Da har jeg pakket tre forskjellige sett med ting, til tre forskjellige turer. 1) Shopping, restaurant og utepils-ferie med familien 2) kjærestetur med bading, muséer og monumenter, og 3) volontørarbeid som lærer, aktivitetsleder og gjest hos vertsfamilie. Det eneste jeg mangler er en gave til vertsfamilien i Moldova, men det skal jeg kjøpe etter hvert. Ellers skal PCen bli med på alle tre turene, speilrefleks-kameraet på to av turene, og selfiestang på to av turene. Slitsomt? Ja, men definitivt verdt det!

Ja, jeg sa jeg pakker sommerklær. Men hva hvis været blir dårlig hele ferien?

Vi vet jo alle at Skandinavia ikke akkurat er kjent for stabilt sommervær, og derfor er det lurt å i det minste ta med en olabukse og en cardigan eller to, som passer bra sammen med alle toppene og t-skjortene som er pakket ned. Jeg har for eksempel pakket en sort cardigan og sort olabukse. Ikke pakk for mye. Det er ikke nødvendig!

Hva slags sko skal man pakke da?

Regel nummer én er: komfort kommer først. Tar man med et par sko som er helt forferdelige å gå med, og du til slutt ender opp med blod og blemmer, så er ikke det greit. Da har du kastet bort verdifull bagasjeplass på tull. Jeg velger å gå med joggesko når jeg skal på sightseeing, tur og muséer, og ballerinasko eller sandaler når jeg skal ut på byen eller pynte meg for å dra på fin restaurant. For eksempel. Det er dessuten lurt å ta med et par sko i skinn, i tilfelle det kommer til å regne. Kjipt å bli forkjøla fordi man kun tok med tøysko.

Kosmetikk veier jo en del?

Ikke nødvendigvis. Jeg tar ikke med meg mer enn jeg trenger, og pakker derfor bare travelsize sjampo, balsam, body lotion, dagkrem, nattkrem, tannkrem – i tillegg til parfyme i reiseflaske. Deodoranten min er vanlig størrelse, og av sminke pakker jeg mascara, brynskygge, leppestift eller lipbalm og BB-krem. Jeg bruker ikke sminkefjerningsprodukter, ei heller renseprodukter. Kviseproblemene jeg hadde før er omtrent borte, etter at jeg sluttet med produkter og gikk over til å kun bruke kaldt vann for å vaske ansiktet.

Det eneste jeg sitter igjen med som faktisk veier en del og tar mye plass, er PCen og kameraet. Og da er det fint at jeg har stor, solid håndveske med god plass til alt jeg trenger.

(bildene er fra et pariserhjul i Brugge, Belgia)

Mange spør meg hvordan jeg har tid/mulighet og penger til å reise så mye som jeg gjør. Vel, for å si det sånn så handler mye om prioriteringer, og resten er vel delvis basert på flaks i forhold til fleksibelt arbeid og geografisk beliggenhet. Frankrike ligger på en måte midt i kjernen av Europa og fartsgrensene er høye nok og veiene gode nok til at det tar kort tid å kjøre fra en by til en annen – eller fra et land til et annet.

Norge er ganske upraktisk sånn sett. Foreldrene mine som bor i Stavanger, reiser ofte på tur til Mandal eller Kristiansand. Det tar cirka 4 timer å kjøre denne strekningen. Å kjøre strekningen Stavanger – Oslo tar minimum 9 timer. Kjører jeg i 3 timer fra Paris – retning nord, kommer jeg frem til Brussel, Belgia. Kjører jeg 1 time og 40 minutter videre, er jeg i Amsterdam. Eller i Køln, Tyskland. 5 timers kjøretur retning sør-øst, fører meg til Geneva, Sveits. 6 og en halv times kjøretur retning sør; San Sebastian i Spania. Dette er ganske enkel matte, og du skjønner tegninga. Apropos matte, la oss snakke om prisforskjeller.

Vi vet alle at Norge er et dyrt land å feriere i. Det er dyrt å tanke bensin (dette gjelder for øvrig i Frankrike også), å kjøre gjennom toll er dyrt, det er dyrt å spise ute, det er dyrt å overnatte. Shopping tar jeg ikke en gang med i regnestykket, siden dette ikke er en nødvendighet og heller ikke er en interesse som absolutt alle har. I Frankrike og nabolandene (med unntak av Sveits), får du fint en bra middag for langt lavere pris enn hjemme i Norge. I Montpellier i Sør-Frankrike spiste jeg for eksempel en tre-retters middag for 25 euro (ekskludert drikke). Det vil si, 250 kroner for forrett, middag og dessert. I Brugge, Belgia betalte jeg 3 euro for en halvliter øl på fat. 30 kroner. Ikke verst? Når det gjelder overnatting, betaler jeg vanligvis rundt 50 til 100 euro pr natt. Altså, maksimum 1000 kroner.

Og så var det disse prioriteringene da. De som forundrer seg mest over hvordan jeg klarer å få råd til å reise så mye, er som oftest dem som har vanvittig høyt forbruk på andre områder. For å ta et eksempel, jeg røyker ikke. Jeg fester svært sjeldent. Jeg shopper relativt lite. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om interiør og dekor. Jeg gambler ikke. Jeg tar aldri taxi. Jeg bruker sjelden mye penger på sminke/hudpleieprodukter.

Dessuten har jeg ingen forutsette utgifter som velter budsjettet, slik som lån som må betales ned på, eller husdyr som trenger mat og stell. Derfor går det greit for meg å spare penger. Mitt beste tips til dere som ønsker å gjøre det samme? Ikke gå på dagligvarebutikken på tom mage (sultne kunder handler ekstra mye unødvendig), kjør en helt enkel basic-stil både interiør-messig og i klesveien (alt det rare jeg går kledd i som ikke er basic, er det mamma som har kjøpt). Og når du bestemmer deg  for å reise et sted; bruk booking-apper for alt dem er verdt. Som oftest finner du geniale tilbud og du vil dermed spare mye penger!

Konklusjonen er ikke at alle reiseglade skal flytte til Frankrike og finne seg en fleksibel jobb. Ei heller at Norge er kjipt og mulighetene er få. Jeg ville egentlig bare gi et logisk  svar på et spørsmål enkelte har hatt.

Tidlig på morgenkvisten i dag var jeg ute på en fredelig joggetur, i ført den type klær jeg pleier å bruke når jeg trener utendørs: tights, hettegenser og joggesko. Jeg føler meg helt ordinær og ønsker å være i fred og se så anonym ut som bare mulig for å unngå oppmerksomhet når jeg er ute å puster og peser mens svetten renner nedover det tomatrøde ansiktet mitt. Det er nettopp derfor jeg dessuten drar på joggetur klokka åtte om morgenen.

I dag, derimot, fikk jeg ikke være i fred. På vei hjem fra joggeturen skvatt jeg som bare pokker, da jeg plutselig kjente en hånd på skulderen min. Jeg var omtrent forberedt på å bli angrepet, der jeg gikk hjemover med høy musikk dundrende i ørene. Men det var ingen overfallsmann. Det var ei jente. Hun spurte meg om noe. Kanskje hun lurte på hva klokka var, eller trengte hjelp med å finne riktig gate? Men nei. Hun stoppet meg for å fortelle meg at tightsen min var totalt gjennomsiktig og at man kunne se «alt» (alt betyr et lite skimt av en svart g-streng under svart tights). Javel, tenkte jeg. Jeg ble egentlig ganske forfjamset og ukomfortabel og visste ikke egentlig hva jeg skulle svare på det. Så jeg sa bare nølende «Ehh…OK? takk». For hva svarer man egentlig til sånt?

Det er ikke første gang noen stopper meg for å gi meg «råd» eller fortelle meg noe som jeg «kanskje ikke visste». Jeg husker jeg var på fest en gang, i ført kort kjole, og noen sa «jeg ser trusa di» eller «BH-stroppen din er synlig». En gang fikk jeg også høre «jeg ser BHen din gjennom knappehullet på skjorta di», og under flere anledninger har jeg fått spørsmål om sminken min. «Hvorfor tegner du øyenbrynene dine så tynne/så tykke/den fargen/den formen?» og «Hvorfor bruker du den fargen leppestift, og ikke heller rød?» eller «Hvorfor bruker du ikke foundation men bare pudder?».

Det sykeste var kanskje i Washington DC, da ei fremmed dame på gata kom bort til meg og fikset merkelappen på toppen min, fordi den stakk ut. Jeg liker ikke å bli tatt på av fremmede mennesker, og den hendelsen der var kanskje noe av det kleineste jeg har opplevd.

Jeg forstår at disse menneskene som kommer med slike utspill, mener det godt. Men det betyr ikke at det er riktig. Tenk om jeg kanskje VET at klærne er gjennomsiktige, eller at merkelappen er synlig? Og hvis jeg sminker meg på en viss måte så er det ikke fordi jeg gjør det i blinde og ikke aner hvordan resultatet ser ut; jeg gjør det fordi JEG liker det. Jeg står ikke opp om morgenen og velger klær, sminke og hårfrisyre basert på hva som tilfredstiller øynene til fremmede mennesker på gata. Jeg velger det jeg føler meg vel i. Om jeg velger å gå halvnaken eller om jeg ønsker å se ut som en sirkusklovn, så er det min sak – og bare min. Føler noen seg uvel av å se på det, så får de se en annen vei.

Dette virker dessuten som et problem forbeholdt kvinner. Jeg har aldri hørt noen si til en mann som er ute å trener at han må hjem å skifte klær fordi den stramme tightsen/sykkelshortsen viser konturen av penisen hans. Og jeg har heller aldri hørt noen si til en mann at frisyren hans er lite kledelig eller at antrekket er smakløst. Hvorfor respekterer vi menn mer enn kvinner, når det gjelder utseende og stil?

Her i Frankrike, da spesielt i Paris, skal det veldig lite til før kvinner får stygge blikk. Her blir du «slut-shama» hvis du går i miniskjørt eller kort shorts og/eller har kløft. Jeg tuller ikke. Mye sminke blir også sett ned på. Og hvis du har en dypt utringet t-skjorte, kort shorts OG går med både leppestift og øyenskygge, ja, da ser dem på deg som om du var en gateprostituert. Alle shortsene mine som jeg har brukt i årevis i Norge, og året jeg bodde i USA, måtte jeg pensjonere da jeg kom hit for å unngå stygge blikk og baksnakking i det åpne. Mine shortser er tydeligvis for «horete» (man ser låra mine). Mens i Norge regnes dem som lange, fordi man ikke ser noe som helst av rumpeballene mine. Det er virkelig forskjell på samfunn, selv innenfor Europa.

Treningstightsen min var kanskje i det mest vulgære laget for sarte, franske jenter. Jeg har jo mye større rumpe enn mange av damene her, så jeg skjønner godt at dem glaner. Men kommentarer og «råd» om å skifte klær eller gjemme kroppen min, det kan de spare seg for.

Her er et råd til deg som prøver å gi «råd» til dem som ikke tilfredstiller deg visuelt; bit tennene sammen, svelg det som du egentlig hadde tenkt å si, se en annen retning. La folk være i fred.

(gammelt bilde fra en photoshoot)