Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

Arkiv for: april, 2016

Logikk og lavpris

Kategori: reise, Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 21. april , 2016 kl. 00:37

Denne dagen har vært slitsomt upraktisk, irriterende og jeg har sett svett, frustrert og jævlig ut stort sett hele dagen. Jeg forlot leiligheten allerede klokka 10 i dag tidlig, for å ta buss til nærmeste togstasjon, for å deretter ta tog til flyplassen – den av flyplassene som er på totalt motsatt ende av Paris – og ikke den andre – som jeg jo bor kun 15 minutters kjøretur unna. Jeg krysset fingrene for at togførerne eller noen andre i jernbaneverket ikke kom til å være i streik akkurat i dag, siden det visstnok er sesong for det akkurat nå. Franskmenn streiker nemlig så ofte at de faktisk ser på det som en kjær tradisjon som må opprettholdes hver eneste vår og høst. På sommeren er det ikke vits i, for da drar man jo på ferie uansett.

Ingen streiket heldigvis i dag. Men da jeg ankom flyplassen ble det litt av et rot. Først gikk jeg meg nesten vill, i en slags kaotisk labyrint av en togstasjon/inngang til flyplassen. Deretter stresset jeg som pokker med å kle av meg alt av sko, skjerf, klokke, jakke, ut med PC, ut med flytende kosmetikk, ut og frem, alt sammen – inn og på med alt sammen igjen. Sikkerhetskontrollen er irriterende, men høyst nødvendig for min egen og alle andres trygghet. Jeg vet det. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid stresser så mye der? Jeg tar jo fly relativt ofte, men jeg føler alltid at vaktene ser på meg som om jeg er en slemming som prøver å smugle stæsj inn eller ut av landet. Noen ganger ser de faktisk på meg slik. Hvis jeg ikke går med genser. Tatoveringene mine skriker jo tydeligvis «kriminell». Jeg som ikke røyker tobakk engang.

Jeg reserverte tidenes mest ulogiske reiserute da jeg bestilte flybilletter. Bare fordi akkurat DEN ruta var billigst. Dumme meg. Hadde jeg visst hvor plagsom resten av dagen kom til å bli, hadde jeg heller betalt noen hundrelapper ekstra for å slippe. Først fly til Gardermoen, deretter til Stavanger. Med bare håndbaggasje, fordi mellomlandingen ga meg kun 45 minutter fra det ene flyet landet til det andre var klart for take-off.

Første fly var i rute, trodde jeg. Helt til vi satte oss ombord på flyet og deretter fikk beskjed om at flyet kom til å bli 40 minutter forsinket. Supert, tenkte jeg. Da mistet jeg jo neste fly, da. Piloten klarte å ta igjen tjue minutter av tiden, men jeg fikk likevel beskjed av ei flyvertinne at de hadde booket meg om på neste fly. Kjipern, tenkte jeg. Enda kjedeligere var det med sikkerhetskontroll nummer to. Og deretter å måtte løpe ned trappa til innsjekk for å hente nytt boardingkort. «Hva skal du med det da?» var svaret jeg fikk fra nordlendingen i skranken. «Du har jo ikke blitt booket om på nytt fly, du. Hvis du løper nå så rekker du jo flyet ditt».

«Seriøst??» tenkte jeg og grep tak i kofferten min. Jeg løp så kjapt jeg bare kunne, som egentlig ikke er kjapt i det hele tatt siden kondisen min er på lik linje med overvektige bestemødre med luftveisproblemer. En stemme inni meg sa klart og tydelig «Du kommer aldri til å rekke det flyet». Faen ta deg, indre stemme. Jeg løp raskere. Og raskere. Til jeg nesten spydde inne på terminalen. Og der – der var Gate 4B! Og massevis av mennesker!

Jeg brølte ut et ganske høylytt «YES!!!» og lo. Enkelte folk snudde seg mot meg et øyeblikk og så på meg som om jeg var gal. Mange virket relativt frustrerte av en eller annen grunn, og stemningen var amper. Flyet var visst forsinket. Men jeg var lykkelig, fordi jeg rakk det! Svett og ekkel var jeg også. Skinnende ansikt hvor mesteparten av sminken var smeltet bort, illeluktende armhuler, og merker på buksa etter at de skitne hjulene fra kofferten hadde dunket borti meg mens jeg løp med den i armene. Ikke et kult øyeblikk å plutselig møte på en kjendis-crush eller noe. Heldigvis skjedde ikke det. På flyet satt jeg derimot ved siden av ei ultraglamorøs jente med utrolig pen kjole, pen sminke, kult mobildeksel og headset, fin designerveske og søte sko. Ikke et kult øyeblikk å være ekkel, det heller.

Vel hjemme i Stavanger ble jeg møtt av min gode familie, med pizza og vin, og iskaffe og sjokolade. Og nå skal jeg sove godt i den gamle, egentlig ganske ukomfortable senga mi, iført kjærestens Star Wars t-skjorte.

Stavanger, jeg ser frem til en fin uke sammen med deg!

2016-04-20 11.26.50 1

Byen jeg forlot

Kategori: reise, Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 19. april , 2016 kl. 12:48

Ordtaket «gresset er alltid grønnere på den andre siden» har eksistert så lenge jeg kan huske, og sikkert så lenge  foreldrene mine kan huske også. Og den beskriver sånne som meg. De som forlater hjembyen for å se verden, for å tilfredsstille nysgjerrigheten. De selvrealiserende. De drømmende.

I morgen reiser jeg hjem til mamma og stefaren min i Stavanger. Jeg er født og oppvokst i den byen, og flyttet derfra da jeg ble myndig og kunne bestemme selv hvor jeg ville dra. Jeg dro til England og ble der i to år. Da jeg kom tilbake til Norge, flyttet jeg til Oslo. Deretter oppholdt jeg meg i Stavanger over en kortere periode, før jeg flyttet til Bergen, og deretter tilbake til Oslo igjen. Noen år senere havnet jeg i USA, og nå bor jeg i Frankrike. Og jeg har absolutt ingen planer om å flytte tilbake til Stavanger igjen.

Jeg blir like overrasket hver gang jeg møter noen som ikke bor/har bodd i Norge, som faktisk har vært i Stavanger. Det overrasker meg derimot ikke at de da sier at de elsker byen og hadde det utrolig koselig da de var der. Det skjønner jeg utrolig godt. Stavanger er en utrolig koselig by å besøke, og jeg skryter støtt og stadig av hvor bra utelivet i hjembyen min er, og hvor mye jeg elsker å dra på Glad Mat-festivalen hver sommer. Men selv om jeg er glad i byen jeg kommer fra, så har jeg aldri følt meg hjemme der. Jeg har aldri følt at jeg passet inn. Jeg har alltid ønsket å se mer av verden, vært litt mer urban enn «folk flest» i hjembyen, og vært rastløs. Kanskje ikke så rart, med en polsk mor og engelsk stefar med sine utenlandske innflytelser i hjemmet. Også pappa da, før han døde, som alltid reiste rundt til forskjellige land – hver gang han fikk tatt seg fri fra jobb – og ble borte i 2-3 uker i strekk.

Jeg har alltid hatt sansen for det ukjente. Jeg har alltid elsket andre kulturer og ikke minst trender fra andre verdensdeler. Jeg likte å følge metal/poppunk-musikk og mote fra subkulturer med rot fra California, Florida og England og noen år senere fikk jeg en stor interesse for anime/manga og Japan generelt. Deretter la jeg min elsk på fransk kultur og filmer. Og nå? Nå er jeg litt over alt. Jeg er utrolig fascinert av industrielle bydeler rundt omkring i verden, som blir totalrenovert til kule hipsterstrøk. Berlin i Tyskland, for eksempel. Kjempekul by.

En ting har jeg lært fra all flyttingen. Lykkelig kan du bli hvor som helst, så lenge du har mennesker rundt deg å dele den lykken sammen med. Mennesker som støtter deg og stiller opp for deg både når du trenger noen å le sammen med, eller en skulder å gråte på.

Jeg vil fortsatt se mer av verden, jeg er fortsatt nysgjerrig, og jeg jobber fortsatt med å få mine drømmer til å bli oppfylt. Men jeg har ikke glemt hvor jeg kommer fra. Og kanskje for deg, er det nettopp i hjembyen min hvor gresset er grønnest.

2016-04-19 10.47.50 2

2016-04-19 10.48.07 2

 

 

Kroppen som var

Kategori: Ukategorisert | 3 kommentarer » - Publiser mandag 18. april , 2016 kl. 12:24

Hadde du sett min internetthistorikk de siste ukene, hadde du sikkert tenkt at det er noe riktig galt med meg. Og det er det vel kanskje også, men ikke på den måten du kanskje tenker når du ser på linkene til alle disse nettstedene som påstår at de kan hjelpe meg til å bli den jeg ønsker å bli. Det som er galt med meg er vel heller at jeg overfokuserer på noe som kanskje er litt trivielt men samtidig plager vettet av meg – og er noe jeg tror mange kvinner kjenner seg igjen i.

De siste to årene har virkelig gjort sitt for å ødelegge rutinene jeg en gang hadde med trening og sunt kosthold. Jeg har riktig nok aldri hatt «idealkroppen». Jeg har aldri hatt flotte magemuskler, flat mage og faste lår. Men jeg var slank nok, og fornøyd med meg selv akkurat slik som jeg var.

Etter å ha fått meg kjæreste og flyttet til Frankrike, har alle rutinene jeg hadde da jeg var alene, gått i vasken. Frankrike er et dessert-land, et land for kjøtt-etere og et land for alle som elsker ost. Ikke et land hvor «kjøttfri mandag», lavkarbo  og juicing er en greie. Heldigvis har jeg en forbrenning som ikke er totalt ræva, så jeg har vel ikke lagt på meg mer enn kanskje 6-8 kilo. Men de kiloene merkes på kroppen, og de har gjort shopping rett og slett til et deprimerende gjøremål som jeg helst vil unngå. Jeg gikk nemlig fra størrelse S til M. Og jeg liker ikke å være M, da jeg hele mitt liv frem til våren 2015 har brukt S…I enkelte butikker brukte jeg til og med XS!

Jeg har begynt å jogge litt på morgenkvisten nå, og prøver desperat å finne løsninger hvor jeg kan lage mat som både meg og kjæresten min kan få glede av, uten å spise mat som er dårlig for helsa. Oppskrifter som kan fungere for oss begge uten at han skal klage på at han ikke liker det fordi det mangler kjøtt eller innneholder de grønnsakene han ikke liker. Og uten at jeg må «ofre kroppen» for at han skal få servert noe han synes smaker godt. Når jeg først tyr til desperate løsninger, innebærer det også at jeg i flere timer scroller side opp og side ned på internett for å se om det kanskje finnes en Fitness Camp/Boot Camp som jeg kan melde meg på i sommer, for å bli kvitt de grufulle kiloene. Men slike leirer koster jo skjorta! Jeg har råd, men gidder jeg virkelig å betale flere ti-talls tusen kroner for å bli kvitt seks kilo? Eller burde jeg lage meg et eget program, eller en egen challenge? Fjelltur, skogstur eller kanskje sykkeltur? Men har jeg selvdisiplin nok til det da?

Det er jo selvdisiplin som er nøkkelen til vekttap generelt. Sommerkroppen kommer ikke av seg selv. Den må jobbes for. Og jeg som bor i Frankrike sammen med en kar som ikke bryr seg om slanking, må vel kanskje jobbe enda litt hardere for den. Så vi får se hva det blir. Sommerjobb, bootcamp eller program på egenhånd!

(Bildet under: meg, bleik på stranda i Sør-Frankrike i Juli ifjor)

2016-04-18 11.36.05 1

 

 

Om du bare forstod

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser søndag 17. april , 2016 kl. 12:44

Hva skal jeg gjøre? Jeg overtenker, jeg stresser som bare pokker og jeg bekymrer meg. Hvorfor? Fordi jeg vet at på Onsdag drar jeg til Stavanger for en uke, for å besøke foreldrene mine. Jeg er utrolig glad i dem, men samtidig er det enkelte scenarier som jeg VET kommer til å utspille seg når jeg kommer hjem, og disse kunne jeg gjerne vært foruten. Som for eksempel det evige maset om jobb, fremtid og nå – giftemål. Jeg og kjæresten min har vært sammen i litt over ett år, så ekteskap er ikke akkurat i kortene med det aller første. Og fremtiden min, vel, den er det opp til meg å finne ut av. Jeg forstår at foreldrene mine bare ønsker meg det aller beste, men skremselpropaganda og kjefting bidrar ikke til annet enn å skyve meg lengre og lengre unna dem. Jeg unngår bevisst mennesker som skaper dårlig stemning og får meg til å føle meg uvel, og foreldrene mine har blitt unntaket av den regelen nettopp fordi de er foreldrene mine.

Som nevnt i forrige innlegg så føler jeg at livet mitt står stille akkurat nå. Jeg føler jeg venter på et eller annet tegn, eller kanskje et mirakel? Eller er jeg bare såpass rådvill at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, og har havnet i en slags «late twenties»-krise hvor jeg prøver å ignorere at jeg må «vokse opp» og bli «kjedelig» og slutte å leve? Eller er jeg bare en person som lider av wanderlust-syndrom og ikke ønsker å leve en livsstil hvor jeg blir lenket fast? Jeg holder en knapp på en kombinasjon av førstnevnte og sistnevnte. Jeg tror det er mange reiseglade mennesker (da snakker jeg ikke om folk som tar seg en tur på hytta i ny og ne, og den årlige turen til Gran Canaria) som føler at familie og kanskje enkelte venner, ikke forstår hva de driver med, og hva de egentlig har tenkt å gjøre i fremtiden.

Vel, kjære familie og venner som ikke forstår; jeg lever et liv basert på å være lykkelig. Et liv basert på friheten til å leve slik som jeg selv ønsker. Jeg har prøvd å leve den livsstilen som var forventet av meg, med 9-16 jobb og sparing til bolig og med fornuftige hobbyer. Det gjorde meg faktisk deprimert. Jeg klarte ikke lenger å se lyspunkt i selv de små øyeblikkene, og det eneste jeg hadde å glede meg over, var å dra på byen hver helg og drikke såpass mye at jeg ikke husket at jeg var lei meg. Og hver Søndag var jeg fyllesyk og enda mer trist, og gråt omtrent hele dagen lang. Det er utrolig flaut å snakke om det nå, og jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i den jenta jeg den gang var, men dette er min realitet. Kanskje synes du jeg er tragisk, latterlig, overdramatiserende, umoden, bortskjemt, kall meg hva du vil – tro meg – jeg har hørt alt før.

Men en ting må du vite. Vi er alle forskjellige, vi vokser i forskjellig tempo og i forskjellige retninger. Noen velger å ta den trygge veien i livet, mens andre velger det ukjente. Noen elsker det fargerike, andre foretrekker sort/hvitt. Kanskje tok du den trygge veien, kanskje ser du livet gjennom sort/hvitt filter. Men husk at verden også har plass til eventyrlystne fargeklatter.

(bildene under er fra Marseille, Sør-Frankrike, i September)

Processed with VSCO with c1 preset

Processed with VSCO with c1 preset

 

 

Nå er det ett år siden…

Kategori: reise, Ukategorisert | 2 kommentarer » - Publiser fredag 15. april , 2016 kl. 17:17

I dag er det nøyaktig ett år siden jeg flyttet til Frankrike. Det er utrolig å tenke på hvor mye som har skjedd i løpet av året som har gått, og samtidig føles det nesten ut som om ingenting har skjedd heller. Jeg føler jeg står litt stille i livet akkurat nå, men likevel har jeg jo skapt så utrolig mange flotte minner og lært ganske mye i løpet av tiden som gikk. Jeg føler også at jeg har vokst som person. Modnet. Jeg, på min alder. Bedre sent enn aldri, eller hva?

I anledningen «ett-års jubileum», skal jeg ta en tur nedover minnegata og trekke frem alle høydepunktene fra hver og en av disse tolv månedene som har gått:

  • April ifjor: Nedtelling på kalender-app, til 15. April, klokka 17:20 – klokkeslettet da toget fra Tyskland (jeg overnattet to dager i Tyskland etter å ha vært en måned i Praha på kurs) skulle ankomme perrongen på Gare de l’Est i Paris. Nedtelling til da jeg endelig kunne holde rundt  kjæresten min igjen. Toget ble en time forsinket og jeg hadde pådratt meg en kraftig forkjølelse, men alt ble likevel helt perfekt da jeg gikk av toget og han sto der og smilte til meg. Jeg tok en sjanse, jeg flyttet direkte inn til kjæresten for å starte et nytt liv her. Samme måned meldte jeg meg på Franskkurs for to måneder. Men før kurset startet, dro jeg på helgtur til Bretagne i Vest-Frankrike, for å besøke ei fransk venninne (eneste franske venninna jeg har) som jeg ble kjent med i USA.
  • Mai: Jeg og kjæresten reiste på vår første helgtur sammen. Vi dro til Loire-dalen for å besøke slott, drikke lokal vin og kose oss. Vi rakk å besøke syv slott på tre dager! To uker senere var det duket for 17.Mai feiring i sjømannskirken i Paris, og uka etterpå hadde jeg bursdag. Kjæresten inviterte meg på restaurant-båt som guidet oss nedover Seine-elva med utsikt over Eiffeltårnet.
  • Juni: Jeg fullførte Franskkurset, og vi dro til Montpellier i Sør-Frankrike, slik at jeg kunne få en ekstra uke med Franskkurs der + matlagingskurs. Jeg lærte å lage noen tradisjonelle franske retter, og ble totalt forelsket i byen vi var i. Vi feiret dessuten Fête de la musique (musikkens dag, som arrangeres over hele Frankrike) i Montpellier. Live musikk i alle sjangre – over alt i gatene, hele natta. Utrolig gøy!
  • Juli: Juli var vi omtrent ikke i Frankrike…Med unntak av en helgtur til Normandie, hvor jeg for første gang fikk besøke feriehuset til familien til kjæresten min. Vi syklet tur og handlet på bondemarkedet. Uka etter dro vi på ferie til Den Dominikanske Republikk i Karibien, hvor jeg svømte med rokker og haier og vi kjørte buggy bil i jungelen og ble møkkete. Morro var det! To dager etter at vi var kommet hjem igjen, dro vi til Stavanger for å dra på Glad Mat-festivalen. En tradisjon jeg har hatt siden jeg var liten og dro dit årlig sammen med pappa. Kjæresten ble med meg på fjordcruise i Lysefjorden, og neste dag dro vi på dagstur til Egersund og Flekkefjord med foreldrene mine. Grillet ved Utstein Kloster i kaldt stormvær gjorde vi også!
  • August: Forlot Frankrike i August også, for å dra til Warszawa, Polen med mamma og deretter ta toget videre til Berlin. I Berlin møtte vi kjæresten min og moren hans. Dessverre ble det masse drama og dårlig stemning, så jeg sitter dessverre igjen med et litt trist minne av Berlin. Sorry Tyskland, det er ikke din feil.
  • September: Reiste til Sør-Frankrike igjen. Denne gangen til Marseille. Dro på fotballkamp, dro på sightseeing-cruise i naturen i nærområdet og spiste utrolig deilig mat. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne overtalt typen til å flytte lenger sør i landet. Trives mye bedre der!
  • Oktober: Startet å søke på jobber her i Paris. Uten hell. Dro på besøk til Norge, til mamma sin bursdag. Besøkte Stavanger og Oslo. Jeg savner virkelig å bo i Oslo…Der er det lett å få jobb også.
  • November: Dro på vennetur med tre venninner og tidligere kolleager fra Disney World, til Irland for å besøke ei venninne som studerer der. Ellers fortsatte jeg med jobbsøkingen, og fortsatte å pugge fransk. Uten perfekt språk kommer du ikke langt her i landet.
  • Desember: Begynte på Franskkurs igjen, for å bli flinkere i språket. Ny skole denne gangen. Reiste på helgtur til Køln i Tyskland sammen med svigers for å se julemarkedet. Og så var det tid for jul. Feiret jul i Frankrike for første gang. Det var utrolig rart. Jeg savnet de norske tradisjonene. Risgrøt, riskrem, marsipangris, pepperkaker, dubba Tre nøtter til Askepott på TV. Jeg bakte i det minste Serinakaker, da. De ble vellykkede og alle Franskmennene digga det. Etter jul dro vi til Wien, Østerrike på romantisk weekendtur, og deretter til Polen for å feire nyttårsaften med familien min.
  • Januar: Nytt år, nye muligheter. Fortsatte å søke jobber. Fortsatt ikke noe flaks. Fortsatte på Franskkurs. Dro på weekendtur til København. Koste oss med fiskespa, snøvær og danske smørbrød.
  • Februar: Dro på Opera-forestilling for første gang, i Bastille operaen i Paris. Reiste til byen Rouen i Normandie to uker senere for å feire Valentines day med kjæresten. Fikk en mini-jobb: ghost-skrive artikler for et nettsted. Betalingen er ikke til å skryte av, men det er bedre enn ingenting. Dro forresten til London. Og til Polen igjen med mamma. Og på Sum 41 konsert.
  • Mars: …Og så på Simple Plan konsert. Forrige måned hadde jeg og kjæresten dessuten ett-års dag. Resten har jeg jo skrevet om i tidligere innlegg!
  • April; da gjenstår det bare å se hva resten av denne måneden vil bringe. Jeg må jo også selfølgelig nevne at jeg i løpet av året som har gått, har blitt kjent med utrolig mange herlige mennesker fra hele verden, samtidig som at jeg har lært å kjenne Paris på en helt annen måte enn det jeg gjorde da jeg bare var turist her i 2013. Det finnes så mye mer enn bare turistattraksjoner og kaker i denne byen. Alle de søte små sidegatene, hipsterkaféene (elsker dem), kunstgallerier, pubber, parker, teatre, her er det mye spennende!

2016-04-15 09.20.27 12016-04-15 08.31.40 1

Processed with VSCO

Processed with VSCO

 

 

For stygg for jobben

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 14. april , 2016 kl. 11:27

Selv om jeg bor i Paris, er ikke alltid livet som en romantisk klisjé tatt rett ut av en klissete Hollywood-versjon av det som Amerikanerne tror Frankrike er. Men av og til, så er det slik. Og kjæresten min gjør en innmari god jobb som representant for franske menn som dater utenlandske kvinner. Han er romantisk og virkelig en gentleman. Utseendemessig ville han aldri ha blitt castet i en Hollywoodfilm om Paris, da han ikke er stereotypen av hvordan kvinner flest vil at drømmemannen skal se ut. Og mange jenter har i løpet av tiden før han traff meg, takket nei muligheten til å bli kjent med en herlig kar som har så utrolig mye kjærlighet å gi. Han er helt vanlig utseendemessig, men med noen kilo ekstra på kroppen. Det passer seg hverken inn i Hollywood, hos overfladiske jenter eller hos enkelte bedrifter.

Grunnen til at jeg tar opp dette er fordi jeg så en dokumentar igår, som omtrent fikk meg på gråten. Dokumentaren tok opp et veldig viktig tema: skjønnhet og suksess, øker/minsker man jobbmuligheter basert på hvordan man ser ut?

Svaret var et grøssende stort ja. Jeg vet ikke om dette problemet er like stort hjemme i Norge som det de klarte å avsløre at det er her i Frankrike, men jeg VET at dette eksisterer selv i vårt lille land. I Frankrike er arbeidsledigheten ganske høy, så arbeidsgivere føler nok at de kan velge og vrake i kandidater, og stille urealistiske kriterier. Det har jeg full forståelse for. Det jeg derimot ikke har forståelse for, er at de tydeligvis heller velger å ansette en person som er underkvalifisert men estetisk pen, fremfor en person som har nøyaktig de kvalifikasjonene bedriften etterspør – men som dessverre faller under kategorien mindre pen.

TV-teamet sminket en skuespiller til å bli en penest mulig utgave av seg selv, og deretter en styggest mulig utgave av seg selv (ved hjelp av spesialeffekter for å ikke bli gjenkjent). Først sendte de ut omtrent identiske CVer til 20 forskjellige bedrifter, hvor eneste forskjell på CV var navn og bilde. Den «stygge» versjonen av jenta, fikk kun 3 positive tilbakemeldinger. Den «pene» fikk 12. Deretter dro hun på jobbintervju hos en av de utvalgte bedriftene. Den «pene» versjonen av jenta fikk et 45 minutters intervju og ble ønsket til 2. gangsintervju. Den «stygge» versjonen fikk tafatte spørsmål fra en uengasjert leder og intervjuet var over etter knappe 10 minutter. Til slutt endret TV-teamet CVen slik at den «stygge» versjonen av jenta hadde en utrolig imponerende CV, mens den «pene» versjonen hadde en relativt dårlig en. Likevel var det den dårlige kandidaten som gikk av med seieren.

Det neste steget var å sende ut to menn i samme alder – med lignende arbeidserfaring – til forskjellige butikker for å levere sin CV og høre om de hadde ledige stillinger. Den ene mannen fikk positiv respons hos samtlige, mens den andre ble avvist gang på gang. Han ene høy, slank og kjekk. Mens han andre var overvektig. Sistnevnte endte til slutt opp med å legge seg under kniven for å øke jobbmulighetene. Han fikk til slutt jobb som telefonselger. Telefonselger! Han blir jo ikke sett en gang, og likevel ønsker dem kun å ansette estetisk pene mennesker. Hvorfor? For at medarbeiderne ikke skal føle ubehag av å se på noen de ikke er tiltrukket av? Hva slags tull er det?

Jeg håper virkelig at dokumentarer, avisartikler, og ja – selv blogginnlegg som dette, som avslører slikt idioti, kan bidra til å få en stopp på diskrimineringen og forskjellsbehandlingen som pågår.

Og til deg som leser: I uansett hvilken situasjon, ikke døm noen basert på hvorvidt du synes vedkommende er attraktiv eller ei. Gi dem en sjanse til å vise hvem de er. I beste fall ender du opp med en utrolig dyktig arbeidskollega, en god venn eller kanskje den beste kjæresten du noensinne kunne hatt.

Processed with VSCO

Processed with VSCO

 

Jeg fikk forresten gave fra min kjæreste igår. Han hadde vært å kjøpt nytt undertøy til meg! Elsker det! (Og nei, jeg vet ikke hva Lx står for, men det er ikke XL. haha)

2016-04-14 09.51.25 1

 

 

Til deg som jeg en gang kjente

Kategori: Ukategorisert | 3 kommentarer » - Publiser onsdag 13. april , 2016 kl. 11:22

Enten du en gang var en venn og vi vokste fra hverandre, en tidligere kjæreste som det ble slutt med, et familiemedlem som ikke lenger hadde tid, eller kanskje en tidligere kollega som jeg fant tonen med. Disse tankene går også ut til deg som jeg ble uvenn med og aldri fant veien tilbake til etterpå.

Du må ikke tro at jeg aldri lenger tenker på deg, på oss. Hvis du vet at vi har skapt gode minner sammen, så vet du at dette innlegget omhandler deg. Det hender jeg spør felles bekjente om det går bra med deg og hva du driver med. Det er mulig jeg har gjort et søk på Facebook for å se selv. Det er ikke fordi jeg ønsker å spionere, eller fordi jeg vil noe vondt. Jeg bryr meg rett og slett fortsatt om deg. Det er fullt mulig at du har glemt meg. Kanskje tror du at jeg har glemt deg også. Men jeg husker. Jeg husker at du fikk meg til å smile, og jeg husker alle de fine samtalene vi har hatt. De morsomme minnene våre sammen.

Jeg forstår hvis du ikke vil ha kontakt. Du er kanskje bitter for noe jeg har gjort, noe jeg har sagt. Eller for at jeg ikke lenger hadde tid, eller fordi jeg flyttet bort. Jeg forstår hvis du tenker at det er JEG som ikke vil ha kontakt. Men det vil jeg gjerne. Om det så bare er en liten beskjed om at du har det bra, en liten tanke. Jeg er nemlig ikke så flink til å ta intiativ selv. Jeg er nemlig redd for å bli avvist. Jeg er redd for at du ikke ønsker å ha meg i livet ditt. Jeg er redd for å være en byrde. Og mest av alt er det samvittigheten som hindrer meg i å ta kontakt. Jeg har dårlig samvittighet for alle gangene jeg burde ha vært der, men ikke var der. Jeg er redd for at du ikke vil tilgi.

Det har kanskje gått veldig lang tid siden vi så hverandre sist. Mye har skjedd siden den tid. Jeg vil gjerne høre om alt du har opplevd siden sist. Du må vite at jeg fortsatt bryr meg om deg.

Jeg vil så gjerne være din venn, og ikke bare et vagt minne om noen du en gang kjente.

Processed with VSCO with t1 preset

Bildet er gammelt og ble tatt i Oslo

 

 

 

Å leve en løgn

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 12. april , 2016 kl. 13:10

Jeg kjenner jeg blir sint. Provosert. Og temmelig oppgitt. Det bagatelliseres og normaliseres, og vi har rett og slett blitt så vandt til det at vi bryr oss ikke lenger. Eller gjør vi? Har vi ikke lenger moraler? Og tenker vi ikke lenger over konsekvensene som følger? Eller synes vi det er helt greit fordi media gjør det, bloggerne gjør det, politikerne gjør det, selgere gjør det, og til slutt er det du og jeg, vennene våre, familiene våre og kjærestene våre som gjør det.

Jeg snakker først og fremst om det å lyve. Og om det som er like ille som løgnen i seg selv; dobbeltmoral.

Noen som står meg veldig nær (jeg vil ikke si konkret relasjon da jeg ikke vil henge ut vedkommende) har en tendens til å leve etter slike holdninger. Jeg blir kritisert for å velge å leve et liv basert på ærlighet fremfor å være kynisk og utspekulert for å komme meg dit jeg vil i livet. Vedkommende mener at «alle» tross alt lyver på både CV, jobbintervjuer, sosiale medier, på vennebesøk, og ja – i enhver situasjon hvor det føles greit å pynte på sannheten for å bli bedre likt eller for å øke sjansene sine. Men hvis alle lyver, hvorfor regner vi det fortsatt da som skandaler når folk først blir fersket i å lyve?

I 2013 jobbet jeg på statlig kontor i Oslo, hvor ledelsen nylig hadde blitt byttet ut grunnet en stor skandale med nettopp CV-juks. Konsekvensen for denne lederen ble fengelstraff. Jeg har også vært engasjert i ungdomspolitikk tidligere. Og er det et sted man må være forsiktig med dobbeltmoralisering, så er det innad i politikken! Alle vet jo at politikere følger samme strategi som selgere. De selger seg selv og sitt parti ved å fortelle folket det de tror folket ønsker å høre. De selger idéen om å forbedre landet, akkurat som selgerne på TV-shop selger treningsapparater og kjøkkenutstyr som skal gjøre livet ditt enklere og mer lykkelig. Når politikere blir fersket i å gjøre noe som strider mot hva partiet står for, så sørger media for at de får konsekvenser i form av skandale-oppslag og sinte e-poster/brev/telefoner. Akkurat som at TV-shop selgerne får sinte kunder – og i verste fall forbrukerombudet – på nakken om de driver med villedende markedsføring og lager reklamefilmer som selger en drøm, mens produktet selv er en vits.

Jeg har tidligere hatt jobber hvor jeg vet meget godt at jeg kunne ha gjort en bedre jobb og blitt bedre likt av ledelsen om jeg faktisk løy. Jeg har også vært i ukomfortable situasjoner med enkelte familiemedlemmer som har nesa litt for høyt i sky, hvor jeg gjerne kunne ha fortalt noe langt flottere og mer imponerende om min hverdag når de spør hva jeg driver med om dagen. Men det orker jeg rett og slett ikke. Jeg vil heller være familiens sorte får enn å bli elsket for noe jeg absolutt ikke er, hvis det er det som blir utfallet av å «bare» være seg selv.

Vi er alle enige om at vi likte toppbloggere bedre før. Når de kun var vanlige mennesker som postet innlegg om sin hverdag og sine meninger, omtrent helt ærlig og definitivt naturlig. Ikke som i dag, hvor bloggere later som at de for eksempel plutselig har begynt å elske å lese interiørblader, når ikke et eneste innlegg omhandler interiør og bolig. Og hvor kropp og ansikt har blitt photoshoppet til det ugjenkjennelige.

Er vi lettlurt eller har det blitt så normalt å lyve om absolutt alt at vi rett og slett gir faen i å bry oss?

 

Min egne store løgn vel dette. Jeg kjører alle bildene mine gjennom fargefilter på VSCO.

2016-04-12 12.59.56 1

Ufornuft og Uvær i Normandie

Kategori: reise | 0 kommentarer » - Publiser mandag 11. april , 2016 kl. 10:55

Da var det mandag og en ny uke hvor jeg bør gjøre så mye «fornuftig» som mulig, eller i det minste late som at det jeg selv velger å gjøre er aller mest nødvendig å prioritere ovenfor andre ting. Det er en ny uke hvor jeg igjen skal forsøke å lage kjempesunne middager og kutte ut sjokolade, dra på trening, droppe minijobben min og heller søke på fornuftige 9-16 jobber for å glede familien min, ikke handle klær på nett, ikke sitte her å dagdrømme om alle stedene jeg har lyst å besøke i verden. Igår hadde forresten denne bloggen 1 måneds jubileum. Lille tidsfordrivet mitt som også sluker opp masse tid som egentlig burde gått til disse «fornuftige» tingene. Huff. Jeg skifter tema. Jeg vil nemlig fortelle litt om helgen min!

Fredag dro jeg og kjæresten og foreldrene hans til feriehuset deres i et lite sted som heter Criel-sur-Mer i Normandie (nord i Frankrike). Det var meldt regn hele helgen, jeg ventet på at «tante rød» skulle komme på besøk, men likevel ålte jeg meg inn i den litt for trange hvite buksa som jeg hadde kjøpt på nettbutikk samme uka, og satset på at alt skulle gå bra. Fredag endte opp med å bli regnfri, så jeg hadde altså flaks. Mindre flaks hadde jeg derimot med at jeg skulle ta tog til aller siste stasjon nord i Paris, og bli hentet av kjæresten min der borte. Det var mer praktisk for ham å kjøre direkte fra jobb til nord i byen for å deretter fortsette til Normandie, enn å komme hjem først (sør) for å hente meg for å deretter dra videre. Han ble forsinket, og jeg var strandet alene i nord. Nord-Paris er ikke et spesielt kult sted å henge i, om man er hvit, enslig jente. Jeg ringte mamma via Skype, slik at jeg kunne ha noen å prate med mens jeg ventet, for å føle meg tryggere. Jeg følte meg tryggere, men samtidig irritert, da samtaleemnet ene og alene ble jobb, fremtid og «du kan ikke bare reise og ha det gøy hele tiden». Og deretter får jeg kjeft, for å så bli spurt «du virker så oppgitt og nedstemt. Hvorfor det?».

2016-04-09 05.20.37 1

Før vi ankom Normandie, dro vi å spiste helt grei middag på Portugisisk restaurant. Og etter en 2 1/2 times kjøretur var vi endelig fremme og tok kvelden. Lørdag ble en regnfull dag. Vi sto opp tidlig for å dra på markedet for å handle masse ost, spekemat, ferskt brød og diverse andre ting. Mange kjempet om kapp for å komme forbi hverandre med paraplyene sine, mens andre var helt OK med å vandre rundt våte. Jeg puttet det jeg kunne av varer i Marc Jacobs veska mi, og klarte med et uhell å stikke hele fingeren gjennom det ene brødet vi kjøpte, men det var det heldigvis ingen som gadd å bry seg om.

Lørdag ettermiddag dro vi til en gård/cider-bryggeri og kjøpte lokalprodusert og kjempegod cider og avsluttet lørdagen med å spise på en utrolig koselig sjømat-restaurant på kvelden. Jeg spiser ikke sjømat, så jeg ble veldig glad for å se at de hadde to retter som hverken inneholdt fisk eller skalldyr. Og gjett om jeg er lei av å høre «what? you don’t eat fish? but you’re Norwegian!». Til orientering; jeg står ikke på ski heller.

Søndag ble det endelig fint vær, og vi dro til en liten by som heter Eu (uttales «Ø») for å gå tur i parken og handle litt grønnsaker til lunsjen. Byen var liten og søt, og jeg fikk iallefall tatt noen bilder og sett litt nye omgivelser – uten å bli klissvåt. Den hvite buksa har jeg midlertidig permittert, frem til jeg har klart å kvitte meg med de ekle ekstra kiloene som har sneket seg innpå i det siste. Jeg liker muffins, men jeg trenger ikke å se ut som en.

Huset har fire soverom, dette var vårt. Stua er åpen og lys. Kjøkkenet er praktisk (og har bar på andre siden). Omtrent alt er innredet etter maritim stil.

2016-04-09 02.21.56 12016-04-09 02.20.24 12016-04-10 06.35.16 1

Bildene under er fra cider-bryggeriet. Til venstre ser du tips til hvordan ditt neste juletre kan se ut. Disse ble laget av tomme cider-flasker, men du må gjerne bruke vinflasker. Eller øl, hvis du vil ha et brunt tre. Allergi-vennlig og inspirerende. Til høyre har du eplehagen, hvor fransk cider sin hovedingrediens kommer fra. Epler altså. Ikke sukker, som jo er den dominerende ingrediensen i søta brors cider.

2016-04-09 05.17.08 12016-04-09 05.18.31 1

Øverst t.v: salat med foie gras, artisjokk, grillet paprika og med soltørket+cherrytomater. Øverst t.h: Calvados (eplesprit) og sorbet av eple. Nederst t.v: and i marinade av kanel og karamell, med grønnsaker. Nederst t.h: karamelisert pære og kanel-is.

2016-04-10 12.02.04 32016-04-10 12.01.03 1Processed with VSCO with g3 presetProcessed with VSCO with g3 preset

Og til slutt, bilder fra byen Eu («Ø»).

2016-04-10 12.09.26 2

Det blåste en del da…

Processed with VSCO

Håret ble bustete og fælt av all vinden. Prøvde å ordne det litt…

2016-04-10 12.19.51 1

Når håret blåser til alle kanter, er det ikke lett å ta bilder…

2016-04-10 12.20.19 1

Der. Dette funker.

2016-04-10 12.20.05 1

 

Å skyve problemene under teppet

Kategori: reise, Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser fredag 8. april , 2016 kl. 11:02

I tunge dager hvor man er mye alene, og ikke akkurat stolt av hvordan livet står til, så er det vanvittig deilig å ta pauser fra bekymringene og alle tankene. Mange vil nok mene at jeg skyver problemene under teppet ved å reise på helgtur, dra på shopping, dra på restaurantbesøk eller møte venner. Jeg burde jo prioritert tiden min til litt mer fornuftige ting. Ved å si «fornuftige ting» menes det da å søke på «ordentlige» jobber. Som om det bare var å ringe til et av firmaene jeg gjerne ville jobbet for, og si «Hei dere. Jeg har jo sendt dere CV’en min typ 4-5 ganger i løpet av det siste året, og dere ga meg aldri noe tilbakemelding, så hva sier dere til å ansette meg? kan jeg starte på mandag?».

Jeg sitter ikke hjemme å ghost-skriver artikler for småpenger fordi det er det eneste jeg vil oppnå her i livet. Og jeg skriver ikke denne bloggen fordi jeg tror jeg en gang frem i tid kommer til å bli toppblogger og superstjerne av det. Nei. Dette er bare mitt utløp for frustrasjon, glede og alle andre følelser som jeg vil få ut og dele med verden. For å kunne vise at å flytte til utlandet har sine oppturer og nedturer, og at selv om alt kan virke så fint på utsiden (slik som for eksempel på min instagram profil kristine_irene) så sitter det ei sårbar jente der – som er lykkelig over å ha reist på helgtur, ferie, oppdagelsesferd, utflukt, kurs, hva det nå enn måtte være – men som skammer seg over følelsen av å ikke leve opp til samfunnets forventninger av hvem man skal være.

Igår var en sånn dag. En liten pause. Jeg dro på kaffebaren Holybelly i hipster-distriktet Canal St Martin sammen med ei venninne fra Indonesia. Siden jeg har flyttet rundt og gått på språkskoler og jobbet internasjonalt, har jeg rukket å bli kjent med mennesker fra alle verdens kontinenter. Min Indonesiske venninne elsker Skandinavia, og har flere ganger vært i Norge, Sverige og Danmark. Det er utrolig deilig å kunne prate om ting jeg savner fra Norge, for hun vet jo faktisk hva jeg snakker om. Jeg kunne gjerne tenke meg å besøke Indonesia i fremtiden også!

Nå skal jeg pakke og gjøre meg klar til nok en ny pause. Jeg reiser til sommerhuset til familien til kjæresten min, i Criel-sur-Mer i Normandie og blir der til Søndag. Det skal visst regne hele helgen, så det spørs hvor vakkert det blir å sitte på restaurant ved havna mens regnet faller over seilbåtene og brygga mens vinden uler i bakgrunnen. Bare for å sette det på spissen, poetisk vis.

Noen bilder fra gårsdagen da (under)…

Fine leiligheter i Paris (kjempedyre også).

IMG_20160407_220020

Sykler, scootere og mopeder står parkert over alt i Paris. Absolutt over alt.

IMG_20160408_082918

Jeg synes det er dritkleint å ta selfies i offentlighet når folk går forbi og ser på. Men jeg gjør det likevel.

IMG_20160408_082547IMG_20160408_082416

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.