Jeg har tenkt mye på det med volontørprosjekt, og hva jeg føler jeg kan ta nytte av i fremtiden og hvorfor jeg burde velge hva. Det er jo så utrolig mange muligheter der ute! Som dere vet, skal jeg jo være i Moldova fra den 18. til den 25. Juli for å jobbe med barn og ungdom som aktivitetsleder og engelsklærer for nybegynner-nivå. Dette passer fint i forhold til min erfaring som norsklærer for nybegynnere, og TEFL-kurset jeg tok i Praha, Tsjekkia i fjor, som kvalifiserer meg til å jobbe som engelsklærer for fremmedspråklige.

Tidligere har jeg jobbet i barnehage i omtrent to år, har vært nestleder og studieleder i lokallaget til et politisk ungdomsparti, i tillegg til at jeg har erfaring med å lære bort språk, så rollen som aktivitetsleder og språklærer føler jeg passer meg fint. Jeg jobber med glede på sommerleir i fremtiden, for eksempel.

Jeg er glad i barn og elsker å kunne hjelpe mennesker, og jeg gleder meg innmari mye til å reise til Moldova (jeg kommer til å blogge daglig om opplevelsene mine der!)

Men vet du hva? Min aller største lidenskap er faktisk livet under vann. Mitt neste volontørprosjekt, etter Moldova, vil sannsynligvis bli et prosjekt hvor jeg kan få muligheten til å assistere marinebiologer og forskere med hva enn dem trenger hjelp til og samtidig lære mye nytt om de forskjellige artene og miljøet de lever i, og i tillegg ta dykkersertifikatet om det tilbys for det aktuelle prosjektet. Tenk hvor fantastisk det ville vært å jobbe med for eksempel hvalhai, delfiner eller skilpadder! Rettelse; hvor fantastisk det kommer til å bli!

Dyrene på land er jeg også selvsagt veldig glad i, og ikke minst fascinert av. Spesielt de dyreartene som for oss Europeere, anses som eksotiske. Som jeg nevnte i forrige innlegg så drømmer jeg om den dagen jeg kan dra på safari i Afrika. Det kommer til å bli en opplevelse for livet. Jeg har også veldig lyst til å engasjere meg i diverse volontørprosjekt Afrika. Blant annet et prosjekt der målet er å hjelpe neshorn som har blitt reddet fra å bli drept av krypskytere.

Ønsker du å være frivillig/volontør? Uansett hvilket type prosjekt du velger, når du ønsker å reise utenlands som volontør; du skaper minner for livet og gir en hjelpende hånd til noen som trenger det. For dem du hjelper, er nettopp du en superhelt. Husk det.

Tilbake til Afrika, det er en stor sannsynlighet for at jeg har noen veldig spennende nyheter å dele med dere. Men jeg kan ikke røpe noe helt enda, annet enn at det omhandler Tanzania! Følg med videre!

Siste dag av besøket her hjemme er overstått, og jeg sitter igjen med blandede følelser. Jeg har hatt en virkelig følelsesladet uke. Bekymringer og prat om min kropp og vekt, jobb/livsstil situasjon har vært et gjengående problem. Men på en positiv side, så har jeg blitt gjenforent med noen jeg ikke hadde sett på flere år, og sett igjen steder og omgivelser som jeg virkelig har savnet. Ellers har jeg og mamma pratet litt om pappa – et tema som virkelig går hardt inn på meg, da jeg virkelig forbanner den kreftsykdommen som rev ham fra oss i denne verden. Jeg tenker tilbake på pappa med et smil, men det gjør likevel vondt å se steder i hjembyen min som minner meg om ham.

Jeg har som nevnt i tidligere innlegg følt meg litt utilpass i Paris den siste tiden, og det var utrolig deilig å komme hjem og være norsk i Norge for en liten stund. Å puste inn den friske norske lufta og bevege meg i den skjønne naturen vår, høre bølgeskvulp og måkeskrik. Dette kan ikke tas for gitt. Det er dette som får meg til å føle meg levende.

Som nevnt i tidligere innlegg, så ønsker jeg å komme meg ut på en idyllisk hyttetur ved skjærgården i sommer. Jeg ønsker også å dra på fine dagsturer i skog og mark, og rigge til en engangsgrill, et lite bål eller en ordentlig god nistepakke som kan nytes sammen med venner, familie eller alene. Jeg trenger dette. Jeg trenger en pause fra støy og mas i byen, og fra nyhetssendinger og propaganda med trusler om det ene og det andre. Jeg er lei av å være redd, stresset og bekymret. Og jeg er lei av kjøpesentre, netthandel og sløsing av penger generelt.

Kjæresten min har ikke særlig med tid til å dra på hyttetur med meg i sommer, så jeg håper noen av mine venner eller min familie melder seg frivillig til å dra ut i naturen med meg. Hvis ikke stikker jeg ut på egenhånd. Dette er nemlig nøyaktig den terapien jeg trenger for å føle meg lykkelig.

(bildene under ble tatt i dag. Kveldstur etter middag, sammen med foreldrene mine)

Hvor mange terrorangrep må til før vi kan bekjempe ondskapen som sprer seg som ild i tørrt gress gjennom hele kontinentet? Hvor mange flere uskyldige liv må gå tapt?

Jeg snakker om den politiske ideologien, ikke om religion. Religion er hvordan du tolker det selv. Ondskapsfulle mennesker ville vært ondskapsfulle uansett hvilket livssyn de hadde tilhørt. Jeg snakker om alle disse maktsyke menneskene som utnytter og hjernevasker de fortapte i samfunnet, og de naive unge. De som får tillitt og blir sett på som forbilder, som deretter manipulerer mennesker som en gang var helt uskyldige – i sitt skitne maktspill. Det er DE som er problemet. De som spiller på kjærlighet, tilhørighet, håpet om en lykkelig fremtid, for å deretter true deg på livet om du ikke gjør som de sier. Er ikke dette ganske likt metodene som brukes i human trafficking? Du blir en slave. Brukt. Ofret.

Charlie Hebdo-angrepet skjedde tre måneder før jeg flyttet til Paris. Kjæresten min var her. Det jødiske supermarkedet som terroristene angrep etter de hadde angrepet Charlie Hebdo-kontoret, er i nabolaget vi bor i. Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, var jeg den 13. November i stua her og så på nyhetene fra angrepene startet på Stade de France, i gatene/gatekaféene og til slutt Bataclan. Jeg var livredd hver gang jeg måtte forlate leiligheten i flere uker etterpå. Redd og trist.

Facebook-feeden min var full av meldinger fra bekymrede venner og familliemedlemmer som håpet at jeg ikke var rammet. Jeg var heldigvis ikke det. Men nå vet jeg ikke lenger hvor lenge jeg kommer til å leve. Er ikke det en ganske uhyggelig tanke? Du vet ikke lenger om noe så simpelt som å ta t-banen, handle dagligvarer eller spise på restaurant, kommer til å bli det aller siste du gjør.

Idag skulle enkelte mennesker i Brussel ta fly. Kanskje de skulle på ferie? Kanskje de skulle på konferanse? Kanskje de skulle besøke noen? Andre tok sin siste tur med t-banen idag. For å dra på jobb. Skole. Hjem. Treffe venner. Hvem vet. Brått ble de revet fra denne verden. Og igjen står de stakkars pårørende, som nå har mistet sine kjære, og må bli påminnet om den grufulle hendelsen igjen, og igjen, i alle medier.

Og igjen står vi andre og kjenner på forskjellige følelser. Sinne, frykt , tristhet.

I dag gråter jeg for Belgia.

(bildet under er fra minnesmarkeringen  for Charlie Hebdo og 13. November, på Place de la Republique i Paris)