Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

Jeg, et monster?

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Skrevet torsdag 31. mars , 2016 kl. 08:44

Er det noe jeg hadde håpet vi var ferdig med, så er det stigmatiseringen av mennesker som meg. Vi som har valgt å være litt annerledes. Vi som gjør det for vår egen del, fordi vi liker det. Vi som visste at andre mennesker kommer til å dømme og føle at det er greit å slenge med hat-kommentarer. Bare fordi. Bare fordi jeg pyntet meg med noe som ikke faller i smak hos enkelte. Og da er det plutselig greit å si at jeg er stygg? At jeg er slem? At jeg har ødelagt meg selv? I Norge er det ikke så ille som før, men du ser det fortsatt. Her i Frankrike er det verre. Og når jeg reiser på besøk til Polen, hvor halve familien min er fra, så er det enda verre. Helt jævlig, egentlig.

Jeg snakker om tatoveringer.

Da jeg var 17, tok jeg min første tatovering. En alv på ryggen. Etter hvert ble det flere. Nå har jeg tatoveringer på begge armene, hoftene, ryggen og føttene. Den siste tok jeg for snart 7 år siden. SYV ÅR SIDEN. Fortsatt snakker folk til meg som om jeg I GÅR gjorde tidenes dårligste valg. Jeg kommer til å angre. Vent å se! Folk snakker til meg som om de kjenner meg og min livshistorie. De konkluderer med at jeg tok tatoveringer fordi jeg hadde en vond oppvekst. Fordi jeg ble mishandlet. Fordi jeg ble mobbet. Fordi jeg var en fortapt ungdom. Men vet du hva? Jeg hadde en fin oppvekst. Jeg har aldri blitt mishandlet. Og jeg var som ungdommer flest. Jeg tok ikke tatoveringer som en form for selvskading eller for å bearbeide problemer. Jeg tok dem fordi jeg elsket kroppskunst. Derfor, og bare derfor.

Takket være mennesker som dette, så har jeg i dag et elsk/hat forhold til tatoveringene mine. Jeg elsker dem fordi de definerer hvem jeg er. De gjør meg til MEG. De er en del av meg, og de fleste som kjenner meg godt, har alltid sagt at de klarer ikke å se for seg meg uten dem. Det er jo et av særpregene mine. Men jeg hater dem fordi de lar andre mennesker sette meg i bås. De stempler meg som en person du ikke vil introdusere til familien din, ha rundt barna dine, ansette i firmaet ditt, bli venn med eller gå inn i et forhold med. De lar andre føle at de har fått tillatelse til å snakke nedlatende til meg. Gi meg dårligere service. Kritisere. Baksnakke.

De siste årene har jeg gruet meg til sommeren. Jeg orker knapt å gå med kortermede kjoler og t-skjorter i offentlighet, og jeg gruer meg til å vise meg frem i badetøy på stranda eller ved bassenget. Fordi jeg vet at folk stirrer, og jeg har en kjæreste som er i et helt annet miljø enn der hvor tatoveringer regnes som akseptabelt. Kjæresten min liker ikke tatoveringene mine. Men han ser meg for den jeg er. Det gjør foreldrene mine også. De liker nemlig heller ikke tatoveringer. Men de ser meg for den jeg er. Det gjør de nære vennene mine også. De ser den personen som jeg vil at alle andre også skal se. Den snille jenta som gjerne vil bli kjent med familien din, barna dine, vennene dine.

Jeg valgte å dekorere kroppen min med permanente motiver av blomster, sommerfugler og stjerner. Derfor er det greit for fremmede folk på gata å slenge med skjellsord. Derfor betyr personligheten min ingenting. Eller?

1012602_10203987905687043_4468752284136534622_n

10447134_10203996334137749_7427007824848556583_n

Bildene er fra da jeg bodde i Florida (2014/2015)

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.