Dette kommer ikke familien eller kjæresten min til å være glad for, og de kommer garantert til å gi meg den ene moralprekenen etter den andre – over min beslutning som er så «uansvarlig» som det å reise til utlandet for å drive med frivillig arbeid. Veldedig formål. Humanitære prosjekter. I et land som svært få turister reiser til, og som de fleste ikke vet noen ting om. Huff, ja, jeg burde skamme meg. Virkelig. For jeg skal nemlig til Moldova fra 18.-25. Juli for å jobbe som volontør med barn og ungdom! Alt er reservert og betalt.

Her kunne jeg jo ha gledet mamma ved å forlate kjæresten min for å bo på pikerommet mitt i Stavanger og ta en hvilken som helst jobb for å tjene penger som jeg burde bruke på klær og sko, og ikke på uansvarlig tøys som å reise. Eller, jeg kunne ha gledet kjæresten min ved å bli her i Paris tjuefire-sju, totalt alene stort sett hele tiden siden de fleste vennene mine her er bortreist i sommer.

Det er mine penger som forvaltes. Mine. Ergo, det er jeg som bestemmer. Jeg skal uansett til Sverige med mamma og til Hellas med kjæresten, i tillegg til at jeg jobber en del i Juni, så jeg skjønner ikke hvorfor de tar seg nær av at jeg blir borte en uke i Juli og fire dager i August. En uke med frivillig arbeid = utrolig bra erfaring, både i forhold til karriere og livserfaring. Fire dagers skrivekurs = viktig verktøy som må til for at jeg kan kunne utvikle meg som skribent. Dette har jeg tatt opp før.

Så, for å markere hvor lykkelig JEG er over å ha meldt meg på disse prosjektene:

10 ting jeg gleder meg til ved å dra til Moldova som volontør:

1. Det er et land man hører veldig lite om, og det gjør meg dermed veldig nysgjerrig.
2. Organisasjonen (GoAbroad) virker seriøs, og de gjør en god jobb ved å finne et prosjekt som passer akkurat deg. God kommunikasjon er viktig for trygghetsfølelsen!
3. Øst-Europeere er generelt veldig hyggelige mennesker (dette sier jeg kanskje fordi jeg er halvt Øst-Europeer selv).
4. Landet er rikt på natur. Grønt og vakkert.
5. Jeg er glad i barn, og gleder meg til å bli kjent med alle barna som jeg skal jobbe med.
6. Jeg gleder meg også til å hjelpe til med Engelsk-undervisning.
7. Å bo hos en vertsfamilie tillater meg å oppleve landet og kulturen på en så autentisk måte som mulig.
8. 90% av all mat i Moldova er økologisk, da det kommer direkte fra bøndene.
9. Pengene mine går til et formål, og til et land, som virkelig har behov for det.
10. Det kommer til å bli en opplevelse verdt langt mer enn de 350 euroene jeg betalte for påmelding!

og…

10 ting jeg gleder meg til ved å dra til Barcelona (10.-14. August) på skrivekurs:

1. Barcelona er en by jeg aldri har vært i, men som jeg alltid har ønsket å besøke.
2. Organisasjonen (Pink Pangea) arrangerer workshops/kurs kun for kvinner, og det ser jeg på som noe positivt. Ikke vondt ment mot mannfolk, men det skal bli deilig å være i et 100% kvinnelig miljø i noen dager.
3. Jeg gleder meg til å lære hvordan skrive bra tekster ved bruk av de riktige teknikkene, og få inspirasjon til å virkelig gå inn for å skrive seriøse artikler og kanskje fortsette med bok-prosjektet jeg satte i gang.
4. Meditasjonskurs er også på programmet!
5. I tillegg til skrivekurs og meditasjon, skal vi visstnok på diverse utflukter i Barcelona (museer og sight-seeing).
6. Jeg gleder meg til å bli kjent med de andre kursdeltakerne, og kanskje bygge nettverk innenfor en bransje jeg prøver å komme inn i.
7. Kurslederne skal visst også hjelpe deltakerne å få sine artikler publisert.
8. Det blir noe nytt å føre på CVen!
9. Det blir et spennende tema å blogge om, fortelle venner og familie om, og tenke tilbake på.
10. Jeg får se Barcelona på en helt annen måte enn mange andre som reiser dit, da utfluktene skal være til inspirasjon, og man dermed ser byen med andre øyne enn som en turist.

Legger ved to bilder til fra Disneyland!

Etter at jeg skrev innlegget mitt om ting jeg ville investert penger i om jeg bare hadde hatt muligheten til det, har jeg skjønt hvor dum jeg egentlig har vært som fremstiller mitt liv som om jeg virkelig har ting som holder meg igjen. For har jeg egentlig noe som holder meg igjen fra å dra, annet enn at enkelte personer blir skuffet fordi de kommer til å savne meg, mens andre blir bekymret fordi de rett og slett bare bryr seg? Nei. Det eneste som holder meg igjen er dårlig samvittighet. Med andre ord, det er kun meg selv det står på. Og nå er det gjort. Nå har jeg meldt meg på i det minste én av disse ønskene som jeg skrev ned på min personlige «bucketlist». Og jeg jobber med å få til en av de andre tingene på listen også.

Jeg har meldt meg på et kurs i Barcelona, Spania, som hovedsaklig er et skrivekurs men som også har meditasjonskurs på programmet. Kurset går over fire dager i August og arrangeres av et firma som heter Pink Pangea, som arrangerer kurs og reiser kun for kvinner. Hensikten med kurset er å lære teknikker og få tips til hvordan skrive bedre artikler, og samtidig hente inspirasjon fra omgivelsene i Spania. Da jeg nevnte dette for kjæresten min virket han ikke særlig blid. Mest fordi jeg reiser til et sted han ikke har vært, men også fordi jeg reiser fra ham i utgangspunktet. Derimot virket han glad på mine vegne for at jeg har meldt meg på et kurs som kan hjelpe meg karrieremessig i fremtiden. Det er jo tross alt min drøm å kunne jobbe som skribent på fulltid.

Det andre prosjektet jeg jobber med å få krysset av lista mi, er frivillig arbeid med barn og ungdom i Moldova. Jeg har tatt kontakt med et firma som virker veldig seriøst, og har deretter mottatt mail direkte fra de prosjektansvarlige i Moldova. Jeg er ikke spesielt gira på å fortelle familien min om dette, da de garantert ville gjort alt i sin makt for å forhindre meg fra å dra dit. Moldova er jo kjent for å være et fattig land i Øst-Europa, og det er stort sett det eneste de fleste Nord-Europeere vet om landet. Jeg vet ikke så veldig mye om Moldova jeg heller, men etter å ha gjort litt research på Google og Instagram så ser det ut som landet har helt nydelig natur, og jeg har en følelse av at innbyggerne er utrolig hyggelige mennesker.

Så da gjenstår det bare å finne passende datoer for prosjektet i Moldova, siden jeg tross alt må jobbe litt også. Juli jobber jeg bare én dag, så jeg holder en knapp på at jeg reiser i Juli.

Nå er det på tide å legge seg. I morgen tidlig skal jeg nemlig til Disneyland Paris!

I over to år har jeg vært veldig aktiv med å legge ut bilder fra mine reiser på Instagram, og populariteten har økt betraktelig det siste året. Takket være dette, har enkelte reiseportaler og andre bedrifter tatt kontakt fordi de ønsker at jeg skal skrive om dem på enten Instagram eller på Tumblr-bloggen min. Jeg har derfor fått bygget opp erfaring med å gjøre nettopp det, i tillegg til at jeg har skrevet et gjesteinnlegg om Paris, på bloggen til en Interrail-portal. Den kan du lese her:  Bienvenue à Paris – Tips from a local

Ingenting av dette har vært betalt, verken i form av produkter, tjenester eller lønn. Hensikten bak samarbeidet med disse aktørene, er å bygge nettverk innenfor en bransje som jeg ønsker å dedikere hele min karriere til. Dessuten elsker jeg å skrive, så det gjør meg absolutt ingenting å gjøre noen en liten tjeneste ved å – for eksempel – dele mine tips om byen jeg bor i. Paris er en by hvor det er mer enn nok inspirasjon å hente fra, og jeg føler jeg sitter på mange fine historier og god kunnskap om hva som er verdt å gjøre, hvor, når og hva som passer for hvem.

I dag ble et intervju med meg publisert på en annen reiseportal. Et intervju som jeg hadde i forrige uke over nett, med Alexfinds.com . Dette er en nettside som hjelper deg å finne de beste hotelprisene slik at du kan spare penger – og som i tillegg intervjuer reiseglade mennesker som gjør det greit på sosiale medier. Mennesker som kan være til inspirasjon og forsterke reiselysten til de besøkende på nettsiden deres.  Jeg setter stor pris på oppmerksomheten de har gitt meg, og jeg håper virkelig mitt intervju og min Instagram-konto kan være til inspirasjon for andre.

Du kan lese intervjuet her: Featuring: Kristine Irene

Flere bilder og mer inspirasjon kommer allerede fra og med i morgen, for da drar jeg nemlig på biltur med kjæresten. Vi reiser til Brugge, Belgia i morgen – videre til Dunkerque, Frankrike på fredag – Lille, Frankrike på lørdag.

(gammelt bilde)

Følg meg forresten gjerne på Instagram!

Er det egentlig bedre å være sammen med noen som er prikklik en selv, eller er det bedre å være sammen med sin strake motsetning? Og er det bedre å være sammen med noen fra sin egen kultur som man tross alt kjenner godt, eller noen fra en vidt fremmed kultur som kan lære deg noe helt nytt og spennende?

Tidligere gikk jeg alltid etter gutter som var like meg selv. Samme interesser, musikksmak, lignende klesstil, livsstil, humor – you name it. Men likevel fungerte aldri disse forholdene i lengden. Det endte stadig opp med krangler, misforståelser, jeg ble lei, han ble lei, og så var det over og ut. Jeg hadde en gang en kjæreste som var så lik meg at det var katastrofalt, og vi fikk frem det verste i hverandre. Forholdet var lidenskapelig og omtrent som en feel-good film når det gikk bra. Men når det gikk dårlig, var det som en musikkvideo av Lana Del Rey. Trist, tragisk, ensomt, jeg ville ut – men klarte ikke. Og da jeg klarte det – ville jeg tilbake.

I over ett år, har jeg nå vært i mitt første forhold med en person som er GANSKE ulik meg selv. Vi har forskjellige interesser – med unntak av de to jeg anser som aller viktigste (mat og reise), vi har delvis samme musikksmak (men jeg liker jo all musikk, så det skal ikke så mye til), vi har absolutt ikke samme klesstil, og hvertfall ikke livsstil eller kultur. Han har ingeniørutdanning, flink med realfag (logikk), ryddig og organisert, bretter og stryker klærne som om han skulle vært i militæret. Jeg har reiselivsutdanning fra videregående, elendig med realfag og er definitivt en dagdrømmer, uorganisert og til dels kaotisk, spesielt med å brette og stryke klær.

Vi småkrangler ofte, men har enda ikke hatt noen forferdelige store krangler. Vi krangler stort sett om enten kulturelle (Norge vs Frankrike) forskjeller og misforståelser deretter, eller irritasjon fra hans side i forhold til orden og struktur i leiligheten, og da irritasjon fra min side fordi jeg føler han kritiserer unødig og oppfører seg hysterisk. Jeg rydder tross alt hver dag – men jeg gjør det «på feil måte» i forhold til hvordan han er vandt til å ha det.

Likevel blir han like trist og ensom hver gang jeg reiser hjem til Norge til mamma og lar ham være alene i leiligheten i en ukes tid. Han mener at han trenger kaoset mitt i leiligheten for å føle seg mer «levende». Han trenger all støy og tøys som følger med å ha meg som samboer og kjæreste. Han mener jeg har lært ham å se verden på en annen måte. Han legger merke til de små detaljene, og lærer at det finnes magi selv i de små rare tingene i hverdagen. Som sett fra et barns perspektiv.  Mens jeg, jeg føler at han roer meg ned, beskytter meg og passer på at jeg ikke tar ukloke valg.

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på hvorvidt det er «like barn leker best» eller «motsetninger tiltrekker» som er den beste formelen for et vellykket forhold. Jeg tror alt avhenger av hvilke likheter og hvilke ulikheter man er villig til å leve med, og hvilke egenskaper en partner har som inspirerer deg til å bli et bedre menneske.