Mange spør meg hvordan jeg har tid/mulighet og penger til å reise så mye som jeg gjør. Vel, for å si det sånn så handler mye om prioriteringer, og resten er vel delvis basert på flaks i forhold til fleksibelt arbeid og geografisk beliggenhet. Frankrike ligger på en måte midt i kjernen av Europa og fartsgrensene er høye nok og veiene gode nok til at det tar kort tid å kjøre fra en by til en annen – eller fra et land til et annet.

Norge er ganske upraktisk sånn sett. Foreldrene mine som bor i Stavanger, reiser ofte på tur til Mandal eller Kristiansand. Det tar cirka 4 timer å kjøre denne strekningen. Å kjøre strekningen Stavanger – Oslo tar minimum 9 timer. Kjører jeg i 3 timer fra Paris – retning nord, kommer jeg frem til Brussel, Belgia. Kjører jeg 1 time og 40 minutter videre, er jeg i Amsterdam. Eller i Køln, Tyskland. 5 timers kjøretur retning sør-øst, fører meg til Geneva, Sveits. 6 og en halv times kjøretur retning sør; San Sebastian i Spania. Dette er ganske enkel matte, og du skjønner tegninga. Apropos matte, la oss snakke om prisforskjeller.

Vi vet alle at Norge er et dyrt land å feriere i. Det er dyrt å tanke bensin (dette gjelder for øvrig i Frankrike også), å kjøre gjennom toll er dyrt, det er dyrt å spise ute, det er dyrt å overnatte. Shopping tar jeg ikke en gang med i regnestykket, siden dette ikke er en nødvendighet og heller ikke er en interesse som absolutt alle har. I Frankrike og nabolandene (med unntak av Sveits), får du fint en bra middag for langt lavere pris enn hjemme i Norge. I Montpellier i Sør-Frankrike spiste jeg for eksempel en tre-retters middag for 25 euro (ekskludert drikke). Det vil si, 250 kroner for forrett, middag og dessert. I Brugge, Belgia betalte jeg 3 euro for en halvliter øl på fat. 30 kroner. Ikke verst? Når det gjelder overnatting, betaler jeg vanligvis rundt 50 til 100 euro pr natt. Altså, maksimum 1000 kroner.

Og så var det disse prioriteringene da. De som forundrer seg mest over hvordan jeg klarer å få råd til å reise så mye, er som oftest dem som har vanvittig høyt forbruk på andre områder. For å ta et eksempel, jeg røyker ikke. Jeg fester svært sjeldent. Jeg shopper relativt lite. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om interiør og dekor. Jeg gambler ikke. Jeg tar aldri taxi. Jeg bruker sjelden mye penger på sminke/hudpleieprodukter.

Dessuten har jeg ingen forutsette utgifter som velter budsjettet, slik som lån som må betales ned på, eller husdyr som trenger mat og stell. Derfor går det greit for meg å spare penger. Mitt beste tips til dere som ønsker å gjøre det samme? Ikke gå på dagligvarebutikken på tom mage (sultne kunder handler ekstra mye unødvendig), kjør en helt enkel basic-stil både interiør-messig og i klesveien (alt det rare jeg går kledd i som ikke er basic, er det mamma som har kjøpt). Og når du bestemmer deg  for å reise et sted; bruk booking-apper for alt dem er verdt. Som oftest finner du geniale tilbud og du vil dermed spare mye penger!

Konklusjonen er ikke at alle reiseglade skal flytte til Frankrike og finne seg en fleksibel jobb. Ei heller at Norge er kjipt og mulighetene er få. Jeg ville egentlig bare gi et logisk  svar på et spørsmål enkelte har hatt.

Hvor mange terrorangrep må til før vi kan bekjempe ondskapen som sprer seg som ild i tørrt gress gjennom hele kontinentet? Hvor mange flere uskyldige liv må gå tapt?

Jeg snakker om den politiske ideologien, ikke om religion. Religion er hvordan du tolker det selv. Ondskapsfulle mennesker ville vært ondskapsfulle uansett hvilket livssyn de hadde tilhørt. Jeg snakker om alle disse maktsyke menneskene som utnytter og hjernevasker de fortapte i samfunnet, og de naive unge. De som får tillitt og blir sett på som forbilder, som deretter manipulerer mennesker som en gang var helt uskyldige – i sitt skitne maktspill. Det er DE som er problemet. De som spiller på kjærlighet, tilhørighet, håpet om en lykkelig fremtid, for å deretter true deg på livet om du ikke gjør som de sier. Er ikke dette ganske likt metodene som brukes i human trafficking? Du blir en slave. Brukt. Ofret.

Charlie Hebdo-angrepet skjedde tre måneder før jeg flyttet til Paris. Kjæresten min var her. Det jødiske supermarkedet som terroristene angrep etter de hadde angrepet Charlie Hebdo-kontoret, er i nabolaget vi bor i. Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, var jeg den 13. November i stua her og så på nyhetene fra angrepene startet på Stade de France, i gatene/gatekaféene og til slutt Bataclan. Jeg var livredd hver gang jeg måtte forlate leiligheten i flere uker etterpå. Redd og trist.

Facebook-feeden min var full av meldinger fra bekymrede venner og familliemedlemmer som håpet at jeg ikke var rammet. Jeg var heldigvis ikke det. Men nå vet jeg ikke lenger hvor lenge jeg kommer til å leve. Er ikke det en ganske uhyggelig tanke? Du vet ikke lenger om noe så simpelt som å ta t-banen, handle dagligvarer eller spise på restaurant, kommer til å bli det aller siste du gjør.

Idag skulle enkelte mennesker i Brussel ta fly. Kanskje de skulle på ferie? Kanskje de skulle på konferanse? Kanskje de skulle besøke noen? Andre tok sin siste tur med t-banen idag. For å dra på jobb. Skole. Hjem. Treffe venner. Hvem vet. Brått ble de revet fra denne verden. Og igjen står de stakkars pårørende, som nå har mistet sine kjære, og må bli påminnet om den grufulle hendelsen igjen, og igjen, i alle medier.

Og igjen står vi andre og kjenner på forskjellige følelser. Sinne, frykt , tristhet.

I dag gråter jeg for Belgia.

(bildet under er fra minnesmarkeringen  for Charlie Hebdo og 13. November, på Place de la Republique i Paris)