Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

20
juni 2016
Kategori: reise | 0 kommentarer » - kl. 16:28

På lørdag dro jeg, kjæresten min og foreldrene hans til Blois, i Loire-distriktet i Frankrike. Distriktet er aller mest kjent for sine mange historiske slott, og produksjon av deilig vin. Internasjonalt er det nok rødvinen derfra som har slått best an. Nå skal det sies, vi dro ikke dit KUN for å besøke slott og drikke vin, men også fordi vi fant en utrolig bra deal på appen Weekendesk. Du har ikke hørt om Weekendesk? Nei, det er kanskje ikke så rart siden appen ikke finnes på det norske markedet. Men ønsker du å få gode tilbud på helgturer med utflukter inkludert i prisen (transport ekskludert) i Frankrike, Spania eller Belgia så er den verdt å laste ned. Hvis du kan et av disse tre språkene da. Vi fant et supert tilbud på overnatting inkludert frokost på et Holiday Inn hotell i Blois, og inngangsbilletter til ZooParc de Beauval inkludert. For alt dette betalte vi snaue 300 euro for 4 personer, altså litt i underkant av 3000 kroner. Ikke verst det vel?

Å kjøre fra Paris til Blois tar cirka 2 timer, som er en passelig avstand for en helgtur. Jeg har tidligere vært i Loire-distriktet, og har besøkt åtte av de mange slottene som er der. Denne helgen besøkte vi bare ett, slottet i selve byen Blois, siden vi allerede hadde nok av andre planer. Et lite tips til deg som ønsker å besøke Loire-distriktet: Jeg anbefaler deg å besøke det store, fantastiske Chambord-slottet, Cheverny (det ekte slottet bak slottet i tegneserien TinTin) og å besøke byene Chinon og Amboise. Ta deg gjerne en tur til en av de mange små vinbutikkene, og kjøp med deg et par flasker vin. Det går helt fint å spørre om å få smake på et par forskjellige før du kjøper noe som helst.

Uansett, tilbake til lørdag og oppholdet mitt i Blois.

Etter å ha pakket ut og slappet av, utforsket vi byen Blois og besøkte de mange små gatene, parken, og handlet litt i forskjellige butikker. Deretter tok vi mange fine bilder på slottsplassen før vi fikk en guidet tur rundt på slottet. Guiden snakket fransk med en tykk sør-fransk dialekt, så til tider slet jeg litt med å forstå hva hun egentlig sa, men det gikk nå greit likevel.

Dagen fløy forbi, og brått var det tid for å gjøre seg klar til å dra på fin restaurant. Det ble litt mye vin, litt for mye mat, litt for stive priser, og kanskje litt for lite klær. Fordi det ble nemlig ganske kjølig, utover kvelden. Og vi skulle jo ikke på hotellet å legge oss riktig enda heller. Vi skulle tilbake til slottsplassen for å få med oss et lys-show. Det vil si, historie-fortelling og visuelle lyseffekter på slottet. Det var utrolig kult å se på! (bilder fra dette kommer i et senere innlegg).

Med svak hodepine etter litt for mye vin, og smålig forkjøla etter flere dager med skiftende vær (sol og 25 grader det ene øyeblikket, og vind og regn det neste), krøp jeg likevel fornøyd til sengs på Holiday Inn. Det var deilig å få de triste tankene på avstand. Det var fint å bli tatt vare på av min andre familie.

Her er noen bilder fra Blois…

meg, på slottsplassen, med katedralen i bakgrunnen.

2016-06-18 07.03.59 2

Slottet i Blois

2016-06-19 05.47.57 2

Slottet i Blois

2016-06-20 10.20.45 1

Slottet i Blois

2016-06-20 10.19.51 1

2016-06-20 09.31.18 1

Fra restauranten La Creusille. Forrett: gjeitost innbakt i filodeig. Hovedrett: Kylling, diverse grønnsaker. Dessert: banan, innbakt i filodeig, med kokosmakron, iskrem og sjokoladesaus.

Processed with VSCO with g3 preset

2016-06-20 10.30.32 2

Processed with VSCO with g3 preset

 

 

 

 

Annonser

20
juni 2016
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 11:53

Uka som gikk, startet med at jeg fikk den triste beskjeden om at min bestefar har gått bort. Etter en lang kamp mot Alzheimer’s får hans sinn endelig hvile i fred. På grunn av en kombinasjon av skyhøye flybillettpriser (blandt annet på grunn av fotball-EM) og streiker i Frankrike og varsel om streik på flyplasser i Norge, så turte jeg ikke å ta sjansen på å reise hjem for å dra i begravelsen. I tillegg skulle begravelsen være kun for de aller nærmeste, og jeg har ikke spesielt god kontakt med familien min på pappa sin side. Etter at pappa døde for to år siden, er det kun tanten min (som også er min fadder) som jeg i det hele tatt har kontakt med, og jeg har egentlig aldri følt at de andre engang liker meg. På grunn av «kontroversiell» livsstil, uten universitetsutdanning (enkelte er bare ikke skolesmarte nok – og jeg er en av dem), uten å ha giftet meg eller fått barn i ung alder, uten hus og bil, uten noe som helst av det som regnes som A4. Jeg passer ikke inn, rett og slett.

Er det noe jeg har følt på i mange sammenhenger, så er det nettopp det å ikke passe inn. Gjennom hele min oppvekst har jeg blitt oppdratt med to kulturer; den norske og den polske. Min mor har alltid tviholdt på sin kultur, både i form av mat, musikk og tradisjoner. Som barn, tilbrakte jeg omtrent hver påske og sommerferie i Polen. Pappa var derimot svært opptatt av at jeg skulle være norsk og ha norske verdier – men også selvsagt være stolt over å være halvt polsk.

Dessverre, å være halvt noe – halvt noe annet, medførte at jeg aldri følte meg som hundre prosent noe som helst. I Norge har jeg alltid følt meg som en utlending, fordi min oppvekst og mine synspunkt på ting er annerledes enn for en helnorsk person. I tillegg har enkelte familiemedlemmer og enkelte av mine medelever fra grunnskolen sett ned på meg fordi jeg har en mamma som kommer fra Polen. Å være polsk ble nemlig assosiert med å være fattig eller å være ute etter pengene til den norske partneren. Hvorfor kunne ikke pappa ha funnet ei norsk dame? Han var jo ikke stygg, slem eller vanskelig å leve sammen med, så hvorfor «måtte» han «hente» ei dame fra Polen?

Her i Paris opplever jeg det litt på samme måte. Kjæresten min er fransk. Jeg er norsk. Vi møttes først og fremst på nett. Enkelte av vennene hans og enkelte familiemedlemmer er ikke spesielt begeistret over vårt forhold. Hvorfor «måtte» han «hente» ei utenlandsk dame når han kunne funnet seg ei fra Frankrike? Hvorfor er det så mange franske menn som «henter» damer fra Skandinavia, USA, Australia, Tyskland og så videre?

Kan ikke mennesker bare akseptere at andre er lykkelige? Spiller det noen rolle om de har en partner fra samme land, naboland eller motsatt side av verden? Spiller det noen rolle om de velger å leve etter det tradisjonelle A4-mønsteret eller om de velger å gjøre noe helt annet med livet sitt?

Hadde jeg ikke følt meg som familiens sorte får, hadde jeg kanskje gjort enda mer for å prøve å komme til Norge, for å gi klemmer og gi mine kondolanser personlig. I stedet sendte jeg blomster og et kort. Og jeg sørger for meg selv. Selv om jeg lever etter et helt annet mønster enn dem, så vil jeg at dem skal vite at vi som er rare, vi som ikke passer inn, vi sørger også.

Men i stedet for å la meg sitte hjemme og være trist hele helgen, tok kjæresten min og foreldrene hans meg med til Blois, i Loire distriktet. Vi besøkte slottet i Blois, spiste god middag, så på lys-show på slottsplassen, og dro til ZooParc de Beauval neste dag, til et av landets beste dyrehager (hvor dyrene har rikelig med plass og fuglene får mer enn nok av anledning til å fly fritt, i stedet for å være isolert i burene dagen lang).

Jeg sørger fortsatt, men jeg er glad for at jeg har mennesker rundt meg som virkelig bryr seg om meg – uansett hvor utradisjonell, kontroversiell og annerledes jeg er.

2016-06-20 10.57.29 2

Annonser

16
juni 2016
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 16:56

Da har jeg blitt kontaktet av et management byrå som gjerne ønsker at jeg bytter platform for bloggen min, slik at de kan følge med på utviklingen min videre, hjelpe meg oppover og deretter vurdere om min blogg passer deres konsept og se om det er muligheter for samarbeid. Dette hadde jeg ikke regnet med, og jeg synes det er helt supert dersom jeg får det til. Om det er denne bloggen eller Tumblr bloggen min (kristine-irene.tumblr.com) som er på Engelsk, som legges ned til fordel for den nye, gjenstår å se.

På den nye bloggen kommer jeg nok til å fokusere på høyere kvalitet på samtlige av bildene som legges ut, og deretter kun benytte meg av Nikon-kameraet så ofte det lar seg gjøre, bedre bloggdesign, og kanskje flere oppdateringer. Video-blogging er jeg ikke spesielt gira på, da jeg hater stemmen min og hater hvordan jeg ser ut på video, men det kan hende jeg likevel kommer til å legge ut videoer sånn inn i mellom.

Det er uansett supert at det finnes mennesker der ute som er interessert i å høre om mitt liv i Paris, mine reiser og alt det andre jeg finner på der ute i den store – men samtidig lille – verden.

Følg meg gjerne på twitter: @kristine_irene_  og instagram: @kristine_irene

Og Tumblr: http://kristine-irene.tumblr.com

Nå skal jeg til Nord-Paris, området hvor Stade de France er, for å spise middag og drikke cocktails med «svigermor» mens kjæresten min og faren hans er på Tyskland – Polen fotballkampen. Jeg som er halvt polakk heier selvsagt på Polen, mens «svigermor» er tysker og heier naturligvis på Tyskland. Og sammen skal vi sitte å diskutere kampen og andre ting på Fransk!

Bonne soirée, les gens!

FB_IMG_1465312809355

 

 

Annonser

15
juni 2016
Kategori: reise | 0 kommentarer » - kl. 14:56

Denne byen er vakker. Den er stor. Det er mange muligheter her. Men livet er ikke en dans på roser. Jeg ser ikke livet, og byen jeg bor i, gjennom rosa filter. Dette er ikke «la vie en rose». Paris har kanskje blitt fremstilt slik ut for mennesker fra utsiden, tidligere. Men det bildet har slått sprekker. Nå ser alle byen gjennom sort filter. Byen blir svartmalt i media. Og det forstår jeg godt. Men jeg ser ikke denne byen gjennom sort filter heller. Ja, den siste tiden har Paris hatt mange problemer. Uttalig mange streiker – da spesielt etter den nye arbeidsloven ble introdusert og ingen ønsker å finne seg i det. Hvorfor skal dem? Det er en lov som gjør arbeidstakerne til taperne, i stedet for å beskytte dem, slik som det har vært tidligere. I tillegg streiker bøndene, SNCF (togselskapet) og Air France støtt og stadig, fordi dem også har blitt behandlet urettferdig. Ellers vet vi jo alle at Paris har vært offer for terrorangrep to ganger i løpet av ett år, og har vært åstedet for enkelte gateslagsmål på grunn av fotball (dog, det var langt verre i Marseille). Men er dette grunn til å stryke Paris av listen over steder man ønsker å besøke eller flytte til? Nei. Terrorangrep kan skje hvor som helst, når som helst, det samme med opptøyer og voldelige demonstrasjoner. Jeg bor her til daglig. Jeg har enda ikke vært i en situasjon hvor jeg følte meg utrygg. Jeg er ikke redd. Hvorfor er du? Fordi media forteller deg at du skal være det?

Jeg kan nevne uttalig mange grunner til å la være å flytte til Paris, men frykt for sin egen sikkerhet er ikke en av dem. Du burde ikke flytte hit dersom du ønsker å flytte et sted hvor husleie og levekostnader er billigere enn i Norge, eller et sted hvor lønnsnivået er høyt. Du burde heller ikke flytte hit dersom du ikke er klar for å lære deg fransk og forberedt på språkbarrieren som vil hindre deg fra å leve et normalt liv, frem til du mestrer språket. Du burde også forberede deg på at det er vanskelig å få jobb her, og spesielt innenfor bransjen du er utdannet i. Jeg er lærer nå. Det var ikke en del av planen min.

Du burde ikke reise på ferie hit hvis du ikke er forberedt på at ikke alle kan engelsk, og ikke alle restaurant-menyer er å finne i engelsk versjon. Du burde heller ikke reise på ferie hit hvis du reiser på budsjett, men likevel ønsker en romantisk kjærestetur. De rimelige hotellene ligger nord i Paris, i strøk som er langt fra romantiske. Og restaurantene som tilbyr best mat til en rimelig pris, ligger langt, langt unna turistattraksjonene. Så da lønner det seg å bli kjent med metro-systemet i byen.

Du burde derimot reise på ferie, eller flytte hit hvis du ønsker en kulturell opplevelse, ulik noen annen. Du burde reise hit for å spise deilig fransk mat, besøke de fine parkene, beundre utsikten over byen fra Sacre Coeur-kirken på toppen av Montmartre, besøke en av de mange vinbarene som finnes i Paris, og selfølgelig – hvis du har tid, besøke en av de mange muséene i byen og ta en omvisning på Opera Garnier. Liker du forresten å dra på konsert? Det kommer støtt og stadig både kjente og mindre kjente artister til Paris. Å få seg nye venner her kan være ganske vanskelig i starten, og det kan egentlig være ganske lønnsomt å benytte seg av sosiale medier eller melde seg på hobbykurs eller språkkurs, for  å bli kjent med nye mennesker.

La oss ta tilbake en nyanse av det rosa filteret. Sort er en farge som ikke kler denne byen.

FB_IMG_1465991692661

2016-06-09 04.31.42 1

FB_IMG_1465991729727

2016-06-09 04.34.16 2

 

14
juni 2016
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 09:44

På søndag var jeg på Download-festivalen i Paris for å se diverse band og leve festivallivet – i alle fall for én dag. Jeg ble temmelig overrasket over hva som til slutt endte opp med å bli kveldens definitivt største høydepunkt: Rammstein! For et show sier jeg bare! Pyroteknikk, fyrverkeri, energi, teatralsk sceneshow – de leverte alt! Så selv for dem som ikke er blodfan av Rammstein, så var det et vanvittig kult show, fra første til siste sekund.

Ellers var Download en våt og gjørmete affære. Siden jeg skulle på festival, valgte jeg å kle på meg Dr. Martens skoene mine, olabukse, olajakke og helt allminnelig sort t-skjorte. Et ganske fornuftig valg egentlig, selv om et enda bedre valg ville vært å gått med regnjakke eller å kjøpe en poncho.

Men regnvær og gjørme stoppet ikke morroa for verken oss eller for andre festivaldeltakere. Vi så Skillet, Trivium, Children of Bodom, Volbeat og Rammstein. Av disse bandene er det vel egentlig Skillet og Volbeat sine låter som faller best i smak hos meg personlig, men jeg var likevel aller mest begeistret av Rammstein-showet. Volbeat og Skillet var like bra live som på plate, og konsertene i sin helhet var som de fleste vellykkede konserter i sin sjanger; de leverte bra musikk, hadde god kontakt med publikum og alt gikk som det skulle. Beklage for at været var dårlig, gjorde de også. Trivium og Children of Bodom var dessuten også bra live og tok seg god tid mellom låtene til å prate til (og gire opp) publikum.

Før jeg ankom Download, hadde jeg regnet med at middagen min kom til å bestå av en kjip burger eller pølse i brød, og at utvalget ikke kom til å være noe å skryte av. Hvor feil kan man ta? På Download Festival i Paris hadde de nemlig rigget til vinbar (med variert utvalg av vin), ciderbar (med økologisk cider på fat), Asiatisk foodtruck, Sveitsisk foodtruck (med raclette), foodtruck med blåskjell (!), foodtruck med burgere og pølser, Mojito-bar, juice-bar, TexMex foodtruck, Churros, Gelatio, Pizza-truck, flere steder å kjøpe øl, ja – utvalget var stort. Ellers var det også stort utvalg i merchandise bestående av plakater, klær, smykker og CD og LP-plater. Toalettene var som festival-toaletter flest. Noe man helst vil unngå så lenge det lar seg gjøre.

Dette var min første ordentlige musikkfestival opplevelse (hvis man ser bort fra camping-delen), og jeg tviler på at det vil bli min siste. Brått fikk Rammstein en nyfrelst fan også.

2016-06-13 01.31.57 1 (1)

Skillet

2016-06-13 01.35.59 1

Vått hår

2016-06-13 01.44.41 2

Trivium

2016-06-13 01.37.28 2

Gjørme

2016-06-13 01.38.31 2

De første sekundene av Rammstein-showet!

2016-06-13 01.40.16 2

 

 

9
juni 2016
Kategori: reise | 1 kommentar » - kl. 17:29

Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

1506650_10204730554572801_1643811426110010941_n

The Chicago Bean!

10176139_10205073349622463_5651445384695092112_n

Golden Gate broen.

 10347569_10204673111296755_8255660747306928522_n

Meg i Puerto Rico, Karibien

10348231_10203833737312930_5630342384315176424_n

Meg på Staten Island fergen, New York

10462985_10203995878286353_7169337263962273586_n

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

7
juni 2016
Kategori: reise | 0 kommentarer » - kl. 20:30

Nå som det endelig er sol, blå himmel og 28 varmegrader – for ikke å snakke om at det  endelig er Juni, lar jeg meg inspirere til å skrive et innlegg om hva jeg gjorde i fjor sommer, hva jeg skal denne sommeren, og hva jeg har lyst å gjøre neste sommer – om jeg har tid og mulighet til å velge fritt selv!

I fjor sommer…

  • Var jeg på besøk i leiligheten som foreldrene mine eier i York, England (Juni). Vi spiste Britisk pub-mat, hadde piknik i parken og dro på dagstur for å besøke ruinene av et slott i Knaresborough.
  • Var jeg i feriehuset til foreldrene til kjæresten min i Normandie, Frankrike (Juni). Vi syklet tur, handlet på lørdags-markedet og besøkte havnebyene i nærområdet; Dieppe og Le Tréport.
  • Var jeg i Montpellier, Frankrike med kjæresten min (Juni). Jeg var på språkskole og matlagingskurs, og feiret i tillegg La fête de la musique, som er en nasjonalfest den 21. Juni hvor alle byer i Frankrike fyller gatene med live musikk (band og/eller DJ’s) og feirer til langt ut på natta. Utrolig gøy!
  • Var jeg i den Dominikanske Republikk med kjæresten min (Juli). Vi svømte med rokker og haier, snorklet, kjørte buggy-bil i skogen og dro på båttur til små øyer utenfor Punta Cana.
  • Var jeg i Stavanger og Kristiansand med kjæresten min (Juli) slik at han kunne få oppleve Norge. Vi dro på fjordcruise, var på Glad Mat-festivalen i Stavanger og Tall Ships Race i Kristiansand.
  • Var jeg i Warszawa, Polen med mamma (August). Vi besøkte diverse parker som jeg ikke hadde vært i tidligere, var i Warszawa Zoo, tok manikyr, var hos frisøren og dro på shopping.
  • Var jeg i Berlin, Tyskland med mamma, kjæresten min og mammaen til kjæresten min (August). Vi dro til Berlin Zoo, dro på elvecruise, dro på Biergarten for å nyte Tysk øl, og så restene av Berlinmuren, Brandenburger Tor og andre severdigheter.
  • Var jeg i Marseille, Frankrike med kjæresten min (September). Vi dro på båttur for å se Calanques steinene/fjellene, dro på toppen av byen for å se Notre Dame de la garde, og slappet av ved den store gamle båthavna.

Denne sommeren…

  • Skal jeg på Download festival i Paris nå førstkommende søndag! (Juni)
  • Skal jeg til Loire distriktet, Frankrike, for å besøke ZooParc de Beauval (Juni)
  • Skal jeg til Oslo – Karlstad, Sverige – Sandefjord – Stavanger med foreldrene mine (Juni/Juli)
  • Skal jeg til Saint Malo, Frankrike med kjæresten for å slappe av ved stranda, og for å besøke Mont St.Michel
  • Skal jeg til Causeni, Moldova for å jobbe som frivillig på et volontør prosjekt (Juli)
  • Skal jeg til Barcelona, Spania på skrivekurs/workshop (August)
  • Skal jeg til Athen, Hellas med kjæresten på romantisk og kulturell kjærestetur (September)

Neste sommer…

  • Vil jeg på cruise i Middelhavet.
  • Vil jeg på interrail gjennom minst tre land
  • Vil jeg på Yoga retreat
  • Vil jeg, hvis alt går fint i Moldova i sommer, ta enda en uke som volontør neste år!

I tillegg blir jeg gjerne med på spontantur et eller annet sted både i år og neste år, om noen jeg kjenner foreslår noe og datoene står åpne. Livet er for kort til å la være å gripe sjansen når den er der!

Hva er dine planer for sommeren? 

Her er noen bilder fra sommeren før fjor-årets sommer; fra da jeg var i San Juan, på den Karibiske øya Puerto Rico i September, 2014!

FB_IMG_1465313083147

FB_IMG_1465313072004

FB_IMG_1465313054823

 

4
juni 2016
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 21:17

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

2016-06-04 05.08.23 2

2016-06-04 05.15.50 3

2016-06-04 05.17.03 3

2016-06-04 05.18.47 3

2016-06-04 05.14.28 2

2016-06-04 05.19.34 3

2016-06-04 05.20.35 3

2016-06-04 05.22.57 3

3
juni 2016
Kategori: reise | 0 kommentarer » - kl. 20:24

Denne helgen er jeg helt alene. Kjæresten min er bortreist frem til Søndag, de fleste vennene mine her har flyttet tilbake til hjemlandene sine eller videre til andre land, og foreldrene til kjæresten min er opptatt med sine planer, vil jeg tro. Så hva gjør man når man er totalt overlatt til seg selv?

Alle de tingene man ikke kan gjøre ellers, selvsagt! Jeg kaster ikke bort tiden. Jeg har allerede dusjet – uten å barbere noe som helst på kroppen (her er det møkkavær uansett, så ingen ser kaktus-tilstanden jeg er i). Jeg har vandret rundt i leiligheten i undertøy som ikke matcher. Jeg har bestemt meg for å spise ute. Hva jeg vil, hvor jeg vil. Skal jeg spise kake til middag? Hvem vet. Jeg sitter for øyeblikket på kafé med laptopen min, og drikker kaffe. Jeg har tenkt å sitte her så lenge jeg orker. Dessverre er det flom i Paris, som har resultert i at de mest kjente museene er midlertidig stengt for å beskytte verdisakene, så jeg kan ikke dra på Musée d’Orsay, slik som jeg lenge har ønsket å gjøre.

Men jeg kan sitte her og skrive. Jeg kan ta bilder. Jeg kan gjøre mye, og jeg behøver ikke å se på klokka én eneste gang. Jeg tar den tiden jeg trenger. Etter hvert kan det hende jeg får lyst å lete etter en internasjonal bokhandel, for å finne meg en god bok å lese. Noe inspirerende. Skrevet på Engelsk. Senere kommer jeg til å ha maraton med sesong 5 av TV-serien Girls, og kanskje se en jentefilm før jeg legger meg. Og starte morgendagen med 90-talls musikk og kanskje noen power-ballader, før jeg drar ut igjen for å finne på nye sprell.

Å ha alenetid behøver ikke å bety at man kommer til å kjede seg, eller bli trist og ensom. Jeg prøver å fokusere kun på gleden i tilværelsen. Det blir litt som tiden da jeg var singel, ekskludert nettdating, mobilflørting eller noe som helst annet som har med mannfolk å gjøre. Dette er helgen min. Helgen hvor alt kan handle om meg. Tid hvor jeg kan få lov til å være egoistisk, uten at noen tar skade av det.

Jeg slipper å lage mat. Jeg slipper å se Top Gear på TV. For ikke å snakke om Storage Wars. Jeg trenger ikke å unnskylde meg for at jeg bruker tid på blogging, artikkel-skriving, instagramming, og distraherende sløsing av tid på YouTube og BuzzFeed. Selv om jeg hadde hatt godt av å totalt kutte ut å følge med på alle disse håpløse kjendissladder-kanalene på YouTube.

Valget er mitt. Vil jeg sløse bort alene-helgen min på meningsløs internett-surfing, eller vil jeg gjøre noe produktivt? En balanse er viktig for å ikke gå av skaftet. Men jeg velger å fokusere hovedsaklig på de viktigere tingene. Kreativitet, kunnskap og å leve i nuet.

Dette skrev jeg som Word-dokument, mens jeg satt på kafé uten Wi-Fi i dag rundt 11:30. Disse bildene dokumenterer oppdateringen på hva jeg endte opp med å gjøre første dag helt alene i Paris.

Jeg bor sør for Paris og holdt meg på sør-siden av byen for å unngå å være i nærheten av Seine-elven og de flom-rammede områdene. Jeg tok metro linje 7 til Les Gobelins, og dro direkte til kaffebaren Dose.

      2016-06-03 03.46.03 3

Deretter vandret jeg nedover gatene og tittet på livet rundt meg og butikkene i nærområdet. Her er for eksempel fristende ost og fristende vin, side om side.

2016-06-03 03.44.08 2

…Og her er enda en vin-butikk. Ikke akkurat et uvanlig syn her i Frankrike.

2016-06-03 03.39.43 2

2016-06-03 03.37.48 2

Som du ser, i sør-Paris er det ikke noe antydning til flom!

2016-06-03 03.42.59 4

2016-06-03 03.41.37 3

Jeg spiste burger til lunsj, men tok ikke bilde av den. Restauranten var full av snodige mennesker som ikke pratet med hverandre og stirret rundt på alle andre enn den de var der sammen med. Så jeg ville ikke gjøre noe for å skille meg ut. Jeg tok derimot bilde av kaffen jeg drakk på en annen kaffebar ( Café Curieux) som jeg endte opp med å besøke for å slå ihjel litt tid før jeg dro på kino for å se Woody Allen filmen Café Society.

2016-06-03 02.57.19 2

I tillegg lot jeg bankkortet mitt bli litt varmt. Jeg liker å handle organisk, så derfor falt valget mitt på denne sjampoen, balsamen og hårkuren. Resten av shoppingen ble gjort hos den søte lille butikken Anoki, hvor jeg kjøpte to par øredobber og en sort clutch-veske i fløyel. Jeg ville handle engelske bøker, men de svært få internasjonale bokhandlerne som eksisterer her i Paris, er like ved elven/flommen. C’est dommage!

2016-06-03 06.27.59 3

Nå fortjener jeg å slappe av på sofaen. I morgen er en ny dag med nye muligheter.

Dagen i dag fikk en riktig så klein start, da jeg var på vei til jobb. Jeg satt på bussen og ante fred og ingen fare, og plutselig bestemte BHen min seg for å gjøre opprør. Det er en slik BH som åpnes foran. Åpnes, det var akkurat det den ville gjøre der og da!  Brått satt jeg der, med fire pupper i stedet for to. Slik så det i alle fall ut, fra utsiden av skjorta.

Panisk sendte jeg melding til kjæresten min. Noe i duren av «Hjelp! BHen er åpen! Hva skal jeg gjøre?!». Kort tid etter fikk jeg til svar «Ja vel? Og hva skal jeg liksom gjøre med det? Slapp av, det er ikke krise». Tydeligvis aner han ikke hvordan det er å gå med BH. Hvor ukomfortabelt og slitsomt det er med slike situasjoner. «Tenk hvis underbuksa di hadde raknet og staken og kronjuvelene dine hadde falt ut, da!» svarte jeg furt. Til svar fikk jeg «Og så? Er jo greit å få lufte dem. Har jo uansett bukse på». Og da jeg kom med neste argument; «jeg har for øyeblikket fire pupper», fikk jeg et «Nice» og blunkefjes til svar. Mannfolk, altså. Jeg tok heldigvis tak i problemet da jeg kom frem til jobb, og tok en tur på toalettet.

Livet i Paris kan være merkelig noen ganger. Mennesker her er absolutt ikke sjenerte. For en nordmann som meg, som elsker å være usynlig når jeg er på vei til eller fra ærend, kan det til tider bli litt slitsomt med hvor ikke-usynliggjort man blir i denne byen. Jeg rakk såvidt å forlate arbeidsplassen min før en dresskledd mann kom bort til meg på gata for å fortelle meg at han virkelig hadde lyst å bli kjent med meg, og jeg måtte ikke tro at han var gal. Han ville bare bli kjent. Hvorfor? Nei, det spesifiserte han ikke. Hvordan? Nei, ikke det heller. Det var visst bare meningen at vi to skulle bli kjent. Jeg sliter alltid med å vite hva jeg skal si, i slike situasjoner. Så jeg fikk bare stotret frem et «ehh.. Unnskyld. Ehm. Nei» og så gikk jeg i full hastighet i motsatt retning – når jeg egentlig skulle i samme retning som denne karen.

Jeg får litt dårlig samvittighet av oppførselen min i slike situasjoner. Jeg ønsker jo ikke å være slem. Men hvordan forbereder man seg på slike hendelser? Jeg lurer for øvrig også på om dette er vanlig oppførsel i Paris, eller om det bare er meg som tiltrekker meg oppmerksomhet uansett hvor jeg er? Jeg tror ansiktet mitt får meg til å se ut som en veldig snill person. Kanskje.

De som derimot ikke er spesielt snille, er de som er ansvarlig for posten her. Fire pakker har på mystisk vis forsvunnet og aldri funnet veien til postkassen min. Twist-pose fra mamma, sponsa solbriller (mitt første sponsor-oppdrag, som tydeligvis har gått i vasken siden pakken er på avveie), ei lue jeg bestilte i vinter fra Etsy, og klær i verdi 1 500 kroner fra Forever 21!

Hvis du som leser, har erfaring med løsninger på posttyveri-problemer, skriv en kommentar til innlegget – for jeg trenger virkelig å komme til bunns i dette!

Bortsett fra BH-problemer, posttyveri og kleine situasjoner med fremmede mennesker, kan jeg helt ærlig si at livet går på skinner. Jeg har bestilt billetter til Download-festivalen i Paris (som er neste helg), og er i gang med å planlegge noe for den eneste helgen i Juli hvor jeg ikke allerede har planer.

Dessuten har jeg en jobb som jeg trives veldig godt i.  Privatlærer i norsk for nybegynnere! Kanskje jeg burde vurdert å ta oppdrag som norsklærer for flyktninger i Norge (over en kortere periode) i fremtiden? Jeg vurderer det nemlig.

Noen mobil-snapshots fra i dag

2016-06-01 03.41.09 2

2016-06-01 03.37.44 1

2016-06-01 03.33.51 1

2016-06-01 03.48.31 2

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.