Siden jeg de siste årene har vært ganske flink til å krysse av det som står på min «bucketlist» og samtidig oppdaget mye nytt som jeg ønsker å legge til, så er det kanskje på tide å lage en helt ny liste. Bare i år har jeg rukket å besøke to land som jeg aldri hadde vært i før (Belgia og Luxemburg) og skal til det tredje om noen uker (Moldova). I fjor var jeg i Tsjekkia (ferie, kurs og reiste innad i landet), Østerrike (julemarked i Wien) og den Dominikanske Republikk (svømte med rokker og haier og badet i lagune) for første gang. Og i Januar neste år, skal jeg til Argentina. Det er jo ikke verst, bare det?

Her er noen av de største ønskene jeg har på lista mi…

 Spesielle overnattingssteder: Jeg har så vanvittig lyst å overnatte i en av de hyttene i trærne, som man kan leie via for eksempel AirBnB. I tillegg har jeg veldig lyst å overnatte i en av vindmøllene/vannmøllene som også står oppført på AirBnB og lignende nettsteder. Sist men ikke minst, har jeg et stort ønske om å overnatte på Kakslauttanen Arctic Resort i Finland. Der sover du i en glass-Igloo, og kan dermed ligge i sengen og se på Nordlys fra glasstaket. Noe så fantastisk!

Naturfenomener: La meg komme tilbake til det med Nordlys. Ja, jeg er norsk, men vet du hva? Jeg har aldri noensinne sett Nordlys. Jeg kommer fra Stavanger, og har tidligere bare feriert på vestlandet, sørlandet og deler av østlandet. Det lengste nord jeg noen gang har vært er Ålesund. Så ja, jeg drømmer om den dagen jeg får sett Nordlys! Ellers har jeg veldig lyst å besøke Island for å se Geysir-området, jeg vil tilbake til Puerto Rico for å se en Bioluminescent Bay (hvor organismer i vannet lyser opp hele vannet). Fikk ikke muligheten til å dra dit da jeg var i San Juan, Puerto Rico. Jeg håper også jeg en dag får sett de fargerike varme kildene i Yellowstone National Park i Wyoming, USA.

Aktiviteter med dyr: Verdens største klisjé i forhold til bucketlister, er vel å svømme med delfiner. Uten tvil. Men jo, jeg har veldig lyst til det jeg også. Men enda kulere ville det vært å svømme med hvalhai eller dykke med tropiske fiskearter i Hawaii. Eller bade med griser, slik som man nå kan gjøre i Bahamas. Jeg har også lyst å dra på Hvalsafari i Nord-Norge eller Island, eller dra til Karibien eller Florida for å se Sjøkuer. Over til dyr på land; Safari i Afrika ville vært utrolig gøy! Mamma fikk en gang i julegave å være dyrepasser for Surikatter for én dag i England. Men hun dro ikke. Da ble jeg faktisk ganske lei meg, for DET er nemlig også noe JEG har veldig lyst til.

Matopplevelser: Det første jeg tenker, når jeg tenker på land jeg ikke har vært i hvor de er kjent for utrolig god mat, er selvsagt Italia. Jeg drømmer om den dagen jeg får smake en ekte, italiensk pizza og ekte italiensk pasta. Også lokal vin da. Herlig! Utenfor Europa er det også flere steder jeg ønsker å reise for å få en annerledes kulinarisk opplevelse. India, for eksempel. Og Japan. Og kanskje Marokko eller Libanon.

Frivillig arbeid: Nå skal jeg jo jobbe som volontør med barn og ungdom i Moldova i Juli, og går alt greit der, så kommer jeg til å prøve meg på et lignende prosjekt et annet sted også. Ellers kunne jeg dessuten også gjerne tenke meg å jobbe som volontør med dyr eller med natur og miljø.

Måter å reise på: Jeg har lyst å dra på et ordentlig cruise i Middelhavet. Jeg har også veldig lyst å dra på interrail gjennom flere land i Europa. Da telles ikke 2-3 land, slik som jeg har gjort tidligere. Men minimum 4 eller 5. Gjerne spontant, hvor ikke absolutt alt er planlagt fra A til Å. Det samme gjelder biltur; en Europa-tur eller USA-tur hvor reisemålene ikke er 100% planlagt hadde vært utrolig gøy. Å dra på seiltur fra land til land ville også vært spennende. Og så må jeg nevne camping da. Jeg har aldri bodd i en campingvogn før, og har veldig lyst å reise på bilferie med campingvogn på slep for å se hvordan det er!

Nå dagdrømmer jeg, og kjenner reiselysten trenger seg på. Det går helt fint, siden jeg reiser jo allerede på Torsdag neste uke, for å dra på tur med familien til Oslo – Karlstad, Sverige – Sandefjord – Kristiansand – Stavanger. Og to dager etter at jeg har kommet tilbake hit til Paris, drar jeg og kjæresten til Saint Malo og Rennes i Vest-Frankrike, og dagen etterpå drar jeg jo til Moldova. Livet er fint!

Mange spør meg hvordan jeg har tid/mulighet og penger til å reise så mye som jeg gjør. Vel, for å si det sånn så handler mye om prioriteringer, og resten er vel delvis basert på flaks i forhold til fleksibelt arbeid og geografisk beliggenhet. Frankrike ligger på en måte midt i kjernen av Europa og fartsgrensene er høye nok og veiene gode nok til at det tar kort tid å kjøre fra en by til en annen – eller fra et land til et annet.

Norge er ganske upraktisk sånn sett. Foreldrene mine som bor i Stavanger, reiser ofte på tur til Mandal eller Kristiansand. Det tar cirka 4 timer å kjøre denne strekningen. Å kjøre strekningen Stavanger – Oslo tar minimum 9 timer. Kjører jeg i 3 timer fra Paris – retning nord, kommer jeg frem til Brussel, Belgia. Kjører jeg 1 time og 40 minutter videre, er jeg i Amsterdam. Eller i Køln, Tyskland. 5 timers kjøretur retning sør-øst, fører meg til Geneva, Sveits. 6 og en halv times kjøretur retning sør; San Sebastian i Spania. Dette er ganske enkel matte, og du skjønner tegninga. Apropos matte, la oss snakke om prisforskjeller.

Vi vet alle at Norge er et dyrt land å feriere i. Det er dyrt å tanke bensin (dette gjelder for øvrig i Frankrike også), å kjøre gjennom toll er dyrt, det er dyrt å spise ute, det er dyrt å overnatte. Shopping tar jeg ikke en gang med i regnestykket, siden dette ikke er en nødvendighet og heller ikke er en interesse som absolutt alle har. I Frankrike og nabolandene (med unntak av Sveits), får du fint en bra middag for langt lavere pris enn hjemme i Norge. I Montpellier i Sør-Frankrike spiste jeg for eksempel en tre-retters middag for 25 euro (ekskludert drikke). Det vil si, 250 kroner for forrett, middag og dessert. I Brugge, Belgia betalte jeg 3 euro for en halvliter øl på fat. 30 kroner. Ikke verst? Når det gjelder overnatting, betaler jeg vanligvis rundt 50 til 100 euro pr natt. Altså, maksimum 1000 kroner.

Og så var det disse prioriteringene da. De som forundrer seg mest over hvordan jeg klarer å få råd til å reise så mye, er som oftest dem som har vanvittig høyt forbruk på andre områder. For å ta et eksempel, jeg røyker ikke. Jeg fester svært sjeldent. Jeg shopper relativt lite. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om interiør og dekor. Jeg gambler ikke. Jeg tar aldri taxi. Jeg bruker sjelden mye penger på sminke/hudpleieprodukter.

Dessuten har jeg ingen forutsette utgifter som velter budsjettet, slik som lån som må betales ned på, eller husdyr som trenger mat og stell. Derfor går det greit for meg å spare penger. Mitt beste tips til dere som ønsker å gjøre det samme? Ikke gå på dagligvarebutikken på tom mage (sultne kunder handler ekstra mye unødvendig), kjør en helt enkel basic-stil både interiør-messig og i klesveien (alt det rare jeg går kledd i som ikke er basic, er det mamma som har kjøpt). Og når du bestemmer deg  for å reise et sted; bruk booking-apper for alt dem er verdt. Som oftest finner du geniale tilbud og du vil dermed spare mye penger!

Konklusjonen er ikke at alle reiseglade skal flytte til Frankrike og finne seg en fleksibel jobb. Ei heller at Norge er kjipt og mulighetene er få. Jeg ville egentlig bare gi et logisk  svar på et spørsmål enkelte har hatt.

Jeg håper dere alle hadde en hyggelig 17. Mai feiring igår. Jeg kan helt ærlig innrømme at jeg savnet å feire dagen der hjemme i Norge, men samtidig kan jeg absolutt ikke klage. For jeg tilbragte jo dagen i Disneyland, Paris!

Jeg ble ikke dessverre ikke værende i parken helt til stengetid, og gikk dermed glipp av det fabelaktige fyrverkeriet. Men det går fint. Jeg har jo sett fyrverkeriet uttalig mange ganger i Disney World i Florida, og får sikkert muligheten til å se det en annen gang her i Paris.

Igår var vi alle altfor trøtte og slitne etter en lang dag med mye gåing, sammenlagt flere timer stående i kø og på toppen av det hele; stekende sol. Dum som jeg var, var jeg kledd i sort skinnjakke og sorte jeans. Effektiv kombinasjon for å bli svett og ekkel når sola steker som verst.

Vi hadde det uansett veldig gøy og tok de fleste attraksjonene. Dessverre var enkelte av hovedattraksjonene stengt og under oppussing. Foreldrene til kjæresten min elsker familietid og synes det er utrolig hyggelig når vi alle finner på ting sammen, og Disney er jo definitvt et fantastisk sted å besøke sammen med familien. Det spiller ingen rolle om barna faktisk er barn eller ikke. I Disneyland er vi alle «barn».

Nå har jeg og kjæresten min forresten drøftet planene mine om å reise til Moldova på det frivillighetsprosjektet som jeg nevnte i forrige innlegg. Han sier at han støtter meg, men sier samtidig at han er lei av at jeg påtar meg nye prosjekter og aldri fullfører ting jeg begynner på, og mener dessuten at alt jeg finner på ikke har noen sammenheng. Han refererer mer konkret til en bok som jeg begynte å skrive, men aldri fullførte. Men for å skrive bok må jeg jo ha noe å skrive om, ikke sant? Og det er blandt annet derfor jeg påtar meg nye prosjekter og ulike reiser. For å hente inspirasjon til å skrive. Jeg gjør det også for å gjøre min CV sterkere. Mens hovedårsaken er selfølgelig at jeg gjør det for min egen livskvalitet og glede. Er ikke det grunn – og sammenheng – nok?

Jeg setter uansett pris på ærligheten.

Her er noen bilder fra Disneyland-besøket.

Jeg er Indiana Jones.

Etter at jeg skrev innlegget mitt om ting jeg ville investert penger i om jeg bare hadde hatt muligheten til det, har jeg skjønt hvor dum jeg egentlig har vært som fremstiller mitt liv som om jeg virkelig har ting som holder meg igjen. For har jeg egentlig noe som holder meg igjen fra å dra, annet enn at enkelte personer blir skuffet fordi de kommer til å savne meg, mens andre blir bekymret fordi de rett og slett bare bryr seg? Nei. Det eneste som holder meg igjen er dårlig samvittighet. Med andre ord, det er kun meg selv det står på. Og nå er det gjort. Nå har jeg meldt meg på i det minste én av disse ønskene som jeg skrev ned på min personlige «bucketlist». Og jeg jobber med å få til en av de andre tingene på listen også.

Jeg har meldt meg på et kurs i Barcelona, Spania, som hovedsaklig er et skrivekurs men som også har meditasjonskurs på programmet. Kurset går over fire dager i August og arrangeres av et firma som heter Pink Pangea, som arrangerer kurs og reiser kun for kvinner. Hensikten med kurset er å lære teknikker og få tips til hvordan skrive bedre artikler, og samtidig hente inspirasjon fra omgivelsene i Spania. Da jeg nevnte dette for kjæresten min virket han ikke særlig blid. Mest fordi jeg reiser til et sted han ikke har vært, men også fordi jeg reiser fra ham i utgangspunktet. Derimot virket han glad på mine vegne for at jeg har meldt meg på et kurs som kan hjelpe meg karrieremessig i fremtiden. Det er jo tross alt min drøm å kunne jobbe som skribent på fulltid.

Det andre prosjektet jeg jobber med å få krysset av lista mi, er frivillig arbeid med barn og ungdom i Moldova. Jeg har tatt kontakt med et firma som virker veldig seriøst, og har deretter mottatt mail direkte fra de prosjektansvarlige i Moldova. Jeg er ikke spesielt gira på å fortelle familien min om dette, da de garantert ville gjort alt i sin makt for å forhindre meg fra å dra dit. Moldova er jo kjent for å være et fattig land i Øst-Europa, og det er stort sett det eneste de fleste Nord-Europeere vet om landet. Jeg vet ikke så veldig mye om Moldova jeg heller, men etter å ha gjort litt research på Google og Instagram så ser det ut som landet har helt nydelig natur, og jeg har en følelse av at innbyggerne er utrolig hyggelige mennesker.

Så da gjenstår det bare å finne passende datoer for prosjektet i Moldova, siden jeg tross alt må jobbe litt også. Juli jobber jeg bare én dag, så jeg holder en knapp på at jeg reiser i Juli.

Nå er det på tide å legge seg. I morgen tidlig skal jeg nemlig til Disneyland Paris!

Jeg tenker ofte på hvordan livet mitt alternativt hadde vært om jeg hadde hatt et enda større budsjett å rutte med, og ingen forpliktelser som kjæreste eller familie som holder meg igjen fra å gjøre absolutt alle de tingene jeg ville gjort om det kun var opp til meg selv. Hvem vet, kanskje jeg en dag reiser av sted og blir borte flere måneder for å oppleve en liten brøkdel av de tingene jeg ønsker å gjøre?

Jeg ville ikke sløst bort pengene mine på tull. Jeg ville investert dem i noe som ville gitt meg kunnskap, fantastiske minner og ikke minst det å kunne gi noe tilbake til samfunnet.

Det finnes for eksempel så utrolig mange fine prosjekter innenfor frivillig arbeid. Prosjekter hvor man kan velge å jobbe med dyr, mennesker eller naturvern og bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Jeg har alltid ønsket å melde meg på en av disse prosjektene, men har alltid fått motgang fra foreldrene mine angående akkurat det. Og derfor ble det aldri noe av. Men om jeg en dag bestemmer meg for å investere penger i å reise i flere måneder, så kommer jeg sannsynligvis til å melde meg på både et frivillig prosjekt med dyr, humanitært arbeid og et prosjekt innen naturvern.

Jeg ønsker også å reise for å besøke mine internasjonale venner som bor rundt omkring i verden. I tillegg til at jeg har veldig lyst å dra på arrangementer i regi av expat-nettsider og Couchsurfing portalen for å bli kjent med enda flere mennesker rundt omkring i den store verden. Den eneste måten man blir ordentlig kjent med et land og landets kultur er ved å bli introdusert for lokalbefolkningen som kan ta deg med til steder som turoperatørene ikke kjenner til.

Sist men ikke minst, jeg ønsker å melde meg på diverse kurs i utlandet. Matlagingskurs, skrivekurs , ta dykker-sertifikatet, fotokurs, kurs i «urban farming» (fordi jeg har lyst på en liten urtehage/grønnsakshage), yoga og meditasjon, tegne-og malekurs, dansekurs.

For meg er dette aktiviteter som vil berike mitt liv på alle tenkelige måter. Sosialt, karrieremessig og for egen livsglede. Det er minner og kunnskap for livet. Kunnskap som er verdt mer enn de papirene som forteller hva jeg har lært på skolen. Minner som har større verdi enn alle mine eiendeler til sammen.

For meg er dette nemlig en større fortjeneste enn det den økonomiske formuen er verdt.

Siste etappe av bilturen vår gikk til Lille, en av Frankrikes storbyer. Under oppholdet følte jeg at jeg egentlig ble litt småforelska i denne byen, men det blir jeg jo nesten over alt hvor jeg reiser. Jeg var jo tross alt dødsforelska i Paris også, før jeg flyttet hit. Og siden været var helt nydelig i Lille mens vi var der, så var det vel kanskje ikke så rart at jeg ble ekstra sjarmert? Jeg fikk nemlig følelsen av å være på sommerferie, på et helt nytt sted hvor alt var annerledes. Kanskje fordi befolkningen i nord er såpass annerledes fra folk i Paris? Mindre stress og mas, mindre forurensing og bråk, færre irritasjonsmomenter.

Det var deilig å bare være der. Eksistere der. Besøke kaffebarene (blandt annet en kjede som var å finne over alt i Lille, som heter Notting Hill Coffee), gå tur i parkene, titte i hyllene fulle av bøker og blader på bruktmarkedet, nyte sola og se på alle menneskene som nøt et par øl og god mat under parasollene.

I Lille møtte vi også et vennepar av kjæresten min. Vi besøkte leiligheten deres og dro til en koselig liten cocktailbar i gamlebyen og skålte med noen drinker, før jeg og kjæresten min dro videre til en restaurant som spesialiserer seg på en av Nord-Frankrikes lokale tradisjonelle retter “Le Welsh”, som enkelt og greit består av brød marinert i øl, med skinke og sennep og gratineres med én hel, komplett ost. Retten serveres med pommes frites ved siden. Ikke akkurat slankemat nei, men godt var det!

Etter å ha spist en hel ost og alt som ble servert sammen med den, dro vi tilbake til hotellet. Jeg hadde i løpet av dagen pådratt meg skikkelig utslett mellom lårene, som jeg noen ganger får når jeg går med kjole og blir varm, klam og svett utover dagen. Jeg hadde samme dag lest på internett at det var ei eller annen kjendisdame (husker ikke hvem) som visstnok pleide å smøre seg med deodorant mellom beina for å unngå nettopp det utslettet og gnissingen, og dum som jeg var tenkte jeg at dette måtte jeg prøve. Det hørtes jo ut som tidenes mest geniale idé!

Jeg endte opp med kjipe konsekvenser, som at innsiden av begge lårene hovnet opp til dobbelt størrelse, i tillegg til at det gjorde ekstremt vondt. Så kjære du som leser; ikke tro på alt du leser på internett. Selv når kildene virker troverdige, vær skeptisk. Det var ikke jeg. Og det er ikke første gang jeg går fem på heller. Husker jeg bleket tennene med bakepulver en gang for noen år siden, og fikk masse kjeft av tannlegen min, da hun måtte fylle porselen i en av tennene mine som hadde blitt syreskadet tverrs gjennom. Takket være det påfunnet der, har jeg den dag i dag mindre tannkjøtt enn jeg burde hatt.

Etter deodorant-påfunnet, oppholdt jeg meg kanskje en times tid i suiten, hvor jeg satt å syntes synd på meg selv og de hovne lårene mine. Kjæresten min dro meg til slutt ned til hotellets cocktailbar for å spandere en liten trøste-drink, som absolutt ikke var liten i det hele tatt. Vi drakk hver vår enorme cocktail (som dessuten kostet hele 18 euro pr stk) og lyttet til pianisten som spilte fine pianoversjoner av låtene som går på radioen. Jeg elsker pianomusikk, og elsket det kanskje litt for mye etter hvert som jeg drakk. Stakkars alle de andre i baren, som måtte høre på meg synge falskt og prate høylytt om hvor flink “pianomannen” var og hvor mye den og den låta betyr for meg. Huff.

Dagen etter ble det sen hotellfrokost, en liten gåtur i sentrum, mer kaffe og til slutt på tide å dra hjem. Eller, hjem dro vi ikke. Vi tok en svipptur til foreldrene til kjæresten min for å grille i hagen, før vi sent på kvelden dro hjem for å legge oss.

Nå blogger jeg fra en kaffebar i Paris, fordi jeg har fullført min første arbeidsdag som privatlærer i norsk for en nybegynner. Eleven min er ei fransk dame, og jeg lærer bort norsk – på fransk. Utrolig merkelig, men gøy!

Paris, du skjønne Paris. Hva skal jeg gjøre med deg? Den ene dagen er jeg drittlei, den neste dagen blir jeg forelsket på nytt. Akkurat som den mannlige befolkningen I denne byen sjarmerer sine kvinner, sjarmerer du meg gang på gang, men gjør meg likevel sint, frustrert og lei. I dag er du sjarmerende. I dag nyter jeg deg.

Det er noe sjarmerende over det å ta med laptopen på kafé, spise lunsj og drikke kaffe samtidig som jeg ser ut vinduet, og ser på menneskene som sitter rundt meg på kaféen. Mange er her sammen med venner eller kolleger for å prate om uka som gikk eller om sine fremtidige planer. Andre er her for å spise en kjapp lunsj på egenhånd før de må returnere til kontoret. Og noen er her av samme årsak som meg, alene med laptopen. Noen jobber, enkelte gjør lekser, og kanskje er det andre som sitter her å blogger også? Hvem vet.

Jeg ble sittende en stund uten å bli lagt merke til. Fikk tid til å skrive litt i fred og ro. Etter hvert begynte jeg å bli kaffetørst og sulten, og var glad for at servitøren (som dessuten var utrolig kjekk med sitt mørke hår, tre-dagers skjegg og havblå øyne) dukket opp og smilte så pent og spurte hva jeg ønsket å bestille. Meny behøvde jeg ei, for her har jeg vært flere ganger før og har nå mine personlige favoritter som jeg gjerne bestiller flere ganger. Stedet heter Le Pain Quotidien, som betyr “det daglige brød” på fransk.

Grovbrød med avokado, detox juice og kaffe latte ble dagens lunsj og et nødvendig energitilskudd. Enkelt, men godt. Og av og til er det deilig når ting i livet bare er enkelt og godt. Komplisert, avansert og sofistikert kan jeg heller ta en annen gang – i fellesskap. Når jeg er alene, liker jeg å sette pris på de små, simple hendelsene. Er det ikke det som er greia med mindfullness, forresten? Å sette pris på hvert eneste fragment av hver eneste lille opplevelse man har? Jeg kaller det heller å være oppmerksom, og ikke la seg distrahere for mye av teknologi, dagdrømming og det overfladiske.

Kanskje det er derfor jeg akkurat i dag føler meg utrolig bra, her i denne byen. Jeg er oppmerksom. Jeg har satt dagdrømmene til side, for å være tilstede. I stedet for å tenke på alle stedene jeg heller skulle ønske jeg var akkurat nå, tenker jeg på hvorfor jeg er glad for å være her.

Jeg er glad for å spise en deilig lunsj på en kafè som jeg elsker. Jeg er glad for at sola skinner og jeg kan gå med vårjakke. Jeg er glad for at jeg tilfeldigvis oppdaget en nydelig park, da jeg var på vei til kaféen. Jeg er glad for at jeg bor i en by som så mange i verden drømmer om å besøke.

(innlegget skrev jeg først i Word, på formiddagen i dag. Hadde ikke tilgang til WiFi på kaféen, så publiserer det først nå)

Selv om jeg bor i Paris, er ikke alltid livet som en romantisk klisjé tatt rett ut av en klissete Hollywood-versjon av det som Amerikanerne tror Frankrike er. Men av og til, så er det slik. Og kjæresten min gjør en innmari god jobb som representant for franske menn som dater utenlandske kvinner. Han er romantisk og virkelig en gentleman. Utseendemessig ville han aldri ha blitt castet i en Hollywoodfilm om Paris, da han ikke er stereotypen av hvordan kvinner flest vil at drømmemannen skal se ut. Og mange jenter har i løpet av tiden før han traff meg, takket nei muligheten til å bli kjent med en herlig kar som har så utrolig mye kjærlighet å gi. Han er helt vanlig utseendemessig, men med noen kilo ekstra på kroppen. Det passer seg hverken inn i Hollywood, hos overfladiske jenter eller hos enkelte bedrifter.

Grunnen til at jeg tar opp dette er fordi jeg så en dokumentar igår, som omtrent fikk meg på gråten. Dokumentaren tok opp et veldig viktig tema: skjønnhet og suksess, øker/minsker man jobbmuligheter basert på hvordan man ser ut?

Svaret var et grøssende stort ja. Jeg vet ikke om dette problemet er like stort hjemme i Norge som det de klarte å avsløre at det er her i Frankrike, men jeg VET at dette eksisterer selv i vårt lille land. I Frankrike er arbeidsledigheten ganske høy, så arbeidsgivere føler nok at de kan velge og vrake i kandidater, og stille urealistiske kriterier. Det har jeg full forståelse for. Det jeg derimot ikke har forståelse for, er at de tydeligvis heller velger å ansette en person som er underkvalifisert men estetisk pen, fremfor en person som har nøyaktig de kvalifikasjonene bedriften etterspør – men som dessverre faller under kategorien mindre pen.

TV-teamet sminket en skuespiller til å bli en penest mulig utgave av seg selv, og deretter en styggest mulig utgave av seg selv (ved hjelp av spesialeffekter for å ikke bli gjenkjent). Først sendte de ut omtrent identiske CVer til 20 forskjellige bedrifter, hvor eneste forskjell på CV var navn og bilde. Den «stygge» versjonen av jenta, fikk kun 3 positive tilbakemeldinger. Den «pene» fikk 12. Deretter dro hun på jobbintervju hos en av de utvalgte bedriftene. Den «pene» versjonen av jenta fikk et 45 minutters intervju og ble ønsket til 2. gangsintervju. Den «stygge» versjonen fikk tafatte spørsmål fra en uengasjert leder og intervjuet var over etter knappe 10 minutter. Til slutt endret TV-teamet CVen slik at den «stygge» versjonen av jenta hadde en utrolig imponerende CV, mens den «pene» versjonen hadde en relativt dårlig en. Likevel var det den dårlige kandidaten som gikk av med seieren.

Det neste steget var å sende ut to menn i samme alder – med lignende arbeidserfaring – til forskjellige butikker for å levere sin CV og høre om de hadde ledige stillinger. Den ene mannen fikk positiv respons hos samtlige, mens den andre ble avvist gang på gang. Han ene høy, slank og kjekk. Mens han andre var overvektig. Sistnevnte endte til slutt opp med å legge seg under kniven for å øke jobbmulighetene. Han fikk til slutt jobb som telefonselger. Telefonselger! Han blir jo ikke sett en gang, og likevel ønsker dem kun å ansette estetisk pene mennesker. Hvorfor? For at medarbeiderne ikke skal føle ubehag av å se på noen de ikke er tiltrukket av? Hva slags tull er det?

Jeg håper virkelig at dokumentarer, avisartikler, og ja – selv blogginnlegg som dette, som avslører slikt idioti, kan bidra til å få en stopp på diskrimineringen og forskjellsbehandlingen som pågår.

Og til deg som leser: I uansett hvilken situasjon, ikke døm noen basert på hvorvidt du synes vedkommende er attraktiv eller ei. Gi dem en sjanse til å vise hvem de er. I beste fall ender du opp med en utrolig dyktig arbeidskollega, en god venn eller kanskje den beste kjæresten du noensinne kunne hatt.

Jeg fikk forresten gave fra min kjæreste igår. Han hadde vært å kjøpt nytt undertøy til meg! Elsker det! (Og nei, jeg vet ikke hva Lx står for, men det er ikke XL. haha)