Dagen i dag fikk en riktig så klein start, da jeg var på vei til jobb. Jeg satt på bussen og ante fred og ingen fare, og plutselig bestemte BHen min seg for å gjøre opprør. Det er en slik BH som åpnes foran. Åpnes, det var akkurat det den ville gjøre der og da!  Brått satt jeg der, med fire pupper i stedet for to. Slik så det i alle fall ut, fra utsiden av skjorta.

Panisk sendte jeg melding til kjæresten min. Noe i duren av «Hjelp! BHen er åpen! Hva skal jeg gjøre?!». Kort tid etter fikk jeg til svar «Ja vel? Og hva skal jeg liksom gjøre med det? Slapp av, det er ikke krise». Tydeligvis aner han ikke hvordan det er å gå med BH. Hvor ukomfortabelt og slitsomt det er med slike situasjoner. «Tenk hvis underbuksa di hadde raknet og staken og kronjuvelene dine hadde falt ut, da!» svarte jeg furt. Til svar fikk jeg «Og så? Er jo greit å få lufte dem. Har jo uansett bukse på». Og da jeg kom med neste argument; «jeg har for øyeblikket fire pupper», fikk jeg et «Nice» og blunkefjes til svar. Mannfolk, altså. Jeg tok heldigvis tak i problemet da jeg kom frem til jobb, og tok en tur på toalettet.

Livet i Paris kan være merkelig noen ganger. Mennesker her er absolutt ikke sjenerte. For en nordmann som meg, som elsker å være usynlig når jeg er på vei til eller fra ærend, kan det til tider bli litt slitsomt med hvor ikke-usynliggjort man blir i denne byen. Jeg rakk såvidt å forlate arbeidsplassen min før en dresskledd mann kom bort til meg på gata for å fortelle meg at han virkelig hadde lyst å bli kjent med meg, og jeg måtte ikke tro at han var gal. Han ville bare bli kjent. Hvorfor? Nei, det spesifiserte han ikke. Hvordan? Nei, ikke det heller. Det var visst bare meningen at vi to skulle bli kjent. Jeg sliter alltid med å vite hva jeg skal si, i slike situasjoner. Så jeg fikk bare stotret frem et «ehh.. Unnskyld. Ehm. Nei» og så gikk jeg i full hastighet i motsatt retning – når jeg egentlig skulle i samme retning som denne karen.

Jeg får litt dårlig samvittighet av oppførselen min i slike situasjoner. Jeg ønsker jo ikke å være slem. Men hvordan forbereder man seg på slike hendelser? Jeg lurer for øvrig også på om dette er vanlig oppførsel i Paris, eller om det bare er meg som tiltrekker meg oppmerksomhet uansett hvor jeg er? Jeg tror ansiktet mitt får meg til å se ut som en veldig snill person. Kanskje.

De som derimot ikke er spesielt snille, er de som er ansvarlig for posten her. Fire pakker har på mystisk vis forsvunnet og aldri funnet veien til postkassen min. Twist-pose fra mamma, sponsa solbriller (mitt første sponsor-oppdrag, som tydeligvis har gått i vasken siden pakken er på avveie), ei lue jeg bestilte i vinter fra Etsy, og klær i verdi 1 500 kroner fra Forever 21!

Hvis du som leser, har erfaring med løsninger på posttyveri-problemer, skriv en kommentar til innlegget – for jeg trenger virkelig å komme til bunns i dette!

Bortsett fra BH-problemer, posttyveri og kleine situasjoner med fremmede mennesker, kan jeg helt ærlig si at livet går på skinner. Jeg har bestilt billetter til Download-festivalen i Paris (som er neste helg), og er i gang med å planlegge noe for den eneste helgen i Juli hvor jeg ikke allerede har planer.

Dessuten har jeg en jobb som jeg trives veldig godt i.  Privatlærer i norsk for nybegynnere! Kanskje jeg burde vurdert å ta oppdrag som norsklærer for flyktninger i Norge (over en kortere periode) i fremtiden? Jeg vurderer det nemlig.

Noen mobil-snapshots fra i dag

Endelig Mai. Endelig vår. Samtidig vil det si at det kun er tre uker til bursdagen min, noe jeg egentlig ikke gleder meg til – med unntak av det faktum at jeg skal reise til en ukjent destinasjon, som jo er veldig gledelig. Ukjent fordi kjæresten min har reservert tur til et sted men vil ikke si hvor det er, eller hvordan vi kommer oss dit. Jeg gleder meg veldig, samme hvor det er. Jeg elsker jo å reise, og jeg stoler på at han tar meg med til et spennende sted.

Ellers gleder jeg meg fint lite til å bli enda eldre. Jeg er allerede nesten for gammel til å slippe unna med ting som jeg lett slapp unna med da jeg var yngre. Slik som det at livet mitt fortsatt ikke er på plass. Jeg mangler fortsatt interessen for et typisk A4-liv med 9-16 kontorjobb, hus og barn. Bare tanken på å få barn NÅ gjør meg uvel. Og jeg har absolutt ingen planer om å kjøpe bolig med det aller første. BSU-kontoen min er det lenge siden jeg har fôret og sparepengene mine er satt av til reiser og uforutsette utgifter. Giftemål er jeg kun interessert i fordi jeg liker tanken på et vakkert bryllup, fin kjole og bryllupsreise med svær suite med blomster spredt utover hele senga.

Familien min er skuffet over meg, og bekymrer seg stadig. Deres høyeste ønske virker å være at jeg dumper kjæresten min, flytter tilbake til Stavanger, får meg denne 9-16 kontorjobben og en NORSK kjæreste, gifter meg, og kjøper bolig med denne Nordmannen – som forresten skal være genetisk pen, ha god økonomi og være fornuftig med penger. Gjerne en del år eldre enn meg også. Men uten «baggasje» (barn og/eller slitsom eks).

Jeg har allerede sett for meg dette alternative livet, og sett for meg hvordan det ville utspilt seg. Jeg har jo dessverre ikke en matchende personlighet til denne fantasien av et liv som familien min ønsker for meg. Så resultatet og konsekvensene, ville nok blitt som følgende; Jobben og min kjedelige ektemann som aldri vil reise noe sted, gjør at jeg utvikler depresjoner og hverdagsalkoholisme. Mannen – og livet generelt – er så forutsigbart og kjedelig at jeg søker spenning på dating-applikasjoner og går inn i et forhold med en utenlandsk, spontan, eventyrlysten mann. Ektemannen min aner fred og ingen fare, for han er jo så oppslukt i jobben sin, og tror at jeg drar ut for å treffe venninner til enhver tid. Han vil jo aldri bli med ut å spise på restaurant eller ta noen glass vin ute uansett, siden han føler det er som å kaste penger ut vinduet. Det er viktig å spare penger, må man vite. Han vet ikke hva han sparer til, men han gjør det nå likevel. Til slutt er det han som vil ta ut skilsmisse, fordi han vil ha barn og det vil ikke jeg. Ikke med ham. Vi skilles, og det er jeg som flytter ut av huset. Nyskilt, flytter jeg inn i en knøttliten leilighet før jeg flytter til utlandet eller drar på backpacking for å se verden.

Konklusjonen er at jeg ville nok endt opp akkurat der hvor jeg er nå – hvis jeg er heldig. Uansett skulle man tro det viktigste var at jeg er sammen med en mann jeg elsker, fremfor en mann som foreldrene mine synes det er fornuftig at jeg velger. På samme måte som at jeg skulle ønske foreldrene mine ville støttet meg og de valgene jeg tar i forhold til jobb og karriere, fremfor å presse meg til å gjøre noe jeg ikke vil.

Skjønne Mai måned. Det er ikke din feil.

Hva skal jeg gjøre? Jeg overtenker, jeg stresser som bare pokker og jeg bekymrer meg. Hvorfor? Fordi jeg vet at på Onsdag drar jeg til Stavanger for en uke, for å besøke foreldrene mine. Jeg er utrolig glad i dem, men samtidig er det enkelte scenarier som jeg VET kommer til å utspille seg når jeg kommer hjem, og disse kunne jeg gjerne vært foruten. Som for eksempel det evige maset om jobb, fremtid og nå – giftemål. Jeg og kjæresten min har vært sammen i litt over ett år, så ekteskap er ikke akkurat i kortene med det aller første. Og fremtiden min, vel, den er det opp til meg å finne ut av. Jeg forstår at foreldrene mine bare ønsker meg det aller beste, men skremselpropaganda og kjefting bidrar ikke til annet enn å skyve meg lengre og lengre unna dem. Jeg unngår bevisst mennesker som skaper dårlig stemning og får meg til å føle meg uvel, og foreldrene mine har blitt unntaket av den regelen nettopp fordi de er foreldrene mine.

Som nevnt i forrige innlegg så føler jeg at livet mitt står stille akkurat nå. Jeg føler jeg venter på et eller annet tegn, eller kanskje et mirakel? Eller er jeg bare såpass rådvill at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, og har havnet i en slags «late twenties»-krise hvor jeg prøver å ignorere at jeg må «vokse opp» og bli «kjedelig» og slutte å leve? Eller er jeg bare en person som lider av wanderlust-syndrom og ikke ønsker å leve en livsstil hvor jeg blir lenket fast? Jeg holder en knapp på en kombinasjon av førstnevnte og sistnevnte. Jeg tror det er mange reiseglade mennesker (da snakker jeg ikke om folk som tar seg en tur på hytta i ny og ne, og den årlige turen til Gran Canaria) som føler at familie og kanskje enkelte venner, ikke forstår hva de driver med, og hva de egentlig har tenkt å gjøre i fremtiden.

Vel, kjære familie og venner som ikke forstår; jeg lever et liv basert på å være lykkelig. Et liv basert på friheten til å leve slik som jeg selv ønsker. Jeg har prøvd å leve den livsstilen som var forventet av meg, med 9-16 jobb og sparing til bolig og med fornuftige hobbyer. Det gjorde meg faktisk deprimert. Jeg klarte ikke lenger å se lyspunkt i selv de små øyeblikkene, og det eneste jeg hadde å glede meg over, var å dra på byen hver helg og drikke såpass mye at jeg ikke husket at jeg var lei meg. Og hver Søndag var jeg fyllesyk og enda mer trist, og gråt omtrent hele dagen lang. Det er utrolig flaut å snakke om det nå, og jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i den jenta jeg den gang var, men dette er min realitet. Kanskje synes du jeg er tragisk, latterlig, overdramatiserende, umoden, bortskjemt, kall meg hva du vil – tro meg – jeg har hørt alt før.

Men en ting må du vite. Vi er alle forskjellige, vi vokser i forskjellig tempo og i forskjellige retninger. Noen velger å ta den trygge veien i livet, mens andre velger det ukjente. Noen elsker det fargerike, andre foretrekker sort/hvitt. Kanskje tok du den trygge veien, kanskje ser du livet gjennom sort/hvitt filter. Men husk at verden også har plass til eventyrlystne fargeklatter.

(bildene under er fra Marseille, Sør-Frankrike, i September)