Jeg har tenkt mye på det med volontørprosjekt, og hva jeg føler jeg kan ta nytte av i fremtiden og hvorfor jeg burde velge hva. Det er jo så utrolig mange muligheter der ute! Som dere vet, skal jeg jo være i Moldova fra den 18. til den 25. Juli for å jobbe med barn og ungdom som aktivitetsleder og engelsklærer for nybegynner-nivå. Dette passer fint i forhold til min erfaring som norsklærer for nybegynnere, og TEFL-kurset jeg tok i Praha, Tsjekkia i fjor, som kvalifiserer meg til å jobbe som engelsklærer for fremmedspråklige.

Tidligere har jeg jobbet i barnehage i omtrent to år, har vært nestleder og studieleder i lokallaget til et politisk ungdomsparti, i tillegg til at jeg har erfaring med å lære bort språk, så rollen som aktivitetsleder og språklærer føler jeg passer meg fint. Jeg jobber med glede på sommerleir i fremtiden, for eksempel.

Jeg er glad i barn og elsker å kunne hjelpe mennesker, og jeg gleder meg innmari mye til å reise til Moldova (jeg kommer til å blogge daglig om opplevelsene mine der!)

Men vet du hva? Min aller største lidenskap er faktisk livet under vann. Mitt neste volontørprosjekt, etter Moldova, vil sannsynligvis bli et prosjekt hvor jeg kan få muligheten til å assistere marinebiologer og forskere med hva enn dem trenger hjelp til og samtidig lære mye nytt om de forskjellige artene og miljøet de lever i, og i tillegg ta dykkersertifikatet om det tilbys for det aktuelle prosjektet. Tenk hvor fantastisk det ville vært å jobbe med for eksempel hvalhai, delfiner eller skilpadder! Rettelse; hvor fantastisk det kommer til å bli!

Dyrene på land er jeg også selvsagt veldig glad i, og ikke minst fascinert av. Spesielt de dyreartene som for oss Europeere, anses som eksotiske. Som jeg nevnte i forrige innlegg så drømmer jeg om den dagen jeg kan dra på safari i Afrika. Det kommer til å bli en opplevelse for livet. Jeg har også veldig lyst til å engasjere meg i diverse volontørprosjekt Afrika. Blant annet et prosjekt der målet er å hjelpe neshorn som har blitt reddet fra å bli drept av krypskytere.

Ønsker du å være frivillig/volontør? Uansett hvilket type prosjekt du velger, når du ønsker å reise utenlands som volontør; du skaper minner for livet og gir en hjelpende hånd til noen som trenger det. For dem du hjelper, er nettopp du en superhelt. Husk det.

Tilbake til Afrika, det er en stor sannsynlighet for at jeg har noen veldig spennende nyheter å dele med dere. Men jeg kan ikke røpe noe helt enda, annet enn at det omhandler Tanzania! Følg med videre!

Ofte tar jeg meg selv i å synes synd på meg selv over det som i bunn og grunn er totalt trivielle ting. For eksempel, hvis jeg føler jeg har hatt en dårlig dag og livet går meg i mot. Enten det er fordi jeg ikke fikk jobben jeg søkte på som jeg virkelig hadde lyst på, eller fordi jeg brått fikk mange regninger å betale samtidig, og dermed ikke fikk råd til å spise dyr middag på restaurant OG gå på kino, akkurat den helgen.

Jeg vet veldig godt at slike ting absolutt ikke betyr at livet går i mot meg. Tverrt i mot. Jeg er født og oppvokst i den norske øvre middelklassen, i et stort hus med eget soverom og etter hvert som jeg ble eldre; egen kjellerstue. Jeg har gått i barnehage, i SFO, på skole, fritidsaktiviteter (dans), vært medlem i bokklubb, blitt konfirmert og feiret det akkurat slik jeg ønsket, feiret bursdagene mine akkurat slik jeg ønsket, fått månedskort på bussen dekket av foreldrene mine, og fått scooter til 16års-dagen min. En knæsj-lilla Honda, fordi det var akkurat den jeg ønsket meg. Jeg har alltid hatt egen PC, egen TV på rommet, og gjennom hele barndommen sett på dette som en selvfølge. Noe som «alle» har. Fordi i området jeg vokste opp i, hadde alle nemlig alt det samme som meg – og enkelte hadde mye mer.

Etter hvert som jeg ble litt eldre, i starten av tenårene, begynte foreldrene mine å snakke mer om disse menneskene som ikke var like heldige som meg. Mamma tok meg med på besøk til et barnehjem i Polen en gang, husker jeg. Da var jeg kanskje femten år gammel. Vi så hvordan barna der hadde det, og hvor lykkelige de var for å få besøk, og for å få gaver. Vi ga bort noen brettspill og leker. Jeg husker jeg skammet meg, der og da. Jeg skammet meg over min egen mangel på ydmykhet og takknemlighet gjennom barndommen.

Da jeg bodde i USA, måtte jeg dele leilighet med flere personer fra andre kulturer. Vi nordmenn hadde rykte på oss blandt de internasjonale medarbeiderne, for å være bortskjemte og utakknemlige. Vi var ikke vandt til å dele soverom med noen, vi var vandt til bra lønn, vi tenkte bare på oss selv, og vi klaget på småting som dårlig WiFi og teppegulv. For å kunne få råd til å reise dit for å jobbe, måtte man dessuten ha råd til å betale for både visum-prosessen, helseforsikring og fly til USA, i tillegg til å ha oppsparte midler på kontoen. Så da var det jo selvsagt bare nordmenn fra middelklassen og opp, som dro dit.

Å være fattig i Norge, vil jeg tro er MYE verre enn å være fattig i et land hvor gjennomsnittsbefolkningen er fattig. Fellesskap, vennlighet, gjestfrihet og meningsfulle verdier, er det jeg forbinder med samfunn hvor største del av befolkningen ligger under fattigdomsgrensen. Av egen erfaring, føler jeg meg veldig mye bedre tatt i mot av dem som ikke har så mye å tilby enn av dem som har «alt».

Å være fattig i Norge betyr at man blir ekskludert fra fellesskapet. Ekskludert fra klasseturer, bursdager og fritidsaktiviteter fordi man ikke har råd til å betale beløpet det koster for å bli inkludert.

Så før jeg tar meg selv i å synes synd på meg selv over trivielle ting igjen, så burde jeg heller snu tankegangen og være glad for at de største problemene jeg har akkurat nå, er nettopp bare trivialiteter.