Vennskap. Et flytende begrep. Er en venn noen du legger ut bilder sammen med på sosiale medier og møter over et par glass vin, en gang i uken? Er en venn noen du har vokst opp sammen med og skapt minner sammen med helt siden sandkasse-stadiet til godt voksen alder? Kan en venn være noen du kun snakker med på sosiale medier og aldri faktisk har møtt personlig? Hvis vennskapsbånd er så sterke, hvorfor er det da så enkelt for enkelte å dumpe en venn på samme måte som en kjæreste man ikke ønsker å ha lenger?

En av hovedårsakene til at jeg har mistet kontakten med enkelte av mine venner er nok det at jeg har flyttet mye. Hele barndommen i Stavanger, de siste to tenårene i England, tre år i Oslo, halvt år i Bergen, ett år i USA og nå over ett år i Frankrike. Takket være dagens teknologi med sosiale medier er det ikke vanskelig å holde kontakten med venner som bor i andre byer eller andre land. Men av og til føles det nesten som om enkelte bevisst unngår å holde kontakten.

Enkelte venninner og kamerater har vært flinke til å ta initiativ til å møtes når jeg er på besøk i nærområdet, og har vært like positive til å møtes når det er meg som har tatt første initiativ. Andre, derimot, har gått fra å være i overkant interessert til å finne på noe sammen flere ganger i uka, til å plutselig pådra seg en arrogant nedsettende holdning og ikke lenger ha tid til meg. Samtidig legger disse menneskene ut mer enn nok av spor på sosiale medier som indikerer at jo, de har tid. Har dem tid til å møtes i parken over en piknik sammen, har dem tid til å sende en SMS for å spørre om jeg har lyst til å bli med. I stedet sitter jeg hjemme foran dataskjermen og ser statusoppdateringer og bilder som blir lagt ut for å vise verden hvor hyggelig de har hatt det sammen.

I fjor sommer var jeg også med på disse bildene. I år passet det seg ikke. Som et klesplagg som har gått ut av moten, blir jeg valgt bort til fordel for noen som passer bedre i dagens bilde.

For en liten stund tilbake, møtte jeg ei av disse såkalte venninnene mine. Hun fortalte meg at hun ville på backpacking-tur til Marokko, og var lei seg for at ingen av vennene hennes hadde mulighet til å bli med, og var lei seg for at hun dermed måtte reise alene. Jeg som elsker å reise ble selvsagt veldig interessert i å bli med henne, og foreslo umiddelbart å bli med på turen. Den entusiastiske responsen som jeg trodde jeg kom til å få, kom aldri. I stedet virket hun direkte ukomfortabel, og rodde seg unna med å si at jo, det var faktisk noen venninner av henne som snakket om å bli med, og hun visste ikke om den type tur kom til å være helt min greie. Hvorfor, spurte jeg. Nei, det kunne hun ikke svare på. Ro, ro til fiskeskjær.

Siden har vi ikke snakket sammen.

Etter denne hendelsen og lignende tidligere hendelser, har jeg rett og slett blitt mer skeptisk og tar meg selv i å tenke «liker egentlig denne personen meg?» om venner jeg har hatt i flere år. Trist, ikke sant?

At vi lever i et sorteringssamfunn er det ingen tvil om. Vil du ha ny kjæreste? Ingen problem. Tinder er der for å hjelpe deg. Bla så langt du kan i katalogen før du finner en som matcher dine kriterier. Slik har det blitt med vennskap også. Jeg gruer meg til den dagen det kommer en venninne-utgave av Tinder til Norge eller til Frankrike (hvor jeg bor). Denne finnes allerede i USA. Wiith heter den. En applikasjon som er ment for å føre sammen ensomme mennesker og skape vennskap. En applikasjon jeg tror kommer til å virke mot sin hensikt, og gjøre det enklere se på venner som bruk-og-kast objekter.

Å bli frosset ut på sosiale medier, å bli valgt bort til fordel for noen bedre, å resultere i å blogge om ensomheten fordi det er den eneste måten man kanskje blir hørt, er konsekvensen av å være ung i dagens samfunn, med dagens teknologi. Derfor ser jeg på vennskap som et flytende begrep.

Ofte tar jeg meg selv i å synes synd på meg selv over det som i bunn og grunn er totalt trivielle ting. For eksempel, hvis jeg føler jeg har hatt en dårlig dag og livet går meg i mot. Enten det er fordi jeg ikke fikk jobben jeg søkte på som jeg virkelig hadde lyst på, eller fordi jeg brått fikk mange regninger å betale samtidig, og dermed ikke fikk råd til å spise dyr middag på restaurant OG gå på kino, akkurat den helgen.

Jeg vet veldig godt at slike ting absolutt ikke betyr at livet går i mot meg. Tverrt i mot. Jeg er født og oppvokst i den norske øvre middelklassen, i et stort hus med eget soverom og etter hvert som jeg ble eldre; egen kjellerstue. Jeg har gått i barnehage, i SFO, på skole, fritidsaktiviteter (dans), vært medlem i bokklubb, blitt konfirmert og feiret det akkurat slik jeg ønsket, feiret bursdagene mine akkurat slik jeg ønsket, fått månedskort på bussen dekket av foreldrene mine, og fått scooter til 16års-dagen min. En knæsj-lilla Honda, fordi det var akkurat den jeg ønsket meg. Jeg har alltid hatt egen PC, egen TV på rommet, og gjennom hele barndommen sett på dette som en selvfølge. Noe som «alle» har. Fordi i området jeg vokste opp i, hadde alle nemlig alt det samme som meg – og enkelte hadde mye mer.

Etter hvert som jeg ble litt eldre, i starten av tenårene, begynte foreldrene mine å snakke mer om disse menneskene som ikke var like heldige som meg. Mamma tok meg med på besøk til et barnehjem i Polen en gang, husker jeg. Da var jeg kanskje femten år gammel. Vi så hvordan barna der hadde det, og hvor lykkelige de var for å få besøk, og for å få gaver. Vi ga bort noen brettspill og leker. Jeg husker jeg skammet meg, der og da. Jeg skammet meg over min egen mangel på ydmykhet og takknemlighet gjennom barndommen.

Da jeg bodde i USA, måtte jeg dele leilighet med flere personer fra andre kulturer. Vi nordmenn hadde rykte på oss blandt de internasjonale medarbeiderne, for å være bortskjemte og utakknemlige. Vi var ikke vandt til å dele soverom med noen, vi var vandt til bra lønn, vi tenkte bare på oss selv, og vi klaget på småting som dårlig WiFi og teppegulv. For å kunne få råd til å reise dit for å jobbe, måtte man dessuten ha råd til å betale for både visum-prosessen, helseforsikring og fly til USA, i tillegg til å ha oppsparte midler på kontoen. Så da var det jo selvsagt bare nordmenn fra middelklassen og opp, som dro dit.

Å være fattig i Norge, vil jeg tro er MYE verre enn å være fattig i et land hvor gjennomsnittsbefolkningen er fattig. Fellesskap, vennlighet, gjestfrihet og meningsfulle verdier, er det jeg forbinder med samfunn hvor største del av befolkningen ligger under fattigdomsgrensen. Av egen erfaring, føler jeg meg veldig mye bedre tatt i mot av dem som ikke har så mye å tilby enn av dem som har «alt».

Å være fattig i Norge betyr at man blir ekskludert fra fellesskapet. Ekskludert fra klasseturer, bursdager og fritidsaktiviteter fordi man ikke har råd til å betale beløpet det koster for å bli inkludert.

Så før jeg tar meg selv i å synes synd på meg selv over trivielle ting igjen, så burde jeg heller snu tankegangen og være glad for at de største problemene jeg har akkurat nå, er nettopp bare trivialiteter.