Å lære seg et nytt språk er gøy, men slett ikke enkelt. Spesielt ikke når det er snakk om sitt tredje eller fjerde språk, i en annen språkgruppe enn de språkene man snakker fra før. Å lære meg fransk, som er i den latinske språkgruppen, var en stor utfordring for meg som kun snakker germanske språk fra før. Men etter mye prøving og feiling ser det ut til å gå greit. Og i kveld skal jeg på et såkalt «language exchange» arrangement i regi av nettstedet Internations.org , som er et nettsted drevet av og for «expats»/migranter. Målet med et slikt arrangement er å få flest mulig folk fra flest mulig land til å delta i språkutveksling for å øve og forbedre språkkkunnskapene sine, og samtidig lære bort sitt eget språk til dem som ønsker det. I følge invitasjonen er det 63 påmeldte fra 31 forskjellige land, arrangementet er gratis og det er middag inkludert.

Jeg er ikke noe glad i å mingle med så mange fremmede mennesker samtidig. Jeg kjenner ikke en eneste sjel som skal dit. Men jeg har vel bare godt av det. Jeg har nok godt av å komme meg ut i nye omgivelser, med totalt forskjellige typer mennesker, og tvinge meg selv til å ta initiativ til å mingle med folk jeg ikke kjenner. Samtidig håper jeg innerst inne at det er flere påmeldte som skal dit som ikke kjenner noen, som kan stå i et hjørne og være kleine sammen med meg.

Jeg har dessuten også blitt anbefalt appen MeetUp, som da også arrangerer Language Exchange kvelder. Både denne appen og nettstedet Internations.org arrangerer diverse dagsturer, fester, kinokvelder, middager, kurs og mye mer, over hele verden. Det er først nå jeg ønsker å ta initiativ til å melde meg på slike ting, selv om jeg egentlig er ganske redd.

Men man lever jo bare en gang, og hva kan egentlig gå galt? Det verste som kan skje er at jeg står alene i et hjørne og ikke prater med noen. Og da er det ikke verre enn å dra hjem.

Her er forresten noen flere bilder fra helgen i Blois i Loire-distriktet i Frankrike.

Og her er noen bilder fra lysshowet jeg skrev om i innlegget om Blois!

Sent i går kveld kom vi hjem fra langhelgen vår i Luxemburg. Vi ble borte lengre enn planlagt fordi vi bestemte oss for å ta en spontan dagstur til Trier i Tyskland. Det var jo bare en times kjøretur unna, og hvorfor ikke like greit besøke tre land på to dager når man først har muligheten til det?

Jeg skal fortelle mer om dagsturen til Trier i neste innlegg. På mandag ble jeg nemlig ett år eldre, og jeg har lyst å fortelle alt om hva som skjedde på fødselsdagen min!

Den startet med en god frokost på hotellet i Luxembourg City, før det var på tide å pakke og dra videre. Jeg visste nok en gang ikke hvor eller hva vi skulle, og kjæresten min var nok en gang flink til å gjøre meg nysgjerrig, få meg til å gjette – og jeg havnet som vanlig på helt feil spor. Jeg er sammen med en kar som har tidenes største pokerfjes og snakker i gåter. Det er ikke rart jeg aldri klarer å gjette meg frem til noen av disse overraskelsene hans. En ting er sikkert og visst; det er utrolig moro!

Noe som var mindre moro, var at da vi ankom parkeringsplassen fant vi en parkeringsbot liggende på ruta. Parkering var gratis i helgene, men ikke i ukedagene. Så allerede klokka ni hadde de rukket å bøtelegge oss. Da ble altså første destinasjon politistasjonen for å betale boten, før vi kunne dra videre. Videre dro vi, fortsatt innenfor Luxemburgs grenser, og bare 30 minutters kjøretur unna. Esch-sur-Alzette heter stedet. Jeg var fortsatt forvirret. «Hva skal vi der?» spurte jeg. Kjæresten min ba meg om å åpne hanskerommet og ta ut en rød konvolutt som lå der.

Billetter til konsert. Hans Zimmer. Kompositøren av filmmusikken vi kjenner fra Pirates of the Caribbean, Batman-filmene, Superman/Man of Steel,  Spiderman -filmene, samt andre kjente filmer. Løvenes Konge også. Vi ankom Avenue du Rock’n’Roll (ja, gata heter faktisk det) for å sjekke inn på hotellet som lå rett over gata for konserthuset Rockhal, og tok oss deretter en liten tur på kjøpesenteret som lå rett ved siden av konserthuset. Nabolaget så ut til å være ganske nytt og under konstruksjon, og det var ikke stort annet å finne på enn å henge på senteret frem til klokka var blitt nok til at vi kunne bestille cocktails og burgere.

Jeg har ikke andre ord å si om konserten enn magisk. Spesielt musikken fra Crimson Tide, en film jeg ikke har sett, som tydeligvis har helt fantastisk musikk. Og selvsagt musikken fra Pirates of the Caribbean. Nummeret til Spiderman-skurken Electro var også ganske heftig. Både jeg og kjæresten satt der med gåsehud gjennom hele showet. Det var virkelig fabelaktig.

Blid og fornøyd krøp jeg til køys etter en veldig fin bursdagsfeiring sammen med min kjære, og etter mange fine meldinger på sosiale medier fra mine kjære venner og familie.

Her kommer bildene fra Ansembourg slottet og hagen, og fra Vianden:

Ansembourg, Luxemburg

Vianden, Luxemburg

Da var det langhelg, og jeg og kjæresten har derfor bestemt oss for å ta en tur til Disneyland, Paris, på Mandag eller Tirsdag. Som tidligere Disney-ansatt vet jeg at turen til Disneyland kommer til å vekke følelser hos meg og jeg er redd jeg kommer til å føle enda sterkere savn enn det jeg allerede gjør nå. Det er ganske utrolig hvor ofte jeg den siste tiden har lengtet tilbake, og hvor mye jeg tenker tilbake på året mitt i Florida. Mens da jeg bodde i Statene, lengtet jeg etter å komme meg hjem igjen til Europa. Det er ironisk, er det ikke? Hvorfor er det egentlig slik at man alltid vil ha det man ikke har?

Jeg føler meg dessuten veldig rastløs når jeg er hjemme, og ikke ute på eventyr. Som nevnt i forrige innlegg, vil jeg ut å reise. Jeg vil se mer av verden. Oppleve noe nytt og spennende. Så en dag i Disneyland kan bli et deilig avbrekk fra vandrelyst-abstinensene. Dette sier jeg, som var på biltur til Belgia forrige helg, og skal på overraskelses-tur til ukjent destinasjon neste helg for å feire bursdagen min.

I dag var jeg på en liten dagstur til en liten by som heter Antony, som ligger sør for Paris. Hvorfor var jeg der? For å drikke kaffe, vel. Ocean Tree Canadian Coffee & Store, heter stedet.  Jeg elsker kaffe og kaffebarer og alle disse hipster og expat-kaféene som har begynt å poppe opp rundt omkring i alle byer, store som små, i alle vestlige land. Som regel finner man dem i tidligere ghetto-strøk som har fått heftige makeovers og blitt transformert til hipsterparadis med nok inspo-bilder til å få en hver instagram-konto til å gløde. Mer enn noen som helst bilder av ananas med neonfarget bakgrunn eller iskrem mot murvegg, kan klare å gjøre. Hvorfor er ananas «inn» egentlig?

En ting som ikke er på moten her i Frankrike, er godeste Eurovision. Her gir dem blanke i denne konkurransen som vi Nordmenn tar så seriøst og elsker så høyt. Kandidaten vår gikk jo ikke engang videre til finalen. Sørgelig. Her i Frankrike kunne de ikke brydd seg mindre. Så her sitter jeg alene foran TVen, mens kjæresten er ute på middag med venner. Jeg sa blankt nei til å være sosial, fordi Eurovision er viktigere. Tortilla chips og hjemmelaget spinat-og artisjokk dipp er viktigere. Sofaen er viktigere.

Beklager, Franskmenn. Jeg heier på Eurovision-bidraget deres likevel.

(bildene under: meg i Antony, Frankrike. Kaffe mocha og en blåbær-ostekake)

Er det noe som virkelig har plaget meg i Frankrike, så er det dette med vektøkning, som jeg har skrevet innlegg om tidligere. Jeg må virkelig ta meg sammen, trene mer og spise mindre ost, kaker og mektige sauser – og unngå for mange av disse middagsbesøkene med fem retters menyer og glass etter glass med rødvin, hvitvin, champagne og det hele. Jeg har ikke tenkt å ta helt av og bli dronninga av treningssenteret og spise chiapuddinger og proteinbarer. Nei, DET overlater jeg til dem som blogger om – og interesserer seg for – nettopp det. Jeg elsker å spise balansert. Altså; mye sunt men også mye dritt.

Uka i Stavanger har faktisk fått meg til å gå ned i vekt og tilbake til normalvekta mi. Og der skal jeg søren meg bli værende. Jeg aner ikke om jeg har gått ned i vekt fordi jeg har stresset med disse bekymringssamtalene med familien min, eller fordi jeg har spist sunnere (med unntak av en svær pizza som jeg delte med en kompis igår + kanelboller og solskinnsboller til lunsj hver dag) eller fordi jeg faktisk bare har tatt beina fatt og spasert over alt. Kanskje en kombinasjon?

Uansett, det er en solfylt dag og jeg føler meg fantastisk i dag. Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere negativiteten og tenke positivt. Dagen i dag har dessuten bare vært positiv så langt. Jeg hadde en liten piknik med mamma i nabolaget vårt, nede ved båthavna. Vi delte et stykke plommekake som hun hadde laget, og nøt finværet.

Snart skal vi til sentrum av Stavanger for å høre på foredrag om kosthold og ernæring på Folkets Hus. Dette er virkelig et interessant og viktig tema, og jeg ser frem til en lærerik aften!

Nedtellingen til å dra tilbake til Paris har startet. Jeg vil «hjem». Å være på besøk hos foreldrene mine er absolutt hyggelig, men samtidig savner jeg å ha privatliv, slippe det evige maset om at jeg må få meg en «normal» jobb og det andre evige maset om at jeg burde flytte tilbake i Norge fordi det er altfor vanskelig juridisk og økonomisk å slå seg til ro i et fremmed land. Ja, det ER vanskelig, spesielt med tanke på at jeg ikke kjenner det juridiske systemet der så godt. Men jeg har jo tross alt fransk kjæreste og hans familie, og jeg hadde satt utrolig stor pris på om familien min hadde hatt tro på meg. Tro på at dette er saker jeg kan ordne selv.

Dessuten har jeg ingen byråkratiske problemer pr dags dato, som må løses hverken her i Norge eller der borte i Frankrike. Jeg prøver å fortelle dem gang på gang at jeg har det fint, jeg klarer meg, alt går bra. Men de hører meg ikke.

Å bli behandlet som en tenåring når man er voksen er rett og slett slitsomt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor. Jeg repeterer meg selv gang på gang, og kaster bort unødvendig mye energi på ingenting. De tror at de vet hva som er best for meg, men det er fullstendig åpenlyst at de har egoistiske baktanker med det hele. De vil ha meg der de kan se meg. Det virker til tider omtrent som om de ønsker å splitte meg og kjæresten min, slik at jeg kan komme meg tilbake til Norge, til Stavanger, og bli der. For evig og alltid.

Dette gjør meg trist, og gir meg lyst til å bare pakke det mest nødvendige og rømme langt bort. Jeg har prøvd å holde maska hele dagen og latet som at alt er greit, men jeg orker ikke all denne negative energien. Jeg forstår at de sier det de sier, og gjør det de gjør fordi de er glad i meg og tror at deres ord og handlinger er til mitt eget beste. Men det gjør vondt innvendig. De skyver meg unna uten å være klar over det selv.

Mitt liv og min eksistens er takket være mine foreldre, men jeg tillater meg ikke å eies. Kjære foreldre, gi meg gjerne råd, del gjerne deres bekymringer, men ikke snakk til meg som om jeg er et intetanende barn. Som om dere vet hva som er best for meg. For det beste for meg er å være lykkelig. Ikke å være under deres kontroll.

Så til deg som ønsker å flytte utenlands eller bruke flere måneder eller år av ditt liv på å reise og oppleve ting, eller til deg som fant kjærligheten med noen fra et annet land og ønsker å bosette deg i landet som din utkårede bor i; vær obs på at dette i enkelte tilfeller kan by på problemer med familien din, da ikke alle har forståelse for den veien du har valgt.

Å våkne i denne senga føltes så fremmed. Omgivelsene er nære og kjære, men jeg føler ikke at jeg hører til her. Plutselig var jeg gått tilbake i tid også. Tidlig på morgenkvisten ble jeg vekket, og brått satt jeg der rundt frokostbordet med mamma. Stefaren min var allerede på jobb. Han er en av de heldige som ikke har merket noe til oljekrisa. Derimot er hans aller høyeste ønske å gå av med førtidspensjon, slik at han og mamma kan flytte utenlands og starte opp et nytt og spennende foretak sammen. Men for øyeblikket trenger de ham i oljebransjen. Og her satt jeg da i pysjbuksa med cupcakes på, og Star Wars t-skjorta til kjæresten min. Mamma serverte meg frokost og ba meg dusje og gjøre meg klar til å dra til sentrum kort tid etter maten var inntatt. Plutselig var jeg 15 år igjen.

I morgen skal jeg ut å spise sammen med en kompis som jeg faktisk har kjent siden jeg var 15. Vi har ikke sett hverandre på et par år nå, så det kommer til å bli en god del mimring i morgen. Å prate om våre yngre dager over ett, to, tre eller fire glass vin er absolutt ikke problematisk. Jeg gleder meg allerede!

Når jeg først er inne på å nevne femten år gamle meg, så kan jeg like gjerne beskrive hvem jeg var da, kontra hvem jeg er nå. I tilfelle du er nysgjerrig, eller kanskje du kjente meg på den tiden og syntes jeg var et grusomt menneske og tenker at jeg sannsynligvis er prikk lik den dag i dag, og derfor velger å holde deg langt unna? Vel…

Jeg har ikke rørt Bacardi Breezer rusbrus på flere år, jeg henger ikke i chatterom og på MSN, Grandiosa er ikke noe jeg spiser til hverdags, jeg blir ikke sint om vennene mine kjøper like klær som meg, jeg blir ikke lei meg hvis vennene mine finner på noe sammen uten meg en dag, og jeg går ikke av skaftet om «ingenting» skjer på lørdag (fest). Jeg klarer meg utmerket med vin og champagne (eller en kreativ cocktail), Facebook og Instagram, variert kosthold, filmkveld på lørdager og jeg lar vennene mine gjøre akkurat som de selv vil.

Men rare pyjamaser, dra på café med mamma, og møte noen av de samme personene som var i livet mitt den gang da, DET beholder jeg med glede i mitt nåværende og fremtidige liv.

Under: bilder fra gamlebyen og fra Kanelsnurren bakeri, tatt i dag.