Å lære seg et nytt språk er gøy, men slett ikke enkelt. Spesielt ikke når det er snakk om sitt tredje eller fjerde språk, i en annen språkgruppe enn de språkene man snakker fra før. Å lære meg fransk, som er i den latinske språkgruppen, var en stor utfordring for meg som kun snakker germanske språk fra før. Men etter mye prøving og feiling ser det ut til å gå greit. Og i kveld skal jeg på et såkalt «language exchange» arrangement i regi av nettstedet Internations.org , som er et nettsted drevet av og for «expats»/migranter. Målet med et slikt arrangement er å få flest mulig folk fra flest mulig land til å delta i språkutveksling for å øve og forbedre språkkkunnskapene sine, og samtidig lære bort sitt eget språk til dem som ønsker det. I følge invitasjonen er det 63 påmeldte fra 31 forskjellige land, arrangementet er gratis og det er middag inkludert.

Jeg er ikke noe glad i å mingle med så mange fremmede mennesker samtidig. Jeg kjenner ikke en eneste sjel som skal dit. Men jeg har vel bare godt av det. Jeg har nok godt av å komme meg ut i nye omgivelser, med totalt forskjellige typer mennesker, og tvinge meg selv til å ta initiativ til å mingle med folk jeg ikke kjenner. Samtidig håper jeg innerst inne at det er flere påmeldte som skal dit som ikke kjenner noen, som kan stå i et hjørne og være kleine sammen med meg.

Jeg har dessuten også blitt anbefalt appen MeetUp, som da også arrangerer Language Exchange kvelder. Både denne appen og nettstedet Internations.org arrangerer diverse dagsturer, fester, kinokvelder, middager, kurs og mye mer, over hele verden. Det er først nå jeg ønsker å ta initiativ til å melde meg på slike ting, selv om jeg egentlig er ganske redd.

Men man lever jo bare en gang, og hva kan egentlig gå galt? Det verste som kan skje er at jeg står alene i et hjørne og ikke prater med noen. Og da er det ikke verre enn å dra hjem.

Her er forresten noen flere bilder fra helgen i Blois i Loire-distriktet i Frankrike.

Og her er noen bilder fra lysshowet jeg skrev om i innlegget om Blois!

Jeg elsker dyr. Det er ingen tvil om det. Dyrehager, derimot, er noe jeg både elsker og hater – alt etter hvilken dyrehage det er snakk om. Det finnes dem som stuer dyrene inn i små bur for å ha dem på utstilling fra morgen til kveld. Hva som skjer når mørket faller på, er det ingen andre enn de ansatte som vet. Men det finnes også dyrehager som tilrettelegger store arealer og bygger dem om til så naturlige habitat som mulig, for at de konkrete dyreartene skal trives. Dette er dyrehager/organisasjoner som jobber for å opprettholde bestanden av dyreartene, jobber aktivt mot jakt/fangst/trafficking av dem,  og oppfordrer folk til å ta avstand fra enhver bransje som står ansvarlig for at disse dyrene er utrydningstruede. Dyrehager som dette har jeg stor respekt for. Her er det dyrene som står i fokus. Ikke pengene.

ZooParc de Beauval i Loire-distriktet i Frankrike, faller inn i denne kategorien, og det var en herlig opplevelse å være på besøk der. Fugleshowet er kanskje et av mine topp ti opplevelser noensinne. Jeg elsker nemlig ugler, og fikk oppleve dem på nært hold under showet. Nærere kommer man ikke uten å være fugletemmer. Uglene flakset forbi meg, rett over hodet mitt. Det var helt fantastisk!

Så lykkelig har jeg ikke vært siden jeg svømte med rokker og haier ifjor sommer. Det skal tydeligvis ikke mye til for å imponere meg, da jeg omtrent gråter av glede av å være nær rokker og ugler.

Sjøløve-showet var også ganske morsomt. Å få med seg mating av flodhest i det nye bassenget deres, var også en interessant opplevelse – og resulterte i fine bilder av flodhest på nært hold!

I denne dyrehagen kan man fjern-adoptere et dyr, og jeg vurderer faktisk å gjøre det. Nettopp fordi pengene da går til en god sak; til en organisasjon som jobber for å hjelpe dyrene på kloden vår. Jeg har tidligere gitt penger til regnskogsfondet og til organisasjoner som jobber med å ta vare på ulvebestanden i Norge, og til organisasjoner som jobber mot jakt på sibirsk tiger.

Jeg kunne nok gjort mye mer, men det er uansett bedre enn absolutt ingenting.

Engasjerer du deg i noen form for dyrevern?

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).