tok seg god tid mellom låtene til å prate til (og gire opp) publikum.

Før jeg ankom Download, hadde jeg regnet med at middagen min kom til å bestå av en kjip burger eller pølse i brød, og at utvalget ikke kom til å være noe å skryte av. Hvor feil kan man ta? På Download Festival i Paris hadde de nemlig rigget til vinbar (med variert utvalg av vin), ciderbar (med økologisk cider på fat), Asiatisk foodtruck, Sveitsisk foodtruck (med raclette), foodtruck med blåskjell (!), foodtruck med burgere og pølser, Mojito-bar, juice-bar, TexMex foodtruck, Churros, Gelatio, Pizza-truck, flere steder å kjøpe øl, ja – utvalget var stort. Ellers var det også stort utvalg i merchandise bestående av plakater, klær, smykker og CD og LP-plater. Toalettene var som festival-toaletter flest. Noe man helst vil unngå så lenge det lar seg gjøre.

Dette var min første ordentlige musikkfestival opplevelse (hvis man ser bort fra camping-delen), og jeg tviler på at det vil bli min siste. Brått fikk Rammstein en nyfrelst fan også.

2016-06-13 01.31.57 1 (1)

Skillet

2016-06-13 01.35.59 1

Vått hår

2016-06-13 01.44.41 2

Trivium

2016-06-13 01.37.28 2

Gjørme

2016-06-13 01.38.31 2

De første sekundene av Rammstein-showet!

2016-06-13 01.40.16 2

 

 

Mellom fortvilelse og aksept

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 4. juni , 2016 kl. 21:17

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

2016-06-04 05.08.23 2

2016-06-04 05.15.50 3

2016-06-04 05.17.03 3

2016-06-04 05.18.47 3

2016-06-04 05.14.28 2

2016-06-04 05.19.34 3

2016-06-04 05.20.35 3

2016-06-04 05.22.57 3

Puppetrøbbel og rare hendelser i Paris

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 1. juni , 2016 kl. 16:20

Dagen i dag fikk en riktig så klein start, da jeg var på vei til jobb. Jeg satt på bussen og ante fred og ingen fare, og plutselig bestemte BHen min seg for å gjøre opprør. Det er en slik BH som åpnes foran. Åpnes, det var akkurat det den ville gjøre der og da!  Brått satt jeg der, med fire pupper i stedet for to. Slik så det i alle fall ut, fra utsiden av skjorta.

Panisk sendte jeg melding til kjæresten min. Noe i duren av «Hjelp! BHen er åpen! Hva skal jeg gjøre?!». Kort tid etter fikk jeg til svar «Ja vel? Og hva skal jeg liksom gjøre med det? Slapp av, det er ikke krise». Tydeligvis aner han ikke hvordan det er å gå med BH. Hvor ukomfortabelt og slitsomt det er med slike situasjoner. «Tenk hvis underbuksa di hadde raknet og staken og kronjuvelene dine hadde falt ut, da!» svarte jeg furt. Til svar fikk jeg «Og så? Er jo greit å få lufte dem. Har jo uansett bukse på». Og da jeg kom med neste argument; «jeg har for øyeblikket fire pupper», fikk jeg et «Nice» og blunkefjes til svar. Mannfolk, altså. Jeg tok heldigvis tak i problemet da jeg kom frem til jobb, og tok en tur på toalettet.

Livet i Paris kan være merkelig noen ganger. Mennesker her er absolutt ikke sjenerte. For en nordmann som meg, som elsker å være usynlig når jeg er på vei til eller fra ærend, kan det til tider bli litt slitsomt med hvor ikke-usynliggjort man blir i denne byen. Jeg rakk såvidt å forlate arbeidsplassen min før en dresskledd mann kom bort til meg på gata for å fortelle meg at han virkelig hadde lyst å bli kjent med meg, og jeg måtte ikke tro at han var gal. Han ville bare bli kjent. Hvorfor? Nei, det spesifiserte han ikke. Hvordan? Nei, ikke det heller. Det var visst bare meningen at vi to skulle bli kjent. Jeg sliter alltid med å vite hva jeg skal si, i slike situasjoner. Så jeg fikk bare stotret frem et «ehh.. Unnskyld. Ehm. Nei» og så gikk jeg i full hastighet i motsatt retning – når jeg egentlig skulle i samme retning som denne karen.

Jeg får litt dårlig samvittighet av oppførselen min i slike situasjoner. Jeg ønsker jo ikke å være slem. Men hvordan forbereder man seg på slike hendelser? Jeg lurer for øvrig også på om dette er vanlig oppførsel i Paris, eller om det bare er meg som tiltrekker meg oppmerksomhet uansett hvor jeg er? Jeg tror ansiktet mitt får meg til å se ut som en veldig snill person. Kanskje.

De som derimot ikke er spesielt snille, er de som er ansvarlig for posten her. Fire pakker har på mystisk vis forsvunnet og aldri funnet veien til postkassen min. Twist-pose fra mamma, sponsa solbriller (mitt første sponsor-oppdrag, som tydeligvis har gått i vasken siden pakken er på avveie), ei lue jeg bestilte i vinter fra Etsy, og klær i verdi 1 500 kroner fra Forever 21!

Hvis du som leser, har erfaring med løsninger på posttyveri-problemer, skriv en kommentar til innlegget – for jeg trenger virkelig å komme til bunns i dette!

Bortsett fra BH-problemer, posttyveri og kleine situasjoner med fremmede mennesker, kan jeg helt ærlig si at livet går på skinner. Jeg har bestilt billetter til Download-festivalen i Paris (som er neste helg), og er i gang med å planlegge noe for den eneste helgen i Juli hvor jeg ikke allerede har planer.

Dessuten har jeg en jobb som jeg trives veldig godt i.  Privatlærer i norsk for nybegynnere! Kanskje jeg burde vurdert å ta oppdrag som norsklærer for flyktninger i Norge (over en kortere periode) i fremtiden? Jeg vurderer det nemlig.

Noen mobil-snapshots fra i dag

2016-06-01 03.41.09 2

2016-06-01 03.37.44 1

2016-06-01 03.33.51 1

2016-06-01 03.48.31 2

En dag i Disneyland

Kategori: Ukategorisert | 3 kommentarer » - Publiser onsdag 18. mai , 2016 kl. 16:34

Jeg håper dere alle hadde en hyggelig 17. Mai feiring igår. Jeg kan helt ærlig innrømme at jeg savnet å feire dagen der hjemme i Norge, men samtidig kan jeg absolutt ikke klage. For jeg tilbragte jo dagen i Disneyland, Paris!

Jeg ble ikke dessverre ikke værende i parken helt til stengetid, og gikk dermed glipp av det fabelaktige fyrverkeriet. Men det går fint. Jeg har jo sett fyrverkeriet uttalig mange ganger i Disney World i Florida, og får sikkert muligheten til å se det en annen gang her i Paris.

Igår var vi alle altfor trøtte og slitne etter en lang dag med mye gåing, sammenlagt flere timer stående i kø og på toppen av det hele; stekende sol. Dum som jeg var, var jeg kledd i sort skinnjakke og sorte jeans. Effektiv kombinasjon for å bli svett og ekkel når sola steker som verst.

Vi hadde det uansett veldig gøy og tok de fleste attraksjonene. Dessverre var enkelte av hovedattraksjonene stengt og under oppussing. Foreldrene til kjæresten min elsker familietid og synes det er utrolig hyggelig når vi alle finner på ting sammen, og Disney er jo definitvt et fantastisk sted å besøke sammen med familien. Det spiller ingen rolle om barna faktisk er barn eller ikke. I Disneyland er vi alle «barn».

Nå har jeg og kjæresten min forresten drøftet planene mine om å reise til Moldova på det frivillighetsprosjektet som jeg nevnte i forrige innlegg. Han sier at han støtter meg, men sier samtidig at han er lei av at jeg påtar meg nye prosjekter og aldri fullfører ting jeg begynner på, og mener dessuten at alt jeg finner på ikke har noen sammenheng. Han refererer mer konkret til en bok som jeg begynte å skrive, men aldri fullførte. Men for å skrive bok må jeg jo ha noe å skrive om, ikke sant? Og det er blandt annet derfor jeg påtar meg nye prosjekter og ulike reiser. For å hente inspirasjon til å skrive. Jeg gjør det også for å gjøre min CV sterkere. Mens hovedårsaken er selfølgelig at jeg gjør det for min egen livskvalitet og glede. Er ikke det grunn – og sammenheng – nok?

Jeg setter uansett pris på ærligheten.

Her er noen bilder fra Disneyland-besøket.

2016-05-18 10.41.52 2

2016-05-18 10.58.50 3

2016-05-18 10.35.31 1

2016-05-18 10.59.13 3

2016-05-18 10.41.29 1

Jeg er Indiana Jones.

2016-05-18 10.43.59 3

 

 

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.