Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

Stikkord: kjæreste

Jeg pakker og pakker – og tipser om pakking

Kategori: reise | 1 kommentar » - Publiser onsdag 29. juni , 2016 kl. 17:26

Da har jeg pakket tre forskjellige sett med ting, til tre forskjellige turer. 1) Shopping, restaurant og utepils-ferie med familien 2) kjærestetur med bading, muséer og monumenter, og 3) volontørarbeid som lærer, aktivitetsleder og gjest hos vertsfamilie. Det eneste jeg mangler er en gave til vertsfamilien i Moldova, men det skal jeg kjøpe etter hvert. Ellers skal PCen bli med på alle tre turene, speilrefleks-kameraet på to av turene, og selfiestang på to av turene. Slitsomt? Ja, men definitivt verdt det!

Ja, jeg sa jeg pakker sommerklær. Men hva hvis været blir dårlig hele ferien?

Vi vet jo alle at Skandinavia ikke akkurat er kjent for stabilt sommervær, og derfor er det lurt å i det minste ta med en olabukse og en cardigan eller to, som passer bra sammen med alle toppene og t-skjortene som er pakket ned. Jeg har for eksempel pakket en sort cardigan og sort olabukse. Ikke pakk for mye. Det er ikke nødvendig!

Hva slags sko skal man pakke da?

Regel nummer én er: komfort kommer først. Tar man med et par sko som er helt forferdelige å gå med, og du til slutt ender opp med blod og blemmer, så er ikke det greit. Da har du kastet bort verdifull bagasjeplass på tull. Jeg velger å gå med joggesko når jeg skal på sightseeing, tur og muséer, og ballerinasko eller sandaler når jeg skal ut på byen eller pynte meg for å dra på fin restaurant. For eksempel. Det er dessuten lurt å ta med et par sko i skinn, i tilfelle det kommer til å regne. Kjipt å bli forkjøla fordi man kun tok med tøysko.

Kosmetikk veier jo en del?

Ikke nødvendigvis. Jeg tar ikke med meg mer enn jeg trenger, og pakker derfor bare travelsize sjampo, balsam, body lotion, dagkrem, nattkrem, tannkrem – i tillegg til parfyme i reiseflaske. Deodoranten min er vanlig størrelse, og av sminke pakker jeg mascara, brynskygge, leppestift eller lipbalm og BB-krem. Jeg bruker ikke sminkefjerningsprodukter, ei heller renseprodukter. Kviseproblemene jeg hadde før er omtrent borte, etter at jeg sluttet med produkter og gikk over til å kun bruke kaldt vann for å vaske ansiktet.

Det eneste jeg sitter igjen med som faktisk veier en del og tar mye plass, er PCen og kameraet. Og da er det fint at jeg har stor, solid håndveske med god plass til alt jeg trenger.

(bildene er fra et pariserhjul i Brugge, Belgia)

Processed with VSCO with g3 preset

Processed with VSCO with g3 preset

 

Annonser

Vennskap i et sorteringssamfunn

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 22. juni , 2016 kl. 16:04

Vennskap. Et flytende begrep. Er en venn noen du legger ut bilder sammen med på sosiale medier og møter over et par glass vin, en gang i uken? Er en venn noen du har vokst opp sammen med og skapt minner sammen med helt siden sandkasse-stadiet til godt voksen alder? Kan en venn være noen du kun snakker med på sosiale medier og aldri faktisk har møtt personlig? Hvis vennskapsbånd er så sterke, hvorfor er det da så enkelt for enkelte å dumpe en venn på samme måte som en kjæreste man ikke ønsker å ha lenger?

En av hovedårsakene til at jeg har mistet kontakten med enkelte av mine venner er nok det at jeg har flyttet mye. Hele barndommen i Stavanger, de siste to tenårene i England, tre år i Oslo, halvt år i Bergen, ett år i USA og nå over ett år i Frankrike. Takket være dagens teknologi med sosiale medier er det ikke vanskelig å holde kontakten med venner som bor i andre byer eller andre land. Men av og til føles det nesten som om enkelte bevisst unngår å holde kontakten.

Enkelte venninner og kamerater har vært flinke til å ta initiativ til å møtes når jeg er på besøk i nærområdet, og har vært like positive til å møtes når det er meg som har tatt første initiativ. Andre, derimot, har gått fra å være i overkant interessert til å finne på noe sammen flere ganger i uka, til å plutselig pådra seg en arrogant nedsettende holdning og ikke lenger ha tid til meg. Samtidig legger disse menneskene ut mer enn nok av spor på sosiale medier som indikerer at jo, de har tid. Har dem tid til å møtes i parken over en piknik sammen, har dem tid til å sende en SMS for å spørre om jeg har lyst til å bli med. I stedet sitter jeg hjemme foran dataskjermen og ser statusoppdateringer og bilder som blir lagt ut for å vise verden hvor hyggelig de har hatt det sammen.

I fjor sommer var jeg også med på disse bildene. I år passet det seg ikke. Som et klesplagg som har gått ut av moten, blir jeg valgt bort til fordel for noen som passer bedre i dagens bilde.

For en liten stund tilbake, møtte jeg ei av disse såkalte venninnene mine. Hun fortalte meg at hun ville på backpacking-tur til Marokko, og var lei seg for at ingen av vennene hennes hadde mulighet til å bli med, og var lei seg for at hun dermed måtte reise alene. Jeg som elsker å reise ble selvsagt veldig interessert i å bli med henne, og foreslo umiddelbart å bli med på turen. Den entusiastiske responsen som jeg trodde jeg kom til å få, kom aldri. I stedet virket hun direkte ukomfortabel, og rodde seg unna med å si at jo, det var faktisk noen venninner av henne som snakket om å bli med, og hun visste ikke om den type tur kom til å være helt min greie. Hvorfor, spurte jeg. Nei, det kunne hun ikke svare på. Ro, ro til fiskeskjær.

Siden har vi ikke snakket sammen.

Etter denne hendelsen og lignende tidligere hendelser, har jeg rett og slett blitt mer skeptisk og tar meg selv i å tenke «liker egentlig denne personen meg?» om venner jeg har hatt i flere år. Trist, ikke sant?

At vi lever i et sorteringssamfunn er det ingen tvil om. Vil du ha ny kjæreste? Ingen problem. Tinder er der for å hjelpe deg. Bla så langt du kan i katalogen før du finner en som matcher dine kriterier. Slik har det blitt med vennskap også. Jeg gruer meg til den dagen det kommer en venninne-utgave av Tinder til Norge eller til Frankrike (hvor jeg bor). Denne finnes allerede i USA. Wiith heter den. En applikasjon som er ment for å føre sammen ensomme mennesker og skape vennskap. En applikasjon jeg tror kommer til å virke mot sin hensikt, og gjøre det enklere se på venner som bruk-og-kast objekter.

Å bli frosset ut på sosiale medier, å bli valgt bort til fordel for noen bedre, å resultere i å blogge om ensomheten fordi det er den eneste måten man kanskje blir hørt, er konsekvensen av å være ung i dagens samfunn, med dagens teknologi. Derfor ser jeg på vennskap som et flytende begrep.

Processed with VSCO

Annonser

Blois, Loire-distriktet i Frankrike

Kategori: reise | 0 kommentarer » - Publiser mandag 20. juni , 2016 kl. 16:28

På lørdag dro jeg, kjæresten min og foreldrene hans til Blois, i Loire-distriktet i Frankrike. Distriktet er aller mest kjent for sine mange historiske slott, og produksjon av deilig vin. Internasjonalt er det nok rødvinen derfra som har slått best an. Nå skal det sies, vi dro ikke dit KUN for å besøke slott og drikke vin, men også fordi vi fant en utrolig bra deal på appen Weekendesk. Du har ikke hørt om Weekendesk? Nei, det er kanskje ikke så rart siden appen ikke finnes på det norske markedet. Men ønsker du å få gode tilbud på helgturer med utflukter inkludert i prisen (transport ekskludert) i Frankrike, Spania eller Belgia så er den verdt å laste ned. Hvis du kan et av disse tre språkene da. Vi fant et supert tilbud på overnatting inkludert frokost på et Holiday Inn hotell i Blois, og inngangsbilletter til ZooParc de Beauval inkludert. For alt dette betalte vi snaue 300 euro for 4 personer, altså litt i underkant av 3000 kroner. Ikke verst det vel?

Å kjøre fra Paris til Blois tar cirka 2 timer, som er en passelig avstand for en helgtur. Jeg har tidligere vært i Loire-distriktet, og har besøkt åtte av de mange slottene som er der. Denne helgen besøkte vi bare ett, slottet i selve byen Blois, siden vi allerede hadde nok av andre planer. Et lite tips til deg som ønsker å besøke Loire-distriktet: Jeg anbefaler deg å besøke det store, fantastiske Chambord-slottet, Cheverny (det ekte slottet bak slottet i tegneserien TinTin) og å besøke byene Chinon og Amboise. Ta deg gjerne en tur til en av de mange små vinbutikkene, og kjøp med deg et par flasker vin. Det går helt fint å spørre om å få smake på et par forskjellige før du kjøper noe som helst.

Uansett, tilbake til lørdag og oppholdet mitt i Blois.

Etter å ha pakket ut og slappet av, utforsket vi byen Blois og besøkte de mange små gatene, parken, og handlet litt i forskjellige butikker. Deretter tok vi mange fine bilder på slottsplassen før vi fikk en guidet tur rundt på slottet. Guiden snakket fransk med en tykk sør-fransk dialekt, så til tider slet jeg litt med å forstå hva hun egentlig sa, men det gikk nå greit likevel.

Dagen fløy forbi, og brått var det tid for å gjøre seg klar til å dra på fin restaurant. Det ble litt mye vin, litt for mye mat, litt for stive priser, og kanskje litt for lite klær. Fordi det ble nemlig ganske kjølig, utover kvelden. Og vi skulle jo ikke på hotellet å legge oss riktig enda heller. Vi skulle tilbake til slottsplassen for å få med oss et lys-show. Det vil si, historie-fortelling og visuelle lyseffekter på slottet. Det var utrolig kult å se på! (bilder fra dette kommer i et senere innlegg).

Med svak hodepine etter litt for mye vin, og smålig forkjøla etter flere dager med skiftende vær (sol og 25 grader det ene øyeblikket, og vind og regn det neste), krøp jeg likevel fornøyd til sengs på Holiday Inn. Det var deilig å få de triste tankene på avstand. Det var fint å bli tatt vare på av min andre familie.

Her er noen bilder fra Blois…

meg, på slottsplassen, med katedralen i bakgrunnen.

2016-06-18 07.03.59 2

Slottet i Blois

2016-06-19 05.47.57 2

Slottet i Blois

2016-06-20 10.20.45 1

Slottet i Blois

2016-06-20 10.19.51 1

2016-06-20 09.31.18 1

Fra restauranten La Creusille. Forrett: gjeitost innbakt i filodeig. Hovedrett: Kylling, diverse grønnsaker. Dessert: banan, innbakt i filodeig, med kokosmakron, iskrem og sjokoladesaus.

Processed with VSCO with g3 preset

2016-06-20 10.30.32 2

Processed with VSCO with g3 preset

 

 

 

 

Annonser

Du er ikke egoistisk

Kategori: reise | 1 kommentar » - Publiser torsdag 9. juni , 2016 kl. 17:29

Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

1506650_10204730554572801_1643811426110010941_n

The Chicago Bean!

10176139_10205073349622463_5651445384695092112_n

Golden Gate broen.

 10347569_10204673111296755_8255660747306928522_n

Meg i Puerto Rico, Karibien

10348231_10203833737312930_5630342384315176424_n

Meg på Staten Island fergen, New York

10462985_10203995878286353_7169337263962273586_n

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

Bursdagen min + bildene fra Luxemburg

Kategori: reise | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 25. mai , 2016 kl. 13:04

Sent i går kveld kom vi hjem fra langhelgen vår i Luxemburg. Vi ble borte lengre enn planlagt fordi vi bestemte oss for å ta en spontan dagstur til Trier i Tyskland. Det var jo bare en times kjøretur unna, og hvorfor ikke like greit besøke tre land på to dager når man først har muligheten til det?

Jeg skal fortelle mer om dagsturen til Trier i neste innlegg. På mandag ble jeg nemlig ett år eldre, og jeg har lyst å fortelle alt om hva som skjedde på fødselsdagen min!

Den startet med en god frokost på hotellet i Luxembourg City, før det var på tide å pakke og dra videre. Jeg visste nok en gang ikke hvor eller hva vi skulle, og kjæresten min var nok en gang flink til å gjøre meg nysgjerrig, få meg til å gjette – og jeg havnet som vanlig på helt feil spor. Jeg er sammen med en kar som har tidenes største pokerfjes og snakker i gåter. Det er ikke rart jeg aldri klarer å gjette meg frem til noen av disse overraskelsene hans. En ting er sikkert og visst; det er utrolig moro!

Noe som var mindre moro, var at da vi ankom parkeringsplassen fant vi en parkeringsbot liggende på ruta. Parkering var gratis i helgene, men ikke i ukedagene. Så allerede klokka ni hadde de rukket å bøtelegge oss. Da ble altså første destinasjon politistasjonen for å betale boten, før vi kunne dra videre. Videre dro vi, fortsatt innenfor Luxemburgs grenser, og bare 30 minutters kjøretur unna. Esch-sur-Alzette heter stedet. Jeg var fortsatt forvirret. «Hva skal vi der?» spurte jeg. Kjæresten min ba meg om å åpne hanskerommet og ta ut en rød konvolutt som lå der.

Billetter til konsert. Hans Zimmer. Kompositøren av filmmusikken vi kjenner fra Pirates of the Caribbean, Batman-filmene, Superman/Man of Steel,  Spiderman -filmene, samt andre kjente filmer. Løvenes Konge også. Vi ankom Avenue du Rock’n’Roll (ja, gata heter faktisk det) for å sjekke inn på hotellet som lå rett over gata for konserthuset Rockhal, og tok oss deretter en liten tur på kjøpesenteret som lå rett ved siden av konserthuset. Nabolaget så ut til å være ganske nytt og under konstruksjon, og det var ikke stort annet å finne på enn å henge på senteret frem til klokka var blitt nok til at vi kunne bestille cocktails og burgere.

Jeg har ikke andre ord å si om konserten enn magisk. Spesielt musikken fra Crimson Tide, en film jeg ikke har sett, som tydeligvis har helt fantastisk musikk. Og selvsagt musikken fra Pirates of the Caribbean. Nummeret til Spiderman-skurken Electro var også ganske heftig. Både jeg og kjæresten satt der med gåsehud gjennom hele showet. Det var virkelig fabelaktig.

Blid og fornøyd krøp jeg til køys etter en veldig fin bursdagsfeiring sammen med min kjære, og etter mange fine meldinger på sosiale medier fra mine kjære venner og familie.

Her kommer bildene fra Ansembourg slottet og hagen, og fra Vianden:

Ansembourg, Luxemburg

2016-05-22 06.50.37 3

2016-05-22 10.35.16 2

2016-05-22 11.32.06 1

2016-05-22 11.33.53 1

2016-05-23 11.28.23 2

2016-05-22 07.01.51 1

2016-05-24 04.07.41 2

2016-05-24 04.08.01 1 (1)

2016-05-24 04.08.26 1 (1)

Vianden, Luxemburg

2016-05-22 10.32.55 3

2016-05-22 10.31.07 2

2016-05-22 10.34.09 1

 

 

Bucketlist? Ikke stopp meg

Kategori: reise | 0 kommentarer » - Publiser mandag 16. mai , 2016 kl. 22:53

Etter at jeg skrev innlegget mitt om ting jeg ville investert penger i om jeg bare hadde hatt muligheten til det, har jeg skjønt hvor dum jeg egentlig har vært som fremstiller mitt liv som om jeg virkelig har ting som holder meg igjen. For har jeg egentlig noe som holder meg igjen fra å dra, annet enn at enkelte personer blir skuffet fordi de kommer til å savne meg, mens andre blir bekymret fordi de rett og slett bare bryr seg? Nei. Det eneste som holder meg igjen er dårlig samvittighet. Med andre ord, det er kun meg selv det står på. Og nå er det gjort. Nå har jeg meldt meg på i det minste én av disse ønskene som jeg skrev ned på min personlige «bucketlist». Og jeg jobber med å få til en av de andre tingene på listen også.

Jeg har meldt meg på et kurs i Barcelona, Spania, som hovedsaklig er et skrivekurs men som også har meditasjonskurs på programmet. Kurset går over fire dager i August og arrangeres av et firma som heter Pink Pangea, som arrangerer kurs og reiser kun for kvinner. Hensikten med kurset er å lære teknikker og få tips til hvordan skrive bedre artikler, og samtidig hente inspirasjon fra omgivelsene i Spania. Da jeg nevnte dette for kjæresten min virket han ikke særlig blid. Mest fordi jeg reiser til et sted han ikke har vært, men også fordi jeg reiser fra ham i utgangspunktet. Derimot virket han glad på mine vegne for at jeg har meldt meg på et kurs som kan hjelpe meg karrieremessig i fremtiden. Det er jo tross alt min drøm å kunne jobbe som skribent på fulltid.

Det andre prosjektet jeg jobber med å få krysset av lista mi, er frivillig arbeid med barn og ungdom i Moldova. Jeg har tatt kontakt med et firma som virker veldig seriøst, og har deretter mottatt mail direkte fra de prosjektansvarlige i Moldova. Jeg er ikke spesielt gira på å fortelle familien min om dette, da de garantert ville gjort alt i sin makt for å forhindre meg fra å dra dit. Moldova er jo kjent for å være et fattig land i Øst-Europa, og det er stort sett det eneste de fleste Nord-Europeere vet om landet. Jeg vet ikke så veldig mye om Moldova jeg heller, men etter å ha gjort litt research på Google og Instagram så ser det ut som landet har helt nydelig natur, og jeg har en følelse av at innbyggerne er utrolig hyggelige mennesker.

Så da gjenstår det bare å finne passende datoer for prosjektet i Moldova, siden jeg tross alt må jobbe litt også. Juli jobber jeg bare én dag, så jeg holder en knapp på at jeg reiser i Juli.

Nå er det på tide å legge seg. I morgen tidlig skal jeg nemlig til Disneyland Paris!

2016-05-16 10.14.25 1

2016-05-16 10.23.57 1

 

 

De Skyver Meg Unna

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 26. april , 2016 kl. 00:07

Nedtellingen til å dra tilbake til Paris har startet. Jeg vil «hjem». Å være på besøk hos foreldrene mine er absolutt hyggelig, men samtidig savner jeg å ha privatliv, slippe det evige maset om at jeg må få meg en «normal» jobb og det andre evige maset om at jeg burde flytte tilbake i Norge fordi det er altfor vanskelig juridisk og økonomisk å slå seg til ro i et fremmed land. Ja, det ER vanskelig, spesielt med tanke på at jeg ikke kjenner det juridiske systemet der så godt. Men jeg har jo tross alt fransk kjæreste og hans familie, og jeg hadde satt utrolig stor pris på om familien min hadde hatt tro på meg. Tro på at dette er saker jeg kan ordne selv.

Dessuten har jeg ingen byråkratiske problemer pr dags dato, som må løses hverken her i Norge eller der borte i Frankrike. Jeg prøver å fortelle dem gang på gang at jeg har det fint, jeg klarer meg, alt går bra. Men de hører meg ikke.

Å bli behandlet som en tenåring når man er voksen er rett og slett slitsomt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor. Jeg repeterer meg selv gang på gang, og kaster bort unødvendig mye energi på ingenting. De tror at de vet hva som er best for meg, men det er fullstendig åpenlyst at de har egoistiske baktanker med det hele. De vil ha meg der de kan se meg. Det virker til tider omtrent som om de ønsker å splitte meg og kjæresten min, slik at jeg kan komme meg tilbake til Norge, til Stavanger, og bli der. For evig og alltid.

Dette gjør meg trist, og gir meg lyst til å bare pakke det mest nødvendige og rømme langt bort. Jeg har prøvd å holde maska hele dagen og latet som at alt er greit, men jeg orker ikke all denne negative energien. Jeg forstår at de sier det de sier, og gjør det de gjør fordi de er glad i meg og tror at deres ord og handlinger er til mitt eget beste. Men det gjør vondt innvendig. De skyver meg unna uten å være klar over det selv.

Mitt liv og min eksistens er takket være mine foreldre, men jeg tillater meg ikke å eies. Kjære foreldre, gi meg gjerne råd, del gjerne deres bekymringer, men ikke snakk til meg som om jeg er et intetanende barn. Som om dere vet hva som er best for meg. For det beste for meg er å være lykkelig. Ikke å være under deres kontroll.

Så til deg som ønsker å flytte utenlands eller bruke flere måneder eller år av ditt liv på å reise og oppleve ting, eller til deg som fant kjærligheten med noen fra et annet land og ønsker å bosette deg i landet som din utkårede bor i; vær obs på at dette i enkelte tilfeller kan by på problemer med familien din, da ikke alle har forståelse for den veien du har valgt.

IMG_20160417_224258

 

Frihet?

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 23. april , 2016 kl. 00:03

Tiden flyr virkelig forbi når man har det gøy. Er det ikke utrolig hvordan enkelte mennesker har evnen til å få deg til å føle deg som om absolutt ingenting har forandret seg, til tross for at det er årevis siden sist dere møttes?

Jeg har vært å spist middag og koset meg med vin på Renaa Matbaren i Stavanger i kveld sammen med en kompis som jeg ikke hadde sett på flere år. Vi ble sittende å prate i flere timer. Utrolig hyggelig!

Kunne jeg flyttet tilbake til Stavanger? Mest sannsynlig ikke. Jeg er altfor eventyrlysten og definitivt altfor sær/merkelig til å føle at jeg passer inn her. Kommer jeg til å bo i Paris for alltid? Jeg håper inderlig ikke det. Det er ikke noe vondt ment mot Paris, men om jeg ikke føler meg Siddis, så føler jeg meg hvertfall ikke som en Pariser! Jeg er altfor usofistikert og tatovert for å være Pariser-soss, og altfor høflig og forsiktig for å være Pariser-ghetto. Ikke er jeg kunstnerisk, innovativ eller kul nok til å være Pariser-hipster heller.

Jeg vet virkelig ikke hvor jeg kommer til å ende opp med å kjøpe leilighet og slå meg til ro – eller om jeg kommer til å gjøre det i det hele tatt. Det er en stor forpliktelse, og jeg er ikke flink med forpliktelser. Jeg liker å kunne føle meg fri, og jeg liker mennesker som gir meg friheten til å være meg selv.

Føler jeg noen form for frihet sammen med kjæresten min i Frankrike? Nja, til en viss grad. Å være i et seriøst kjæresteforhold vil jo i de fleste tilfeller si at man må gi avkall på enkelte ting som man kanskje ellers hadde et ønske om å gjøre i livet. Visse ting passer seg rett og slett ikke lenger. Jeg kan ikke bare stikke av til for eksempel Bali eller til New York for å gå på kurs eller jobbe, og jeg kan heller ikke dra på lange backpacking-turer eller dra på festival på egenhånd. Men er det riktig at jeg MÅ bli sittende i Paris bare fordi kjæresten har jobb der og dermed ikke kan flytte? Er jeg slem hvis jeg reiser bort i periodevis for å realisere meg selv? Eller for å jobbe?

Jeg vil ikke visne bort. Miste min identitet. Men jeg vil heller ikke miste kjærligheten i mitt liv. Men er det egentlig plass til rare Stavangerfolk i Paris?

Bildene under: 1. Restauranter/Barer like ved brygga i Stavanger. 2. Fargegata. 3. Middagen min på Renaa (fiskegrateng revisité)

2016-04-21 08.57.58 3

2016-04-21 03.16.35 2

2016-04-22 11.12.38 2

 

 

 

 

 

Kroppen som var

Kategori: Ukategorisert | 3 kommentarer » - Publiser mandag 18. april , 2016 kl. 12:24

Hadde du sett min internetthistorikk de siste ukene, hadde du sikkert tenkt at det er noe riktig galt med meg. Og det er det vel kanskje også, men ikke på den måten du kanskje tenker når du ser på linkene til alle disse nettstedene som påstår at de kan hjelpe meg til å bli den jeg ønsker å bli. Det som er galt med meg er vel heller at jeg overfokuserer på noe som kanskje er litt trivielt men samtidig plager vettet av meg – og er noe jeg tror mange kvinner kjenner seg igjen i.

De siste to årene har virkelig gjort sitt for å ødelegge rutinene jeg en gang hadde med trening og sunt kosthold. Jeg har riktig nok aldri hatt «idealkroppen». Jeg har aldri hatt flotte magemuskler, flat mage og faste lår. Men jeg var slank nok, og fornøyd med meg selv akkurat slik som jeg var.

Etter å ha fått meg kjæreste og flyttet til Frankrike, har alle rutinene jeg hadde da jeg var alene, gått i vasken. Frankrike er et dessert-land, et land for kjøtt-etere og et land for alle som elsker ost. Ikke et land hvor «kjøttfri mandag», lavkarbo  og juicing er en greie. Heldigvis har jeg en forbrenning som ikke er totalt ræva, så jeg har vel ikke lagt på meg mer enn kanskje 6-8 kilo. Men de kiloene merkes på kroppen, og de har gjort shopping rett og slett til et deprimerende gjøremål som jeg helst vil unngå. Jeg gikk nemlig fra størrelse S til M. Og jeg liker ikke å være M, da jeg hele mitt liv frem til våren 2015 har brukt S…I enkelte butikker brukte jeg til og med XS!

Jeg har begynt å jogge litt på morgenkvisten nå, og prøver desperat å finne løsninger hvor jeg kan lage mat som både meg og kjæresten min kan få glede av, uten å spise mat som er dårlig for helsa. Oppskrifter som kan fungere for oss begge uten at han skal klage på at han ikke liker det fordi det mangler kjøtt eller innneholder de grønnsakene han ikke liker. Og uten at jeg må «ofre kroppen» for at han skal få servert noe han synes smaker godt. Når jeg først tyr til desperate løsninger, innebærer det også at jeg i flere timer scroller side opp og side ned på internett for å se om det kanskje finnes en Fitness Camp/Boot Camp som jeg kan melde meg på i sommer, for å bli kvitt de grufulle kiloene. Men slike leirer koster jo skjorta! Jeg har råd, men gidder jeg virkelig å betale flere ti-talls tusen kroner for å bli kvitt seks kilo? Eller burde jeg lage meg et eget program, eller en egen challenge? Fjelltur, skogstur eller kanskje sykkeltur? Men har jeg selvdisiplin nok til det da?

Det er jo selvdisiplin som er nøkkelen til vekttap generelt. Sommerkroppen kommer ikke av seg selv. Den må jobbes for. Og jeg som bor i Frankrike sammen med en kar som ikke bryr seg om slanking, må vel kanskje jobbe enda litt hardere for den. Så vi får se hva det blir. Sommerjobb, bootcamp eller program på egenhånd!

(Bildet under: meg, bleik på stranda i Sør-Frankrike i Juli ifjor)

2016-04-18 11.36.05 1

 

 

Til deg som jeg en gang kjente

Kategori: Ukategorisert | 3 kommentarer » - Publiser onsdag 13. april , 2016 kl. 11:22

Enten du en gang var en venn og vi vokste fra hverandre, en tidligere kjæreste som det ble slutt med, et familiemedlem som ikke lenger hadde tid, eller kanskje en tidligere kollega som jeg fant tonen med. Disse tankene går også ut til deg som jeg ble uvenn med og aldri fant veien tilbake til etterpå.

Du må ikke tro at jeg aldri lenger tenker på deg, på oss. Hvis du vet at vi har skapt gode minner sammen, så vet du at dette innlegget omhandler deg. Det hender jeg spør felles bekjente om det går bra med deg og hva du driver med. Det er mulig jeg har gjort et søk på Facebook for å se selv. Det er ikke fordi jeg ønsker å spionere, eller fordi jeg vil noe vondt. Jeg bryr meg rett og slett fortsatt om deg. Det er fullt mulig at du har glemt meg. Kanskje tror du at jeg har glemt deg også. Men jeg husker. Jeg husker at du fikk meg til å smile, og jeg husker alle de fine samtalene vi har hatt. De morsomme minnene våre sammen.

Jeg forstår hvis du ikke vil ha kontakt. Du er kanskje bitter for noe jeg har gjort, noe jeg har sagt. Eller for at jeg ikke lenger hadde tid, eller fordi jeg flyttet bort. Jeg forstår hvis du tenker at det er JEG som ikke vil ha kontakt. Men det vil jeg gjerne. Om det så bare er en liten beskjed om at du har det bra, en liten tanke. Jeg er nemlig ikke så flink til å ta intiativ selv. Jeg er nemlig redd for å bli avvist. Jeg er redd for at du ikke ønsker å ha meg i livet ditt. Jeg er redd for å være en byrde. Og mest av alt er det samvittigheten som hindrer meg i å ta kontakt. Jeg har dårlig samvittighet for alle gangene jeg burde ha vært der, men ikke var der. Jeg er redd for at du ikke vil tilgi.

Det har kanskje gått veldig lang tid siden vi så hverandre sist. Mye har skjedd siden den tid. Jeg vil gjerne høre om alt du har opplevd siden sist. Du må vite at jeg fortsatt bryr meg om deg.

Jeg vil så gjerne være din venn, og ikke bare et vagt minne om noen du en gang kjente.

Processed with VSCO with t1 preset

Bildet er gammelt og ble tatt i Oslo

 

 

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.