Jeg har tenkt mye på det med volontørprosjekt, og hva jeg føler jeg kan ta nytte av i fremtiden og hvorfor jeg burde velge hva. Det er jo så utrolig mange muligheter der ute! Som dere vet, skal jeg jo være i Moldova fra den 18. til den 25. Juli for å jobbe med barn og ungdom som aktivitetsleder og engelsklærer for nybegynner-nivå. Dette passer fint i forhold til min erfaring som norsklærer for nybegynnere, og TEFL-kurset jeg tok i Praha, Tsjekkia i fjor, som kvalifiserer meg til å jobbe som engelsklærer for fremmedspråklige.

Tidligere har jeg jobbet i barnehage i omtrent to år, har vært nestleder og studieleder i lokallaget til et politisk ungdomsparti, i tillegg til at jeg har erfaring med å lære bort språk, så rollen som aktivitetsleder og språklærer føler jeg passer meg fint. Jeg jobber med glede på sommerleir i fremtiden, for eksempel.

Jeg er glad i barn og elsker å kunne hjelpe mennesker, og jeg gleder meg innmari mye til å reise til Moldova (jeg kommer til å blogge daglig om opplevelsene mine der!)

Men vet du hva? Min aller største lidenskap er faktisk livet under vann. Mitt neste volontørprosjekt, etter Moldova, vil sannsynligvis bli et prosjekt hvor jeg kan få muligheten til å assistere marinebiologer og forskere med hva enn dem trenger hjelp til og samtidig lære mye nytt om de forskjellige artene og miljøet de lever i, og i tillegg ta dykkersertifikatet om det tilbys for det aktuelle prosjektet. Tenk hvor fantastisk det ville vært å jobbe med for eksempel hvalhai, delfiner eller skilpadder! Rettelse; hvor fantastisk det kommer til å bli!

Dyrene på land er jeg også selvsagt veldig glad i, og ikke minst fascinert av. Spesielt de dyreartene som for oss Europeere, anses som eksotiske. Som jeg nevnte i forrige innlegg så drømmer jeg om den dagen jeg kan dra på safari i Afrika. Det kommer til å bli en opplevelse for livet. Jeg har også veldig lyst til å engasjere meg i diverse volontørprosjekt Afrika. Blant annet et prosjekt der målet er å hjelpe neshorn som har blitt reddet fra å bli drept av krypskytere.

Ønsker du å være frivillig/volontør? Uansett hvilket type prosjekt du velger, når du ønsker å reise utenlands som volontør; du skaper minner for livet og gir en hjelpende hånd til noen som trenger det. For dem du hjelper, er nettopp du en superhelt. Husk det.

Tilbake til Afrika, det er en stor sannsynlighet for at jeg har noen veldig spennende nyheter å dele med dere. Men jeg kan ikke røpe noe helt enda, annet enn at det omhandler Tanzania! Følg med videre!

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Dagen i dag fikk en riktig så klein start, da jeg var på vei til jobb. Jeg satt på bussen og ante fred og ingen fare, og plutselig bestemte BHen min seg for å gjøre opprør. Det er en slik BH som åpnes foran. Åpnes, det var akkurat det den ville gjøre der og da!  Brått satt jeg der, med fire pupper i stedet for to. Slik så det i alle fall ut, fra utsiden av skjorta.

Panisk sendte jeg melding til kjæresten min. Noe i duren av «Hjelp! BHen er åpen! Hva skal jeg gjøre?!». Kort tid etter fikk jeg til svar «Ja vel? Og hva skal jeg liksom gjøre med det? Slapp av, det er ikke krise». Tydeligvis aner han ikke hvordan det er å gå med BH. Hvor ukomfortabelt og slitsomt det er med slike situasjoner. «Tenk hvis underbuksa di hadde raknet og staken og kronjuvelene dine hadde falt ut, da!» svarte jeg furt. Til svar fikk jeg «Og så? Er jo greit å få lufte dem. Har jo uansett bukse på». Og da jeg kom med neste argument; «jeg har for øyeblikket fire pupper», fikk jeg et «Nice» og blunkefjes til svar. Mannfolk, altså. Jeg tok heldigvis tak i problemet da jeg kom frem til jobb, og tok en tur på toalettet.

Livet i Paris kan være merkelig noen ganger. Mennesker her er absolutt ikke sjenerte. For en nordmann som meg, som elsker å være usynlig når jeg er på vei til eller fra ærend, kan det til tider bli litt slitsomt med hvor ikke-usynliggjort man blir i denne byen. Jeg rakk såvidt å forlate arbeidsplassen min før en dresskledd mann kom bort til meg på gata for å fortelle meg at han virkelig hadde lyst å bli kjent med meg, og jeg måtte ikke tro at han var gal. Han ville bare bli kjent. Hvorfor? Nei, det spesifiserte han ikke. Hvordan? Nei, ikke det heller. Det var visst bare meningen at vi to skulle bli kjent. Jeg sliter alltid med å vite hva jeg skal si, i slike situasjoner. Så jeg fikk bare stotret frem et «ehh.. Unnskyld. Ehm. Nei» og så gikk jeg i full hastighet i motsatt retning – når jeg egentlig skulle i samme retning som denne karen.

Jeg får litt dårlig samvittighet av oppførselen min i slike situasjoner. Jeg ønsker jo ikke å være slem. Men hvordan forbereder man seg på slike hendelser? Jeg lurer for øvrig også på om dette er vanlig oppførsel i Paris, eller om det bare er meg som tiltrekker meg oppmerksomhet uansett hvor jeg er? Jeg tror ansiktet mitt får meg til å se ut som en veldig snill person. Kanskje.

De som derimot ikke er spesielt snille, er de som er ansvarlig for posten her. Fire pakker har på mystisk vis forsvunnet og aldri funnet veien til postkassen min. Twist-pose fra mamma, sponsa solbriller (mitt første sponsor-oppdrag, som tydeligvis har gått i vasken siden pakken er på avveie), ei lue jeg bestilte i vinter fra Etsy, og klær i verdi 1 500 kroner fra Forever 21!

Hvis du som leser, har erfaring med løsninger på posttyveri-problemer, skriv en kommentar til innlegget – for jeg trenger virkelig å komme til bunns i dette!

Bortsett fra BH-problemer, posttyveri og kleine situasjoner med fremmede mennesker, kan jeg helt ærlig si at livet går på skinner. Jeg har bestilt billetter til Download-festivalen i Paris (som er neste helg), og er i gang med å planlegge noe for den eneste helgen i Juli hvor jeg ikke allerede har planer.

Dessuten har jeg en jobb som jeg trives veldig godt i.  Privatlærer i norsk for nybegynnere! Kanskje jeg burde vurdert å ta oppdrag som norsklærer for flyktninger i Norge (over en kortere periode) i fremtiden? Jeg vurderer det nemlig.

Noen mobil-snapshots fra i dag