Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

The Chicago Bean!

Golden Gate broen.

Meg i Puerto Rico, Karibien

Meg på Staten Island fergen, New York

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

Å flytte fra hjemlandet mitt flere ganger, har gjort meg til en sterkere og mer uavhengig person. Og jeg har aldri vært redd for å ta nye utfordringer, prøve og feile, og la nysgjerrigheten min ta avgjørelser i forhold til karrierevalg og privat. Samtidig har det lært meg å akseptere at det faktisk er BRA å være annerledes, både i hvordan jeg kler meg, oppfører meg og hva jeg interesserer meg for. Jeg har aldri følt meg «typisk norsk», men så er jeg jo bare halvt norsk også. Og mamma har alltid vært glad i å sette farge på ting. Bokstavelig talt.

Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg til tider stygge kommentarer fordi mamma er polsk. Jeg fikk også kommentarer fordi jeg ikke fulgte moten, men heller gikk mine egne veier i hvordan jeg ville gå kledd og hvordan jeg ville se ut på håret. Som 18-åring flyttet jeg til England, og der var det mange som var som meg. Mennesker som likte å skille seg ut og ikke kunne brydd seg mindre om hva andre mente om dem. Det var en utrolig forfriskende erfaring, og jeg hadde sikkert blitt værende i England 1-2 år lengre enn jeg ble, hadde det ikke vært for at jeg begynte å gå tom for penger og ikke klarte å få en stabil inntekt der borte. Jeg fikk uansett studert business engelsk på språkskole i Oxford og gikk på bartenderkurs i Birmingham!

Jeg flyttet hjem til Norge etter to år i England. Å være i Stavanger ble for kjedelig for meg, så jeg dro heller til Oslo. Norges eneste by hvor jeg følte at det var greit å være eksentrisk. Jeg visste ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt eller hvilke karrierevalg som kunne være riktig for meg, og følte at det beste var like greit å prøve alle mulige forskjellige retninger før jeg eventuelt ville finne ut hvilken retning livet mitt var ment til å ta.

Art Complexion Makeup Skole ble første prøveprosjekt i rekka. Jeg trodde jeg hadde et ønske om å bli makeup artist, og jeg trodde virkelig at jeg kunne hatt et talent for det – hvis jeg bare ga det en sjanse. Talent hadde jeg ei, og svært få i klassen ønsket å samarbeide med meg, siden jeg på den tiden hadde sær stil, fargerikt hår, totalt intet-eksisterende øyenbryn. Å sminke meg til å se bra ut, ville jo bli en utfordring kun de virkelig profesjonelle ville kunne mestre.

Jeg ble værende i Oslo en stund, før jeg bestemte meg for å dra tilbake til Stavanger igjen for å gi byen min en ny sjanse. Det fungerte relativt dårlig, og jeg flyttet like greit til Bergen. I Bergen gikk jeg på skole for å bli kontor-og administrasjonsarbeider, fullførte kurset, og testet deretter livet som barnehageassistent. Bergen ble for vått og kjedelig etter en stund, så jeg dro tilbake til Oslo.

Tilbake i hovedstaden, men ikke lengre hybelboer i et hasjdealing-kvartal i sentrum eller kollektiv-boer i byens hipster-utopia Grünerløkka. Denne gang var det Oslos beste vestkant som ble mitt nye hjem, og starten på nye prøveprosjekter. Jeg jobbet som barnehageassistent en stund der også, før jeg skiftet retning totalt, og begynte å engasjere meg politisk, samtidig som jeg begynte å studere Reiseliv. Jeg fikk meg etter hvert kontorjobb og deretter jobb som konsulent i staten. Nå var jeg voksen. Etter en stund følte jeg meg litt FOR voksen og ville egentlig bare rømme tilbake til barndommen sammen med Peter Pan, og være barn for alltid. Så jeg flyttet til USA og begynte å jobbe i Disney World.

Etter 1 år i USA, var det på tide å dra tilbake til Europa. Jeg hadde ikke lyst til å bli boende i Stavanger, og var sulten på helt nye utfordringer, så jeg dro til Praha, Tsjekkia for å ta et TEFL-kurs (Lære bort engelsk som fremmedspråk). I stedet for å jobbe som lærer, dro jeg heller til Paris og ble elev på franskkurs.

Og resten av historien vet dere, om dere leser eldre innlegg. Jeg prøver fortsatt å «finne meg selv», og vurderer nesten å ta en Eat, Pray, Love – utflukt for å se om det er DET som skal til for å lede meg på riktig vei. Uansett, jeg angrer ikke ett sekund på at CVen min er like fargerik som tatoveringene mine. Ei heller angrer jeg på at jeg ikke tok den akademiske veien, eller ble værende i en tidligere jobb for å jobbe meg oppover. Alle mine tidligere erfaringer har jo tross alt bidratt til å forme meg til den jeg er i dag; en litt mer moden, fortsatt fargerik sjel som har mange fine historier å fortelle deg, og som gjerne takker ja til enhver ny og spennende utfordring.

Som jeg skrev i mitt aller første innlegg på denne bloggen, så har jeg tidligere bodd i Orlando, Florida i USA og jobbet i Disney World. Nå skal jeg fortelle historien, og dele noen gamle bilder fra min Instagram (enkelte i stygge gamle instagram-filter. Sorry).

28. Januar, 2014, reiste jeg fra Oslo lufthavn, på en lang  tur med flere flybytter, retning Orlando. Jeg hadde nemlig fått jobb i merchandise i Norgespaviljongen i Disneys kulturpark Epcot. Jeg var spent, nervøs, lykkelig, redd og selfølgelig trist over å ha forlatt familie og venner hjemme. Jeg er ikke noe flink med «farvel», så istedenfor noe avskjedsfest eller felles middag med venner, så sa jeg ordentlig farvel til de aller nærmeste og en litt kjip «stikker til usa jeg. blir borte ett år. hade da!» type kjapp farvel til resten, på private meldinger på Facebook og Snapchat (jeg hadde Snapchat den gang da).

Vel fremme i USA, svett og jetlagged sent på kvelden, tok vi (jeg og en annen nordmann som jeg ble kjent med underveis på flyturen) taxi fra flyplassen til adressen som Disney-administrasjonen hadde gitt oss i en av de siste e-mailene før avreise. Vi ankom et boligkompleks som vi ikke visste om kom til å bli der som vi skulle bo, eller om vi skulle bli plassert et annet sted. Både jeg og trønderen som jeg reiste med, fikk en velkomstpakke med ID-kort, informasjon og nøkler til leilighetene våre. Vi skulle ikke bo på samme kompleks, og jenter og gutter bodde dessuten i seperate leiligheter. Alle leilighetskompleksene hadde rykter på seg. Trønderen ble plassert på Vista Way. Dette var visst ghettoen/rølpekomplekset. Jeg ble plassert på Patterson Court. Det dyreste, nyeste og roligste. «Gamlehjemmet» var stempelet. The Commons var komplekset hvor de fleste nordmenn pleide å bo før, og Chatham Square var stemplet som kjipt og kjedelig. Under ser du litt av Patterson Court og bassenget (høyre) og The Commons sitt basseng (venstre). Treningsrom og fellesområde til å slappe av, hadde vi også. Savner virkelig å ha slike ting tilgjengelig til enhver tid!

Det var ikke ALT som var fryd og glede ved å bo på Patterson Court. Vi måtte nemlig dele leilighet sammen med flere andre fremmede mennesker fra forskjellige land og kulturer (siden Epcot består av mer enn bare en Norgespaviljong), og da også dele soverom. Jeg måtte dele soverom med ei tysk jente som i starten var vanvittig hyggelig. Overhyggelig. Og ja, like falsk som en tjue euros Rolex-klokke fra Tyrkia. I starten ville hun være bestevenner og mente at vi hadde så utrolig mye til felles, og etter et par måneder så mente hun plutselig at alt var galt med meg, og jeg måtte ikke tro at jeg var noe, at noen likte meg, at jeg kunne noe…høres det kjent ut? Hun var selve definisjonen på Janteloven selv. De andre som jeg bodde sammen med var heldigvis ikke like ille. I en periode bodde det ei norsk jente i leiligheten, som jeg fortsatt har god kontakt med og liker utrolig godt. Det bodde også ei hyggelig kinesisk jente med oss. Men hun ble behandlet like kjipt som meg, av enkelte i leiligheten.

Ordentlige venner fikk jeg derimot på jobb, via de private Facebook-gruppene for dem som jobbet i Disney, og via felles bekjente. Ei av mine næreste venninner den dag idag, er ei jeg ble kjent med der borte. På jobb ble vi dessuten ekstra sammensveiset av at de aller fleste av oss hadde problemer med romkamerater og trengte å få ut frustrasjonen på et eller annet vis. Vi sto sammen og støttet hverandre. Mot mobbere, mot vandalister, mot tyver, mot ufordragne mennesker. Hvem skulle tro at det fantes så mange slike som søkte seg inn hos Disney World? Heldigvis forsvant verstingene, da Disney har nulltoleranse for slikt tull.

Å jobbe for Disney ga meg gratis adgang til alle parkene. Helt siden jeg var et lite barn, hadde jeg drømt om å besøke Disney World og endelig i 2014, som voksen, fikk jeg dra i parkene hver dag, om jeg ville. Jeg følte meg som en liten unge på Julaften i starten. Det var så utrolig magisk, og alt var så rent og pent og perfekt. Akkurat slik som jeg hadde sett for meg. Søte fristelser i godtebutikkene og kaféene, gaver og suvenirer fra alle Disneys klassikere og av alle figurer, filmmusikk som spilles i parkene for å forsterke atmosfæren, morsomme attraksjoner og kostymekledde smilende ansatte. Fyrverkeriet i Magic Kingdom var virkelig fabelaktig, og fyrverkeriet i Epcot var ikke så verst det heller. Det samme gjelder showet til Hollywood Studios. Det beste av alt er at du kan oppleve det hver eneste kveld!

Jobber du i Norgespaviljongen, kreves det at du går med et kostyme som skal være en immitasjon av norsk bunad. Den er heldigvis ikke ull, slik som bunadene vi har hjemme, og heller ikke like tung, da det ikke henger noe sølvtøy på kostymet. Men varmt var det likevel, i det tropiske klimaet der borte i Florida. Og til tider et upraktisk arbeidsantrekk på grunn av lengden og et belte som ikke alltid satt helt greit. Men gjestene syntes vi var kjempefine, og det var jo i grunnen det viktigste!

Er det noe jeg er virkelig glad for, så er det at jeg sparte opp masse penger før jeg dro til USA. Lønna er ikke all verdens, og det er ikke så billig som man tror, å leve der nede. Mat koster penger, husleia er ikke gratis, og i tillegg er det viktig å sette til sides litt penger til kos, ikke bare til de forutsette utgiftene. Jeg elsker dessuten å reise, så for meg var det et must å ha et stort budsjett til å dra ut av Orlando og utforske andre byer, og andre stater enn Florida.

Transport til og fra de forskjellige Disney parkene var gratis, adgang til parkene var som sagt gratis, og i tillegg ble vi belønnet med pizza og kaker iblant på jobb, for å lage god stemning og godt arbeidsmiljø. Men for all del, spar opp så mye du kan på forhånd, hvis du ønsker å jobbe i Disney!

En annen ting som er greit å vite er at Disney parkene ligger et stykke unna sentrum av Orlando. Disney bruker et eget selskap innenfor parkene og nærområdet sitt, for de ansatte. Utenfor Disney-grensene finner du et helt annet Orlando, hvor offentlig transport er håpløst og det kan være farlig å vandre rundt på kveldstid. Ønsker du å dra dit, eller besøke byer som Tampa eller Jacksonville, så må du ha bil.

Da har jeg egentlig nevnt ganske mye av hvordan det er å jobbe i Disney, praktisk informasjon og litt av hvordan jeg opplevde det. Opplevelsen din blir slik du lager det til selv. Noen reiser dit for å feste (det er fester og private arrangementer der omtrent hver eneste dag), noen reiser dit for å ha Disney på CVen og jobbe seg opp i selskapet, mens andre reiser dit for å oppleve et nytt sted, ny kultur og møte nye mennesker. Og der, der har du meg.