Dagen i dag fikk en riktig så klein start, da jeg var på vei til jobb. Jeg satt på bussen og ante fred og ingen fare, og plutselig bestemte BHen min seg for å gjøre opprør. Det er en slik BH som åpnes foran. Åpnes, det var akkurat det den ville gjøre der og da!  Brått satt jeg der, med fire pupper i stedet for to. Slik så det i alle fall ut, fra utsiden av skjorta.

Panisk sendte jeg melding til kjæresten min. Noe i duren av «Hjelp! BHen er åpen! Hva skal jeg gjøre?!». Kort tid etter fikk jeg til svar «Ja vel? Og hva skal jeg liksom gjøre med det? Slapp av, det er ikke krise». Tydeligvis aner han ikke hvordan det er å gå med BH. Hvor ukomfortabelt og slitsomt det er med slike situasjoner. «Tenk hvis underbuksa di hadde raknet og staken og kronjuvelene dine hadde falt ut, da!» svarte jeg furt. Til svar fikk jeg «Og så? Er jo greit å få lufte dem. Har jo uansett bukse på». Og da jeg kom med neste argument; «jeg har for øyeblikket fire pupper», fikk jeg et «Nice» og blunkefjes til svar. Mannfolk, altså. Jeg tok heldigvis tak i problemet da jeg kom frem til jobb, og tok en tur på toalettet.

Livet i Paris kan være merkelig noen ganger. Mennesker her er absolutt ikke sjenerte. For en nordmann som meg, som elsker å være usynlig når jeg er på vei til eller fra ærend, kan det til tider bli litt slitsomt med hvor ikke-usynliggjort man blir i denne byen. Jeg rakk såvidt å forlate arbeidsplassen min før en dresskledd mann kom bort til meg på gata for å fortelle meg at han virkelig hadde lyst å bli kjent med meg, og jeg måtte ikke tro at han var gal. Han ville bare bli kjent. Hvorfor? Nei, det spesifiserte han ikke. Hvordan? Nei, ikke det heller. Det var visst bare meningen at vi to skulle bli kjent. Jeg sliter alltid med å vite hva jeg skal si, i slike situasjoner. Så jeg fikk bare stotret frem et «ehh.. Unnskyld. Ehm. Nei» og så gikk jeg i full hastighet i motsatt retning – når jeg egentlig skulle i samme retning som denne karen.

Jeg får litt dårlig samvittighet av oppførselen min i slike situasjoner. Jeg ønsker jo ikke å være slem. Men hvordan forbereder man seg på slike hendelser? Jeg lurer for øvrig også på om dette er vanlig oppførsel i Paris, eller om det bare er meg som tiltrekker meg oppmerksomhet uansett hvor jeg er? Jeg tror ansiktet mitt får meg til å se ut som en veldig snill person. Kanskje.

De som derimot ikke er spesielt snille, er de som er ansvarlig for posten her. Fire pakker har på mystisk vis forsvunnet og aldri funnet veien til postkassen min. Twist-pose fra mamma, sponsa solbriller (mitt første sponsor-oppdrag, som tydeligvis har gått i vasken siden pakken er på avveie), ei lue jeg bestilte i vinter fra Etsy, og klær i verdi 1 500 kroner fra Forever 21!

Hvis du som leser, har erfaring med løsninger på posttyveri-problemer, skriv en kommentar til innlegget – for jeg trenger virkelig å komme til bunns i dette!

Bortsett fra BH-problemer, posttyveri og kleine situasjoner med fremmede mennesker, kan jeg helt ærlig si at livet går på skinner. Jeg har bestilt billetter til Download-festivalen i Paris (som er neste helg), og er i gang med å planlegge noe for den eneste helgen i Juli hvor jeg ikke allerede har planer.

Dessuten har jeg en jobb som jeg trives veldig godt i.  Privatlærer i norsk for nybegynnere! Kanskje jeg burde vurdert å ta oppdrag som norsklærer for flyktninger i Norge (over en kortere periode) i fremtiden? Jeg vurderer det nemlig.

Noen mobil-snapshots fra i dag

Ofte tar jeg meg selv i å synes synd på meg selv over det som i bunn og grunn er totalt trivielle ting. For eksempel, hvis jeg føler jeg har hatt en dårlig dag og livet går meg i mot. Enten det er fordi jeg ikke fikk jobben jeg søkte på som jeg virkelig hadde lyst på, eller fordi jeg brått fikk mange regninger å betale samtidig, og dermed ikke fikk råd til å spise dyr middag på restaurant OG gå på kino, akkurat den helgen.

Jeg vet veldig godt at slike ting absolutt ikke betyr at livet går i mot meg. Tverrt i mot. Jeg er født og oppvokst i den norske øvre middelklassen, i et stort hus med eget soverom og etter hvert som jeg ble eldre; egen kjellerstue. Jeg har gått i barnehage, i SFO, på skole, fritidsaktiviteter (dans), vært medlem i bokklubb, blitt konfirmert og feiret det akkurat slik jeg ønsket, feiret bursdagene mine akkurat slik jeg ønsket, fått månedskort på bussen dekket av foreldrene mine, og fått scooter til 16års-dagen min. En knæsj-lilla Honda, fordi det var akkurat den jeg ønsket meg. Jeg har alltid hatt egen PC, egen TV på rommet, og gjennom hele barndommen sett på dette som en selvfølge. Noe som «alle» har. Fordi i området jeg vokste opp i, hadde alle nemlig alt det samme som meg – og enkelte hadde mye mer.

Etter hvert som jeg ble litt eldre, i starten av tenårene, begynte foreldrene mine å snakke mer om disse menneskene som ikke var like heldige som meg. Mamma tok meg med på besøk til et barnehjem i Polen en gang, husker jeg. Da var jeg kanskje femten år gammel. Vi så hvordan barna der hadde det, og hvor lykkelige de var for å få besøk, og for å få gaver. Vi ga bort noen brettspill og leker. Jeg husker jeg skammet meg, der og da. Jeg skammet meg over min egen mangel på ydmykhet og takknemlighet gjennom barndommen.

Da jeg bodde i USA, måtte jeg dele leilighet med flere personer fra andre kulturer. Vi nordmenn hadde rykte på oss blandt de internasjonale medarbeiderne, for å være bortskjemte og utakknemlige. Vi var ikke vandt til å dele soverom med noen, vi var vandt til bra lønn, vi tenkte bare på oss selv, og vi klaget på småting som dårlig WiFi og teppegulv. For å kunne få råd til å reise dit for å jobbe, måtte man dessuten ha råd til å betale for både visum-prosessen, helseforsikring og fly til USA, i tillegg til å ha oppsparte midler på kontoen. Så da var det jo selvsagt bare nordmenn fra middelklassen og opp, som dro dit.

Å være fattig i Norge, vil jeg tro er MYE verre enn å være fattig i et land hvor gjennomsnittsbefolkningen er fattig. Fellesskap, vennlighet, gjestfrihet og meningsfulle verdier, er det jeg forbinder med samfunn hvor største del av befolkningen ligger under fattigdomsgrensen. Av egen erfaring, føler jeg meg veldig mye bedre tatt i mot av dem som ikke har så mye å tilby enn av dem som har «alt».

Å være fattig i Norge betyr at man blir ekskludert fra fellesskapet. Ekskludert fra klasseturer, bursdager og fritidsaktiviteter fordi man ikke har råd til å betale beløpet det koster for å bli inkludert.

Så før jeg tar meg selv i å synes synd på meg selv over trivielle ting igjen, så burde jeg heller snu tankegangen og være glad for at de største problemene jeg har akkurat nå, er nettopp bare trivialiteter.

Å reise tilbake var en bittersøt affære. Det hjalp ikke akkurat at Frankrike ønsker meg velkommen med å klistre tyggis fra gulvet på flyet, ut over halve Marc Jacobs-veska mi. Og deretter tyggis fra setebeltet, på t-skjorta mi. Hvis du som satt på 19D på SAS flyet som landet i Oslo rundt 17:00 leser dette; du er en jævla ekkel gris. En jævel er også hun franske kjerringa som satt ved siden av meg på flyet, i MITT sete, og nektet å flytte seg. Jeg bestilte vindusplass og hun tok den. Connasse, er hun. Det betyr kvinnelig idiot på fransk.

Motivasjonen var ikke akkurat på plass, og jeg hadde egentlig bare lyst å bli igjen i Norge. Da jeg ankom flyplassen og sjekket e-posten min, fikk jeg derimot to hyggelige overraskelser. Den ene var fra en nettportal som for noen dager siden intervjuet meg på nett, etter å ha vist åpenbar interesse for mine reiseopplevelser – som er det gjengående temaet på min Instagram-konto, hvor antallet følgere stadig stiger. De ga beskjed om at intervjuet vil bli publisert snarlig, og jeg gleder meg veldig til å se resultatet og legge ut link til det her på bloggen. Den andre e-posten var fra et firma som ønsker at jeg skal jobbe som privatlærer i norsk for en franskmann som skal flytte til Norge. Det er snakk om 20 timer totalt, i løpet av sommeren. Dette passer meg egentlig ganske greit, og det gir meg fortsatt friheten til å reise og jobbe med mine andre private prosjekter.

Jeg har forresten kjøpt meg et nytt speilrefleks-kamera, som skal tas i bruk allerede neste helg, kanskje til og med denne helgen i Paris. Neste helg reiser nemlig jeg og kjæresten på biltur til Lille og Dunkerque i Nord-Frankrike, og til Brugge i Belgia. Jeg skal forsøke å lage noen små videosnutter også, for å variere blogginnholdet litt. Å reise er den ultimate lykke for meg, og jeg dokumenterer gjerne hvert steg av reisene mine, både i form av tekst og bilder. Vi har jo alle en hobby som vi elsker, og dette er min.

En litt kjipere nyhet var fra kjæresten min som fortalte meg at han vil bli nødt for å jobbe enda flere timer pr uke, og da blir jeg alene over enda lengre tid enn jeg allerede hadde sett for meg at jeg kom til å bli i sommer. Så jeg håper virkelig at en kombinasjon av privatlærer-jobb, blogging og fotografi, øvrig skribentarbeid og noen kortere reiser vil være nok til å få meg til å føle meg mindre ensom og alene.

For å ende opp som den dama som bor i et fremmed land og tilbringer mesteparten av sin tid alene mens mannen er på jobb og omtrent aldri har tid til noe som helst, var ikke akkurat de fremtidsutsiktene jeg hadde da jeg først flyttet til Paris. Jeg hadde aldri planer om å bli her permanent i utgangspunktet. Og jeg føler det snart er på tide å gå videre i livet. Og det gjør ufattelig vondt å si det som jeg er i ferd med å si nå. Tyggis og drittsekker har for øvrig ingenting med denne tanken å gjøre.

Tanken på at jeg føler jeg er i ferd med å miste min identitet, hvis jeg ikke tar grep snart. Tanken på at jeg virkelig ønsker, og TRENGER en forandring.

Jeg elsker kjæresten min. Men jeg elsker ikke hvordan jeg føler meg for tiden. Vi får se hvordan sommeren går. En siste sjanse til å prøve å elske Paris igjen. For kjærlighetens skyld.

(tok bildene under før jeg forlot hjembyen) På gjensyn, Stavanger. Vi snakkes om to måneder!

Å flytte fra hjemlandet mitt flere ganger, har gjort meg til en sterkere og mer uavhengig person. Og jeg har aldri vært redd for å ta nye utfordringer, prøve og feile, og la nysgjerrigheten min ta avgjørelser i forhold til karrierevalg og privat. Samtidig har det lært meg å akseptere at det faktisk er BRA å være annerledes, både i hvordan jeg kler meg, oppfører meg og hva jeg interesserer meg for. Jeg har aldri følt meg «typisk norsk», men så er jeg jo bare halvt norsk også. Og mamma har alltid vært glad i å sette farge på ting. Bokstavelig talt.

Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg til tider stygge kommentarer fordi mamma er polsk. Jeg fikk også kommentarer fordi jeg ikke fulgte moten, men heller gikk mine egne veier i hvordan jeg ville gå kledd og hvordan jeg ville se ut på håret. Som 18-åring flyttet jeg til England, og der var det mange som var som meg. Mennesker som likte å skille seg ut og ikke kunne brydd seg mindre om hva andre mente om dem. Det var en utrolig forfriskende erfaring, og jeg hadde sikkert blitt værende i England 1-2 år lengre enn jeg ble, hadde det ikke vært for at jeg begynte å gå tom for penger og ikke klarte å få en stabil inntekt der borte. Jeg fikk uansett studert business engelsk på språkskole i Oxford og gikk på bartenderkurs i Birmingham!

Jeg flyttet hjem til Norge etter to år i England. Å være i Stavanger ble for kjedelig for meg, så jeg dro heller til Oslo. Norges eneste by hvor jeg følte at det var greit å være eksentrisk. Jeg visste ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt eller hvilke karrierevalg som kunne være riktig for meg, og følte at det beste var like greit å prøve alle mulige forskjellige retninger før jeg eventuelt ville finne ut hvilken retning livet mitt var ment til å ta.

Art Complexion Makeup Skole ble første prøveprosjekt i rekka. Jeg trodde jeg hadde et ønske om å bli makeup artist, og jeg trodde virkelig at jeg kunne hatt et talent for det – hvis jeg bare ga det en sjanse. Talent hadde jeg ei, og svært få i klassen ønsket å samarbeide med meg, siden jeg på den tiden hadde sær stil, fargerikt hår, totalt intet-eksisterende øyenbryn. Å sminke meg til å se bra ut, ville jo bli en utfordring kun de virkelig profesjonelle ville kunne mestre.

Jeg ble værende i Oslo en stund, før jeg bestemte meg for å dra tilbake til Stavanger igjen for å gi byen min en ny sjanse. Det fungerte relativt dårlig, og jeg flyttet like greit til Bergen. I Bergen gikk jeg på skole for å bli kontor-og administrasjonsarbeider, fullførte kurset, og testet deretter livet som barnehageassistent. Bergen ble for vått og kjedelig etter en stund, så jeg dro tilbake til Oslo.

Tilbake i hovedstaden, men ikke lengre hybelboer i et hasjdealing-kvartal i sentrum eller kollektiv-boer i byens hipster-utopia Grünerløkka. Denne gang var det Oslos beste vestkant som ble mitt nye hjem, og starten på nye prøveprosjekter. Jeg jobbet som barnehageassistent en stund der også, før jeg skiftet retning totalt, og begynte å engasjere meg politisk, samtidig som jeg begynte å studere Reiseliv. Jeg fikk meg etter hvert kontorjobb og deretter jobb som konsulent i staten. Nå var jeg voksen. Etter en stund følte jeg meg litt FOR voksen og ville egentlig bare rømme tilbake til barndommen sammen med Peter Pan, og være barn for alltid. Så jeg flyttet til USA og begynte å jobbe i Disney World.

Etter 1 år i USA, var det på tide å dra tilbake til Europa. Jeg hadde ikke lyst til å bli boende i Stavanger, og var sulten på helt nye utfordringer, så jeg dro til Praha, Tsjekkia for å ta et TEFL-kurs (Lære bort engelsk som fremmedspråk). I stedet for å jobbe som lærer, dro jeg heller til Paris og ble elev på franskkurs.

Og resten av historien vet dere, om dere leser eldre innlegg. Jeg prøver fortsatt å «finne meg selv», og vurderer nesten å ta en Eat, Pray, Love – utflukt for å se om det er DET som skal til for å lede meg på riktig vei. Uansett, jeg angrer ikke ett sekund på at CVen min er like fargerik som tatoveringene mine. Ei heller angrer jeg på at jeg ikke tok den akademiske veien, eller ble værende i en tidligere jobb for å jobbe meg oppover. Alle mine tidligere erfaringer har jo tross alt bidratt til å forme meg til den jeg er i dag; en litt mer moden, fortsatt fargerik sjel som har mange fine historier å fortelle deg, og som gjerne takker ja til enhver ny og spennende utfordring.

Som jeg skrev i mitt aller første innlegg på denne bloggen, så har jeg tidligere bodd i Orlando, Florida i USA og jobbet i Disney World. Nå skal jeg fortelle historien, og dele noen gamle bilder fra min Instagram (enkelte i stygge gamle instagram-filter. Sorry).

28. Januar, 2014, reiste jeg fra Oslo lufthavn, på en lang  tur med flere flybytter, retning Orlando. Jeg hadde nemlig fått jobb i merchandise i Norgespaviljongen i Disneys kulturpark Epcot. Jeg var spent, nervøs, lykkelig, redd og selfølgelig trist over å ha forlatt familie og venner hjemme. Jeg er ikke noe flink med «farvel», så istedenfor noe avskjedsfest eller felles middag med venner, så sa jeg ordentlig farvel til de aller nærmeste og en litt kjip «stikker til usa jeg. blir borte ett år. hade da!» type kjapp farvel til resten, på private meldinger på Facebook og Snapchat (jeg hadde Snapchat den gang da).

Vel fremme i USA, svett og jetlagged sent på kvelden, tok vi (jeg og en annen nordmann som jeg ble kjent med underveis på flyturen) taxi fra flyplassen til adressen som Disney-administrasjonen hadde gitt oss i en av de siste e-mailene før avreise. Vi ankom et boligkompleks som vi ikke visste om kom til å bli der som vi skulle bo, eller om vi skulle bli plassert et annet sted. Både jeg og trønderen som jeg reiste med, fikk en velkomstpakke med ID-kort, informasjon og nøkler til leilighetene våre. Vi skulle ikke bo på samme kompleks, og jenter og gutter bodde dessuten i seperate leiligheter. Alle leilighetskompleksene hadde rykter på seg. Trønderen ble plassert på Vista Way. Dette var visst ghettoen/rølpekomplekset. Jeg ble plassert på Patterson Court. Det dyreste, nyeste og roligste. «Gamlehjemmet» var stempelet. The Commons var komplekset hvor de fleste nordmenn pleide å bo før, og Chatham Square var stemplet som kjipt og kjedelig. Under ser du litt av Patterson Court og bassenget (høyre) og The Commons sitt basseng (venstre). Treningsrom og fellesområde til å slappe av, hadde vi også. Savner virkelig å ha slike ting tilgjengelig til enhver tid!

Det var ikke ALT som var fryd og glede ved å bo på Patterson Court. Vi måtte nemlig dele leilighet sammen med flere andre fremmede mennesker fra forskjellige land og kulturer (siden Epcot består av mer enn bare en Norgespaviljong), og da også dele soverom. Jeg måtte dele soverom med ei tysk jente som i starten var vanvittig hyggelig. Overhyggelig. Og ja, like falsk som en tjue euros Rolex-klokke fra Tyrkia. I starten ville hun være bestevenner og mente at vi hadde så utrolig mye til felles, og etter et par måneder så mente hun plutselig at alt var galt med meg, og jeg måtte ikke tro at jeg var noe, at noen likte meg, at jeg kunne noe…høres det kjent ut? Hun var selve definisjonen på Janteloven selv. De andre som jeg bodde sammen med var heldigvis ikke like ille. I en periode bodde det ei norsk jente i leiligheten, som jeg fortsatt har god kontakt med og liker utrolig godt. Det bodde også ei hyggelig kinesisk jente med oss. Men hun ble behandlet like kjipt som meg, av enkelte i leiligheten.

Ordentlige venner fikk jeg derimot på jobb, via de private Facebook-gruppene for dem som jobbet i Disney, og via felles bekjente. Ei av mine næreste venninner den dag idag, er ei jeg ble kjent med der borte. På jobb ble vi dessuten ekstra sammensveiset av at de aller fleste av oss hadde problemer med romkamerater og trengte å få ut frustrasjonen på et eller annet vis. Vi sto sammen og støttet hverandre. Mot mobbere, mot vandalister, mot tyver, mot ufordragne mennesker. Hvem skulle tro at det fantes så mange slike som søkte seg inn hos Disney World? Heldigvis forsvant verstingene, da Disney har nulltoleranse for slikt tull.

Å jobbe for Disney ga meg gratis adgang til alle parkene. Helt siden jeg var et lite barn, hadde jeg drømt om å besøke Disney World og endelig i 2014, som voksen, fikk jeg dra i parkene hver dag, om jeg ville. Jeg følte meg som en liten unge på Julaften i starten. Det var så utrolig magisk, og alt var så rent og pent og perfekt. Akkurat slik som jeg hadde sett for meg. Søte fristelser i godtebutikkene og kaféene, gaver og suvenirer fra alle Disneys klassikere og av alle figurer, filmmusikk som spilles i parkene for å forsterke atmosfæren, morsomme attraksjoner og kostymekledde smilende ansatte. Fyrverkeriet i Magic Kingdom var virkelig fabelaktig, og fyrverkeriet i Epcot var ikke så verst det heller. Det samme gjelder showet til Hollywood Studios. Det beste av alt er at du kan oppleve det hver eneste kveld!

Jobber du i Norgespaviljongen, kreves det at du går med et kostyme som skal være en immitasjon av norsk bunad. Den er heldigvis ikke ull, slik som bunadene vi har hjemme, og heller ikke like tung, da det ikke henger noe sølvtøy på kostymet. Men varmt var det likevel, i det tropiske klimaet der borte i Florida. Og til tider et upraktisk arbeidsantrekk på grunn av lengden og et belte som ikke alltid satt helt greit. Men gjestene syntes vi var kjempefine, og det var jo i grunnen det viktigste!

Er det noe jeg er virkelig glad for, så er det at jeg sparte opp masse penger før jeg dro til USA. Lønna er ikke all verdens, og det er ikke så billig som man tror, å leve der nede. Mat koster penger, husleia er ikke gratis, og i tillegg er det viktig å sette til sides litt penger til kos, ikke bare til de forutsette utgiftene. Jeg elsker dessuten å reise, så for meg var det et must å ha et stort budsjett til å dra ut av Orlando og utforske andre byer, og andre stater enn Florida.

Transport til og fra de forskjellige Disney parkene var gratis, adgang til parkene var som sagt gratis, og i tillegg ble vi belønnet med pizza og kaker iblant på jobb, for å lage god stemning og godt arbeidsmiljø. Men for all del, spar opp så mye du kan på forhånd, hvis du ønsker å jobbe i Disney!

En annen ting som er greit å vite er at Disney parkene ligger et stykke unna sentrum av Orlando. Disney bruker et eget selskap innenfor parkene og nærområdet sitt, for de ansatte. Utenfor Disney-grensene finner du et helt annet Orlando, hvor offentlig transport er håpløst og det kan være farlig å vandre rundt på kveldstid. Ønsker du å dra dit, eller besøke byer som Tampa eller Jacksonville, så må du ha bil.

Da har jeg egentlig nevnt ganske mye av hvordan det er å jobbe i Disney, praktisk informasjon og litt av hvordan jeg opplevde det. Opplevelsen din blir slik du lager det til selv. Noen reiser dit for å feste (det er fester og private arrangementer der omtrent hver eneste dag), noen reiser dit for å ha Disney på CVen og jobbe seg opp i selskapet, mens andre reiser dit for å oppleve et nytt sted, ny kultur og møte nye mennesker. Og der, der har du meg.