Å lære seg et nytt språk er gøy, men slett ikke enkelt. Spesielt ikke når det er snakk om sitt tredje eller fjerde språk, i en annen språkgruppe enn de språkene man snakker fra før. Å lære meg fransk, som er i den latinske språkgruppen, var en stor utfordring for meg som kun snakker germanske språk fra før. Men etter mye prøving og feiling ser det ut til å gå greit. Og i kveld skal jeg på et såkalt «language exchange» arrangement i regi av nettstedet Internations.org , som er et nettsted drevet av og for «expats»/migranter. Målet med et slikt arrangement er å få flest mulig folk fra flest mulig land til å delta i språkutveksling for å øve og forbedre språkkkunnskapene sine, og samtidig lære bort sitt eget språk til dem som ønsker det. I følge invitasjonen er det 63 påmeldte fra 31 forskjellige land, arrangementet er gratis og det er middag inkludert.

Jeg er ikke noe glad i å mingle med så mange fremmede mennesker samtidig. Jeg kjenner ikke en eneste sjel som skal dit. Men jeg har vel bare godt av det. Jeg har nok godt av å komme meg ut i nye omgivelser, med totalt forskjellige typer mennesker, og tvinge meg selv til å ta initiativ til å mingle med folk jeg ikke kjenner. Samtidig håper jeg innerst inne at det er flere påmeldte som skal dit som ikke kjenner noen, som kan stå i et hjørne og være kleine sammen med meg.

Jeg har dessuten også blitt anbefalt appen MeetUp, som da også arrangerer Language Exchange kvelder. Både denne appen og nettstedet Internations.org arrangerer diverse dagsturer, fester, kinokvelder, middager, kurs og mye mer, over hele verden. Det er først nå jeg ønsker å ta initiativ til å melde meg på slike ting, selv om jeg egentlig er ganske redd.

Men man lever jo bare en gang, og hva kan egentlig gå galt? Det verste som kan skje er at jeg står alene i et hjørne og ikke prater med noen. Og da er det ikke verre enn å dra hjem.

Her er forresten noen flere bilder fra helgen i Blois i Loire-distriktet i Frankrike.

Og her er noen bilder fra lysshowet jeg skrev om i innlegget om Blois!

Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

The Chicago Bean!

Golden Gate broen.

Meg i Puerto Rico, Karibien

Meg på Staten Island fergen, New York

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

Siste dag av besøket her hjemme er overstått, og jeg sitter igjen med blandede følelser. Jeg har hatt en virkelig følelsesladet uke. Bekymringer og prat om min kropp og vekt, jobb/livsstil situasjon har vært et gjengående problem. Men på en positiv side, så har jeg blitt gjenforent med noen jeg ikke hadde sett på flere år, og sett igjen steder og omgivelser som jeg virkelig har savnet. Ellers har jeg og mamma pratet litt om pappa – et tema som virkelig går hardt inn på meg, da jeg virkelig forbanner den kreftsykdommen som rev ham fra oss i denne verden. Jeg tenker tilbake på pappa med et smil, men det gjør likevel vondt å se steder i hjembyen min som minner meg om ham.

Jeg har som nevnt i tidligere innlegg følt meg litt utilpass i Paris den siste tiden, og det var utrolig deilig å komme hjem og være norsk i Norge for en liten stund. Å puste inn den friske norske lufta og bevege meg i den skjønne naturen vår, høre bølgeskvulp og måkeskrik. Dette kan ikke tas for gitt. Det er dette som får meg til å føle meg levende.

Som nevnt i tidligere innlegg, så ønsker jeg å komme meg ut på en idyllisk hyttetur ved skjærgården i sommer. Jeg ønsker også å dra på fine dagsturer i skog og mark, og rigge til en engangsgrill, et lite bål eller en ordentlig god nistepakke som kan nytes sammen med venner, familie eller alene. Jeg trenger dette. Jeg trenger en pause fra støy og mas i byen, og fra nyhetssendinger og propaganda med trusler om det ene og det andre. Jeg er lei av å være redd, stresset og bekymret. Og jeg er lei av kjøpesentre, netthandel og sløsing av penger generelt.

Kjæresten min har ikke særlig med tid til å dra på hyttetur med meg i sommer, så jeg håper noen av mine venner eller min familie melder seg frivillig til å dra ut i naturen med meg. Hvis ikke stikker jeg ut på egenhånd. Dette er nemlig nøyaktig den terapien jeg trenger for å føle meg lykkelig.

(bildene under ble tatt i dag. Kveldstur etter middag, sammen med foreldrene mine)

Enten du en gang var en venn og vi vokste fra hverandre, en tidligere kjæreste som det ble slutt med, et familiemedlem som ikke lenger hadde tid, eller kanskje en tidligere kollega som jeg fant tonen med. Disse tankene går også ut til deg som jeg ble uvenn med og aldri fant veien tilbake til etterpå.

Du må ikke tro at jeg aldri lenger tenker på deg, på oss. Hvis du vet at vi har skapt gode minner sammen, så vet du at dette innlegget omhandler deg. Det hender jeg spør felles bekjente om det går bra med deg og hva du driver med. Det er mulig jeg har gjort et søk på Facebook for å se selv. Det er ikke fordi jeg ønsker å spionere, eller fordi jeg vil noe vondt. Jeg bryr meg rett og slett fortsatt om deg. Det er fullt mulig at du har glemt meg. Kanskje tror du at jeg har glemt deg også. Men jeg husker. Jeg husker at du fikk meg til å smile, og jeg husker alle de fine samtalene vi har hatt. De morsomme minnene våre sammen.

Jeg forstår hvis du ikke vil ha kontakt. Du er kanskje bitter for noe jeg har gjort, noe jeg har sagt. Eller for at jeg ikke lenger hadde tid, eller fordi jeg flyttet bort. Jeg forstår hvis du tenker at det er JEG som ikke vil ha kontakt. Men det vil jeg gjerne. Om det så bare er en liten beskjed om at du har det bra, en liten tanke. Jeg er nemlig ikke så flink til å ta intiativ selv. Jeg er nemlig redd for å bli avvist. Jeg er redd for at du ikke ønsker å ha meg i livet ditt. Jeg er redd for å være en byrde. Og mest av alt er det samvittigheten som hindrer meg i å ta kontakt. Jeg har dårlig samvittighet for alle gangene jeg burde ha vært der, men ikke var der. Jeg er redd for at du ikke vil tilgi.

Det har kanskje gått veldig lang tid siden vi så hverandre sist. Mye har skjedd siden den tid. Jeg vil gjerne høre om alt du har opplevd siden sist. Du må vite at jeg fortsatt bryr meg om deg.

Jeg vil så gjerne være din venn, og ikke bare et vagt minne om noen du en gang kjente.

Bildet er gammelt og ble tatt i Oslo