Vennskap. Et flytende begrep. Er en venn noen du legger ut bilder sammen med på sosiale medier og møter over et par glass vin, en gang i uken? Er en venn noen du har vokst opp sammen med og skapt minner sammen med helt siden sandkasse-stadiet til godt voksen alder? Kan en venn være noen du kun snakker med på sosiale medier og aldri faktisk har møtt personlig? Hvis vennskapsbånd er så sterke, hvorfor er det da så enkelt for enkelte å dumpe en venn på samme måte som en kjæreste man ikke ønsker å ha lenger?

En av hovedårsakene til at jeg har mistet kontakten med enkelte av mine venner er nok det at jeg har flyttet mye. Hele barndommen i Stavanger, de siste to tenårene i England, tre år i Oslo, halvt år i Bergen, ett år i USA og nå over ett år i Frankrike. Takket være dagens teknologi med sosiale medier er det ikke vanskelig å holde kontakten med venner som bor i andre byer eller andre land. Men av og til føles det nesten som om enkelte bevisst unngår å holde kontakten.

Enkelte venninner og kamerater har vært flinke til å ta initiativ til å møtes når jeg er på besøk i nærområdet, og har vært like positive til å møtes når det er meg som har tatt første initiativ. Andre, derimot, har gått fra å være i overkant interessert til å finne på noe sammen flere ganger i uka, til å plutselig pådra seg en arrogant nedsettende holdning og ikke lenger ha tid til meg. Samtidig legger disse menneskene ut mer enn nok av spor på sosiale medier som indikerer at jo, de har tid. Har dem tid til å møtes i parken over en piknik sammen, har dem tid til å sende en SMS for å spørre om jeg har lyst til å bli med. I stedet sitter jeg hjemme foran dataskjermen og ser statusoppdateringer og bilder som blir lagt ut for å vise verden hvor hyggelig de har hatt det sammen.

I fjor sommer var jeg også med på disse bildene. I år passet det seg ikke. Som et klesplagg som har gått ut av moten, blir jeg valgt bort til fordel for noen som passer bedre i dagens bilde.

For en liten stund tilbake, møtte jeg ei av disse såkalte venninnene mine. Hun fortalte meg at hun ville på backpacking-tur til Marokko, og var lei seg for at ingen av vennene hennes hadde mulighet til å bli med, og var lei seg for at hun dermed måtte reise alene. Jeg som elsker å reise ble selvsagt veldig interessert i å bli med henne, og foreslo umiddelbart å bli med på turen. Den entusiastiske responsen som jeg trodde jeg kom til å få, kom aldri. I stedet virket hun direkte ukomfortabel, og rodde seg unna med å si at jo, det var faktisk noen venninner av henne som snakket om å bli med, og hun visste ikke om den type tur kom til å være helt min greie. Hvorfor, spurte jeg. Nei, det kunne hun ikke svare på. Ro, ro til fiskeskjær.

Siden har vi ikke snakket sammen.

Etter denne hendelsen og lignende tidligere hendelser, har jeg rett og slett blitt mer skeptisk og tar meg selv i å tenke «liker egentlig denne personen meg?» om venner jeg har hatt i flere år. Trist, ikke sant?

At vi lever i et sorteringssamfunn er det ingen tvil om. Vil du ha ny kjæreste? Ingen problem. Tinder er der for å hjelpe deg. Bla så langt du kan i katalogen før du finner en som matcher dine kriterier. Slik har det blitt med vennskap også. Jeg gruer meg til den dagen det kommer en venninne-utgave av Tinder til Norge eller til Frankrike (hvor jeg bor). Denne finnes allerede i USA. Wiith heter den. En applikasjon som er ment for å føre sammen ensomme mennesker og skape vennskap. En applikasjon jeg tror kommer til å virke mot sin hensikt, og gjøre det enklere se på venner som bruk-og-kast objekter.

Å bli frosset ut på sosiale medier, å bli valgt bort til fordel for noen bedre, å resultere i å blogge om ensomheten fordi det er den eneste måten man kanskje blir hørt, er konsekvensen av å være ung i dagens samfunn, med dagens teknologi. Derfor ser jeg på vennskap som et flytende begrep.

Denne byen er vakker. Den er stor. Det er mange muligheter her. Men livet er ikke en dans på roser. Jeg ser ikke livet, og byen jeg bor i, gjennom rosa filter. Dette er ikke «la vie en rose». Paris har kanskje blitt fremstilt slik ut for mennesker fra utsiden, tidligere. Men det bildet har slått sprekker. Nå ser alle byen gjennom sort filter. Byen blir svartmalt i media. Og det forstår jeg godt. Men jeg ser ikke denne byen gjennom sort filter heller. Ja, den siste tiden har Paris hatt mange problemer. Uttalig mange streiker – da spesielt etter den nye arbeidsloven ble introdusert og ingen ønsker å finne seg i det. Hvorfor skal dem? Det er en lov som gjør arbeidstakerne til taperne, i stedet for å beskytte dem, slik som det har vært tidligere. I tillegg streiker bøndene, SNCF (togselskapet) og Air France støtt og stadig, fordi dem også har blitt behandlet urettferdig. Ellers vet vi jo alle at Paris har vært offer for terrorangrep to ganger i løpet av ett år, og har vært åstedet for enkelte gateslagsmål på grunn av fotball (dog, det var langt verre i Marseille). Men er dette grunn til å stryke Paris av listen over steder man ønsker å besøke eller flytte til? Nei. Terrorangrep kan skje hvor som helst, når som helst, det samme med opptøyer og voldelige demonstrasjoner. Jeg bor her til daglig. Jeg har enda ikke vært i en situasjon hvor jeg følte meg utrygg. Jeg er ikke redd. Hvorfor er du? Fordi media forteller deg at du skal være det?

Jeg kan nevne uttalig mange grunner til å la være å flytte til Paris, men frykt for sin egen sikkerhet er ikke en av dem. Du burde ikke flytte hit dersom du ønsker å flytte et sted hvor husleie og levekostnader er billigere enn i Norge, eller et sted hvor lønnsnivået er høyt. Du burde heller ikke flytte hit dersom du ikke er klar for å lære deg fransk og forberedt på språkbarrieren som vil hindre deg fra å leve et normalt liv, frem til du mestrer språket. Du burde også forberede deg på at det er vanskelig å få jobb her, og spesielt innenfor bransjen du er utdannet i. Jeg er lærer nå. Det var ikke en del av planen min.

Du burde ikke reise på ferie hit hvis du ikke er forberedt på at ikke alle kan engelsk, og ikke alle restaurant-menyer er å finne i engelsk versjon. Du burde heller ikke reise på ferie hit hvis du reiser på budsjett, men likevel ønsker en romantisk kjærestetur. De rimelige hotellene ligger nord i Paris, i strøk som er langt fra romantiske. Og restaurantene som tilbyr best mat til en rimelig pris, ligger langt, langt unna turistattraksjonene. Så da lønner det seg å bli kjent med metro-systemet i byen.

Du burde derimot reise på ferie, eller flytte hit hvis du ønsker en kulturell opplevelse, ulik noen annen. Du burde reise hit for å spise deilig fransk mat, besøke de fine parkene, beundre utsikten over byen fra Sacre Coeur-kirken på toppen av Montmartre, besøke en av de mange vinbarene som finnes i Paris, og selfølgelig – hvis du har tid, besøke en av de mange muséene i byen og ta en omvisning på Opera Garnier. Liker du forresten å dra på konsert? Det kommer støtt og stadig både kjente og mindre kjente artister til Paris. Å få seg nye venner her kan være ganske vanskelig i starten, og det kan egentlig være ganske lønnsomt å benytte seg av sosiale medier eller melde seg på hobbykurs eller språkkurs, for  å bli kjent med nye mennesker.

La oss ta tilbake en nyanse av det rosa filteret. Sort er en farge som ikke kler denne byen.

I over to år har jeg vært veldig aktiv med å legge ut bilder fra mine reiser på Instagram, og populariteten har økt betraktelig det siste året. Takket være dette, har enkelte reiseportaler og andre bedrifter tatt kontakt fordi de ønsker at jeg skal skrive om dem på enten Instagram eller på Tumblr-bloggen min. Jeg har derfor fått bygget opp erfaring med å gjøre nettopp det, i tillegg til at jeg har skrevet et gjesteinnlegg om Paris, på bloggen til en Interrail-portal. Den kan du lese her:  Bienvenue à Paris – Tips from a local

Ingenting av dette har vært betalt, verken i form av produkter, tjenester eller lønn. Hensikten bak samarbeidet med disse aktørene, er å bygge nettverk innenfor en bransje som jeg ønsker å dedikere hele min karriere til. Dessuten elsker jeg å skrive, så det gjør meg absolutt ingenting å gjøre noen en liten tjeneste ved å – for eksempel – dele mine tips om byen jeg bor i. Paris er en by hvor det er mer enn nok inspirasjon å hente fra, og jeg føler jeg sitter på mange fine historier og god kunnskap om hva som er verdt å gjøre, hvor, når og hva som passer for hvem.

I dag ble et intervju med meg publisert på en annen reiseportal. Et intervju som jeg hadde i forrige uke over nett, med Alexfinds.com . Dette er en nettside som hjelper deg å finne de beste hotelprisene slik at du kan spare penger – og som i tillegg intervjuer reiseglade mennesker som gjør det greit på sosiale medier. Mennesker som kan være til inspirasjon og forsterke reiselysten til de besøkende på nettsiden deres.  Jeg setter stor pris på oppmerksomheten de har gitt meg, og jeg håper virkelig mitt intervju og min Instagram-konto kan være til inspirasjon for andre.

Du kan lese intervjuet her: Featuring: Kristine Irene

Flere bilder og mer inspirasjon kommer allerede fra og med i morgen, for da drar jeg nemlig på biltur med kjæresten. Vi reiser til Brugge, Belgia i morgen – videre til Dunkerque, Frankrike på fredag – Lille, Frankrike på lørdag.

(gammelt bilde)

Følg meg forresten gjerne på Instagram!