Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

Stikkord: morgen

Dyrene og meg, ZooParc de Beauval

Kategori: reise | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 21. juni , 2016 kl. 20:48

Jeg elsker dyr. Det er ingen tvil om det. Dyrehager, derimot, er noe jeg både elsker og hater – alt etter hvilken dyrehage det er snakk om. Det finnes dem som stuer dyrene inn i små bur for å ha dem på utstilling fra morgen til kveld. Hva som skjer når mørket faller på, er det ingen andre enn de ansatte som vet. Men det finnes også dyrehager som tilrettelegger store arealer og bygger dem om til så naturlige habitat som mulig, for at de konkrete dyreartene skal trives. Dette er dyrehager/organisasjoner som jobber for å opprettholde bestanden av dyreartene, jobber aktivt mot jakt/fangst/trafficking av dem,  og oppfordrer folk til å ta avstand fra enhver bransje som står ansvarlig for at disse dyrene er utrydningstruede. Dyrehager som dette har jeg stor respekt for. Her er det dyrene som står i fokus. Ikke pengene.

ZooParc de Beauval i Loire-distriktet i Frankrike, faller inn i denne kategorien, og det var en herlig opplevelse å være på besøk der. Fugleshowet er kanskje et av mine topp ti opplevelser noensinne. Jeg elsker nemlig ugler, og fikk oppleve dem på nært hold under showet. Nærere kommer man ikke uten å være fugletemmer. Uglene flakset forbi meg, rett over hodet mitt. Det var helt fantastisk!

Så lykkelig har jeg ikke vært siden jeg svømte med rokker og haier ifjor sommer. Det skal tydeligvis ikke mye til for å imponere meg, da jeg omtrent gråter av glede av å være nær rokker og ugler.

Sjøløve-showet var også ganske morsomt. Å få med seg mating av flodhest i det nye bassenget deres, var også en interessant opplevelse – og resulterte i fine bilder av flodhest på nært hold!

I denne dyrehagen kan man fjern-adoptere et dyr, og jeg vurderer faktisk å gjøre det. Nettopp fordi pengene da går til en god sak; til en organisasjon som jobber for å hjelpe dyrene på kloden vår. Jeg har tidligere gitt penger til regnskogsfondet og til organisasjoner som jobber med å ta vare på ulvebestanden i Norge, og til organisasjoner som jobber mot jakt på sibirsk tiger.

Jeg kunne nok gjort mye mer, men det er uansett bedre enn absolutt ingenting.

Engasjerer du deg i noen form for dyrevern?

2016-06-21 07.47.31 1

Processed with VSCO with c1 preset

2016-06-21 01.13.26 1

2016-06-21 01.13.48 1

Processed with VSCO

2016-06-21 07.57.36 1

2016-06-21 07.58.50 1

 

 

 

Mellom fortvilelse og aksept

Kategori: reise, Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 4. juni , 2016 kl. 21:17

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

2016-06-04 05.08.23 2

2016-06-04 05.15.50 3

2016-06-04 05.17.03 3

2016-06-04 05.18.47 3

2016-06-04 05.14.28 2

2016-06-04 05.19.34 3

2016-06-04 05.20.35 3

2016-06-04 05.22.57 3

Jeg forstår at det er godt ment, men…

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 12. mai , 2016 kl. 11:29

Tidlig på morgenkvisten i dag var jeg ute på en fredelig joggetur, i ført den type klær jeg pleier å bruke når jeg trener utendørs: tights, hettegenser og joggesko. Jeg føler meg helt ordinær og ønsker å være i fred og se så anonym ut som bare mulig for å unngå oppmerksomhet når jeg er ute å puster og peser mens svetten renner nedover det tomatrøde ansiktet mitt. Det er nettopp derfor jeg dessuten drar på joggetur klokka åtte om morgenen.

I dag, derimot, fikk jeg ikke være i fred. På vei hjem fra joggeturen skvatt jeg som bare pokker, da jeg plutselig kjente en hånd på skulderen min. Jeg var omtrent forberedt på å bli angrepet, der jeg gikk hjemover med høy musikk dundrende i ørene. Men det var ingen overfallsmann. Det var ei jente. Hun spurte meg om noe. Kanskje hun lurte på hva klokka var, eller trengte hjelp med å finne riktig gate? Men nei. Hun stoppet meg for å fortelle meg at tightsen min var totalt gjennomsiktig og at man kunne se «alt» (alt betyr et lite skimt av en svart g-streng under svart tights). Javel, tenkte jeg. Jeg ble egentlig ganske forfjamset og ukomfortabel og visste ikke egentlig hva jeg skulle svare på det. Så jeg sa bare nølende «Ehh…OK? takk». For hva svarer man egentlig til sånt?

Det er ikke første gang noen stopper meg for å gi meg «råd» eller fortelle meg noe som jeg «kanskje ikke visste». Jeg husker jeg var på fest en gang, i ført kort kjole, og noen sa «jeg ser trusa di» eller «BH-stroppen din er synlig». En gang fikk jeg også høre «jeg ser BHen din gjennom knappehullet på skjorta di», og under flere anledninger har jeg fått spørsmål om sminken min. «Hvorfor tegner du øyenbrynene dine så tynne/så tykke/den fargen/den formen?» og «Hvorfor bruker du den fargen leppestift, og ikke heller rød?» eller «Hvorfor bruker du ikke foundation men bare pudder?».

Det sykeste var kanskje i Washington DC, da ei fremmed dame på gata kom bort til meg og fikset merkelappen på toppen min, fordi den stakk ut. Jeg liker ikke å bli tatt på av fremmede mennesker, og den hendelsen der var kanskje noe av det kleineste jeg har opplevd.

Jeg forstår at disse menneskene som kommer med slike utspill, mener det godt. Men det betyr ikke at det er riktig. Tenk om jeg kanskje VET at klærne er gjennomsiktige, eller at merkelappen er synlig? Og hvis jeg sminker meg på en viss måte så er det ikke fordi jeg gjør det i blinde og ikke aner hvordan resultatet ser ut; jeg gjør det fordi JEG liker det. Jeg står ikke opp om morgenen og velger klær, sminke og hårfrisyre basert på hva som tilfredstiller øynene til fremmede mennesker på gata. Jeg velger det jeg føler meg vel i. Om jeg velger å gå halvnaken eller om jeg ønsker å se ut som en sirkusklovn, så er det min sak – og bare min. Føler noen seg uvel av å se på det, så får de se en annen vei.

Dette virker dessuten som et problem forbeholdt kvinner. Jeg har aldri hørt noen si til en mann som er ute å trener at han må hjem å skifte klær fordi den stramme tightsen/sykkelshortsen viser konturen av penisen hans. Og jeg har heller aldri hørt noen si til en mann at frisyren hans er lite kledelig eller at antrekket er smakløst. Hvorfor respekterer vi menn mer enn kvinner, når det gjelder utseende og stil?

Her i Frankrike, da spesielt i Paris, skal det veldig lite til før kvinner får stygge blikk. Her blir du «slut-shama» hvis du går i miniskjørt eller kort shorts og/eller har kløft. Jeg tuller ikke. Mye sminke blir også sett ned på. Og hvis du har en dypt utringet t-skjorte, kort shorts OG går med både leppestift og øyenskygge, ja, da ser dem på deg som om du var en gateprostituert. Alle shortsene mine som jeg har brukt i årevis i Norge, og året jeg bodde i USA, måtte jeg pensjonere da jeg kom hit for å unngå stygge blikk og baksnakking i det åpne. Mine shortser er tydeligvis for «horete» (man ser låra mine). Mens i Norge regnes dem som lange, fordi man ikke ser noe som helst av rumpeballene mine. Det er virkelig forskjell på samfunn, selv innenfor Europa.

Treningstightsen min var kanskje i det mest vulgære laget for sarte, franske jenter. Jeg har jo mye større rumpe enn mange av damene her, så jeg skjønner godt at dem glaner. Men kommentarer og «råd» om å skifte klær eller gjemme kroppen min, det kan de spare seg for.

Her er et råd til deg som prøver å gi «råd» til dem som ikke tilfredstiller deg visuelt; bit tennene sammen, svelg det som du egentlig hadde tenkt å si, se en annen retning. La folk være i fred.

(gammelt bilde fra en photoshoot)

FB_IMG_1460023397222

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.