Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

Stikkord: bekymringer

Bucketlist? Ikke stopp meg

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 16. mai , 2016 kl. 22:53

Etter at jeg skrev innlegget mitt om ting jeg ville investert penger i om jeg bare hadde hatt muligheten til det, har jeg skjønt hvor dum jeg egentlig har vært som fremstiller mitt liv som om jeg virkelig har ting som holder meg igjen. For har jeg egentlig noe som holder meg igjen fra å dra, annet enn at enkelte personer blir skuffet fordi de kommer til å savne meg, mens andre blir bekymret fordi de rett og slett bare bryr seg? Nei. Det eneste som holder meg igjen er dårlig samvittighet. Med andre ord, det er kun meg selv det står på. Og nå er det gjort. Nå har jeg meldt meg på i det minste én av disse ønskene som jeg skrev ned på min personlige «bucketlist». Og jeg jobber med å få til en av de andre tingene på listen også.

Jeg har meldt meg på et kurs i Barcelona, Spania, som hovedsaklig er et skrivekurs men som også har meditasjonskurs på programmet. Kurset går over fire dager i August og arrangeres av et firma som heter Pink Pangea, som arrangerer kurs og reiser kun for kvinner. Hensikten med kurset er å lære teknikker og få tips til hvordan skrive bedre artikler, og samtidig hente inspirasjon fra omgivelsene i Spania. Da jeg nevnte dette for kjæresten min virket han ikke særlig blid. Mest fordi jeg reiser til et sted han ikke har vært, men også fordi jeg reiser fra ham i utgangspunktet. Derimot virket han glad på mine vegne for at jeg har meldt meg på et kurs som kan hjelpe meg karrieremessig i fremtiden. Det er jo tross alt min drøm å kunne jobbe som skribent på fulltid.

Det andre prosjektet jeg jobber med å få krysset av lista mi, er frivillig arbeid med barn og ungdom i Moldova. Jeg har tatt kontakt med et firma som virker veldig seriøst, og har deretter mottatt mail direkte fra de prosjektansvarlige i Moldova. Jeg er ikke spesielt gira på å fortelle familien min om dette, da de garantert ville gjort alt i sin makt for å forhindre meg fra å dra dit. Moldova er jo kjent for å være et fattig land i Øst-Europa, og det er stort sett det eneste de fleste Nord-Europeere vet om landet. Jeg vet ikke så veldig mye om Moldova jeg heller, men etter å ha gjort litt research på Google og Instagram så ser det ut som landet har helt nydelig natur, og jeg har en følelse av at innbyggerne er utrolig hyggelige mennesker.

Så da gjenstår det bare å finne passende datoer for prosjektet i Moldova, siden jeg tross alt må jobbe litt også. Juli jobber jeg bare én dag, så jeg holder en knapp på at jeg reiser i Juli.

Nå er det på tide å legge seg. I morgen tidlig skal jeg nemlig til Disneyland Paris!

2016-05-16 10.14.25 1

2016-05-16 10.23.57 1

 

 

Det Arrangerte Liv

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 2. mai , 2016 kl. 11:44

Endelig Mai. Endelig vår. Samtidig vil det si at det kun er tre uker til bursdagen min, noe jeg egentlig ikke gleder meg til – med unntak av det faktum at jeg skal reise til en ukjent destinasjon, som jo er veldig gledelig. Ukjent fordi kjæresten min har reservert tur til et sted men vil ikke si hvor det er, eller hvordan vi kommer oss dit. Jeg gleder meg veldig, samme hvor det er. Jeg elsker jo å reise, og jeg stoler på at han tar meg med til et spennende sted.

Ellers gleder jeg meg fint lite til å bli enda eldre. Jeg er allerede nesten for gammel til å slippe unna med ting som jeg lett slapp unna med da jeg var yngre. Slik som det at livet mitt fortsatt ikke er på plass. Jeg mangler fortsatt interessen for et typisk A4-liv med 9-16 kontorjobb, hus og barn. Bare tanken på å få barn NÅ gjør meg uvel. Og jeg har absolutt ingen planer om å kjøpe bolig med det aller første. BSU-kontoen min er det lenge siden jeg har fôret og sparepengene mine er satt av til reiser og uforutsette utgifter. Giftemål er jeg kun interessert i fordi jeg liker tanken på et vakkert bryllup, fin kjole og bryllupsreise med svær suite med blomster spredt utover hele senga.

Familien min er skuffet over meg, og bekymrer seg stadig. Deres høyeste ønske virker å være at jeg dumper kjæresten min, flytter tilbake til Stavanger, får meg denne 9-16 kontorjobben og en NORSK kjæreste, gifter meg, og kjøper bolig med denne Nordmannen – som forresten skal være genetisk pen, ha god økonomi og være fornuftig med penger. Gjerne en del år eldre enn meg også. Men uten «baggasje» (barn og/eller slitsom eks).

Jeg har allerede sett for meg dette alternative livet, og sett for meg hvordan det ville utspilt seg. Jeg har jo dessverre ikke en matchende personlighet til denne fantasien av et liv som familien min ønsker for meg. Så resultatet og konsekvensene, ville nok blitt som følgende; Jobben og min kjedelige ektemann som aldri vil reise noe sted, gjør at jeg utvikler depresjoner og hverdagsalkoholisme. Mannen – og livet generelt – er så forutsigbart og kjedelig at jeg søker spenning på dating-applikasjoner og går inn i et forhold med en utenlandsk, spontan, eventyrlysten mann. Ektemannen min aner fred og ingen fare, for han er jo så oppslukt i jobben sin, og tror at jeg drar ut for å treffe venninner til enhver tid. Han vil jo aldri bli med ut å spise på restaurant eller ta noen glass vin ute uansett, siden han føler det er som å kaste penger ut vinduet. Det er viktig å spare penger, må man vite. Han vet ikke hva han sparer til, men han gjør det nå likevel. Til slutt er det han som vil ta ut skilsmisse, fordi han vil ha barn og det vil ikke jeg. Ikke med ham. Vi skilles, og det er jeg som flytter ut av huset. Nyskilt, flytter jeg inn i en knøttliten leilighet før jeg flytter til utlandet eller drar på backpacking for å se verden.

Konklusjonen er at jeg ville nok endt opp akkurat der hvor jeg er nå – hvis jeg er heldig. Uansett skulle man tro det viktigste var at jeg er sammen med en mann jeg elsker, fremfor en mann som foreldrene mine synes det er fornuftig at jeg velger. På samme måte som at jeg skulle ønske foreldrene mine ville støttet meg og de valgene jeg tar i forhold til jobb og karriere, fremfor å presse meg til å gjøre noe jeg ikke vil.

Skjønne Mai måned. Det er ikke din feil.

Processed with VSCO

Processed with VSCO with c1 preset

De Skyver Meg Unna

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 26. april , 2016 kl. 00:07

Nedtellingen til å dra tilbake til Paris har startet. Jeg vil «hjem». Å være på besøk hos foreldrene mine er absolutt hyggelig, men samtidig savner jeg å ha privatliv, slippe det evige maset om at jeg må få meg en «normal» jobb og det andre evige maset om at jeg burde flytte tilbake i Norge fordi det er altfor vanskelig juridisk og økonomisk å slå seg til ro i et fremmed land. Ja, det ER vanskelig, spesielt med tanke på at jeg ikke kjenner det juridiske systemet der så godt. Men jeg har jo tross alt fransk kjæreste og hans familie, og jeg hadde satt utrolig stor pris på om familien min hadde hatt tro på meg. Tro på at dette er saker jeg kan ordne selv.

Dessuten har jeg ingen byråkratiske problemer pr dags dato, som må løses hverken her i Norge eller der borte i Frankrike. Jeg prøver å fortelle dem gang på gang at jeg har det fint, jeg klarer meg, alt går bra. Men de hører meg ikke.

Å bli behandlet som en tenåring når man er voksen er rett og slett slitsomt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor. Jeg repeterer meg selv gang på gang, og kaster bort unødvendig mye energi på ingenting. De tror at de vet hva som er best for meg, men det er fullstendig åpenlyst at de har egoistiske baktanker med det hele. De vil ha meg der de kan se meg. Det virker til tider omtrent som om de ønsker å splitte meg og kjæresten min, slik at jeg kan komme meg tilbake til Norge, til Stavanger, og bli der. For evig og alltid.

Dette gjør meg trist, og gir meg lyst til å bare pakke det mest nødvendige og rømme langt bort. Jeg har prøvd å holde maska hele dagen og latet som at alt er greit, men jeg orker ikke all denne negative energien. Jeg forstår at de sier det de sier, og gjør det de gjør fordi de er glad i meg og tror at deres ord og handlinger er til mitt eget beste. Men det gjør vondt innvendig. De skyver meg unna uten å være klar over det selv.

Mitt liv og min eksistens er takket være mine foreldre, men jeg tillater meg ikke å eies. Kjære foreldre, gi meg gjerne råd, del gjerne deres bekymringer, men ikke snakk til meg som om jeg er et intetanende barn. Som om dere vet hva som er best for meg. For det beste for meg er å være lykkelig. Ikke å være under deres kontroll.

Så til deg som ønsker å flytte utenlands eller bruke flere måneder eller år av ditt liv på å reise og oppleve ting, eller til deg som fant kjærligheten med noen fra et annet land og ønsker å bosette deg i landet som din utkårede bor i; vær obs på at dette i enkelte tilfeller kan by på problemer med familien din, da ikke alle har forståelse for den veien du har valgt.

IMG_20160417_224258

 

Å skyve problemene under teppet

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser fredag 8. april , 2016 kl. 11:02

I tunge dager hvor man er mye alene, og ikke akkurat stolt av hvordan livet står til, så er det vanvittig deilig å ta pauser fra bekymringene og alle tankene. Mange vil nok mene at jeg skyver problemene under teppet ved å reise på helgtur, dra på shopping, dra på restaurantbesøk eller møte venner. Jeg burde jo prioritert tiden min til litt mer fornuftige ting. Ved å si «fornuftige ting» menes det da å søke på «ordentlige» jobber. Som om det bare var å ringe til et av firmaene jeg gjerne ville jobbet for, og si «Hei dere. Jeg har jo sendt dere CV’en min typ 4-5 ganger i løpet av det siste året, og dere ga meg aldri noe tilbakemelding, så hva sier dere til å ansette meg? kan jeg starte på mandag?».

Jeg sitter ikke hjemme å ghost-skriver artikler for småpenger fordi det er det eneste jeg vil oppnå her i livet. Og jeg skriver ikke denne bloggen fordi jeg tror jeg en gang frem i tid kommer til å bli toppblogger og superstjerne av det. Nei. Dette er bare mitt utløp for frustrasjon, glede og alle andre følelser som jeg vil få ut og dele med verden. For å kunne vise at å flytte til utlandet har sine oppturer og nedturer, og at selv om alt kan virke så fint på utsiden (slik som for eksempel på min instagram profil kristine_irene) så sitter det ei sårbar jente der – som er lykkelig over å ha reist på helgtur, ferie, oppdagelsesferd, utflukt, kurs, hva det nå enn måtte være – men som skammer seg over følelsen av å ikke leve opp til samfunnets forventninger av hvem man skal være.

Igår var en sånn dag. En liten pause. Jeg dro på kaffebaren Holybelly i hipster-distriktet Canal St Martin sammen med ei venninne fra Indonesia. Siden jeg har flyttet rundt og gått på språkskoler og jobbet internasjonalt, har jeg rukket å bli kjent med mennesker fra alle verdens kontinenter. Min Indonesiske venninne elsker Skandinavia, og har flere ganger vært i Norge, Sverige og Danmark. Det er utrolig deilig å kunne prate om ting jeg savner fra Norge, for hun vet jo faktisk hva jeg snakker om. Jeg kunne gjerne tenke meg å besøke Indonesia i fremtiden også!

Nå skal jeg pakke og gjøre meg klar til nok en ny pause. Jeg reiser til sommerhuset til familien til kjæresten min, i Criel-sur-Mer i Normandie og blir der til Søndag. Det skal visst regne hele helgen, så det spørs hvor vakkert det blir å sitte på restaurant ved havna mens regnet faller over seilbåtene og brygga mens vinden uler i bakgrunnen. Bare for å sette det på spissen, poetisk vis.

Noen bilder fra gårsdagen da (under)…

Fine leiligheter i Paris (kjempedyre også).

IMG_20160407_220020

Sykler, scootere og mopeder står parkert over alt i Paris. Absolutt over alt.

IMG_20160408_082918

Jeg synes det er dritkleint å ta selfies i offentlighet når folk går forbi og ser på. Men jeg gjør det likevel.

IMG_20160408_082547IMG_20160408_082416

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.