Mange spør meg hvordan jeg har tid/mulighet og penger til å reise så mye som jeg gjør. Vel, for å si det sånn så handler mye om prioriteringer, og resten er vel delvis basert på flaks i forhold til fleksibelt arbeid og geografisk beliggenhet. Frankrike ligger på en måte midt i kjernen av Europa og fartsgrensene er høye nok og veiene gode nok til at det tar kort tid å kjøre fra en by til en annen – eller fra et land til et annet.

Norge er ganske upraktisk sånn sett. Foreldrene mine som bor i Stavanger, reiser ofte på tur til Mandal eller Kristiansand. Det tar cirka 4 timer å kjøre denne strekningen. Å kjøre strekningen Stavanger – Oslo tar minimum 9 timer. Kjører jeg i 3 timer fra Paris – retning nord, kommer jeg frem til Brussel, Belgia. Kjører jeg 1 time og 40 minutter videre, er jeg i Amsterdam. Eller i Køln, Tyskland. 5 timers kjøretur retning sør-øst, fører meg til Geneva, Sveits. 6 og en halv times kjøretur retning sør; San Sebastian i Spania. Dette er ganske enkel matte, og du skjønner tegninga. Apropos matte, la oss snakke om prisforskjeller.

Vi vet alle at Norge er et dyrt land å feriere i. Det er dyrt å tanke bensin (dette gjelder for øvrig i Frankrike også), å kjøre gjennom toll er dyrt, det er dyrt å spise ute, det er dyrt å overnatte. Shopping tar jeg ikke en gang med i regnestykket, siden dette ikke er en nødvendighet og heller ikke er en interesse som absolutt alle har. I Frankrike og nabolandene (med unntak av Sveits), får du fint en bra middag for langt lavere pris enn hjemme i Norge. I Montpellier i Sør-Frankrike spiste jeg for eksempel en tre-retters middag for 25 euro (ekskludert drikke). Det vil si, 250 kroner for forrett, middag og dessert. I Brugge, Belgia betalte jeg 3 euro for en halvliter øl på fat. 30 kroner. Ikke verst? Når det gjelder overnatting, betaler jeg vanligvis rundt 50 til 100 euro pr natt. Altså, maksimum 1000 kroner.

Og så var det disse prioriteringene da. De som forundrer seg mest over hvordan jeg klarer å få råd til å reise så mye, er som oftest dem som har vanvittig høyt forbruk på andre områder. For å ta et eksempel, jeg røyker ikke. Jeg fester svært sjeldent. Jeg shopper relativt lite. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om interiør og dekor. Jeg gambler ikke. Jeg tar aldri taxi. Jeg bruker sjelden mye penger på sminke/hudpleieprodukter.

Dessuten har jeg ingen forutsette utgifter som velter budsjettet, slik som lån som må betales ned på, eller husdyr som trenger mat og stell. Derfor går det greit for meg å spare penger. Mitt beste tips til dere som ønsker å gjøre det samme? Ikke gå på dagligvarebutikken på tom mage (sultne kunder handler ekstra mye unødvendig), kjør en helt enkel basic-stil både interiør-messig og i klesveien (alt det rare jeg går kledd i som ikke er basic, er det mamma som har kjøpt). Og når du bestemmer deg  for å reise et sted; bruk booking-apper for alt dem er verdt. Som oftest finner du geniale tilbud og du vil dermed spare mye penger!

Konklusjonen er ikke at alle reiseglade skal flytte til Frankrike og finne seg en fleksibel jobb. Ei heller at Norge er kjipt og mulighetene er få. Jeg ville egentlig bare gi et logisk  svar på et spørsmål enkelte har hatt.

Har du noen gang kjent på følelsen av at du ikke mestrer noen ting? At alle andre får det til, mens du, du står helt stille. At livet passerer i full fart, mens du står lammet og ser på alt som kommer og går, som er borte før du i det hele tatt får grepet tak i det.

Har du noen gang følt at du var flink til noe, men at andre kritiserer det så hardt at du til slutt tror på det selv, og innser at egentlig så var du jo aldri flink til noen ting?

Har du noen gang følt at selv de som står deg nærmest, ikke støttet deg i de valg du tar? At du er helt alene. At andre vil at du skal være en annen enn det du egentlig er. At andre gir deg en rolle som du skal leve etter. Fordi der passer du inn. Fordi den rollen er alt du er. Alt annet er urealistisk ønsketenking. Du er rett og slett ikke en smart person. Ikke spesielt kreativ heller. Og hvertfall ikke pen.

Det er slik jeg har følt meg helt siden jeg var liten. Derfor gjorde jeg det ikke spesielt bra på skolen. Derfor tok jeg aldri en høyere utdanning enn yrkesfag. Derfor har jeg en svært fargerik CV med erfaring fra alt mulig rart. Fordi jeg har prøvd å finne meg selv, men fortsatt ikke tatt steget ut i ukjent farvann. Ja, geografisk sett så har jeg jo det. Jeg har bodd i ulike land, jeg har reist en del. Men å reise krever ikke mer enn at jeg har økonomi og helse som tillater det.

Derimot har min store drøm alltid vært å enten skrive bøker, eller skrive for et reisemagasin. Trykket på papir, med mitt navn. Det ville vært noe å vise til og å være stolt av.

Da pappa døde i 2014, var de siste ordene hans til meg «jeg er stolt av deg». Han var stolt fordi jeg tidligere hadde vært politisk engasjert. Han var stolt fordi han følte jeg hadde flotte fremtidsutsikter i politikk. Jeg ville ikke si til ham at jeg ga opp på politikk fordi jeg møtte veggen. Fordi jeg følte jeg ikke klarte noen ting. Og jeg følte at jeg rett og slett var for uintelligent til å engasjere meg videre.

Kjæresten min sier stadig til meg at selvbildet mitt er for dårlig, og jeg danner en mur rundt meg selv som hindrer meg i å oppnå mitt fulle potensial. At det står ene og alene på meg selv, og min egen holdning.  Han føler jeg kan komme meg dit jeg vil, hvis jeg bare prøver hardt nok. Men hvor hardt er egentlig hardt nok? Når man ikke har det rette nettverket, den rette utdannelsen, det rette utgangspunktet? Og er jeg virkelig unik på noen som helst måte? Jeg tror mye handler om ren flaks og tilfeldigheter.

Jeg er til dels lykkelig med mitt liv slik det er nå, men jeg føler selvsagt at det er noe stort som mangler. Noe svært viktig for min egen identitet. Å kunne skape. Skape noe jeg kan dele med verden. Å føle meg flink, kreativ, smart, og å føle at jeg selv kan mene om meg selv, det som pappa sa: «jeg er stolt av deg».