Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

Kategori: Ukategorisert

Hipster-trender, Disney og Eurovision

Kategori: Ukategorisert | 5 kommentarer » - Publiser lørdag 14. mai , 2016 kl. 23:29

Da var det langhelg, og jeg og kjæresten har derfor bestemt oss for å ta en tur til Disneyland, Paris, på Mandag eller Tirsdag. Som tidligere Disney-ansatt vet jeg at turen til Disneyland kommer til å vekke følelser hos meg og jeg er redd jeg kommer til å føle enda sterkere savn enn det jeg allerede gjør nå. Det er ganske utrolig hvor ofte jeg den siste tiden har lengtet tilbake, og hvor mye jeg tenker tilbake på året mitt i Florida. Mens da jeg bodde i Statene, lengtet jeg etter å komme meg hjem igjen til Europa. Det er ironisk, er det ikke? Hvorfor er det egentlig slik at man alltid vil ha det man ikke har?

Jeg føler meg dessuten veldig rastløs når jeg er hjemme, og ikke ute på eventyr. Som nevnt i forrige innlegg, vil jeg ut å reise. Jeg vil se mer av verden. Oppleve noe nytt og spennende. Så en dag i Disneyland kan bli et deilig avbrekk fra vandrelyst-abstinensene. Dette sier jeg, som var på biltur til Belgia forrige helg, og skal på overraskelses-tur til ukjent destinasjon neste helg for å feire bursdagen min.

I dag var jeg på en liten dagstur til en liten by som heter Antony, som ligger sør for Paris. Hvorfor var jeg der? For å drikke kaffe, vel. Ocean Tree Canadian Coffee & Store, heter stedet.  Jeg elsker kaffe og kaffebarer og alle disse hipster og expat-kaféene som har begynt å poppe opp rundt omkring i alle byer, store som små, i alle vestlige land. Som regel finner man dem i tidligere ghetto-strøk som har fått heftige makeovers og blitt transformert til hipsterparadis med nok inspo-bilder til å få en hver instagram-konto til å gløde. Mer enn noen som helst bilder av ananas med neonfarget bakgrunn eller iskrem mot murvegg, kan klare å gjøre. Hvorfor er ananas «inn» egentlig?

En ting som ikke er på moten her i Frankrike, er godeste Eurovision. Her gir dem blanke i denne konkurransen som vi Nordmenn tar så seriøst og elsker så høyt. Kandidaten vår gikk jo ikke engang videre til finalen. Sørgelig. Her i Frankrike kunne de ikke brydd seg mindre. Så her sitter jeg alene foran TVen, mens kjæresten er ute på middag med venner. Jeg sa blankt nei til å være sosial, fordi Eurovision er viktigere. Tortilla chips og hjemmelaget spinat-og artisjokk dipp er viktigere. Sofaen er viktigere.

Beklager, Franskmenn. Jeg heier på Eurovision-bidraget deres likevel.

(bildene under: meg i Antony, Frankrike. Kaffe mocha og en blåbær-ostekake)

2016-05-14 05.25.06 2

2016-05-14 05.25.39 3

 

Annonser

Jeg forstår at det er godt ment, men…

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 12. mai , 2016 kl. 11:29

Tidlig på morgenkvisten i dag var jeg ute på en fredelig joggetur, i ført den type klær jeg pleier å bruke når jeg trener utendørs: tights, hettegenser og joggesko. Jeg føler meg helt ordinær og ønsker å være i fred og se så anonym ut som bare mulig for å unngå oppmerksomhet når jeg er ute å puster og peser mens svetten renner nedover det tomatrøde ansiktet mitt. Det er nettopp derfor jeg dessuten drar på joggetur klokka åtte om morgenen.

I dag, derimot, fikk jeg ikke være i fred. På vei hjem fra joggeturen skvatt jeg som bare pokker, da jeg plutselig kjente en hånd på skulderen min. Jeg var omtrent forberedt på å bli angrepet, der jeg gikk hjemover med høy musikk dundrende i ørene. Men det var ingen overfallsmann. Det var ei jente. Hun spurte meg om noe. Kanskje hun lurte på hva klokka var, eller trengte hjelp med å finne riktig gate? Men nei. Hun stoppet meg for å fortelle meg at tightsen min var totalt gjennomsiktig og at man kunne se «alt» (alt betyr et lite skimt av en svart g-streng under svart tights). Javel, tenkte jeg. Jeg ble egentlig ganske forfjamset og ukomfortabel og visste ikke egentlig hva jeg skulle svare på det. Så jeg sa bare nølende «Ehh…OK? takk». For hva svarer man egentlig til sånt?

Det er ikke første gang noen stopper meg for å gi meg «råd» eller fortelle meg noe som jeg «kanskje ikke visste». Jeg husker jeg var på fest en gang, i ført kort kjole, og noen sa «jeg ser trusa di» eller «BH-stroppen din er synlig». En gang fikk jeg også høre «jeg ser BHen din gjennom knappehullet på skjorta di», og under flere anledninger har jeg fått spørsmål om sminken min. «Hvorfor tegner du øyenbrynene dine så tynne/så tykke/den fargen/den formen?» og «Hvorfor bruker du den fargen leppestift, og ikke heller rød?» eller «Hvorfor bruker du ikke foundation men bare pudder?».

Det sykeste var kanskje i Washington DC, da ei fremmed dame på gata kom bort til meg og fikset merkelappen på toppen min, fordi den stakk ut. Jeg liker ikke å bli tatt på av fremmede mennesker, og den hendelsen der var kanskje noe av det kleineste jeg har opplevd.

Jeg forstår at disse menneskene som kommer med slike utspill, mener det godt. Men det betyr ikke at det er riktig. Tenk om jeg kanskje VET at klærne er gjennomsiktige, eller at merkelappen er synlig? Og hvis jeg sminker meg på en viss måte så er det ikke fordi jeg gjør det i blinde og ikke aner hvordan resultatet ser ut; jeg gjør det fordi JEG liker det. Jeg står ikke opp om morgenen og velger klær, sminke og hårfrisyre basert på hva som tilfredstiller øynene til fremmede mennesker på gata. Jeg velger det jeg føler meg vel i. Om jeg velger å gå halvnaken eller om jeg ønsker å se ut som en sirkusklovn, så er det min sak – og bare min. Føler noen seg uvel av å se på det, så får de se en annen vei.

Dette virker dessuten som et problem forbeholdt kvinner. Jeg har aldri hørt noen si til en mann som er ute å trener at han må hjem å skifte klær fordi den stramme tightsen/sykkelshortsen viser konturen av penisen hans. Og jeg har heller aldri hørt noen si til en mann at frisyren hans er lite kledelig eller at antrekket er smakløst. Hvorfor respekterer vi menn mer enn kvinner, når det gjelder utseende og stil?

Her i Frankrike, da spesielt i Paris, skal det veldig lite til før kvinner får stygge blikk. Her blir du «slut-shama» hvis du går i miniskjørt eller kort shorts og/eller har kløft. Jeg tuller ikke. Mye sminke blir også sett ned på. Og hvis du har en dypt utringet t-skjorte, kort shorts OG går med både leppestift og øyenskygge, ja, da ser dem på deg som om du var en gateprostituert. Alle shortsene mine som jeg har brukt i årevis i Norge, og året jeg bodde i USA, måtte jeg pensjonere da jeg kom hit for å unngå stygge blikk og baksnakking i det åpne. Mine shortser er tydeligvis for «horete» (man ser låra mine). Mens i Norge regnes dem som lange, fordi man ikke ser noe som helst av rumpeballene mine. Det er virkelig forskjell på samfunn, selv innenfor Europa.

Treningstightsen min var kanskje i det mest vulgære laget for sarte, franske jenter. Jeg har jo mye større rumpe enn mange av damene her, så jeg skjønner godt at dem glaner. Men kommentarer og «råd» om å skifte klær eller gjemme kroppen min, det kan de spare seg for.

Her er et råd til deg som prøver å gi «råd» til dem som ikke tilfredstiller deg visuelt; bit tennene sammen, svelg det som du egentlig hadde tenkt å si, se en annen retning. La folk være i fred.

(gammelt bilde fra en photoshoot)

FB_IMG_1460023397222

Annonser

Jeg har blitt intervjuet/blitt lagt merke til!

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 4. mai , 2016 kl. 12:47

I over to år har jeg vært veldig aktiv med å legge ut bilder fra mine reiser på Instagram, og populariteten har økt betraktelig det siste året. Takket være dette, har enkelte reiseportaler og andre bedrifter tatt kontakt fordi de ønsker at jeg skal skrive om dem på enten Instagram eller på Tumblr-bloggen min. Jeg har derfor fått bygget opp erfaring med å gjøre nettopp det, i tillegg til at jeg har skrevet et gjesteinnlegg om Paris, på bloggen til en Interrail-portal. Den kan du lese her:  Bienvenue à Paris – Tips from a local

Ingenting av dette har vært betalt, verken i form av produkter, tjenester eller lønn. Hensikten bak samarbeidet med disse aktørene, er å bygge nettverk innenfor en bransje som jeg ønsker å dedikere hele min karriere til. Dessuten elsker jeg å skrive, så det gjør meg absolutt ingenting å gjøre noen en liten tjeneste ved å – for eksempel – dele mine tips om byen jeg bor i. Paris er en by hvor det er mer enn nok inspirasjon å hente fra, og jeg føler jeg sitter på mange fine historier og god kunnskap om hva som er verdt å gjøre, hvor, når og hva som passer for hvem.

I dag ble et intervju med meg publisert på en annen reiseportal. Et intervju som jeg hadde i forrige uke over nett, med Alexfinds.com . Dette er en nettside som hjelper deg å finne de beste hotelprisene slik at du kan spare penger – og som i tillegg intervjuer reiseglade mennesker som gjør det greit på sosiale medier. Mennesker som kan være til inspirasjon og forsterke reiselysten til de besøkende på nettsiden deres.  Jeg setter stor pris på oppmerksomheten de har gitt meg, og jeg håper virkelig mitt intervju og min Instagram-konto kan være til inspirasjon for andre.

Du kan lese intervjuet her: Featuring: Kristine Irene

Flere bilder og mer inspirasjon kommer allerede fra og med i morgen, for da drar jeg nemlig på biltur med kjæresten. Vi reiser til Brugge, Belgia i morgen – videre til Dunkerque, Frankrike på fredag – Lille, Frankrike på lørdag.

(gammelt bilde)

share (1)

Følg meg forresten gjerne på Instagram!

Screenshot_2016-05-04-12-03-57

 

 

 

Annonser

Du som Synes Synd på Deg Selv

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 3. mai , 2016 kl. 11:51

Ofte tar jeg meg selv i å synes synd på meg selv over det som i bunn og grunn er totalt trivielle ting. For eksempel, hvis jeg føler jeg har hatt en dårlig dag og livet går meg i mot. Enten det er fordi jeg ikke fikk jobben jeg søkte på som jeg virkelig hadde lyst på, eller fordi jeg brått fikk mange regninger å betale samtidig, og dermed ikke fikk råd til å spise dyr middag på restaurant OG gå på kino, akkurat den helgen.

Jeg vet veldig godt at slike ting absolutt ikke betyr at livet går i mot meg. Tverrt i mot. Jeg er født og oppvokst i den norske øvre middelklassen, i et stort hus med eget soverom og etter hvert som jeg ble eldre; egen kjellerstue. Jeg har gått i barnehage, i SFO, på skole, fritidsaktiviteter (dans), vært medlem i bokklubb, blitt konfirmert og feiret det akkurat slik jeg ønsket, feiret bursdagene mine akkurat slik jeg ønsket, fått månedskort på bussen dekket av foreldrene mine, og fått scooter til 16års-dagen min. En knæsj-lilla Honda, fordi det var akkurat den jeg ønsket meg. Jeg har alltid hatt egen PC, egen TV på rommet, og gjennom hele barndommen sett på dette som en selvfølge. Noe som «alle» har. Fordi i området jeg vokste opp i, hadde alle nemlig alt det samme som meg – og enkelte hadde mye mer.

Etter hvert som jeg ble litt eldre, i starten av tenårene, begynte foreldrene mine å snakke mer om disse menneskene som ikke var like heldige som meg. Mamma tok meg med på besøk til et barnehjem i Polen en gang, husker jeg. Da var jeg kanskje femten år gammel. Vi så hvordan barna der hadde det, og hvor lykkelige de var for å få besøk, og for å få gaver. Vi ga bort noen brettspill og leker. Jeg husker jeg skammet meg, der og da. Jeg skammet meg over min egen mangel på ydmykhet og takknemlighet gjennom barndommen.

Da jeg bodde i USA, måtte jeg dele leilighet med flere personer fra andre kulturer. Vi nordmenn hadde rykte på oss blandt de internasjonale medarbeiderne, for å være bortskjemte og utakknemlige. Vi var ikke vandt til å dele soverom med noen, vi var vandt til bra lønn, vi tenkte bare på oss selv, og vi klaget på småting som dårlig WiFi og teppegulv. For å kunne få råd til å reise dit for å jobbe, måtte man dessuten ha råd til å betale for både visum-prosessen, helseforsikring og fly til USA, i tillegg til å ha oppsparte midler på kontoen. Så da var det jo selvsagt bare nordmenn fra middelklassen og opp, som dro dit.

Å være fattig i Norge, vil jeg tro er MYE verre enn å være fattig i et land hvor gjennomsnittsbefolkningen er fattig. Fellesskap, vennlighet, gjestfrihet og meningsfulle verdier, er det jeg forbinder med samfunn hvor største del av befolkningen ligger under fattigdomsgrensen. Av egen erfaring, føler jeg meg veldig mye bedre tatt i mot av dem som ikke har så mye å tilby enn av dem som har «alt».

Å være fattig i Norge betyr at man blir ekskludert fra fellesskapet. Ekskludert fra klasseturer, bursdager og fritidsaktiviteter fordi man ikke har råd til å betale beløpet det koster for å bli inkludert.

Så før jeg tar meg selv i å synes synd på meg selv over trivielle ting igjen, så burde jeg heller snu tankegangen og være glad for at de største problemene jeg har akkurat nå, er nettopp bare trivialiteter.

2016-04-27 03.43.16 1

2016-04-27 03.45.52 1 (1)

 

 

 

Det Arrangerte Liv

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 2. mai , 2016 kl. 11:44

Endelig Mai. Endelig vår. Samtidig vil det si at det kun er tre uker til bursdagen min, noe jeg egentlig ikke gleder meg til – med unntak av det faktum at jeg skal reise til en ukjent destinasjon, som jo er veldig gledelig. Ukjent fordi kjæresten min har reservert tur til et sted men vil ikke si hvor det er, eller hvordan vi kommer oss dit. Jeg gleder meg veldig, samme hvor det er. Jeg elsker jo å reise, og jeg stoler på at han tar meg med til et spennende sted.

Ellers gleder jeg meg fint lite til å bli enda eldre. Jeg er allerede nesten for gammel til å slippe unna med ting som jeg lett slapp unna med da jeg var yngre. Slik som det at livet mitt fortsatt ikke er på plass. Jeg mangler fortsatt interessen for et typisk A4-liv med 9-16 kontorjobb, hus og barn. Bare tanken på å få barn NÅ gjør meg uvel. Og jeg har absolutt ingen planer om å kjøpe bolig med det aller første. BSU-kontoen min er det lenge siden jeg har fôret og sparepengene mine er satt av til reiser og uforutsette utgifter. Giftemål er jeg kun interessert i fordi jeg liker tanken på et vakkert bryllup, fin kjole og bryllupsreise med svær suite med blomster spredt utover hele senga.

Familien min er skuffet over meg, og bekymrer seg stadig. Deres høyeste ønske virker å være at jeg dumper kjæresten min, flytter tilbake til Stavanger, får meg denne 9-16 kontorjobben og en NORSK kjæreste, gifter meg, og kjøper bolig med denne Nordmannen – som forresten skal være genetisk pen, ha god økonomi og være fornuftig med penger. Gjerne en del år eldre enn meg også. Men uten «baggasje» (barn og/eller slitsom eks).

Jeg har allerede sett for meg dette alternative livet, og sett for meg hvordan det ville utspilt seg. Jeg har jo dessverre ikke en matchende personlighet til denne fantasien av et liv som familien min ønsker for meg. Så resultatet og konsekvensene, ville nok blitt som følgende; Jobben og min kjedelige ektemann som aldri vil reise noe sted, gjør at jeg utvikler depresjoner og hverdagsalkoholisme. Mannen – og livet generelt – er så forutsigbart og kjedelig at jeg søker spenning på dating-applikasjoner og går inn i et forhold med en utenlandsk, spontan, eventyrlysten mann. Ektemannen min aner fred og ingen fare, for han er jo så oppslukt i jobben sin, og tror at jeg drar ut for å treffe venninner til enhver tid. Han vil jo aldri bli med ut å spise på restaurant eller ta noen glass vin ute uansett, siden han føler det er som å kaste penger ut vinduet. Det er viktig å spare penger, må man vite. Han vet ikke hva han sparer til, men han gjør det nå likevel. Til slutt er det han som vil ta ut skilsmisse, fordi han vil ha barn og det vil ikke jeg. Ikke med ham. Vi skilles, og det er jeg som flytter ut av huset. Nyskilt, flytter jeg inn i en knøttliten leilighet før jeg flytter til utlandet eller drar på backpacking for å se verden.

Konklusjonen er at jeg ville nok endt opp akkurat der hvor jeg er nå – hvis jeg er heldig. Uansett skulle man tro det viktigste var at jeg er sammen med en mann jeg elsker, fremfor en mann som foreldrene mine synes det er fornuftig at jeg velger. På samme måte som at jeg skulle ønske foreldrene mine ville støttet meg og de valgene jeg tar i forhold til jobb og karriere, fremfor å presse meg til å gjøre noe jeg ikke vil.

Skjønne Mai måned. Det er ikke din feil.

Processed with VSCO

Processed with VSCO with c1 preset

Tårer, Latter og Hæler som Blør

Kategori: Ukategorisert | 1 kommentar » - Publiser søndag 1. mai , 2016 kl. 20:28

Gårsdagen ble vanvittig travel, og jeg kom hjem med blødende hæler. Nydelig. Sånn går det når jeg bestemmer meg for å gå ut døra med gnagsår som ikke er ordentlig helberedet enda, og tar på meg splitter nye sko og tynne strømper. Man kan trygt si at de gnagsårene kommer til å bli værende en stund til.

Ellers var gårsdagen helt fantastisk. Uten tvil. Jeg og kjæresten droppet frokost for å heller ta turen til Hard Rock Café for å spise en stor lunsj sammen. Vi delte en forrett (texmex-vårruller og dipp) og jeg bestilte deretter en vegetarburger og brus. Helt greit måltid. Verken mer eller mindre. I dag var det nemlig ikke maten som sto i fokus, men arrangementene vi skulle på etterpå!

Vi skulle først på en 2 1/2 times konsert med et symfoniorkester sin tribute til den kjente filmmusikken fra Steven Spielberg sine filmer, komponert av John Williams. Konserten var helt fabelaktig. Jeg fikk gåsehud flere ganger, spesielt under den kjente melodien til «Jurrasic Park». Tårer i øynene fikk jeg av melodien fra «Schindlers liste». Så utrolig rørende og vakkert. Han lille kinesergutten fra Indiana Jones er (selfølgelig) voksen nå, og var også til stede under arrangementet.

Etter å ha blitt rørt til tårer og fått ståpels på armene, var det på tide å la lattermusklene få kjørt seg. Kjæresten min overrasket meg med at vi skulle dra å se et stand-up show som jeg lenge hadde pratet om at jeg ønsket å se. Nå fikk jeg endelig muligheten, og det var til og med bedre enn forventet. Showet heter «How to become Parisian in one hour» og er på engelsk. Komikeren gjorde narr av både franske, amerikanske, engelske og andre stereotyper for å demonstrere forskjellen mellom ekte Parisere og drømmende turister/tilflyttende. Jeg lo konstant fra showet startet til det endte.

Vi avsluttet kvelden med å besøke en bar og skåle litt med noen drinker, siden det tross alt var lørdag. Vel hjemme i leiligheten måtte kjæresten leke sykepleier og hjelpe meg å rense sårene på hælene og ta på plaster. Han er virkelig god, han. Jeg sovnet dessverre fra ham, og våknet tidlig på morgenkvisten i dag.

Siden vi nå har nytt kamera i hus, og siden været var nydelig i dag,  tok vi oss like greit en tur til en av parkene i nabolaget for å leke litt med Nikon’en vår.

(Første bilde er et av bildene vi tok i parken i dag. Bildene under er fra arrangementene i går. Blant annet bilde av meg og stand-up komikeren selv)

Processed with VSCO

IMG_20160501_194545

IMG_20160501_194257

Tilstedeværelse

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser fredag 29. april , 2016 kl. 18:19

Paris, du skjønne Paris. Hva skal jeg gjøre med deg? Den ene dagen er jeg drittlei, den neste dagen blir jeg forelsket på nytt. Akkurat som den mannlige befolkningen I denne byen sjarmerer sine kvinner, sjarmerer du meg gang på gang, men gjør meg likevel sint, frustrert og lei. I dag er du sjarmerende. I dag nyter jeg deg.

Det er noe sjarmerende over det å ta med laptopen på kafé, spise lunsj og drikke kaffe samtidig som jeg ser ut vinduet, og ser på menneskene som sitter rundt meg på kaféen. Mange er her sammen med venner eller kolleger for å prate om uka som gikk eller om sine fremtidige planer. Andre er her for å spise en kjapp lunsj på egenhånd før de må returnere til kontoret. Og noen er her av samme årsak som meg, alene med laptopen. Noen jobber, enkelte gjør lekser, og kanskje er det andre som sitter her å blogger også? Hvem vet.

Jeg ble sittende en stund uten å bli lagt merke til. Fikk tid til å skrive litt i fred og ro. Etter hvert begynte jeg å bli kaffetørst og sulten, og var glad for at servitøren (som dessuten var utrolig kjekk med sitt mørke hår, tre-dagers skjegg og havblå øyne) dukket opp og smilte så pent og spurte hva jeg ønsket å bestille. Meny behøvde jeg ei, for her har jeg vært flere ganger før og har nå mine personlige favoritter som jeg gjerne bestiller flere ganger. Stedet heter Le Pain Quotidien, som betyr “det daglige brød” på fransk.

Grovbrød med avokado, detox juice og kaffe latte ble dagens lunsj og et nødvendig energitilskudd. Enkelt, men godt. Og av og til er det deilig når ting i livet bare er enkelt og godt. Komplisert, avansert og sofistikert kan jeg heller ta en annen gang – i fellesskap. Når jeg er alene, liker jeg å sette pris på de små, simple hendelsene. Er det ikke det som er greia med mindfullness, forresten? Å sette pris på hvert eneste fragment av hver eneste lille opplevelse man har? Jeg kaller det heller å være oppmerksom, og ikke la seg distrahere for mye av teknologi, dagdrømming og det overfladiske.

Kanskje det er derfor jeg akkurat i dag føler meg utrolig bra, her i denne byen. Jeg er oppmerksom. Jeg har satt dagdrømmene til side, for å være tilstede. I stedet for å tenke på alle stedene jeg heller skulle ønske jeg var akkurat nå, tenker jeg på hvorfor jeg er glad for å være her.

Jeg er glad for å spise en deilig lunsj på en kafè som jeg elsker. Jeg er glad for at sola skinner og jeg kan gå med vårjakke. Jeg er glad for at jeg tilfeldigvis oppdaget en nydelig park, da jeg var på vei til kaféen. Jeg er glad for at jeg bor i en by som så mange i verden drømmer om å besøke.

(innlegget skrev jeg først i Word, på formiddagen i dag. Hadde ikke tilgang til WiFi på kaféen, så publiserer det først nå)

Processed with VSCO with g3 preset

2016-04-29 02.12.42 1

2016-04-29 02.14.56 1

IMG_20160429_132224

Noen Muligheter Kommer, Mens Andre Går Fra Meg

Kategori: Ukategorisert | 3 kommentarer » - Publiser fredag 29. april , 2016 kl. 09:17

Å reise tilbake var en bittersøt affære. Det hjalp ikke akkurat at Frankrike ønsker meg velkommen med å klistre tyggis fra gulvet på flyet, ut over halve Marc Jacobs-veska mi. Og deretter tyggis fra setebeltet, på t-skjorta mi. Hvis du som satt på 19D på SAS flyet som landet i Oslo rundt 17:00 leser dette; du er en jævla ekkel gris. En jævel er også hun franske kjerringa som satt ved siden av meg på flyet, i MITT sete, og nektet å flytte seg. Jeg bestilte vindusplass og hun tok den. Connasse, er hun. Det betyr kvinnelig idiot på fransk.

Motivasjonen var ikke akkurat på plass, og jeg hadde egentlig bare lyst å bli igjen i Norge. Da jeg ankom flyplassen og sjekket e-posten min, fikk jeg derimot to hyggelige overraskelser. Den ene var fra en nettportal som for noen dager siden intervjuet meg på nett, etter å ha vist åpenbar interesse for mine reiseopplevelser – som er det gjengående temaet på min Instagram-konto, hvor antallet følgere stadig stiger. De ga beskjed om at intervjuet vil bli publisert snarlig, og jeg gleder meg veldig til å se resultatet og legge ut link til det her på bloggen. Den andre e-posten var fra et firma som ønsker at jeg skal jobbe som privatlærer i norsk for en franskmann som skal flytte til Norge. Det er snakk om 20 timer totalt, i løpet av sommeren. Dette passer meg egentlig ganske greit, og det gir meg fortsatt friheten til å reise og jobbe med mine andre private prosjekter.

Jeg har forresten kjøpt meg et nytt speilrefleks-kamera, som skal tas i bruk allerede neste helg, kanskje til og med denne helgen i Paris. Neste helg reiser nemlig jeg og kjæresten på biltur til Lille og Dunkerque i Nord-Frankrike, og til Brugge i Belgia. Jeg skal forsøke å lage noen små videosnutter også, for å variere blogginnholdet litt. Å reise er den ultimate lykke for meg, og jeg dokumenterer gjerne hvert steg av reisene mine, både i form av tekst og bilder. Vi har jo alle en hobby som vi elsker, og dette er min.

En litt kjipere nyhet var fra kjæresten min som fortalte meg at han vil bli nødt for å jobbe enda flere timer pr uke, og da blir jeg alene over enda lengre tid enn jeg allerede hadde sett for meg at jeg kom til å bli i sommer. Så jeg håper virkelig at en kombinasjon av privatlærer-jobb, blogging og fotografi, øvrig skribentarbeid og noen kortere reiser vil være nok til å få meg til å føle meg mindre ensom og alene.

For å ende opp som den dama som bor i et fremmed land og tilbringer mesteparten av sin tid alene mens mannen er på jobb og omtrent aldri har tid til noe som helst, var ikke akkurat de fremtidsutsiktene jeg hadde da jeg først flyttet til Paris. Jeg hadde aldri planer om å bli her permanent i utgangspunktet. Og jeg føler det snart er på tide å gå videre i livet. Og det gjør ufattelig vondt å si det som jeg er i ferd med å si nå. Tyggis og drittsekker har for øvrig ingenting med denne tanken å gjøre.

Tanken på at jeg føler jeg er i ferd med å miste min identitet, hvis jeg ikke tar grep snart. Tanken på at jeg virkelig ønsker, og TRENGER en forandring.

Jeg elsker kjæresten min. Men jeg elsker ikke hvordan jeg føler meg for tiden. Vi får se hvordan sommeren går. En siste sjanse til å prøve å elske Paris igjen. For kjærlighetens skyld.

(tok bildene under før jeg forlot hjembyen) På gjensyn, Stavanger. Vi snakkes om to måneder!

2016-04-25 03.38.55 1

Processed with VSCO with c1 preset

2016-04-25 03.40.44 1

Blandede Følelser

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 28. april , 2016 kl. 00:52

Siste dag av besøket her hjemme er overstått, og jeg sitter igjen med blandede følelser. Jeg har hatt en virkelig følelsesladet uke. Bekymringer og prat om min kropp og vekt, jobb/livsstil situasjon har vært et gjengående problem. Men på en positiv side, så har jeg blitt gjenforent med noen jeg ikke hadde sett på flere år, og sett igjen steder og omgivelser som jeg virkelig har savnet. Ellers har jeg og mamma pratet litt om pappa – et tema som virkelig går hardt inn på meg, da jeg virkelig forbanner den kreftsykdommen som rev ham fra oss i denne verden. Jeg tenker tilbake på pappa med et smil, men det gjør likevel vondt å se steder i hjembyen min som minner meg om ham.

Jeg har som nevnt i tidligere innlegg følt meg litt utilpass i Paris den siste tiden, og det var utrolig deilig å komme hjem og være norsk i Norge for en liten stund. Å puste inn den friske norske lufta og bevege meg i den skjønne naturen vår, høre bølgeskvulp og måkeskrik. Dette kan ikke tas for gitt. Det er dette som får meg til å føle meg levende.

Som nevnt i tidligere innlegg, så ønsker jeg å komme meg ut på en idyllisk hyttetur ved skjærgården i sommer. Jeg ønsker også å dra på fine dagsturer i skog og mark, og rigge til en engangsgrill, et lite bål eller en ordentlig god nistepakke som kan nytes sammen med venner, familie eller alene. Jeg trenger dette. Jeg trenger en pause fra støy og mas i byen, og fra nyhetssendinger og propaganda med trusler om det ene og det andre. Jeg er lei av å være redd, stresset og bekymret. Og jeg er lei av kjøpesentre, netthandel og sløsing av penger generelt.

Kjæresten min har ikke særlig med tid til å dra på hyttetur med meg i sommer, så jeg håper noen av mine venner eller min familie melder seg frivillig til å dra ut i naturen med meg. Hvis ikke stikker jeg ut på egenhånd. Dette er nemlig nøyaktig den terapien jeg trenger for å føle meg lykkelig.

(bildene under ble tatt i dag. Kveldstur etter middag, sammen med foreldrene mine)

IMG_20160427_214102new

IMG_20160427_213552

Processed with VSCO

IMG_20160427_213834

 

Når Nysgjerrigheten Bestemmer

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 27. april , 2016 kl. 10:30

Å flytte fra hjemlandet mitt flere ganger, har gjort meg til en sterkere og mer uavhengig person. Og jeg har aldri vært redd for å ta nye utfordringer, prøve og feile, og la nysgjerrigheten min ta avgjørelser i forhold til karrierevalg og privat. Samtidig har det lært meg å akseptere at det faktisk er BRA å være annerledes, både i hvordan jeg kler meg, oppfører meg og hva jeg interesserer meg for. Jeg har aldri følt meg «typisk norsk», men så er jeg jo bare halvt norsk også. Og mamma har alltid vært glad i å sette farge på ting. Bokstavelig talt.

Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg til tider stygge kommentarer fordi mamma er polsk. Jeg fikk også kommentarer fordi jeg ikke fulgte moten, men heller gikk mine egne veier i hvordan jeg ville gå kledd og hvordan jeg ville se ut på håret. Som 18-åring flyttet jeg til England, og der var det mange som var som meg. Mennesker som likte å skille seg ut og ikke kunne brydd seg mindre om hva andre mente om dem. Det var en utrolig forfriskende erfaring, og jeg hadde sikkert blitt værende i England 1-2 år lengre enn jeg ble, hadde det ikke vært for at jeg begynte å gå tom for penger og ikke klarte å få en stabil inntekt der borte. Jeg fikk uansett studert business engelsk på språkskole i Oxford og gikk på bartenderkurs i Birmingham!

Jeg flyttet hjem til Norge etter to år i England. Å være i Stavanger ble for kjedelig for meg, så jeg dro heller til Oslo. Norges eneste by hvor jeg følte at det var greit å være eksentrisk. Jeg visste ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt eller hvilke karrierevalg som kunne være riktig for meg, og følte at det beste var like greit å prøve alle mulige forskjellige retninger før jeg eventuelt ville finne ut hvilken retning livet mitt var ment til å ta.

Art Complexion Makeup Skole ble første prøveprosjekt i rekka. Jeg trodde jeg hadde et ønske om å bli makeup artist, og jeg trodde virkelig at jeg kunne hatt et talent for det – hvis jeg bare ga det en sjanse. Talent hadde jeg ei, og svært få i klassen ønsket å samarbeide med meg, siden jeg på den tiden hadde sær stil, fargerikt hår, totalt intet-eksisterende øyenbryn. Å sminke meg til å se bra ut, ville jo bli en utfordring kun de virkelig profesjonelle ville kunne mestre.

Jeg ble værende i Oslo en stund, før jeg bestemte meg for å dra tilbake til Stavanger igjen for å gi byen min en ny sjanse. Det fungerte relativt dårlig, og jeg flyttet like greit til Bergen. I Bergen gikk jeg på skole for å bli kontor-og administrasjonsarbeider, fullførte kurset, og testet deretter livet som barnehageassistent. Bergen ble for vått og kjedelig etter en stund, så jeg dro tilbake til Oslo.

Tilbake i hovedstaden, men ikke lengre hybelboer i et hasjdealing-kvartal i sentrum eller kollektiv-boer i byens hipster-utopia Grünerløkka. Denne gang var det Oslos beste vestkant som ble mitt nye hjem, og starten på nye prøveprosjekter. Jeg jobbet som barnehageassistent en stund der også, før jeg skiftet retning totalt, og begynte å engasjere meg politisk, samtidig som jeg begynte å studere Reiseliv. Jeg fikk meg etter hvert kontorjobb og deretter jobb som konsulent i staten. Nå var jeg voksen. Etter en stund følte jeg meg litt FOR voksen og ville egentlig bare rømme tilbake til barndommen sammen med Peter Pan, og være barn for alltid. Så jeg flyttet til USA og begynte å jobbe i Disney World.

Etter 1 år i USA, var det på tide å dra tilbake til Europa. Jeg hadde ikke lyst til å bli boende i Stavanger, og var sulten på helt nye utfordringer, så jeg dro til Praha, Tsjekkia for å ta et TEFL-kurs (Lære bort engelsk som fremmedspråk). I stedet for å jobbe som lærer, dro jeg heller til Paris og ble elev på franskkurs.

Og resten av historien vet dere, om dere leser eldre innlegg. Jeg prøver fortsatt å «finne meg selv», og vurderer nesten å ta en Eat, Pray, Love – utflukt for å se om det er DET som skal til for å lede meg på riktig vei. Uansett, jeg angrer ikke ett sekund på at CVen min er like fargerik som tatoveringene mine. Ei heller angrer jeg på at jeg ikke tok den akademiske veien, eller ble værende i en tidligere jobb for å jobbe meg oppover. Alle mine tidligere erfaringer har jo tross alt bidratt til å forme meg til den jeg er i dag; en litt mer moden, fortsatt fargerik sjel som har mange fine historier å fortelle deg, og som gjerne takker ja til enhver ny og spennende utfordring.

2016-04-26 08.49.12 1

2016-04-25 03.36.57 2

 

 

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.