Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Grunnen til at det har vært ganske stille rundt meg siden Torsdag er fordi jeg, som nevnt, har vært på biltur til Belgia og rundt i Nord-Frankrike denne helgen.

Planen var å blogge mens jeg var bortreist, men det ble rett og slett for lite tid. Når jeg først hadde litt tid til overs til å blogge, var jeg altfor brisen/småfull til å kunne konsentrere meg ordentlig om å skrive noe fornuftig, og jeg liker ikke helt tanken på å publisere masse meningsløst ræl – bare for å holde bloggen oppdatert.

Brugge i Belgia var en helt fantastisk by. Byen betegnes ofte som “Nordens Venezia” og det er lett å se hvorfor. Bygningene har en idyllisk sjarm over seg, og kanalene som renner gjennom byen gir Brugge det romantiske preget som får et hvert kjærestepar til å drømme seg bort i denne skjønne atmosfæren.

Belgia er landet hvor pommes frites og de tjukke, firkantede vaflene kommer fra, og er definitivt blandt de dyktigste i verden på å lage sjokolade og brygge øl. Derfor ble det ganske mye øl-drikking, sjokolade-spising, samt litt vafler, sjokolade og en god del pommes frites. Definitivt ikke noe diett-helg, men, er man på ferie så er man på ferie!

Hotellet vi bodde på var et fire-stjernes hotell og vi ble oppgradert til superior suite, uten at jeg helt vet hvorfor. Enten hadde de dobbelt-booket oss med et uhell, eller så var det premium medlemsskapet mitt hos Booking.com som bidro til oppgraderingen. Takket være min hyppige bruk av Booking.com for å reservere hotellrom, har jeg etter hvert fått ganske mange bra fordeler hos dem. Gratis oppgradering og sen utsjekk er bare noen av de fordelene.

Vi overnattet kun én natt i Brugge, men rakk å være effektive både ved å ta bilder av alt som var verdt å fotografere, ta en tur i pariserhjulet, se deler av Kristi himmelfartsdag – paraden (hvor det var så mange tilskuere at det omtrent ikke gikk ann å se noe som helst), handle øl og sjokolade som suvenirer, og drikke frukt-øl på fat. Vi besøkte en øl-bar hvor de hadde et ekstremt stort utvalg av Belgisk øl, derav om lag 30 forskjellige på fat. Dit dro vi sammen med en kompis av kjæresten min, foreldrene hans, og kjæresten hans. De var nemlig på dagstur til Brugge samtidig som vi var der.

Vi avsluttet kvelden på en tradisjonell Belgisk restaurant. Jeg bestilte Carbonades Flamandes, som er kjøtt kokt i mørkt øl, og ble servert sammen med eplesaus og pommes frites ved siden. Jeg bestilte også en halvliter frukt-øl (bringebær) å slukke tørsten med.

Fredag ettermiddag forlot vi hotellet og kjørte sakte langs den Belgiske kysten, retning Frankrike igjen. Vi stoppet i en Belgisk kystby som het Koksijde, for å få litt frisk luft og slukke tørsten på en av restaurantene ved stranda, før vi fortsatte ferden til neste destinasjon; Dunkerque i Frankrike.

Jeg kommer til å skrive om Dunkerque i neste innlegg.

Her er noen bilder fra Brugge.

Dette er forresten belgisk vaffel på pinne, dekket med hvit sjokolade og pistasjenøtter. Altfor digg! Du kan enten kjøpe dem ferske og se på mens den lages, eller kjøpe dem ferdig i fin eske, som gave (Go.Fre heter stedet)