Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

Stikkord: hus

Vi rare sørger også

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 20. juni , 2016 kl. 11:53

Uka som gikk, startet med at jeg fikk den triste beskjeden om at min bestefar har gått bort. Etter en lang kamp mot Alzheimer’s får hans sinn endelig hvile i fred. På grunn av en kombinasjon av skyhøye flybillettpriser (blandt annet på grunn av fotball-EM) og streiker i Frankrike og varsel om streik på flyplasser i Norge, så turte jeg ikke å ta sjansen på å reise hjem for å dra i begravelsen. I tillegg skulle begravelsen være kun for de aller nærmeste, og jeg har ikke spesielt god kontakt med familien min på pappa sin side. Etter at pappa døde for to år siden, er det kun tanten min (som også er min fadder) som jeg i det hele tatt har kontakt med, og jeg har egentlig aldri følt at de andre engang liker meg. På grunn av «kontroversiell» livsstil, uten universitetsutdanning (enkelte er bare ikke skolesmarte nok – og jeg er en av dem), uten å ha giftet meg eller fått barn i ung alder, uten hus og bil, uten noe som helst av det som regnes som A4. Jeg passer ikke inn, rett og slett.

Er det noe jeg har følt på i mange sammenhenger, så er det nettopp det å ikke passe inn. Gjennom hele min oppvekst har jeg blitt oppdratt med to kulturer; den norske og den polske. Min mor har alltid tviholdt på sin kultur, både i form av mat, musikk og tradisjoner. Som barn, tilbrakte jeg omtrent hver påske og sommerferie i Polen. Pappa var derimot svært opptatt av at jeg skulle være norsk og ha norske verdier – men også selvsagt være stolt over å være halvt polsk.

Dessverre, å være halvt noe – halvt noe annet, medførte at jeg aldri følte meg som hundre prosent noe som helst. I Norge har jeg alltid følt meg som en utlending, fordi min oppvekst og mine synspunkt på ting er annerledes enn for en helnorsk person. I tillegg har enkelte familiemedlemmer og enkelte av mine medelever fra grunnskolen sett ned på meg fordi jeg har en mamma som kommer fra Polen. Å være polsk ble nemlig assosiert med å være fattig eller å være ute etter pengene til den norske partneren. Hvorfor kunne ikke pappa ha funnet ei norsk dame? Han var jo ikke stygg, slem eller vanskelig å leve sammen med, så hvorfor «måtte» han «hente» ei dame fra Polen?

Her i Paris opplever jeg det litt på samme måte. Kjæresten min er fransk. Jeg er norsk. Vi møttes først og fremst på nett. Enkelte av vennene hans og enkelte familiemedlemmer er ikke spesielt begeistret over vårt forhold. Hvorfor «måtte» han «hente» ei utenlandsk dame når han kunne funnet seg ei fra Frankrike? Hvorfor er det så mange franske menn som «henter» damer fra Skandinavia, USA, Australia, Tyskland og så videre?

Kan ikke mennesker bare akseptere at andre er lykkelige? Spiller det noen rolle om de har en partner fra samme land, naboland eller motsatt side av verden? Spiller det noen rolle om de velger å leve etter det tradisjonelle A4-mønsteret eller om de velger å gjøre noe helt annet med livet sitt?

Hadde jeg ikke følt meg som familiens sorte får, hadde jeg kanskje gjort enda mer for å prøve å komme til Norge, for å gi klemmer og gi mine kondolanser personlig. I stedet sendte jeg blomster og et kort. Og jeg sørger for meg selv. Selv om jeg lever etter et helt annet mønster enn dem, så vil jeg at dem skal vite at vi som er rare, vi som ikke passer inn, vi sørger også.

Men i stedet for å la meg sitte hjemme og være trist hele helgen, tok kjæresten min og foreldrene hans meg med til Blois, i Loire distriktet. Vi besøkte slottet i Blois, spiste god middag, så på lys-show på slottsplassen, og dro til ZooParc de Beauval neste dag, til et av landets beste dyrehager (hvor dyrene har rikelig med plass og fuglene får mer enn nok av anledning til å fly fritt, i stedet for å være isolert i burene dagen lang).

Jeg sørger fortsatt, men jeg er glad for at jeg har mennesker rundt meg som virkelig bryr seg om meg – uansett hvor utradisjonell, kontroversiell og annerledes jeg er.

2016-06-20 10.57.29 2

Du som Synes Synd på Deg Selv

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 3. mai , 2016 kl. 11:51

Ofte tar jeg meg selv i å synes synd på meg selv over det som i bunn og grunn er totalt trivielle ting. For eksempel, hvis jeg føler jeg har hatt en dårlig dag og livet går meg i mot. Enten det er fordi jeg ikke fikk jobben jeg søkte på som jeg virkelig hadde lyst på, eller fordi jeg brått fikk mange regninger å betale samtidig, og dermed ikke fikk råd til å spise dyr middag på restaurant OG gå på kino, akkurat den helgen.

Jeg vet veldig godt at slike ting absolutt ikke betyr at livet går i mot meg. Tverrt i mot. Jeg er født og oppvokst i den norske øvre middelklassen, i et stort hus med eget soverom og etter hvert som jeg ble eldre; egen kjellerstue. Jeg har gått i barnehage, i SFO, på skole, fritidsaktiviteter (dans), vært medlem i bokklubb, blitt konfirmert og feiret det akkurat slik jeg ønsket, feiret bursdagene mine akkurat slik jeg ønsket, fått månedskort på bussen dekket av foreldrene mine, og fått scooter til 16års-dagen min. En knæsj-lilla Honda, fordi det var akkurat den jeg ønsket meg. Jeg har alltid hatt egen PC, egen TV på rommet, og gjennom hele barndommen sett på dette som en selvfølge. Noe som «alle» har. Fordi i området jeg vokste opp i, hadde alle nemlig alt det samme som meg – og enkelte hadde mye mer.

Etter hvert som jeg ble litt eldre, i starten av tenårene, begynte foreldrene mine å snakke mer om disse menneskene som ikke var like heldige som meg. Mamma tok meg med på besøk til et barnehjem i Polen en gang, husker jeg. Da var jeg kanskje femten år gammel. Vi så hvordan barna der hadde det, og hvor lykkelige de var for å få besøk, og for å få gaver. Vi ga bort noen brettspill og leker. Jeg husker jeg skammet meg, der og da. Jeg skammet meg over min egen mangel på ydmykhet og takknemlighet gjennom barndommen.

Da jeg bodde i USA, måtte jeg dele leilighet med flere personer fra andre kulturer. Vi nordmenn hadde rykte på oss blandt de internasjonale medarbeiderne, for å være bortskjemte og utakknemlige. Vi var ikke vandt til å dele soverom med noen, vi var vandt til bra lønn, vi tenkte bare på oss selv, og vi klaget på småting som dårlig WiFi og teppegulv. For å kunne få råd til å reise dit for å jobbe, måtte man dessuten ha råd til å betale for både visum-prosessen, helseforsikring og fly til USA, i tillegg til å ha oppsparte midler på kontoen. Så da var det jo selvsagt bare nordmenn fra middelklassen og opp, som dro dit.

Å være fattig i Norge, vil jeg tro er MYE verre enn å være fattig i et land hvor gjennomsnittsbefolkningen er fattig. Fellesskap, vennlighet, gjestfrihet og meningsfulle verdier, er det jeg forbinder med samfunn hvor største del av befolkningen ligger under fattigdomsgrensen. Av egen erfaring, føler jeg meg veldig mye bedre tatt i mot av dem som ikke har så mye å tilby enn av dem som har «alt».

Å være fattig i Norge betyr at man blir ekskludert fra fellesskapet. Ekskludert fra klasseturer, bursdager og fritidsaktiviteter fordi man ikke har råd til å betale beløpet det koster for å bli inkludert.

Så før jeg tar meg selv i å synes synd på meg selv over trivielle ting igjen, så burde jeg heller snu tankegangen og være glad for at de største problemene jeg har akkurat nå, er nettopp bare trivialiteter.

2016-04-27 03.43.16 1

2016-04-27 03.45.52 1 (1)

 

 

 

Det Arrangerte Liv

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 2. mai , 2016 kl. 11:44

Endelig Mai. Endelig vår. Samtidig vil det si at det kun er tre uker til bursdagen min, noe jeg egentlig ikke gleder meg til – med unntak av det faktum at jeg skal reise til en ukjent destinasjon, som jo er veldig gledelig. Ukjent fordi kjæresten min har reservert tur til et sted men vil ikke si hvor det er, eller hvordan vi kommer oss dit. Jeg gleder meg veldig, samme hvor det er. Jeg elsker jo å reise, og jeg stoler på at han tar meg med til et spennende sted.

Ellers gleder jeg meg fint lite til å bli enda eldre. Jeg er allerede nesten for gammel til å slippe unna med ting som jeg lett slapp unna med da jeg var yngre. Slik som det at livet mitt fortsatt ikke er på plass. Jeg mangler fortsatt interessen for et typisk A4-liv med 9-16 kontorjobb, hus og barn. Bare tanken på å få barn NÅ gjør meg uvel. Og jeg har absolutt ingen planer om å kjøpe bolig med det aller første. BSU-kontoen min er det lenge siden jeg har fôret og sparepengene mine er satt av til reiser og uforutsette utgifter. Giftemål er jeg kun interessert i fordi jeg liker tanken på et vakkert bryllup, fin kjole og bryllupsreise med svær suite med blomster spredt utover hele senga.

Familien min er skuffet over meg, og bekymrer seg stadig. Deres høyeste ønske virker å være at jeg dumper kjæresten min, flytter tilbake til Stavanger, får meg denne 9-16 kontorjobben og en NORSK kjæreste, gifter meg, og kjøper bolig med denne Nordmannen – som forresten skal være genetisk pen, ha god økonomi og være fornuftig med penger. Gjerne en del år eldre enn meg også. Men uten «baggasje» (barn og/eller slitsom eks).

Jeg har allerede sett for meg dette alternative livet, og sett for meg hvordan det ville utspilt seg. Jeg har jo dessverre ikke en matchende personlighet til denne fantasien av et liv som familien min ønsker for meg. Så resultatet og konsekvensene, ville nok blitt som følgende; Jobben og min kjedelige ektemann som aldri vil reise noe sted, gjør at jeg utvikler depresjoner og hverdagsalkoholisme. Mannen – og livet generelt – er så forutsigbart og kjedelig at jeg søker spenning på dating-applikasjoner og går inn i et forhold med en utenlandsk, spontan, eventyrlysten mann. Ektemannen min aner fred og ingen fare, for han er jo så oppslukt i jobben sin, og tror at jeg drar ut for å treffe venninner til enhver tid. Han vil jo aldri bli med ut å spise på restaurant eller ta noen glass vin ute uansett, siden han føler det er som å kaste penger ut vinduet. Det er viktig å spare penger, må man vite. Han vet ikke hva han sparer til, men han gjør det nå likevel. Til slutt er det han som vil ta ut skilsmisse, fordi han vil ha barn og det vil ikke jeg. Ikke med ham. Vi skilles, og det er jeg som flytter ut av huset. Nyskilt, flytter jeg inn i en knøttliten leilighet før jeg flytter til utlandet eller drar på backpacking for å se verden.

Konklusjonen er at jeg ville nok endt opp akkurat der hvor jeg er nå – hvis jeg er heldig. Uansett skulle man tro det viktigste var at jeg er sammen med en mann jeg elsker, fremfor en mann som foreldrene mine synes det er fornuftig at jeg velger. På samme måte som at jeg skulle ønske foreldrene mine ville støttet meg og de valgene jeg tar i forhold til jobb og karriere, fremfor å presse meg til å gjøre noe jeg ikke vil.

Skjønne Mai måned. Det er ikke din feil.

Processed with VSCO

Processed with VSCO with c1 preset

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.