Jeg er en utlending
Jeg kommer fra en kultur som er litt annerledes enn kulturen her. Vi ser ikke så forskjellige ut, meg og dem. Jeg er lys i huden, som dem. Jeg går med samme type klær som dem. Selv om jeg ikke forstår enkelte av deres trender, og de ikke forstår enkelte av våre.
Jeg snakket ikke deres språk da jeg kom hit. Jeg måtte gå på kurs for å lære det. Jeg har rar uttale og mange grammatiske feil. Noen ganger prater jeg med deres landsmenn. De poengterer at jeg er utlending når jeg snakker. Jeg blir flau. Jeg bærer ikke stempelet «utlending» med stolthet. Selv når det er godt ment. Det gjør meg unik. På godt og vondt.
Jeg gjør ofte kulturelle feil. Jeg blir ledd av. Jeg blir trist. Jeg blir frustrert. Jeg blir lei av å ikke passe inn. Jeg ser TV-programmer og filmer fra mitt land på internett. Jeg leser aviser på mitt språk. Jeg tar pauser fra å bare være utlending.
Samtidig ser jeg på lokale TV-programmer, filmer og gjør alt jeg kan for å bli som en av dem.
Mine venner her er utlendinger som meg. Det er ikke fordi jeg ikke liker landsmennene her. Jeg kjenner dem ikke. De dømmer. De slipper meg ikke inn. Mine venner her opplever det samme som meg. Det fører oss sammen. Vi er ikke alene. Vi er alle utskudd i et annerledes samfunn, men vi har hverandre.
Jeg har en kjæreste. Han er landsmann her. Han støtter meg. Men han forstår ikke. Han er en av dem. Det er hans kultur. Hans språk. Han er som alle andre. Men jeg? Jeg er en utlending. Jeg er unik.
Og vet du hva? Jeg er bare en nordmann som bor i Frankrike.
Tenk på det før du bestemmer deg for å hate de utenlandske arbeidsinnvandrerne, ektefellene som har flyttet på tverrs av jordkloden for sin norske partner, og flyktninger som har sittet i Norge i flere år uten en eneste norsk venn.