Jeg håper dere alle hadde en hyggelig 17. Mai feiring igår. Jeg kan helt ærlig innrømme at jeg savnet å feire dagen der hjemme i Norge, men samtidig kan jeg absolutt ikke klage. For jeg tilbragte jo dagen i Disneyland, Paris!

Jeg ble ikke dessverre ikke værende i parken helt til stengetid, og gikk dermed glipp av det fabelaktige fyrverkeriet. Men det går fint. Jeg har jo sett fyrverkeriet uttalig mange ganger i Disney World i Florida, og får sikkert muligheten til å se det en annen gang her i Paris.

Igår var vi alle altfor trøtte og slitne etter en lang dag med mye gåing, sammenlagt flere timer stående i kø og på toppen av det hele; stekende sol. Dum som jeg var, var jeg kledd i sort skinnjakke og sorte jeans. Effektiv kombinasjon for å bli svett og ekkel når sola steker som verst.

Vi hadde det uansett veldig gøy og tok de fleste attraksjonene. Dessverre var enkelte av hovedattraksjonene stengt og under oppussing. Foreldrene til kjæresten min elsker familietid og synes det er utrolig hyggelig når vi alle finner på ting sammen, og Disney er jo definitvt et fantastisk sted å besøke sammen med familien. Det spiller ingen rolle om barna faktisk er barn eller ikke. I Disneyland er vi alle «barn».

Nå har jeg og kjæresten min forresten drøftet planene mine om å reise til Moldova på det frivillighetsprosjektet som jeg nevnte i forrige innlegg. Han sier at han støtter meg, men sier samtidig at han er lei av at jeg påtar meg nye prosjekter og aldri fullfører ting jeg begynner på, og mener dessuten at alt jeg finner på ikke har noen sammenheng. Han refererer mer konkret til en bok som jeg begynte å skrive, men aldri fullførte. Men for å skrive bok må jeg jo ha noe å skrive om, ikke sant? Og det er blandt annet derfor jeg påtar meg nye prosjekter og ulike reiser. For å hente inspirasjon til å skrive. Jeg gjør det også for å gjøre min CV sterkere. Mens hovedårsaken er selfølgelig at jeg gjør det for min egen livskvalitet og glede. Er ikke det grunn – og sammenheng – nok?

Jeg setter uansett pris på ærligheten.

Her er noen bilder fra Disneyland-besøket.

Jeg er Indiana Jones.

Har du noen gang kjent på følelsen av at du ikke mestrer noen ting? At alle andre får det til, mens du, du står helt stille. At livet passerer i full fart, mens du står lammet og ser på alt som kommer og går, som er borte før du i det hele tatt får grepet tak i det.

Har du noen gang følt at du var flink til noe, men at andre kritiserer det så hardt at du til slutt tror på det selv, og innser at egentlig så var du jo aldri flink til noen ting?

Har du noen gang følt at selv de som står deg nærmest, ikke støttet deg i de valg du tar? At du er helt alene. At andre vil at du skal være en annen enn det du egentlig er. At andre gir deg en rolle som du skal leve etter. Fordi der passer du inn. Fordi den rollen er alt du er. Alt annet er urealistisk ønsketenking. Du er rett og slett ikke en smart person. Ikke spesielt kreativ heller. Og hvertfall ikke pen.

Det er slik jeg har følt meg helt siden jeg var liten. Derfor gjorde jeg det ikke spesielt bra på skolen. Derfor tok jeg aldri en høyere utdanning enn yrkesfag. Derfor har jeg en svært fargerik CV med erfaring fra alt mulig rart. Fordi jeg har prøvd å finne meg selv, men fortsatt ikke tatt steget ut i ukjent farvann. Ja, geografisk sett så har jeg jo det. Jeg har bodd i ulike land, jeg har reist en del. Men å reise krever ikke mer enn at jeg har økonomi og helse som tillater det.

Derimot har min store drøm alltid vært å enten skrive bøker, eller skrive for et reisemagasin. Trykket på papir, med mitt navn. Det ville vært noe å vise til og å være stolt av.

Da pappa døde i 2014, var de siste ordene hans til meg «jeg er stolt av deg». Han var stolt fordi jeg tidligere hadde vært politisk engasjert. Han var stolt fordi han følte jeg hadde flotte fremtidsutsikter i politikk. Jeg ville ikke si til ham at jeg ga opp på politikk fordi jeg møtte veggen. Fordi jeg følte jeg ikke klarte noen ting. Og jeg følte at jeg rett og slett var for uintelligent til å engasjere meg videre.

Kjæresten min sier stadig til meg at selvbildet mitt er for dårlig, og jeg danner en mur rundt meg selv som hindrer meg i å oppnå mitt fulle potensial. At det står ene og alene på meg selv, og min egen holdning.  Han føler jeg kan komme meg dit jeg vil, hvis jeg bare prøver hardt nok. Men hvor hardt er egentlig hardt nok? Når man ikke har det rette nettverket, den rette utdannelsen, det rette utgangspunktet? Og er jeg virkelig unik på noen som helst måte? Jeg tror mye handler om ren flaks og tilfeldigheter.

Jeg er til dels lykkelig med mitt liv slik det er nå, men jeg føler selvsagt at det er noe stort som mangler. Noe svært viktig for min egen identitet. Å kunne skape. Skape noe jeg kan dele med verden. Å føle meg flink, kreativ, smart, og å føle at jeg selv kan mene om meg selv, det som pappa sa: «jeg er stolt av deg».