Jeg har tenkt mye på det med volontørprosjekt, og hva jeg føler jeg kan ta nytte av i fremtiden og hvorfor jeg burde velge hva. Det er jo så utrolig mange muligheter der ute! Som dere vet, skal jeg jo være i Moldova fra den 18. til den 25. Juli for å jobbe med barn og ungdom som aktivitetsleder og engelsklærer for nybegynner-nivå. Dette passer fint i forhold til min erfaring som norsklærer for nybegynnere, og TEFL-kurset jeg tok i Praha, Tsjekkia i fjor, som kvalifiserer meg til å jobbe som engelsklærer for fremmedspråklige.

Tidligere har jeg jobbet i barnehage i omtrent to år, har vært nestleder og studieleder i lokallaget til et politisk ungdomsparti, i tillegg til at jeg har erfaring med å lære bort språk, så rollen som aktivitetsleder og språklærer føler jeg passer meg fint. Jeg jobber med glede på sommerleir i fremtiden, for eksempel.

Jeg er glad i barn og elsker å kunne hjelpe mennesker, og jeg gleder meg innmari mye til å reise til Moldova (jeg kommer til å blogge daglig om opplevelsene mine der!)

Men vet du hva? Min aller største lidenskap er faktisk livet under vann. Mitt neste volontørprosjekt, etter Moldova, vil sannsynligvis bli et prosjekt hvor jeg kan få muligheten til å assistere marinebiologer og forskere med hva enn dem trenger hjelp til og samtidig lære mye nytt om de forskjellige artene og miljøet de lever i, og i tillegg ta dykkersertifikatet om det tilbys for det aktuelle prosjektet. Tenk hvor fantastisk det ville vært å jobbe med for eksempel hvalhai, delfiner eller skilpadder! Rettelse; hvor fantastisk det kommer til å bli!

Dyrene på land er jeg også selvsagt veldig glad i, og ikke minst fascinert av. Spesielt de dyreartene som for oss Europeere, anses som eksotiske. Som jeg nevnte i forrige innlegg så drømmer jeg om den dagen jeg kan dra på safari i Afrika. Det kommer til å bli en opplevelse for livet. Jeg har også veldig lyst til å engasjere meg i diverse volontørprosjekt Afrika. Blant annet et prosjekt der målet er å hjelpe neshorn som har blitt reddet fra å bli drept av krypskytere.

Ønsker du å være frivillig/volontør? Uansett hvilket type prosjekt du velger, når du ønsker å reise utenlands som volontør; du skaper minner for livet og gir en hjelpende hånd til noen som trenger det. For dem du hjelper, er nettopp du en superhelt. Husk det.

Tilbake til Afrika, det er en stor sannsynlighet for at jeg har noen veldig spennende nyheter å dele med dere. Men jeg kan ikke røpe noe helt enda, annet enn at det omhandler Tanzania! Følg med videre!

Siden jeg de siste årene har vært ganske flink til å krysse av det som står på min «bucketlist» og samtidig oppdaget mye nytt som jeg ønsker å legge til, så er det kanskje på tide å lage en helt ny liste. Bare i år har jeg rukket å besøke to land som jeg aldri hadde vært i før (Belgia og Luxemburg) og skal til det tredje om noen uker (Moldova). I fjor var jeg i Tsjekkia (ferie, kurs og reiste innad i landet), Østerrike (julemarked i Wien) og den Dominikanske Republikk (svømte med rokker og haier og badet i lagune) for første gang. Og i Januar neste år, skal jeg til Argentina. Det er jo ikke verst, bare det?

Her er noen av de største ønskene jeg har på lista mi…

 Spesielle overnattingssteder: Jeg har så vanvittig lyst å overnatte i en av de hyttene i trærne, som man kan leie via for eksempel AirBnB. I tillegg har jeg veldig lyst å overnatte i en av vindmøllene/vannmøllene som også står oppført på AirBnB og lignende nettsteder. Sist men ikke minst, har jeg et stort ønske om å overnatte på Kakslauttanen Arctic Resort i Finland. Der sover du i en glass-Igloo, og kan dermed ligge i sengen og se på Nordlys fra glasstaket. Noe så fantastisk!

Naturfenomener: La meg komme tilbake til det med Nordlys. Ja, jeg er norsk, men vet du hva? Jeg har aldri noensinne sett Nordlys. Jeg kommer fra Stavanger, og har tidligere bare feriert på vestlandet, sørlandet og deler av østlandet. Det lengste nord jeg noen gang har vært er Ålesund. Så ja, jeg drømmer om den dagen jeg får sett Nordlys! Ellers har jeg veldig lyst å besøke Island for å se Geysir-området, jeg vil tilbake til Puerto Rico for å se en Bioluminescent Bay (hvor organismer i vannet lyser opp hele vannet). Fikk ikke muligheten til å dra dit da jeg var i San Juan, Puerto Rico. Jeg håper også jeg en dag får sett de fargerike varme kildene i Yellowstone National Park i Wyoming, USA.

Aktiviteter med dyr: Verdens største klisjé i forhold til bucketlister, er vel å svømme med delfiner. Uten tvil. Men jo, jeg har veldig lyst til det jeg også. Men enda kulere ville det vært å svømme med hvalhai eller dykke med tropiske fiskearter i Hawaii. Eller bade med griser, slik som man nå kan gjøre i Bahamas. Jeg har også lyst å dra på Hvalsafari i Nord-Norge eller Island, eller dra til Karibien eller Florida for å se Sjøkuer. Over til dyr på land; Safari i Afrika ville vært utrolig gøy! Mamma fikk en gang i julegave å være dyrepasser for Surikatter for én dag i England. Men hun dro ikke. Da ble jeg faktisk ganske lei meg, for DET er nemlig også noe JEG har veldig lyst til.

Matopplevelser: Det første jeg tenker, når jeg tenker på land jeg ikke har vært i hvor de er kjent for utrolig god mat, er selvsagt Italia. Jeg drømmer om den dagen jeg får smake en ekte, italiensk pizza og ekte italiensk pasta. Også lokal vin da. Herlig! Utenfor Europa er det også flere steder jeg ønsker å reise for å få en annerledes kulinarisk opplevelse. India, for eksempel. Og Japan. Og kanskje Marokko eller Libanon.

Frivillig arbeid: Nå skal jeg jo jobbe som volontør med barn og ungdom i Moldova i Juli, og går alt greit der, så kommer jeg til å prøve meg på et lignende prosjekt et annet sted også. Ellers kunne jeg dessuten også gjerne tenke meg å jobbe som volontør med dyr eller med natur og miljø.

Måter å reise på: Jeg har lyst å dra på et ordentlig cruise i Middelhavet. Jeg har også veldig lyst å dra på interrail gjennom flere land i Europa. Da telles ikke 2-3 land, slik som jeg har gjort tidligere. Men minimum 4 eller 5. Gjerne spontant, hvor ikke absolutt alt er planlagt fra A til Å. Det samme gjelder biltur; en Europa-tur eller USA-tur hvor reisemålene ikke er 100% planlagt hadde vært utrolig gøy. Å dra på seiltur fra land til land ville også vært spennende. Og så må jeg nevne camping da. Jeg har aldri bodd i en campingvogn før, og har veldig lyst å reise på bilferie med campingvogn på slep for å se hvordan det er!

Nå dagdrømmer jeg, og kjenner reiselysten trenger seg på. Det går helt fint, siden jeg reiser jo allerede på Torsdag neste uke, for å dra på tur med familien til Oslo – Karlstad, Sverige – Sandefjord – Kristiansand – Stavanger. Og to dager etter at jeg har kommet tilbake hit til Paris, drar jeg og kjæresten til Saint Malo og Rennes i Vest-Frankrike, og dagen etterpå drar jeg jo til Moldova. Livet er fint!

Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

The Chicago Bean!

Golden Gate broen.

Meg i Puerto Rico, Karibien

Meg på Staten Island fergen, New York

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

Da var dag 3 på besøk i Norge over, og det er fortsatt 7 komplette dager igjen før jeg vender tilbake til Paris. Og der skal jeg være bare sju dager før jeg skal ut å reise igjen! Jeg skal nemlig på biltur til Lille og Dunkerque (Nord-Frankrike) og videre til Brugge (Belgia) sammen med kjæresten. Og bare to uker etter der igjen skal han ta meg med på en mystisk, hemmelig kjæreste-tur til et eller annet sted, og jeg vet absolutt ingenting om hvor eller hva vi skal. Alt jeg vet er at vi reiser bort to dager før bursdagen min og kommer hjem igjen dagen etter bursdagen min. Og på selve dagen min skal vi på et eller annet arrangement. Overraskelser er jo alltid gøy da, så jeg gleder meg som en unge og prøver å ikke spekulere for mye.

I dag har foreldrene mine sørget for at jeg ikke skulle kjede meg hjemme på besøk i Stavanger, så vi tok oss like gjerne en biltur med små besøk her og der. Kafébesøk i småbyen Bryne, lunsj i Egersund og en deilig spasertur langs stranda på Ogna. Det blåste heftig og jeg ble iskald på ørene, men himmelen var knallblå og vannet var klart og nydelig. Hadde det bare vært 10-15 grader varmere og mindre vind så hadde jeg blitt igjen og campet på stranda til helgen var over. Det kjedelige med bilturer er ferden hjemover. Jeg ble bilsyk og sovna i bilen. Snorket sikkert også, så tørr som jeg var i munnen da jeg våknet. Herlig.

Jeg endte opp med å ta litt bilder på stranda, og ble dratt langt inn i drømmeland av å se ut mot den hvite stranda. Det inspirerte meg, og gjorde meg altfor gira på enten camping ved kysten i Sør-Frankrike eller en tropisk øy-ferie langt ute i Stillehavet. Selv chartertur hadde egentlig fungert nå, så lenge jeg kunne holdt meg unna alle de blodharry partykidsa, skandinaviske barer og plastikkmenyer med bilder av mat på.

(Bildene under er fra stranda på Ogna i Sør-Rogaland/Jæren)

Meg og Stefaren min. Haha

Ordtaket «gresset er alltid grønnere på den andre siden» har eksistert så lenge jeg kan huske, og sikkert så lenge  foreldrene mine kan huske også. Og den beskriver sånne som meg. De som forlater hjembyen for å se verden, for å tilfredsstille nysgjerrigheten. De selvrealiserende. De drømmende.

I morgen reiser jeg hjem til mamma og stefaren min i Stavanger. Jeg er født og oppvokst i den byen, og flyttet derfra da jeg ble myndig og kunne bestemme selv hvor jeg ville dra. Jeg dro til England og ble der i to år. Da jeg kom tilbake til Norge, flyttet jeg til Oslo. Deretter oppholdt jeg meg i Stavanger over en kortere periode, før jeg flyttet til Bergen, og deretter tilbake til Oslo igjen. Noen år senere havnet jeg i USA, og nå bor jeg i Frankrike. Og jeg har absolutt ingen planer om å flytte tilbake til Stavanger igjen.

Jeg blir like overrasket hver gang jeg møter noen som ikke bor/har bodd i Norge, som faktisk har vært i Stavanger. Det overrasker meg derimot ikke at de da sier at de elsker byen og hadde det utrolig koselig da de var der. Det skjønner jeg utrolig godt. Stavanger er en utrolig koselig by å besøke, og jeg skryter støtt og stadig av hvor bra utelivet i hjembyen min er, og hvor mye jeg elsker å dra på Glad Mat-festivalen hver sommer. Men selv om jeg er glad i byen jeg kommer fra, så har jeg aldri følt meg hjemme der. Jeg har aldri følt at jeg passet inn. Jeg har alltid ønsket å se mer av verden, vært litt mer urban enn «folk flest» i hjembyen, og vært rastløs. Kanskje ikke så rart, med en polsk mor og engelsk stefar med sine utenlandske innflytelser i hjemmet. Også pappa da, før han døde, som alltid reiste rundt til forskjellige land – hver gang han fikk tatt seg fri fra jobb – og ble borte i 2-3 uker i strekk.

Jeg har alltid hatt sansen for det ukjente. Jeg har alltid elsket andre kulturer og ikke minst trender fra andre verdensdeler. Jeg likte å følge metal/poppunk-musikk og mote fra subkulturer med rot fra California, Florida og England og noen år senere fikk jeg en stor interesse for anime/manga og Japan generelt. Deretter la jeg min elsk på fransk kultur og filmer. Og nå? Nå er jeg litt over alt. Jeg er utrolig fascinert av industrielle bydeler rundt omkring i verden, som blir totalrenovert til kule hipsterstrøk. Berlin i Tyskland, for eksempel. Kjempekul by.

En ting har jeg lært fra all flyttingen. Lykkelig kan du bli hvor som helst, så lenge du har mennesker rundt deg å dele den lykken sammen med. Mennesker som støtter deg og stiller opp for deg både når du trenger noen å le sammen med, eller en skulder å gråte på.

Jeg vil fortsatt se mer av verden, jeg er fortsatt nysgjerrig, og jeg jobber fortsatt med å få mine drømmer til å bli oppfylt. Men jeg har ikke glemt hvor jeg kommer fra. Og kanskje for deg, er det nettopp i hjembyen min hvor gresset er grønnest.

I tunge dager hvor man er mye alene, og ikke akkurat stolt av hvordan livet står til, så er det vanvittig deilig å ta pauser fra bekymringene og alle tankene. Mange vil nok mene at jeg skyver problemene under teppet ved å reise på helgtur, dra på shopping, dra på restaurantbesøk eller møte venner. Jeg burde jo prioritert tiden min til litt mer fornuftige ting. Ved å si «fornuftige ting» menes det da å søke på «ordentlige» jobber. Som om det bare var å ringe til et av firmaene jeg gjerne ville jobbet for, og si «Hei dere. Jeg har jo sendt dere CV’en min typ 4-5 ganger i løpet av det siste året, og dere ga meg aldri noe tilbakemelding, så hva sier dere til å ansette meg? kan jeg starte på mandag?».

Jeg sitter ikke hjemme å ghost-skriver artikler for småpenger fordi det er det eneste jeg vil oppnå her i livet. Og jeg skriver ikke denne bloggen fordi jeg tror jeg en gang frem i tid kommer til å bli toppblogger og superstjerne av det. Nei. Dette er bare mitt utløp for frustrasjon, glede og alle andre følelser som jeg vil få ut og dele med verden. For å kunne vise at å flytte til utlandet har sine oppturer og nedturer, og at selv om alt kan virke så fint på utsiden (slik som for eksempel på min instagram profil kristine_irene) så sitter det ei sårbar jente der – som er lykkelig over å ha reist på helgtur, ferie, oppdagelsesferd, utflukt, kurs, hva det nå enn måtte være – men som skammer seg over følelsen av å ikke leve opp til samfunnets forventninger av hvem man skal være.

Igår var en sånn dag. En liten pause. Jeg dro på kaffebaren Holybelly i hipster-distriktet Canal St Martin sammen med ei venninne fra Indonesia. Siden jeg har flyttet rundt og gått på språkskoler og jobbet internasjonalt, har jeg rukket å bli kjent med mennesker fra alle verdens kontinenter. Min Indonesiske venninne elsker Skandinavia, og har flere ganger vært i Norge, Sverige og Danmark. Det er utrolig deilig å kunne prate om ting jeg savner fra Norge, for hun vet jo faktisk hva jeg snakker om. Jeg kunne gjerne tenke meg å besøke Indonesia i fremtiden også!

Nå skal jeg pakke og gjøre meg klar til nok en ny pause. Jeg reiser til sommerhuset til familien til kjæresten min, i Criel-sur-Mer i Normandie og blir der til Søndag. Det skal visst regne hele helgen, så det spørs hvor vakkert det blir å sitte på restaurant ved havna mens regnet faller over seilbåtene og brygga mens vinden uler i bakgrunnen. Bare for å sette det på spissen, poetisk vis.

Noen bilder fra gårsdagen da (under)…

Fine leiligheter i Paris (kjempedyre også).

Sykler, scootere og mopeder står parkert over alt i Paris. Absolutt over alt.

Jeg synes det er dritkleint å ta selfies i offentlighet når folk går forbi og ser på. Men jeg gjør det likevel.

Har du noen gang kjent på følelsen av at du ikke mestrer noen ting? At alle andre får det til, mens du, du står helt stille. At livet passerer i full fart, mens du står lammet og ser på alt som kommer og går, som er borte før du i det hele tatt får grepet tak i det.

Har du noen gang følt at du var flink til noe, men at andre kritiserer det så hardt at du til slutt tror på det selv, og innser at egentlig så var du jo aldri flink til noen ting?

Har du noen gang følt at selv de som står deg nærmest, ikke støttet deg i de valg du tar? At du er helt alene. At andre vil at du skal være en annen enn det du egentlig er. At andre gir deg en rolle som du skal leve etter. Fordi der passer du inn. Fordi den rollen er alt du er. Alt annet er urealistisk ønsketenking. Du er rett og slett ikke en smart person. Ikke spesielt kreativ heller. Og hvertfall ikke pen.

Det er slik jeg har følt meg helt siden jeg var liten. Derfor gjorde jeg det ikke spesielt bra på skolen. Derfor tok jeg aldri en høyere utdanning enn yrkesfag. Derfor har jeg en svært fargerik CV med erfaring fra alt mulig rart. Fordi jeg har prøvd å finne meg selv, men fortsatt ikke tatt steget ut i ukjent farvann. Ja, geografisk sett så har jeg jo det. Jeg har bodd i ulike land, jeg har reist en del. Men å reise krever ikke mer enn at jeg har økonomi og helse som tillater det.

Derimot har min store drøm alltid vært å enten skrive bøker, eller skrive for et reisemagasin. Trykket på papir, med mitt navn. Det ville vært noe å vise til og å være stolt av.

Da pappa døde i 2014, var de siste ordene hans til meg «jeg er stolt av deg». Han var stolt fordi jeg tidligere hadde vært politisk engasjert. Han var stolt fordi han følte jeg hadde flotte fremtidsutsikter i politikk. Jeg ville ikke si til ham at jeg ga opp på politikk fordi jeg møtte veggen. Fordi jeg følte jeg ikke klarte noen ting. Og jeg følte at jeg rett og slett var for uintelligent til å engasjere meg videre.

Kjæresten min sier stadig til meg at selvbildet mitt er for dårlig, og jeg danner en mur rundt meg selv som hindrer meg i å oppnå mitt fulle potensial. At det står ene og alene på meg selv, og min egen holdning.  Han føler jeg kan komme meg dit jeg vil, hvis jeg bare prøver hardt nok. Men hvor hardt er egentlig hardt nok? Når man ikke har det rette nettverket, den rette utdannelsen, det rette utgangspunktet? Og er jeg virkelig unik på noen som helst måte? Jeg tror mye handler om ren flaks og tilfeldigheter.

Jeg er til dels lykkelig med mitt liv slik det er nå, men jeg føler selvsagt at det er noe stort som mangler. Noe svært viktig for min egen identitet. Å kunne skape. Skape noe jeg kan dele med verden. Å føle meg flink, kreativ, smart, og å føle at jeg selv kan mene om meg selv, det som pappa sa: «jeg er stolt av deg».

Jeg tørr egentlig å påstå at jeg er ganske heldig. Og jeg er veldig takknemlig for alt det positive som skjer i livet mitt. Jeg har blitt oppdratt til å ikke ta ting for gitt, og til å sette pris på menneskene rundt meg, fordi man vet jo aldri om man en dag ikke lenger har helse eller økonomi til å leve det livet man ønsker. Dødsfall i familien for to år siden fikk meg til å innse hvor brått livet kan endre seg. Så hvis du er frisk, og livssituasjonen din tillater det, skriv en «bucketlist» og realisér den!

Ting som står på min nåværende bucketlist:

• Backpacke gjennom New Zealand
• Besøke Albaquerque for å se stedene hvor Breaking Bad ble innspilt
• Besøke Asia (gjerne Indonesia, India, Filippinene, Japan, Kina og Sør-Korea)
• Jobbe frivillig med å hjelpe utrydningstruede arter som for eksempel havskilpadder i Sør-Amerika
• Svømme med delfiner (hvorfor gjorde jeg ikke dette da jeg bodde i Florida?!)
• Roadtrip gjennom Island
• Dra på hvalsafari
• Se nordlys (vanvittig at jeg som er Norsk aldri har sett det)

Ting jeg allerede har gjort som sto på min bucketlist:

• Bodd i England, USA og Frankrike
• Overnattet på Empire Hotel i New York (hotellet kjent fra Gossip Girl). Fordi jeg alltid har vært blodfan av Chuck og Blair. haha
• Vært i Hollywood og Beverly Hills
• Vært på bambusraft-regnskogsafari i Jamaica
• Svømt med stingrays/rokker og haier (nursesharks, ikke sultne hvithaier!) i Den Dominikanske Republikk
• Flydd over Grand Canyon i et bittelite fly (sammen med 6-8 andre, ikke alene).
• Deltatt på gastronomisk kokkekurs i Montpellier i Sør-Frankrike
• Vært på kattekafé!
• Jobbet i Disney World
• Sett Niagara Falls i Canada
• Sett flere band live (skal faktisk på Simple Plan konsert på Tirsdag)

Ah, minner..

Niagara Falls er noe av det vakreste jeg har sett.

Det samme med Grand Canyon. Imponerende.

Min favorittregissør!

Jamaica!

Kostymet og Norgespaviljongen i Epcot, Disney World

Like før drømmeopplevelsen min: svømme med stingrays og haier!

På kattekafé i Warszawa, Polen

Ellers har jeg ganske morsomme planer fremover før sommeren også. Skal fortelle mer om det i et senere innlegg!