Jeg har tenkt mye på det med volontørprosjekt, og hva jeg føler jeg kan ta nytte av i fremtiden og hvorfor jeg burde velge hva. Det er jo så utrolig mange muligheter der ute! Som dere vet, skal jeg jo være i Moldova fra den 18. til den 25. Juli for å jobbe med barn og ungdom som aktivitetsleder og engelsklærer for nybegynner-nivå. Dette passer fint i forhold til min erfaring som norsklærer for nybegynnere, og TEFL-kurset jeg tok i Praha, Tsjekkia i fjor, som kvalifiserer meg til å jobbe som engelsklærer for fremmedspråklige.

Tidligere har jeg jobbet i barnehage i omtrent to år, har vært nestleder og studieleder i lokallaget til et politisk ungdomsparti, i tillegg til at jeg har erfaring med å lære bort språk, så rollen som aktivitetsleder og språklærer føler jeg passer meg fint. Jeg jobber med glede på sommerleir i fremtiden, for eksempel.

Jeg er glad i barn og elsker å kunne hjelpe mennesker, og jeg gleder meg innmari mye til å reise til Moldova (jeg kommer til å blogge daglig om opplevelsene mine der!)

Men vet du hva? Min aller største lidenskap er faktisk livet under vann. Mitt neste volontørprosjekt, etter Moldova, vil sannsynligvis bli et prosjekt hvor jeg kan få muligheten til å assistere marinebiologer og forskere med hva enn dem trenger hjelp til og samtidig lære mye nytt om de forskjellige artene og miljøet de lever i, og i tillegg ta dykkersertifikatet om det tilbys for det aktuelle prosjektet. Tenk hvor fantastisk det ville vært å jobbe med for eksempel hvalhai, delfiner eller skilpadder! Rettelse; hvor fantastisk det kommer til å bli!

Dyrene på land er jeg også selvsagt veldig glad i, og ikke minst fascinert av. Spesielt de dyreartene som for oss Europeere, anses som eksotiske. Som jeg nevnte i forrige innlegg så drømmer jeg om den dagen jeg kan dra på safari i Afrika. Det kommer til å bli en opplevelse for livet. Jeg har også veldig lyst til å engasjere meg i diverse volontørprosjekt Afrika. Blant annet et prosjekt der målet er å hjelpe neshorn som har blitt reddet fra å bli drept av krypskytere.

Ønsker du å være frivillig/volontør? Uansett hvilket type prosjekt du velger, når du ønsker å reise utenlands som volontør; du skaper minner for livet og gir en hjelpende hånd til noen som trenger det. For dem du hjelper, er nettopp du en superhelt. Husk det.

Tilbake til Afrika, det er en stor sannsynlighet for at jeg har noen veldig spennende nyheter å dele med dere. Men jeg kan ikke røpe noe helt enda, annet enn at det omhandler Tanzania! Følg med videre!

Siden jeg de siste årene har vært ganske flink til å krysse av det som står på min «bucketlist» og samtidig oppdaget mye nytt som jeg ønsker å legge til, så er det kanskje på tide å lage en helt ny liste. Bare i år har jeg rukket å besøke to land som jeg aldri hadde vært i før (Belgia og Luxemburg) og skal til det tredje om noen uker (Moldova). I fjor var jeg i Tsjekkia (ferie, kurs og reiste innad i landet), Østerrike (julemarked i Wien) og den Dominikanske Republikk (svømte med rokker og haier og badet i lagune) for første gang. Og i Januar neste år, skal jeg til Argentina. Det er jo ikke verst, bare det?

Her er noen av de største ønskene jeg har på lista mi…

 Spesielle overnattingssteder: Jeg har så vanvittig lyst å overnatte i en av de hyttene i trærne, som man kan leie via for eksempel AirBnB. I tillegg har jeg veldig lyst å overnatte i en av vindmøllene/vannmøllene som også står oppført på AirBnB og lignende nettsteder. Sist men ikke minst, har jeg et stort ønske om å overnatte på Kakslauttanen Arctic Resort i Finland. Der sover du i en glass-Igloo, og kan dermed ligge i sengen og se på Nordlys fra glasstaket. Noe så fantastisk!

Naturfenomener: La meg komme tilbake til det med Nordlys. Ja, jeg er norsk, men vet du hva? Jeg har aldri noensinne sett Nordlys. Jeg kommer fra Stavanger, og har tidligere bare feriert på vestlandet, sørlandet og deler av østlandet. Det lengste nord jeg noen gang har vært er Ålesund. Så ja, jeg drømmer om den dagen jeg får sett Nordlys! Ellers har jeg veldig lyst å besøke Island for å se Geysir-området, jeg vil tilbake til Puerto Rico for å se en Bioluminescent Bay (hvor organismer i vannet lyser opp hele vannet). Fikk ikke muligheten til å dra dit da jeg var i San Juan, Puerto Rico. Jeg håper også jeg en dag får sett de fargerike varme kildene i Yellowstone National Park i Wyoming, USA.

Aktiviteter med dyr: Verdens største klisjé i forhold til bucketlister, er vel å svømme med delfiner. Uten tvil. Men jo, jeg har veldig lyst til det jeg også. Men enda kulere ville det vært å svømme med hvalhai eller dykke med tropiske fiskearter i Hawaii. Eller bade med griser, slik som man nå kan gjøre i Bahamas. Jeg har også lyst å dra på Hvalsafari i Nord-Norge eller Island, eller dra til Karibien eller Florida for å se Sjøkuer. Over til dyr på land; Safari i Afrika ville vært utrolig gøy! Mamma fikk en gang i julegave å være dyrepasser for Surikatter for én dag i England. Men hun dro ikke. Da ble jeg faktisk ganske lei meg, for DET er nemlig også noe JEG har veldig lyst til.

Matopplevelser: Det første jeg tenker, når jeg tenker på land jeg ikke har vært i hvor de er kjent for utrolig god mat, er selvsagt Italia. Jeg drømmer om den dagen jeg får smake en ekte, italiensk pizza og ekte italiensk pasta. Også lokal vin da. Herlig! Utenfor Europa er det også flere steder jeg ønsker å reise for å få en annerledes kulinarisk opplevelse. India, for eksempel. Og Japan. Og kanskje Marokko eller Libanon.

Frivillig arbeid: Nå skal jeg jo jobbe som volontør med barn og ungdom i Moldova i Juli, og går alt greit der, så kommer jeg til å prøve meg på et lignende prosjekt et annet sted også. Ellers kunne jeg dessuten også gjerne tenke meg å jobbe som volontør med dyr eller med natur og miljø.

Måter å reise på: Jeg har lyst å dra på et ordentlig cruise i Middelhavet. Jeg har også veldig lyst å dra på interrail gjennom flere land i Europa. Da telles ikke 2-3 land, slik som jeg har gjort tidligere. Men minimum 4 eller 5. Gjerne spontant, hvor ikke absolutt alt er planlagt fra A til Å. Det samme gjelder biltur; en Europa-tur eller USA-tur hvor reisemålene ikke er 100% planlagt hadde vært utrolig gøy. Å dra på seiltur fra land til land ville også vært spennende. Og så må jeg nevne camping da. Jeg har aldri bodd i en campingvogn før, og har veldig lyst å reise på bilferie med campingvogn på slep for å se hvordan det er!

Nå dagdrømmer jeg, og kjenner reiselysten trenger seg på. Det går helt fint, siden jeg reiser jo allerede på Torsdag neste uke, for å dra på tur med familien til Oslo – Karlstad, Sverige – Sandefjord – Kristiansand – Stavanger. Og to dager etter at jeg har kommet tilbake hit til Paris, drar jeg og kjæresten til Saint Malo og Rennes i Vest-Frankrike, og dagen etterpå drar jeg jo til Moldova. Livet er fint!

Vennskap. Et flytende begrep. Er en venn noen du legger ut bilder sammen med på sosiale medier og møter over et par glass vin, en gang i uken? Er en venn noen du har vokst opp sammen med og skapt minner sammen med helt siden sandkasse-stadiet til godt voksen alder? Kan en venn være noen du kun snakker med på sosiale medier og aldri faktisk har møtt personlig? Hvis vennskapsbånd er så sterke, hvorfor er det da så enkelt for enkelte å dumpe en venn på samme måte som en kjæreste man ikke ønsker å ha lenger?

En av hovedårsakene til at jeg har mistet kontakten med enkelte av mine venner er nok det at jeg har flyttet mye. Hele barndommen i Stavanger, de siste to tenårene i England, tre år i Oslo, halvt år i Bergen, ett år i USA og nå over ett år i Frankrike. Takket være dagens teknologi med sosiale medier er det ikke vanskelig å holde kontakten med venner som bor i andre byer eller andre land. Men av og til føles det nesten som om enkelte bevisst unngår å holde kontakten.

Enkelte venninner og kamerater har vært flinke til å ta initiativ til å møtes når jeg er på besøk i nærområdet, og har vært like positive til å møtes når det er meg som har tatt første initiativ. Andre, derimot, har gått fra å være i overkant interessert til å finne på noe sammen flere ganger i uka, til å plutselig pådra seg en arrogant nedsettende holdning og ikke lenger ha tid til meg. Samtidig legger disse menneskene ut mer enn nok av spor på sosiale medier som indikerer at jo, de har tid. Har dem tid til å møtes i parken over en piknik sammen, har dem tid til å sende en SMS for å spørre om jeg har lyst til å bli med. I stedet sitter jeg hjemme foran dataskjermen og ser statusoppdateringer og bilder som blir lagt ut for å vise verden hvor hyggelig de har hatt det sammen.

I fjor sommer var jeg også med på disse bildene. I år passet det seg ikke. Som et klesplagg som har gått ut av moten, blir jeg valgt bort til fordel for noen som passer bedre i dagens bilde.

For en liten stund tilbake, møtte jeg ei av disse såkalte venninnene mine. Hun fortalte meg at hun ville på backpacking-tur til Marokko, og var lei seg for at ingen av vennene hennes hadde mulighet til å bli med, og var lei seg for at hun dermed måtte reise alene. Jeg som elsker å reise ble selvsagt veldig interessert i å bli med henne, og foreslo umiddelbart å bli med på turen. Den entusiastiske responsen som jeg trodde jeg kom til å få, kom aldri. I stedet virket hun direkte ukomfortabel, og rodde seg unna med å si at jo, det var faktisk noen venninner av henne som snakket om å bli med, og hun visste ikke om den type tur kom til å være helt min greie. Hvorfor, spurte jeg. Nei, det kunne hun ikke svare på. Ro, ro til fiskeskjær.

Siden har vi ikke snakket sammen.

Etter denne hendelsen og lignende tidligere hendelser, har jeg rett og slett blitt mer skeptisk og tar meg selv i å tenke «liker egentlig denne personen meg?» om venner jeg har hatt i flere år. Trist, ikke sant?

At vi lever i et sorteringssamfunn er det ingen tvil om. Vil du ha ny kjæreste? Ingen problem. Tinder er der for å hjelpe deg. Bla så langt du kan i katalogen før du finner en som matcher dine kriterier. Slik har det blitt med vennskap også. Jeg gruer meg til den dagen det kommer en venninne-utgave av Tinder til Norge eller til Frankrike (hvor jeg bor). Denne finnes allerede i USA. Wiith heter den. En applikasjon som er ment for å føre sammen ensomme mennesker og skape vennskap. En applikasjon jeg tror kommer til å virke mot sin hensikt, og gjøre det enklere se på venner som bruk-og-kast objekter.

Å bli frosset ut på sosiale medier, å bli valgt bort til fordel for noen bedre, å resultere i å blogge om ensomheten fordi det er den eneste måten man kanskje blir hørt, er konsekvensen av å være ung i dagens samfunn, med dagens teknologi. Derfor ser jeg på vennskap som et flytende begrep.

Uka som gikk, startet med at jeg fikk den triste beskjeden om at min bestefar har gått bort. Etter en lang kamp mot Alzheimer’s får hans sinn endelig hvile i fred. På grunn av en kombinasjon av skyhøye flybillettpriser (blandt annet på grunn av fotball-EM) og streiker i Frankrike og varsel om streik på flyplasser i Norge, så turte jeg ikke å ta sjansen på å reise hjem for å dra i begravelsen. I tillegg skulle begravelsen være kun for de aller nærmeste, og jeg har ikke spesielt god kontakt med familien min på pappa sin side. Etter at pappa døde for to år siden, er det kun tanten min (som også er min fadder) som jeg i det hele tatt har kontakt med, og jeg har egentlig aldri følt at de andre engang liker meg. På grunn av «kontroversiell» livsstil, uten universitetsutdanning (enkelte er bare ikke skolesmarte nok – og jeg er en av dem), uten å ha giftet meg eller fått barn i ung alder, uten hus og bil, uten noe som helst av det som regnes som A4. Jeg passer ikke inn, rett og slett.

Er det noe jeg har følt på i mange sammenhenger, så er det nettopp det å ikke passe inn. Gjennom hele min oppvekst har jeg blitt oppdratt med to kulturer; den norske og den polske. Min mor har alltid tviholdt på sin kultur, både i form av mat, musikk og tradisjoner. Som barn, tilbrakte jeg omtrent hver påske og sommerferie i Polen. Pappa var derimot svært opptatt av at jeg skulle være norsk og ha norske verdier – men også selvsagt være stolt over å være halvt polsk.

Dessverre, å være halvt noe – halvt noe annet, medførte at jeg aldri følte meg som hundre prosent noe som helst. I Norge har jeg alltid følt meg som en utlending, fordi min oppvekst og mine synspunkt på ting er annerledes enn for en helnorsk person. I tillegg har enkelte familiemedlemmer og enkelte av mine medelever fra grunnskolen sett ned på meg fordi jeg har en mamma som kommer fra Polen. Å være polsk ble nemlig assosiert med å være fattig eller å være ute etter pengene til den norske partneren. Hvorfor kunne ikke pappa ha funnet ei norsk dame? Han var jo ikke stygg, slem eller vanskelig å leve sammen med, så hvorfor «måtte» han «hente» ei dame fra Polen?

Her i Paris opplever jeg det litt på samme måte. Kjæresten min er fransk. Jeg er norsk. Vi møttes først og fremst på nett. Enkelte av vennene hans og enkelte familiemedlemmer er ikke spesielt begeistret over vårt forhold. Hvorfor «måtte» han «hente» ei utenlandsk dame når han kunne funnet seg ei fra Frankrike? Hvorfor er det så mange franske menn som «henter» damer fra Skandinavia, USA, Australia, Tyskland og så videre?

Kan ikke mennesker bare akseptere at andre er lykkelige? Spiller det noen rolle om de har en partner fra samme land, naboland eller motsatt side av verden? Spiller det noen rolle om de velger å leve etter det tradisjonelle A4-mønsteret eller om de velger å gjøre noe helt annet med livet sitt?

Hadde jeg ikke følt meg som familiens sorte får, hadde jeg kanskje gjort enda mer for å prøve å komme til Norge, for å gi klemmer og gi mine kondolanser personlig. I stedet sendte jeg blomster og et kort. Og jeg sørger for meg selv. Selv om jeg lever etter et helt annet mønster enn dem, så vil jeg at dem skal vite at vi som er rare, vi som ikke passer inn, vi sørger også.

Men i stedet for å la meg sitte hjemme og være trist hele helgen, tok kjæresten min og foreldrene hans meg med til Blois, i Loire distriktet. Vi besøkte slottet i Blois, spiste god middag, så på lys-show på slottsplassen, og dro til ZooParc de Beauval neste dag, til et av landets beste dyrehager (hvor dyrene har rikelig med plass og fuglene får mer enn nok av anledning til å fly fritt, i stedet for å være isolert i burene dagen lang).

Jeg sørger fortsatt, men jeg er glad for at jeg har mennesker rundt meg som virkelig bryr seg om meg – uansett hvor utradisjonell, kontroversiell og annerledes jeg er.

Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

The Chicago Bean!

Golden Gate broen.

Meg i Puerto Rico, Karibien

Meg på Staten Island fergen, New York

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

Denne helgen er jeg helt alene. Kjæresten min er bortreist frem til Søndag, de fleste vennene mine her har flyttet tilbake til hjemlandene sine eller videre til andre land, og foreldrene til kjæresten min er opptatt med sine planer, vil jeg tro. Så hva gjør man når man er totalt overlatt til seg selv?

Alle de tingene man ikke kan gjøre ellers, selvsagt! Jeg kaster ikke bort tiden. Jeg har allerede dusjet – uten å barbere noe som helst på kroppen (her er det møkkavær uansett, så ingen ser kaktus-tilstanden jeg er i). Jeg har vandret rundt i leiligheten i undertøy som ikke matcher. Jeg har bestemt meg for å spise ute. Hva jeg vil, hvor jeg vil. Skal jeg spise kake til middag? Hvem vet. Jeg sitter for øyeblikket på kafé med laptopen min, og drikker kaffe. Jeg har tenkt å sitte her så lenge jeg orker. Dessverre er det flom i Paris, som har resultert i at de mest kjente museene er midlertidig stengt for å beskytte verdisakene, så jeg kan ikke dra på Musée d’Orsay, slik som jeg lenge har ønsket å gjøre.

Men jeg kan sitte her og skrive. Jeg kan ta bilder. Jeg kan gjøre mye, og jeg behøver ikke å se på klokka én eneste gang. Jeg tar den tiden jeg trenger. Etter hvert kan det hende jeg får lyst å lete etter en internasjonal bokhandel, for å finne meg en god bok å lese. Noe inspirerende. Skrevet på Engelsk. Senere kommer jeg til å ha maraton med sesong 5 av TV-serien Girls, og kanskje se en jentefilm før jeg legger meg. Og starte morgendagen med 90-talls musikk og kanskje noen power-ballader, før jeg drar ut igjen for å finne på nye sprell.

Å ha alenetid behøver ikke å bety at man kommer til å kjede seg, eller bli trist og ensom. Jeg prøver å fokusere kun på gleden i tilværelsen. Det blir litt som tiden da jeg var singel, ekskludert nettdating, mobilflørting eller noe som helst annet som har med mannfolk å gjøre. Dette er helgen min. Helgen hvor alt kan handle om meg. Tid hvor jeg kan få lov til å være egoistisk, uten at noen tar skade av det.

Jeg slipper å lage mat. Jeg slipper å se Top Gear på TV. For ikke å snakke om Storage Wars. Jeg trenger ikke å unnskylde meg for at jeg bruker tid på blogging, artikkel-skriving, instagramming, og distraherende sløsing av tid på YouTube og BuzzFeed. Selv om jeg hadde hatt godt av å totalt kutte ut å følge med på alle disse håpløse kjendissladder-kanalene på YouTube.

Valget er mitt. Vil jeg sløse bort alene-helgen min på meningsløs internett-surfing, eller vil jeg gjøre noe produktivt? En balanse er viktig for å ikke gå av skaftet. Men jeg velger å fokusere hovedsaklig på de viktigere tingene. Kreativitet, kunnskap og å leve i nuet.

Dette skrev jeg som Word-dokument, mens jeg satt på kafé uten Wi-Fi i dag rundt 11:30. Disse bildene dokumenterer oppdateringen på hva jeg endte opp med å gjøre første dag helt alene i Paris.

Jeg bor sør for Paris og holdt meg på sør-siden av byen for å unngå å være i nærheten av Seine-elven og de flom-rammede områdene. Jeg tok metro linje 7 til Les Gobelins, og dro direkte til kaffebaren Dose.

Deretter vandret jeg nedover gatene og tittet på livet rundt meg og butikkene i nærområdet. Her er for eksempel fristende ost og fristende vin, side om side.

…Og her er enda en vin-butikk. Ikke akkurat et uvanlig syn her i Frankrike.

Som du ser, i sør-Paris er det ikke noe antydning til flom!

Jeg spiste burger til lunsj, men tok ikke bilde av den. Restauranten var full av snodige mennesker som ikke pratet med hverandre og stirret rundt på alle andre enn den de var der sammen med. Så jeg ville ikke gjøre noe for å skille meg ut. Jeg tok derimot bilde av kaffen jeg drakk på en annen kaffebar ( Café Curieux) som jeg endte opp med å besøke for å slå ihjel litt tid før jeg dro på kino for å se Woody Allen filmen Café Society.

I tillegg lot jeg bankkortet mitt bli litt varmt. Jeg liker å handle organisk, så derfor falt valget mitt på denne sjampoen, balsamen og hårkuren. Resten av shoppingen ble gjort hos den søte lille butikken Anoki, hvor jeg kjøpte to par øredobber og en sort clutch-veske i fløyel. Jeg ville handle engelske bøker, men de svært få internasjonale bokhandlerne som eksisterer her i Paris, er like ved elven/flommen. C’est dommage!

Nå fortjener jeg å slappe av på sofaen. I morgen er en ny dag med nye muligheter.

Mange spør meg hvordan jeg har tid/mulighet og penger til å reise så mye som jeg gjør. Vel, for å si det sånn så handler mye om prioriteringer, og resten er vel delvis basert på flaks i forhold til fleksibelt arbeid og geografisk beliggenhet. Frankrike ligger på en måte midt i kjernen av Europa og fartsgrensene er høye nok og veiene gode nok til at det tar kort tid å kjøre fra en by til en annen – eller fra et land til et annet.

Norge er ganske upraktisk sånn sett. Foreldrene mine som bor i Stavanger, reiser ofte på tur til Mandal eller Kristiansand. Det tar cirka 4 timer å kjøre denne strekningen. Å kjøre strekningen Stavanger – Oslo tar minimum 9 timer. Kjører jeg i 3 timer fra Paris – retning nord, kommer jeg frem til Brussel, Belgia. Kjører jeg 1 time og 40 minutter videre, er jeg i Amsterdam. Eller i Køln, Tyskland. 5 timers kjøretur retning sør-øst, fører meg til Geneva, Sveits. 6 og en halv times kjøretur retning sør; San Sebastian i Spania. Dette er ganske enkel matte, og du skjønner tegninga. Apropos matte, la oss snakke om prisforskjeller.

Vi vet alle at Norge er et dyrt land å feriere i. Det er dyrt å tanke bensin (dette gjelder for øvrig i Frankrike også), å kjøre gjennom toll er dyrt, det er dyrt å spise ute, det er dyrt å overnatte. Shopping tar jeg ikke en gang med i regnestykket, siden dette ikke er en nødvendighet og heller ikke er en interesse som absolutt alle har. I Frankrike og nabolandene (med unntak av Sveits), får du fint en bra middag for langt lavere pris enn hjemme i Norge. I Montpellier i Sør-Frankrike spiste jeg for eksempel en tre-retters middag for 25 euro (ekskludert drikke). Det vil si, 250 kroner for forrett, middag og dessert. I Brugge, Belgia betalte jeg 3 euro for en halvliter øl på fat. 30 kroner. Ikke verst? Når det gjelder overnatting, betaler jeg vanligvis rundt 50 til 100 euro pr natt. Altså, maksimum 1000 kroner.

Og så var det disse prioriteringene da. De som forundrer seg mest over hvordan jeg klarer å få råd til å reise så mye, er som oftest dem som har vanvittig høyt forbruk på andre områder. For å ta et eksempel, jeg røyker ikke. Jeg fester svært sjeldent. Jeg shopper relativt lite. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om interiør og dekor. Jeg gambler ikke. Jeg tar aldri taxi. Jeg bruker sjelden mye penger på sminke/hudpleieprodukter.

Dessuten har jeg ingen forutsette utgifter som velter budsjettet, slik som lån som må betales ned på, eller husdyr som trenger mat og stell. Derfor går det greit for meg å spare penger. Mitt beste tips til dere som ønsker å gjøre det samme? Ikke gå på dagligvarebutikken på tom mage (sultne kunder handler ekstra mye unødvendig), kjør en helt enkel basic-stil både interiør-messig og i klesveien (alt det rare jeg går kledd i som ikke er basic, er det mamma som har kjøpt). Og når du bestemmer deg  for å reise et sted; bruk booking-apper for alt dem er verdt. Som oftest finner du geniale tilbud og du vil dermed spare mye penger!

Konklusjonen er ikke at alle reiseglade skal flytte til Frankrike og finne seg en fleksibel jobb. Ei heller at Norge er kjipt og mulighetene er få. Jeg ville egentlig bare gi et logisk  svar på et spørsmål enkelte har hatt.

Tirsdag var siste dag av bilturen vår og tiden var egentlig inne for å reise hjem. Men som vanlig, ville jeg ikke at ferien skulle ende tidligere enn nødvendig. Eventyrlysten talte og fikk meg til å ville dra tiden ut så langt som bare mulig. Og det syntes kjæresten min var helt greit. Så vi tok oss en dagstur til Tyskland.

Vi dro til en by som heter Trier, som jeg i forkant hadde søkt opp på Google og Instagram, for å finne ut om byen var verdt å besøke, og hva man eventuelt kunne finne på der. Jeg har tidligere reist ganske mye rundt i Tyskland, og har gjort meg oppmerksom på hvor i landet det er hyggelig å feriere kontra hvilke byer som hovedsaklig er industrielle og lite attraktive reisemål for oss som liker kultur og historie.

Trier var en artig liten perle. Der kan du blant annet besøke ruinene fra et imponerende romersk amfiteater (som dessverre var under renovering) og se ruinene fra en stor byport (som burde vært under renovering). På vei fra sentrums-kjernen til amfiteateret, passerte vi dessuten et nydelig palass og en fin liten park. I sentrum ligger også en stor, gammel katedral som var verdt å få med seg.

Butikker og kjøpesentre var det mange av, men vi stakk bare innom det ene senteret for å handle på dagligvarebutikken. Vi kjøpte produkter som man ikke får tak i andre steder enn i Tyskland. Diverse pålegg for eksempel. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte et par flasker hvitvin mens vi var der, siden vi tross alt var i Mosel-distriktet. Riesling-vin er jeg jo tross alt veldig glad i, og det er garantert billigere å kjøpe det lokalt i Tyskland, Luxemburg og Øst-Frankrike enn andre steder.

Lokal middag ble det i det minste. Vi spiste på en tradisjonell tysk restaurant, og bestilte begge en halvliter øl hver i tillegg. Banan-øl faktisk. Måltidet var jeg veldig fornøyd med. Kjøttpudding hadde jeg ikke spist siden jeg jobbet i Disney World, hvor jeg pleide å bestille det i kantina. Ofte. Fordi kjøttpudding er en rar greie jeg virkelig digger, og aldri har giddet å prøve å lære meg å lage selv. Kvaliteten på kjøttpuddingen fra restauranten i Tyskland var som forventet langt bedre enn den masseproduserte varianten fra kantina der borte i Amerika.

Det eneste negative med denne fine kjøttpudding-og-banan-øl opplevelsen, var at servitøren ikke kunne et eneste ord på engelsk, så både jeg og kjæresten min måtte bruke det lille vi kunne av tysk. Og selv om uttalen min ikke er så ille når jeg leser rett fra menyen (fordel med å ha germansk språk som morsmål) så høres det sikkert megakomisk ut å høre på når jeg prøver å gjøre meg forstått ved å bruke en sær blanding av norsk, engelsk og tysk. Budskapet nådde heldigvis frem.

For deg som vil på biltur til Belgia, Luxemburg og Tyskland; Besøk gjerne Brugge i Belgia, Luxembourg City og Vianden i Luxemburg og Trier i Tyskland!

Her er noen bilder fra Trier, Tyskland.

Sent i går kveld kom vi hjem fra langhelgen vår i Luxemburg. Vi ble borte lengre enn planlagt fordi vi bestemte oss for å ta en spontan dagstur til Trier i Tyskland. Det var jo bare en times kjøretur unna, og hvorfor ikke like greit besøke tre land på to dager når man først har muligheten til det?

Jeg skal fortelle mer om dagsturen til Trier i neste innlegg. På mandag ble jeg nemlig ett år eldre, og jeg har lyst å fortelle alt om hva som skjedde på fødselsdagen min!

Den startet med en god frokost på hotellet i Luxembourg City, før det var på tide å pakke og dra videre. Jeg visste nok en gang ikke hvor eller hva vi skulle, og kjæresten min var nok en gang flink til å gjøre meg nysgjerrig, få meg til å gjette – og jeg havnet som vanlig på helt feil spor. Jeg er sammen med en kar som har tidenes største pokerfjes og snakker i gåter. Det er ikke rart jeg aldri klarer å gjette meg frem til noen av disse overraskelsene hans. En ting er sikkert og visst; det er utrolig moro!

Noe som var mindre moro, var at da vi ankom parkeringsplassen fant vi en parkeringsbot liggende på ruta. Parkering var gratis i helgene, men ikke i ukedagene. Så allerede klokka ni hadde de rukket å bøtelegge oss. Da ble altså første destinasjon politistasjonen for å betale boten, før vi kunne dra videre. Videre dro vi, fortsatt innenfor Luxemburgs grenser, og bare 30 minutters kjøretur unna. Esch-sur-Alzette heter stedet. Jeg var fortsatt forvirret. «Hva skal vi der?» spurte jeg. Kjæresten min ba meg om å åpne hanskerommet og ta ut en rød konvolutt som lå der.

Billetter til konsert. Hans Zimmer. Kompositøren av filmmusikken vi kjenner fra Pirates of the Caribbean, Batman-filmene, Superman/Man of Steel,  Spiderman -filmene, samt andre kjente filmer. Løvenes Konge også. Vi ankom Avenue du Rock’n’Roll (ja, gata heter faktisk det) for å sjekke inn på hotellet som lå rett over gata for konserthuset Rockhal, og tok oss deretter en liten tur på kjøpesenteret som lå rett ved siden av konserthuset. Nabolaget så ut til å være ganske nytt og under konstruksjon, og det var ikke stort annet å finne på enn å henge på senteret frem til klokka var blitt nok til at vi kunne bestille cocktails og burgere.

Jeg har ikke andre ord å si om konserten enn magisk. Spesielt musikken fra Crimson Tide, en film jeg ikke har sett, som tydeligvis har helt fantastisk musikk. Og selvsagt musikken fra Pirates of the Caribbean. Nummeret til Spiderman-skurken Electro var også ganske heftig. Både jeg og kjæresten satt der med gåsehud gjennom hele showet. Det var virkelig fabelaktig.

Blid og fornøyd krøp jeg til køys etter en veldig fin bursdagsfeiring sammen med min kjære, og etter mange fine meldinger på sosiale medier fra mine kjære venner og familie.

Her kommer bildene fra Ansembourg slottet og hagen, og fra Vianden:

Ansembourg, Luxemburg

Vianden, Luxemburg

Da var endelig dagen kommet hvor jeg kom til å finne ut av denne overraskelsen som kjæresten min hadde planlagt helt siden Februar og klart å holde hemmelig frem til denne helgen – bursdagshelgen min. Vel, første del av overraskelsen da. Han har visst planlagt flere ting, som jeg vil finne ut av etter hvert. Og fødselsdagen min er forresten på Mandag.

«Ikke legg noen planer for datoene 21. til 24. Mai» husker jeg han sa, en gang i Februar. Jeg spurte selvsagt hvorfor, og hva vi skulle disse dagene. Nei, det var en overraskelse. Jeg fikk heller ikke vite hvordan vi skulle komme oss dit. Det eneste jeg fikk vite var at vi skulle forlate huset rundt klokka ti, og at klimaet der vi skulle kom til å være cirka det samme som i Paris.

I dag er det 21. Mai, og klokka ti satte jeg meg inn i bilen. Jeg hadde pakket kosmetikken min i plastpose, i tilfelle vi skulle til flyplassen. Olabukse, kjoler, joggesko, pensko, alt var pakket. I tilfelle jeg kom til å få bruk for det. Jeg ante jo tross alt ikke hvor eller hva vi skulle.

Jeg tittet på alle skiltene langs motorveien for å kanskje komme nærmere et svar. Lyon, Bordeaux, vi passerte mange skilt og kjørte videre i andre retninger. Orly flyplass? Nei, vi skulle ikke dit heller. Jeg sniktittet på Google Maps etter hvert som tiden gikk. Jeg holdt en knapp på at vi skulle til Alsace regionen i Frankrike, siden vi kjørte i riktig retning. Men etter litt tid, var vi ved det store krysset på motorveien som gir deg alternativene å dra sørover – retning Alcase, østover – retning Tyskland eller nordover – retning Luxemburg. Valget falt på nord – Luxemburg. Et land jeg lenge har hatt lyst til å besøke, og aldri har vært i tidligere. Så utrolig gøy, og ikke minst overraskende!

En gang for lenge siden sa jeg til kjæresten min at jeg ønsket å besøke Luxemburg. Jeg trodde virkelig han hadde glemt det, men nok en gang har han bevist for meg hvor god lytter han er. Litt av en fin start på helgen før bursdagen min!

Vi overnatter på et Best Western hotell, like ved en park i Luxembourg City. Rommet er romslig og området er rolig og fredelig. Allerede har vi sett mesteparten sentrum, som ikke er så stort. Luxembourg City har færre innbyggere enn Stavanger, såvidt jeg vet. Men sentrum er større, og utvalget av restauranter og barer er langt større. Det er dessuten vanvittig mange turister og expats her. Her høres mange forskjellige språk, og restaurant-utvalget er riktig så internasjonalt. Vi endte opp med å spise gourmet burgere på en restaurant som heter Snooze, som hadde vanvittig stort utvalg av spesialburgere og tilbehør. Valget vårt falt på friterte plantains, eller kokebananer som de også kalles på norsk, med chillimajones, og søtpotet pommes frites med aioli.

Luxemburg er et grønt og vakkert lite land. Fin utsikt får man nesten hvor enn man går, siden byen er bygget på klipper. Været har vært strålende pent hele dagen, så det har vært deilig å spasere i gatene, se på utsikten og slappe av. Perfekt vær for cocktails på utekafé i sola også. Herlig start på en spennende helg!

Frister det med en Deep Valley (t.v.) eller en Sex Appeal (t.h.)?