På søndag var jeg på Download-festivalen i Paris for å se diverse band og leve festivallivet – i alle fall for én dag. Jeg ble temmelig overrasket over hva som til slutt endte opp med å bli kveldens definitivt største høydepunkt: Rammstein! For et show sier jeg bare! Pyroteknikk, fyrverkeri, energi, teatralsk sceneshow – de leverte alt! Så selv for dem som ikke er blodfan av Rammstein, så var det et vanvittig kult show, fra første til siste sekund.

Ellers var Download en våt og gjørmete affære. Siden jeg skulle på festival, valgte jeg å kle på meg Dr. Martens skoene mine, olabukse, olajakke og helt allminnelig sort t-skjorte. Et ganske fornuftig valg egentlig, selv om et enda bedre valg ville vært å gått med regnjakke eller å kjøpe en poncho.

Men regnvær og gjørme stoppet ikke morroa for verken oss eller for andre festivaldeltakere. Vi så Skillet, Trivium, Children of Bodom, Volbeat og Rammstein. Av disse bandene er det vel egentlig Skillet og Volbeat sine låter som faller best i smak hos meg personlig, men jeg var likevel aller mest begeistret av Rammstein-showet. Volbeat og Skillet var like bra live som på plate, og konsertene i sin helhet var som de fleste vellykkede konserter i sin sjanger; de leverte bra musikk, hadde god kontakt med publikum og alt gikk som det skulle. Beklage for at været var dårlig, gjorde de også. Trivium og Children of Bodom var dessuten også bra live og tok seg god tid mellom låtene til å prate til (og gire opp) publikum.

Før jeg ankom Download, hadde jeg regnet med at middagen min kom til å bestå av en kjip burger eller pølse i brød, og at utvalget ikke kom til å være noe å skryte av. Hvor feil kan man ta? På Download Festival i Paris hadde de nemlig rigget til vinbar (med variert utvalg av vin), ciderbar (med økologisk cider på fat), Asiatisk foodtruck, Sveitsisk foodtruck (med raclette), foodtruck med blåskjell (!), foodtruck med burgere og pølser, Mojito-bar, juice-bar, TexMex foodtruck, Churros, Gelatio, Pizza-truck, flere steder å kjøpe øl, ja – utvalget var stort. Ellers var det også stort utvalg i merchandise bestående av plakater, klær, smykker og CD og LP-plater. Toalettene var som festival-toaletter flest. Noe man helst vil unngå så lenge det lar seg gjøre.

Dette var min første ordentlige musikkfestival opplevelse (hvis man ser bort fra camping-delen), og jeg tviler på at det vil bli min siste. Brått fikk Rammstein en nyfrelst fan også.

Skillet

Vått hår

Trivium

Gjørme

De første sekundene av Rammstein-showet!

Sent i går kveld kom vi hjem fra langhelgen vår i Luxemburg. Vi ble borte lengre enn planlagt fordi vi bestemte oss for å ta en spontan dagstur til Trier i Tyskland. Det var jo bare en times kjøretur unna, og hvorfor ikke like greit besøke tre land på to dager når man først har muligheten til det?

Jeg skal fortelle mer om dagsturen til Trier i neste innlegg. På mandag ble jeg nemlig ett år eldre, og jeg har lyst å fortelle alt om hva som skjedde på fødselsdagen min!

Den startet med en god frokost på hotellet i Luxembourg City, før det var på tide å pakke og dra videre. Jeg visste nok en gang ikke hvor eller hva vi skulle, og kjæresten min var nok en gang flink til å gjøre meg nysgjerrig, få meg til å gjette – og jeg havnet som vanlig på helt feil spor. Jeg er sammen med en kar som har tidenes største pokerfjes og snakker i gåter. Det er ikke rart jeg aldri klarer å gjette meg frem til noen av disse overraskelsene hans. En ting er sikkert og visst; det er utrolig moro!

Noe som var mindre moro, var at da vi ankom parkeringsplassen fant vi en parkeringsbot liggende på ruta. Parkering var gratis i helgene, men ikke i ukedagene. Så allerede klokka ni hadde de rukket å bøtelegge oss. Da ble altså første destinasjon politistasjonen for å betale boten, før vi kunne dra videre. Videre dro vi, fortsatt innenfor Luxemburgs grenser, og bare 30 minutters kjøretur unna. Esch-sur-Alzette heter stedet. Jeg var fortsatt forvirret. «Hva skal vi der?» spurte jeg. Kjæresten min ba meg om å åpne hanskerommet og ta ut en rød konvolutt som lå der.

Billetter til konsert. Hans Zimmer. Kompositøren av filmmusikken vi kjenner fra Pirates of the Caribbean, Batman-filmene, Superman/Man of Steel,  Spiderman -filmene, samt andre kjente filmer. Løvenes Konge også. Vi ankom Avenue du Rock’n’Roll (ja, gata heter faktisk det) for å sjekke inn på hotellet som lå rett over gata for konserthuset Rockhal, og tok oss deretter en liten tur på kjøpesenteret som lå rett ved siden av konserthuset. Nabolaget så ut til å være ganske nytt og under konstruksjon, og det var ikke stort annet å finne på enn å henge på senteret frem til klokka var blitt nok til at vi kunne bestille cocktails og burgere.

Jeg har ikke andre ord å si om konserten enn magisk. Spesielt musikken fra Crimson Tide, en film jeg ikke har sett, som tydeligvis har helt fantastisk musikk. Og selvsagt musikken fra Pirates of the Caribbean. Nummeret til Spiderman-skurken Electro var også ganske heftig. Både jeg og kjæresten satt der med gåsehud gjennom hele showet. Det var virkelig fabelaktig.

Blid og fornøyd krøp jeg til køys etter en veldig fin bursdagsfeiring sammen med min kjære, og etter mange fine meldinger på sosiale medier fra mine kjære venner og familie.

Her kommer bildene fra Ansembourg slottet og hagen, og fra Vianden:

Ansembourg, Luxemburg

Vianden, Luxemburg

Enten du en gang var en venn og vi vokste fra hverandre, en tidligere kjæreste som det ble slutt med, et familiemedlem som ikke lenger hadde tid, eller kanskje en tidligere kollega som jeg fant tonen med. Disse tankene går også ut til deg som jeg ble uvenn med og aldri fant veien tilbake til etterpå.

Du må ikke tro at jeg aldri lenger tenker på deg, på oss. Hvis du vet at vi har skapt gode minner sammen, så vet du at dette innlegget omhandler deg. Det hender jeg spør felles bekjente om det går bra med deg og hva du driver med. Det er mulig jeg har gjort et søk på Facebook for å se selv. Det er ikke fordi jeg ønsker å spionere, eller fordi jeg vil noe vondt. Jeg bryr meg rett og slett fortsatt om deg. Det er fullt mulig at du har glemt meg. Kanskje tror du at jeg har glemt deg også. Men jeg husker. Jeg husker at du fikk meg til å smile, og jeg husker alle de fine samtalene vi har hatt. De morsomme minnene våre sammen.

Jeg forstår hvis du ikke vil ha kontakt. Du er kanskje bitter for noe jeg har gjort, noe jeg har sagt. Eller for at jeg ikke lenger hadde tid, eller fordi jeg flyttet bort. Jeg forstår hvis du tenker at det er JEG som ikke vil ha kontakt. Men det vil jeg gjerne. Om det så bare er en liten beskjed om at du har det bra, en liten tanke. Jeg er nemlig ikke så flink til å ta intiativ selv. Jeg er nemlig redd for å bli avvist. Jeg er redd for at du ikke ønsker å ha meg i livet ditt. Jeg er redd for å være en byrde. Og mest av alt er det samvittigheten som hindrer meg i å ta kontakt. Jeg har dårlig samvittighet for alle gangene jeg burde ha vært der, men ikke var der. Jeg er redd for at du ikke vil tilgi.

Det har kanskje gått veldig lang tid siden vi så hverandre sist. Mye har skjedd siden den tid. Jeg vil gjerne høre om alt du har opplevd siden sist. Du må vite at jeg fortsatt bryr meg om deg.

Jeg vil så gjerne være din venn, og ikke bare et vagt minne om noen du en gang kjente.

Bildet er gammelt og ble tatt i Oslo