Uka som gikk, startet med at jeg fikk den triste beskjeden om at min bestefar har gått bort. Etter en lang kamp mot Alzheimer’s får hans sinn endelig hvile i fred. På grunn av en kombinasjon av skyhøye flybillettpriser (blandt annet på grunn av fotball-EM) og streiker i Frankrike og varsel om streik på flyplasser i Norge, så turte jeg ikke å ta sjansen på å reise hjem for å dra i begravelsen. I tillegg skulle begravelsen være kun for de aller nærmeste, og jeg har ikke spesielt god kontakt med familien min på pappa sin side. Etter at pappa døde for to år siden, er det kun tanten min (som også er min fadder) som jeg i det hele tatt har kontakt med, og jeg har egentlig aldri følt at de andre engang liker meg. På grunn av «kontroversiell» livsstil, uten universitetsutdanning (enkelte er bare ikke skolesmarte nok – og jeg er en av dem), uten å ha giftet meg eller fått barn i ung alder, uten hus og bil, uten noe som helst av det som regnes som A4. Jeg passer ikke inn, rett og slett.

Er det noe jeg har følt på i mange sammenhenger, så er det nettopp det å ikke passe inn. Gjennom hele min oppvekst har jeg blitt oppdratt med to kulturer; den norske og den polske. Min mor har alltid tviholdt på sin kultur, både i form av mat, musikk og tradisjoner. Som barn, tilbrakte jeg omtrent hver påske og sommerferie i Polen. Pappa var derimot svært opptatt av at jeg skulle være norsk og ha norske verdier – men også selvsagt være stolt over å være halvt polsk.

Dessverre, å være halvt noe – halvt noe annet, medførte at jeg aldri følte meg som hundre prosent noe som helst. I Norge har jeg alltid følt meg som en utlending, fordi min oppvekst og mine synspunkt på ting er annerledes enn for en helnorsk person. I tillegg har enkelte familiemedlemmer og enkelte av mine medelever fra grunnskolen sett ned på meg fordi jeg har en mamma som kommer fra Polen. Å være polsk ble nemlig assosiert med å være fattig eller å være ute etter pengene til den norske partneren. Hvorfor kunne ikke pappa ha funnet ei norsk dame? Han var jo ikke stygg, slem eller vanskelig å leve sammen med, så hvorfor «måtte» han «hente» ei dame fra Polen?

Her i Paris opplever jeg det litt på samme måte. Kjæresten min er fransk. Jeg er norsk. Vi møttes først og fremst på nett. Enkelte av vennene hans og enkelte familiemedlemmer er ikke spesielt begeistret over vårt forhold. Hvorfor «måtte» han «hente» ei utenlandsk dame når han kunne funnet seg ei fra Frankrike? Hvorfor er det så mange franske menn som «henter» damer fra Skandinavia, USA, Australia, Tyskland og så videre?

Kan ikke mennesker bare akseptere at andre er lykkelige? Spiller det noen rolle om de har en partner fra samme land, naboland eller motsatt side av verden? Spiller det noen rolle om de velger å leve etter det tradisjonelle A4-mønsteret eller om de velger å gjøre noe helt annet med livet sitt?

Hadde jeg ikke følt meg som familiens sorte får, hadde jeg kanskje gjort enda mer for å prøve å komme til Norge, for å gi klemmer og gi mine kondolanser personlig. I stedet sendte jeg blomster og et kort. Og jeg sørger for meg selv. Selv om jeg lever etter et helt annet mønster enn dem, så vil jeg at dem skal vite at vi som er rare, vi som ikke passer inn, vi sørger også.

Men i stedet for å la meg sitte hjemme og være trist hele helgen, tok kjæresten min og foreldrene hans meg med til Blois, i Loire distriktet. Vi besøkte slottet i Blois, spiste god middag, så på lys-show på slottsplassen, og dro til ZooParc de Beauval neste dag, til et av landets beste dyrehager (hvor dyrene har rikelig med plass og fuglene får mer enn nok av anledning til å fly fritt, i stedet for å være isolert i burene dagen lang).

Jeg sørger fortsatt, men jeg er glad for at jeg har mennesker rundt meg som virkelig bryr seg om meg – uansett hvor utradisjonell, kontroversiell og annerledes jeg er.

Da har jeg blitt kontaktet av et management byrå som gjerne ønsker at jeg bytter platform for bloggen min, slik at de kan følge med på utviklingen min videre, hjelpe meg oppover og deretter vurdere om min blogg passer deres konsept og se om det er muligheter for samarbeid. Dette hadde jeg ikke regnet med, og jeg synes det er helt supert dersom jeg får det til. Om det er denne bloggen eller Tumblr bloggen min (kristine-irene.tumblr.com) som er på Engelsk, som legges ned til fordel for den nye, gjenstår å se.

På den nye bloggen kommer jeg nok til å fokusere på høyere kvalitet på samtlige av bildene som legges ut, og deretter kun benytte meg av Nikon-kameraet så ofte det lar seg gjøre, bedre bloggdesign, og kanskje flere oppdateringer. Video-blogging er jeg ikke spesielt gira på, da jeg hater stemmen min og hater hvordan jeg ser ut på video, men det kan hende jeg likevel kommer til å legge ut videoer sånn inn i mellom.

Det er uansett supert at det finnes mennesker der ute som er interessert i å høre om mitt liv i Paris, mine reiser og alt det andre jeg finner på der ute i den store – men samtidig lille – verden.

Følg meg gjerne på twitter: @kristine_irene_  og instagram: @kristine_irene

Og Tumblr: http://kristine-irene.tumblr.com

Nå skal jeg til Nord-Paris, området hvor Stade de France er, for å spise middag og drikke cocktails med «svigermor» mens kjæresten min og faren hans er på Tyskland – Polen fotballkampen. Jeg som er halvt polakk heier selvsagt på Polen, mens «svigermor» er tysker og heier naturligvis på Tyskland. Og sammen skal vi sitte å diskutere kampen og andre ting på Fransk!

Bonne soirée, les gens!

Denne byen er vakker. Den er stor. Det er mange muligheter her. Men livet er ikke en dans på roser. Jeg ser ikke livet, og byen jeg bor i, gjennom rosa filter. Dette er ikke «la vie en rose». Paris har kanskje blitt fremstilt slik ut for mennesker fra utsiden, tidligere. Men det bildet har slått sprekker. Nå ser alle byen gjennom sort filter. Byen blir svartmalt i media. Og det forstår jeg godt. Men jeg ser ikke denne byen gjennom sort filter heller. Ja, den siste tiden har Paris hatt mange problemer. Uttalig mange streiker – da spesielt etter den nye arbeidsloven ble introdusert og ingen ønsker å finne seg i det. Hvorfor skal dem? Det er en lov som gjør arbeidstakerne til taperne, i stedet for å beskytte dem, slik som det har vært tidligere. I tillegg streiker bøndene, SNCF (togselskapet) og Air France støtt og stadig, fordi dem også har blitt behandlet urettferdig. Ellers vet vi jo alle at Paris har vært offer for terrorangrep to ganger i løpet av ett år, og har vært åstedet for enkelte gateslagsmål på grunn av fotball (dog, det var langt verre i Marseille). Men er dette grunn til å stryke Paris av listen over steder man ønsker å besøke eller flytte til? Nei. Terrorangrep kan skje hvor som helst, når som helst, det samme med opptøyer og voldelige demonstrasjoner. Jeg bor her til daglig. Jeg har enda ikke vært i en situasjon hvor jeg følte meg utrygg. Jeg er ikke redd. Hvorfor er du? Fordi media forteller deg at du skal være det?

Jeg kan nevne uttalig mange grunner til å la være å flytte til Paris, men frykt for sin egen sikkerhet er ikke en av dem. Du burde ikke flytte hit dersom du ønsker å flytte et sted hvor husleie og levekostnader er billigere enn i Norge, eller et sted hvor lønnsnivået er høyt. Du burde heller ikke flytte hit dersom du ikke er klar for å lære deg fransk og forberedt på språkbarrieren som vil hindre deg fra å leve et normalt liv, frem til du mestrer språket. Du burde også forberede deg på at det er vanskelig å få jobb her, og spesielt innenfor bransjen du er utdannet i. Jeg er lærer nå. Det var ikke en del av planen min.

Du burde ikke reise på ferie hit hvis du ikke er forberedt på at ikke alle kan engelsk, og ikke alle restaurant-menyer er å finne i engelsk versjon. Du burde heller ikke reise på ferie hit hvis du reiser på budsjett, men likevel ønsker en romantisk kjærestetur. De rimelige hotellene ligger nord i Paris, i strøk som er langt fra romantiske. Og restaurantene som tilbyr best mat til en rimelig pris, ligger langt, langt unna turistattraksjonene. Så da lønner det seg å bli kjent med metro-systemet i byen.

Du burde derimot reise på ferie, eller flytte hit hvis du ønsker en kulturell opplevelse, ulik noen annen. Du burde reise hit for å spise deilig fransk mat, besøke de fine parkene, beundre utsikten over byen fra Sacre Coeur-kirken på toppen av Montmartre, besøke en av de mange vinbarene som finnes i Paris, og selfølgelig – hvis du har tid, besøke en av de mange muséene i byen og ta en omvisning på Opera Garnier. Liker du forresten å dra på konsert? Det kommer støtt og stadig både kjente og mindre kjente artister til Paris. Å få seg nye venner her kan være ganske vanskelig i starten, og det kan egentlig være ganske lønnsomt å benytte seg av sosiale medier eller melde seg på hobbykurs eller språkkurs, for  å bli kjent med nye mennesker.

La oss ta tilbake en nyanse av det rosa filteret. Sort er en farge som ikke kler denne byen.

Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

The Chicago Bean!

Golden Gate broen.

Meg i Puerto Rico, Karibien

Meg på Staten Island fergen, New York

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Dagen i dag fikk en riktig så klein start, da jeg var på vei til jobb. Jeg satt på bussen og ante fred og ingen fare, og plutselig bestemte BHen min seg for å gjøre opprør. Det er en slik BH som åpnes foran. Åpnes, det var akkurat det den ville gjøre der og da!  Brått satt jeg der, med fire pupper i stedet for to. Slik så det i alle fall ut, fra utsiden av skjorta.

Panisk sendte jeg melding til kjæresten min. Noe i duren av «Hjelp! BHen er åpen! Hva skal jeg gjøre?!». Kort tid etter fikk jeg til svar «Ja vel? Og hva skal jeg liksom gjøre med det? Slapp av, det er ikke krise». Tydeligvis aner han ikke hvordan det er å gå med BH. Hvor ukomfortabelt og slitsomt det er med slike situasjoner. «Tenk hvis underbuksa di hadde raknet og staken og kronjuvelene dine hadde falt ut, da!» svarte jeg furt. Til svar fikk jeg «Og så? Er jo greit å få lufte dem. Har jo uansett bukse på». Og da jeg kom med neste argument; «jeg har for øyeblikket fire pupper», fikk jeg et «Nice» og blunkefjes til svar. Mannfolk, altså. Jeg tok heldigvis tak i problemet da jeg kom frem til jobb, og tok en tur på toalettet.

Livet i Paris kan være merkelig noen ganger. Mennesker her er absolutt ikke sjenerte. For en nordmann som meg, som elsker å være usynlig når jeg er på vei til eller fra ærend, kan det til tider bli litt slitsomt med hvor ikke-usynliggjort man blir i denne byen. Jeg rakk såvidt å forlate arbeidsplassen min før en dresskledd mann kom bort til meg på gata for å fortelle meg at han virkelig hadde lyst å bli kjent med meg, og jeg måtte ikke tro at han var gal. Han ville bare bli kjent. Hvorfor? Nei, det spesifiserte han ikke. Hvordan? Nei, ikke det heller. Det var visst bare meningen at vi to skulle bli kjent. Jeg sliter alltid med å vite hva jeg skal si, i slike situasjoner. Så jeg fikk bare stotret frem et «ehh.. Unnskyld. Ehm. Nei» og så gikk jeg i full hastighet i motsatt retning – når jeg egentlig skulle i samme retning som denne karen.

Jeg får litt dårlig samvittighet av oppførselen min i slike situasjoner. Jeg ønsker jo ikke å være slem. Men hvordan forbereder man seg på slike hendelser? Jeg lurer for øvrig også på om dette er vanlig oppførsel i Paris, eller om det bare er meg som tiltrekker meg oppmerksomhet uansett hvor jeg er? Jeg tror ansiktet mitt får meg til å se ut som en veldig snill person. Kanskje.

De som derimot ikke er spesielt snille, er de som er ansvarlig for posten her. Fire pakker har på mystisk vis forsvunnet og aldri funnet veien til postkassen min. Twist-pose fra mamma, sponsa solbriller (mitt første sponsor-oppdrag, som tydeligvis har gått i vasken siden pakken er på avveie), ei lue jeg bestilte i vinter fra Etsy, og klær i verdi 1 500 kroner fra Forever 21!

Hvis du som leser, har erfaring med løsninger på posttyveri-problemer, skriv en kommentar til innlegget – for jeg trenger virkelig å komme til bunns i dette!

Bortsett fra BH-problemer, posttyveri og kleine situasjoner med fremmede mennesker, kan jeg helt ærlig si at livet går på skinner. Jeg har bestilt billetter til Download-festivalen i Paris (som er neste helg), og er i gang med å planlegge noe for den eneste helgen i Juli hvor jeg ikke allerede har planer.

Dessuten har jeg en jobb som jeg trives veldig godt i.  Privatlærer i norsk for nybegynnere! Kanskje jeg burde vurdert å ta oppdrag som norsklærer for flyktninger i Norge (over en kortere periode) i fremtiden? Jeg vurderer det nemlig.

Noen mobil-snapshots fra i dag

Tirsdag var siste dag av bilturen vår og tiden var egentlig inne for å reise hjem. Men som vanlig, ville jeg ikke at ferien skulle ende tidligere enn nødvendig. Eventyrlysten talte og fikk meg til å ville dra tiden ut så langt som bare mulig. Og det syntes kjæresten min var helt greit. Så vi tok oss en dagstur til Tyskland.

Vi dro til en by som heter Trier, som jeg i forkant hadde søkt opp på Google og Instagram, for å finne ut om byen var verdt å besøke, og hva man eventuelt kunne finne på der. Jeg har tidligere reist ganske mye rundt i Tyskland, og har gjort meg oppmerksom på hvor i landet det er hyggelig å feriere kontra hvilke byer som hovedsaklig er industrielle og lite attraktive reisemål for oss som liker kultur og historie.

Trier var en artig liten perle. Der kan du blant annet besøke ruinene fra et imponerende romersk amfiteater (som dessverre var under renovering) og se ruinene fra en stor byport (som burde vært under renovering). På vei fra sentrums-kjernen til amfiteateret, passerte vi dessuten et nydelig palass og en fin liten park. I sentrum ligger også en stor, gammel katedral som var verdt å få med seg.

Butikker og kjøpesentre var det mange av, men vi stakk bare innom det ene senteret for å handle på dagligvarebutikken. Vi kjøpte produkter som man ikke får tak i andre steder enn i Tyskland. Diverse pålegg for eksempel. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte et par flasker hvitvin mens vi var der, siden vi tross alt var i Mosel-distriktet. Riesling-vin er jeg jo tross alt veldig glad i, og det er garantert billigere å kjøpe det lokalt i Tyskland, Luxemburg og Øst-Frankrike enn andre steder.

Lokal middag ble det i det minste. Vi spiste på en tradisjonell tysk restaurant, og bestilte begge en halvliter øl hver i tillegg. Banan-øl faktisk. Måltidet var jeg veldig fornøyd med. Kjøttpudding hadde jeg ikke spist siden jeg jobbet i Disney World, hvor jeg pleide å bestille det i kantina. Ofte. Fordi kjøttpudding er en rar greie jeg virkelig digger, og aldri har giddet å prøve å lære meg å lage selv. Kvaliteten på kjøttpuddingen fra restauranten i Tyskland var som forventet langt bedre enn den masseproduserte varianten fra kantina der borte i Amerika.

Det eneste negative med denne fine kjøttpudding-og-banan-øl opplevelsen, var at servitøren ikke kunne et eneste ord på engelsk, så både jeg og kjæresten min måtte bruke det lille vi kunne av tysk. Og selv om uttalen min ikke er så ille når jeg leser rett fra menyen (fordel med å ha germansk språk som morsmål) så høres det sikkert megakomisk ut å høre på når jeg prøver å gjøre meg forstått ved å bruke en sær blanding av norsk, engelsk og tysk. Budskapet nådde heldigvis frem.

For deg som vil på biltur til Belgia, Luxemburg og Tyskland; Besøk gjerne Brugge i Belgia, Luxembourg City og Vianden i Luxemburg og Trier i Tyskland!

Her er noen bilder fra Trier, Tyskland.

Siste etappe av bilturen vår gikk til Lille, en av Frankrikes storbyer. Under oppholdet følte jeg at jeg egentlig ble litt småforelska i denne byen, men det blir jeg jo nesten over alt hvor jeg reiser. Jeg var jo tross alt dødsforelska i Paris også, før jeg flyttet hit. Og siden været var helt nydelig i Lille mens vi var der, så var det vel kanskje ikke så rart at jeg ble ekstra sjarmert? Jeg fikk nemlig følelsen av å være på sommerferie, på et helt nytt sted hvor alt var annerledes. Kanskje fordi befolkningen i nord er såpass annerledes fra folk i Paris? Mindre stress og mas, mindre forurensing og bråk, færre irritasjonsmomenter.

Det var deilig å bare være der. Eksistere der. Besøke kaffebarene (blandt annet en kjede som var å finne over alt i Lille, som heter Notting Hill Coffee), gå tur i parkene, titte i hyllene fulle av bøker og blader på bruktmarkedet, nyte sola og se på alle menneskene som nøt et par øl og god mat under parasollene.

I Lille møtte vi også et vennepar av kjæresten min. Vi besøkte leiligheten deres og dro til en koselig liten cocktailbar i gamlebyen og skålte med noen drinker, før jeg og kjæresten min dro videre til en restaurant som spesialiserer seg på en av Nord-Frankrikes lokale tradisjonelle retter “Le Welsh”, som enkelt og greit består av brød marinert i øl, med skinke og sennep og gratineres med én hel, komplett ost. Retten serveres med pommes frites ved siden. Ikke akkurat slankemat nei, men godt var det!

Etter å ha spist en hel ost og alt som ble servert sammen med den, dro vi tilbake til hotellet. Jeg hadde i løpet av dagen pådratt meg skikkelig utslett mellom lårene, som jeg noen ganger får når jeg går med kjole og blir varm, klam og svett utover dagen. Jeg hadde samme dag lest på internett at det var ei eller annen kjendisdame (husker ikke hvem) som visstnok pleide å smøre seg med deodorant mellom beina for å unngå nettopp det utslettet og gnissingen, og dum som jeg var tenkte jeg at dette måtte jeg prøve. Det hørtes jo ut som tidenes mest geniale idé!

Jeg endte opp med kjipe konsekvenser, som at innsiden av begge lårene hovnet opp til dobbelt størrelse, i tillegg til at det gjorde ekstremt vondt. Så kjære du som leser; ikke tro på alt du leser på internett. Selv når kildene virker troverdige, vær skeptisk. Det var ikke jeg. Og det er ikke første gang jeg går fem på heller. Husker jeg bleket tennene med bakepulver en gang for noen år siden, og fikk masse kjeft av tannlegen min, da hun måtte fylle porselen i en av tennene mine som hadde blitt syreskadet tverrs gjennom. Takket være det påfunnet der, har jeg den dag i dag mindre tannkjøtt enn jeg burde hatt.

Etter deodorant-påfunnet, oppholdt jeg meg kanskje en times tid i suiten, hvor jeg satt å syntes synd på meg selv og de hovne lårene mine. Kjæresten min dro meg til slutt ned til hotellets cocktailbar for å spandere en liten trøste-drink, som absolutt ikke var liten i det hele tatt. Vi drakk hver vår enorme cocktail (som dessuten kostet hele 18 euro pr stk) og lyttet til pianisten som spilte fine pianoversjoner av låtene som går på radioen. Jeg elsker pianomusikk, og elsket det kanskje litt for mye etter hvert som jeg drakk. Stakkars alle de andre i baren, som måtte høre på meg synge falskt og prate høylytt om hvor flink “pianomannen” var og hvor mye den og den låta betyr for meg. Huff.

Dagen etter ble det sen hotellfrokost, en liten gåtur i sentrum, mer kaffe og til slutt på tide å dra hjem. Eller, hjem dro vi ikke. Vi tok en svipptur til foreldrene til kjæresten min for å grille i hagen, før vi sent på kvelden dro hjem for å legge oss.

Nå blogger jeg fra en kaffebar i Paris, fordi jeg har fullført min første arbeidsdag som privatlærer i norsk for en nybegynner. Eleven min er ei fransk dame, og jeg lærer bort norsk – på fransk. Utrolig merkelig, men gøy!

Gårsdagen ble vanvittig travel, og jeg kom hjem med blødende hæler. Nydelig. Sånn går det når jeg bestemmer meg for å gå ut døra med gnagsår som ikke er ordentlig helberedet enda, og tar på meg splitter nye sko og tynne strømper. Man kan trygt si at de gnagsårene kommer til å bli værende en stund til.

Ellers var gårsdagen helt fantastisk. Uten tvil. Jeg og kjæresten droppet frokost for å heller ta turen til Hard Rock Café for å spise en stor lunsj sammen. Vi delte en forrett (texmex-vårruller og dipp) og jeg bestilte deretter en vegetarburger og brus. Helt greit måltid. Verken mer eller mindre. I dag var det nemlig ikke maten som sto i fokus, men arrangementene vi skulle på etterpå!

Vi skulle først på en 2 1/2 times konsert med et symfoniorkester sin tribute til den kjente filmmusikken fra Steven Spielberg sine filmer, komponert av John Williams. Konserten var helt fabelaktig. Jeg fikk gåsehud flere ganger, spesielt under den kjente melodien til «Jurrasic Park». Tårer i øynene fikk jeg av melodien fra «Schindlers liste». Så utrolig rørende og vakkert. Han lille kinesergutten fra Indiana Jones er (selfølgelig) voksen nå, og var også til stede under arrangementet.

Etter å ha blitt rørt til tårer og fått ståpels på armene, var det på tide å la lattermusklene få kjørt seg. Kjæresten min overrasket meg med at vi skulle dra å se et stand-up show som jeg lenge hadde pratet om at jeg ønsket å se. Nå fikk jeg endelig muligheten, og det var til og med bedre enn forventet. Showet heter «How to become Parisian in one hour» og er på engelsk. Komikeren gjorde narr av både franske, amerikanske, engelske og andre stereotyper for å demonstrere forskjellen mellom ekte Parisere og drømmende turister/tilflyttende. Jeg lo konstant fra showet startet til det endte.

Vi avsluttet kvelden med å besøke en bar og skåle litt med noen drinker, siden det tross alt var lørdag. Vel hjemme i leiligheten måtte kjæresten leke sykepleier og hjelpe meg å rense sårene på hælene og ta på plaster. Han er virkelig god, han. Jeg sovnet dessverre fra ham, og våknet tidlig på morgenkvisten i dag.

Siden vi nå har nytt kamera i hus, og siden været var nydelig i dag,  tok vi oss like greit en tur til en av parkene i nabolaget for å leke litt med Nikon’en vår.

(Første bilde er et av bildene vi tok i parken i dag. Bildene under er fra arrangementene i går. Blant annet bilde av meg og stand-up komikeren selv)

Paris, du skjønne Paris. Hva skal jeg gjøre med deg? Den ene dagen er jeg drittlei, den neste dagen blir jeg forelsket på nytt. Akkurat som den mannlige befolkningen I denne byen sjarmerer sine kvinner, sjarmerer du meg gang på gang, men gjør meg likevel sint, frustrert og lei. I dag er du sjarmerende. I dag nyter jeg deg.

Det er noe sjarmerende over det å ta med laptopen på kafé, spise lunsj og drikke kaffe samtidig som jeg ser ut vinduet, og ser på menneskene som sitter rundt meg på kaféen. Mange er her sammen med venner eller kolleger for å prate om uka som gikk eller om sine fremtidige planer. Andre er her for å spise en kjapp lunsj på egenhånd før de må returnere til kontoret. Og noen er her av samme årsak som meg, alene med laptopen. Noen jobber, enkelte gjør lekser, og kanskje er det andre som sitter her å blogger også? Hvem vet.

Jeg ble sittende en stund uten å bli lagt merke til. Fikk tid til å skrive litt i fred og ro. Etter hvert begynte jeg å bli kaffetørst og sulten, og var glad for at servitøren (som dessuten var utrolig kjekk med sitt mørke hår, tre-dagers skjegg og havblå øyne) dukket opp og smilte så pent og spurte hva jeg ønsket å bestille. Meny behøvde jeg ei, for her har jeg vært flere ganger før og har nå mine personlige favoritter som jeg gjerne bestiller flere ganger. Stedet heter Le Pain Quotidien, som betyr “det daglige brød” på fransk.

Grovbrød med avokado, detox juice og kaffe latte ble dagens lunsj og et nødvendig energitilskudd. Enkelt, men godt. Og av og til er det deilig når ting i livet bare er enkelt og godt. Komplisert, avansert og sofistikert kan jeg heller ta en annen gang – i fellesskap. Når jeg er alene, liker jeg å sette pris på de små, simple hendelsene. Er det ikke det som er greia med mindfullness, forresten? Å sette pris på hvert eneste fragment av hver eneste lille opplevelse man har? Jeg kaller det heller å være oppmerksom, og ikke la seg distrahere for mye av teknologi, dagdrømming og det overfladiske.

Kanskje det er derfor jeg akkurat i dag føler meg utrolig bra, her i denne byen. Jeg er oppmerksom. Jeg har satt dagdrømmene til side, for å være tilstede. I stedet for å tenke på alle stedene jeg heller skulle ønske jeg var akkurat nå, tenker jeg på hvorfor jeg er glad for å være her.

Jeg er glad for å spise en deilig lunsj på en kafè som jeg elsker. Jeg er glad for at sola skinner og jeg kan gå med vårjakke. Jeg er glad for at jeg tilfeldigvis oppdaget en nydelig park, da jeg var på vei til kaféen. Jeg er glad for at jeg bor i en by som så mange i verden drømmer om å besøke.

(innlegget skrev jeg først i Word, på formiddagen i dag. Hadde ikke tilgang til WiFi på kaféen, så publiserer det først nå)