Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Denne helgen er jeg helt alene. Kjæresten min er bortreist frem til Søndag, de fleste vennene mine her har flyttet tilbake til hjemlandene sine eller videre til andre land, og foreldrene til kjæresten min er opptatt med sine planer, vil jeg tro. Så hva gjør man når man er totalt overlatt til seg selv?

Alle de tingene man ikke kan gjøre ellers, selvsagt! Jeg kaster ikke bort tiden. Jeg har allerede dusjet – uten å barbere noe som helst på kroppen (her er det møkkavær uansett, så ingen ser kaktus-tilstanden jeg er i). Jeg har vandret rundt i leiligheten i undertøy som ikke matcher. Jeg har bestemt meg for å spise ute. Hva jeg vil, hvor jeg vil. Skal jeg spise kake til middag? Hvem vet. Jeg sitter for øyeblikket på kafé med laptopen min, og drikker kaffe. Jeg har tenkt å sitte her så lenge jeg orker. Dessverre er det flom i Paris, som har resultert i at de mest kjente museene er midlertidig stengt for å beskytte verdisakene, så jeg kan ikke dra på Musée d’Orsay, slik som jeg lenge har ønsket å gjøre.

Men jeg kan sitte her og skrive. Jeg kan ta bilder. Jeg kan gjøre mye, og jeg behøver ikke å se på klokka én eneste gang. Jeg tar den tiden jeg trenger. Etter hvert kan det hende jeg får lyst å lete etter en internasjonal bokhandel, for å finne meg en god bok å lese. Noe inspirerende. Skrevet på Engelsk. Senere kommer jeg til å ha maraton med sesong 5 av TV-serien Girls, og kanskje se en jentefilm før jeg legger meg. Og starte morgendagen med 90-talls musikk og kanskje noen power-ballader, før jeg drar ut igjen for å finne på nye sprell.

Å ha alenetid behøver ikke å bety at man kommer til å kjede seg, eller bli trist og ensom. Jeg prøver å fokusere kun på gleden i tilværelsen. Det blir litt som tiden da jeg var singel, ekskludert nettdating, mobilflørting eller noe som helst annet som har med mannfolk å gjøre. Dette er helgen min. Helgen hvor alt kan handle om meg. Tid hvor jeg kan få lov til å være egoistisk, uten at noen tar skade av det.

Jeg slipper å lage mat. Jeg slipper å se Top Gear på TV. For ikke å snakke om Storage Wars. Jeg trenger ikke å unnskylde meg for at jeg bruker tid på blogging, artikkel-skriving, instagramming, og distraherende sløsing av tid på YouTube og BuzzFeed. Selv om jeg hadde hatt godt av å totalt kutte ut å følge med på alle disse håpløse kjendissladder-kanalene på YouTube.

Valget er mitt. Vil jeg sløse bort alene-helgen min på meningsløs internett-surfing, eller vil jeg gjøre noe produktivt? En balanse er viktig for å ikke gå av skaftet. Men jeg velger å fokusere hovedsaklig på de viktigere tingene. Kreativitet, kunnskap og å leve i nuet.

Dette skrev jeg som Word-dokument, mens jeg satt på kafé uten Wi-Fi i dag rundt 11:30. Disse bildene dokumenterer oppdateringen på hva jeg endte opp med å gjøre første dag helt alene i Paris.

Jeg bor sør for Paris og holdt meg på sør-siden av byen for å unngå å være i nærheten av Seine-elven og de flom-rammede områdene. Jeg tok metro linje 7 til Les Gobelins, og dro direkte til kaffebaren Dose.

Deretter vandret jeg nedover gatene og tittet på livet rundt meg og butikkene i nærområdet. Her er for eksempel fristende ost og fristende vin, side om side.

…Og her er enda en vin-butikk. Ikke akkurat et uvanlig syn her i Frankrike.

Som du ser, i sør-Paris er det ikke noe antydning til flom!

Jeg spiste burger til lunsj, men tok ikke bilde av den. Restauranten var full av snodige mennesker som ikke pratet med hverandre og stirret rundt på alle andre enn den de var der sammen med. Så jeg ville ikke gjøre noe for å skille meg ut. Jeg tok derimot bilde av kaffen jeg drakk på en annen kaffebar ( Café Curieux) som jeg endte opp med å besøke for å slå ihjel litt tid før jeg dro på kino for å se Woody Allen filmen Café Society.

I tillegg lot jeg bankkortet mitt bli litt varmt. Jeg liker å handle organisk, så derfor falt valget mitt på denne sjampoen, balsamen og hårkuren. Resten av shoppingen ble gjort hos den søte lille butikken Anoki, hvor jeg kjøpte to par øredobber og en sort clutch-veske i fløyel. Jeg ville handle engelske bøker, men de svært få internasjonale bokhandlerne som eksisterer her i Paris, er like ved elven/flommen. C’est dommage!

Nå fortjener jeg å slappe av på sofaen. I morgen er en ny dag med nye muligheter.

Å reise tilbake var en bittersøt affære. Det hjalp ikke akkurat at Frankrike ønsker meg velkommen med å klistre tyggis fra gulvet på flyet, ut over halve Marc Jacobs-veska mi. Og deretter tyggis fra setebeltet, på t-skjorta mi. Hvis du som satt på 19D på SAS flyet som landet i Oslo rundt 17:00 leser dette; du er en jævla ekkel gris. En jævel er også hun franske kjerringa som satt ved siden av meg på flyet, i MITT sete, og nektet å flytte seg. Jeg bestilte vindusplass og hun tok den. Connasse, er hun. Det betyr kvinnelig idiot på fransk.

Motivasjonen var ikke akkurat på plass, og jeg hadde egentlig bare lyst å bli igjen i Norge. Da jeg ankom flyplassen og sjekket e-posten min, fikk jeg derimot to hyggelige overraskelser. Den ene var fra en nettportal som for noen dager siden intervjuet meg på nett, etter å ha vist åpenbar interesse for mine reiseopplevelser – som er det gjengående temaet på min Instagram-konto, hvor antallet følgere stadig stiger. De ga beskjed om at intervjuet vil bli publisert snarlig, og jeg gleder meg veldig til å se resultatet og legge ut link til det her på bloggen. Den andre e-posten var fra et firma som ønsker at jeg skal jobbe som privatlærer i norsk for en franskmann som skal flytte til Norge. Det er snakk om 20 timer totalt, i løpet av sommeren. Dette passer meg egentlig ganske greit, og det gir meg fortsatt friheten til å reise og jobbe med mine andre private prosjekter.

Jeg har forresten kjøpt meg et nytt speilrefleks-kamera, som skal tas i bruk allerede neste helg, kanskje til og med denne helgen i Paris. Neste helg reiser nemlig jeg og kjæresten på biltur til Lille og Dunkerque i Nord-Frankrike, og til Brugge i Belgia. Jeg skal forsøke å lage noen små videosnutter også, for å variere blogginnholdet litt. Å reise er den ultimate lykke for meg, og jeg dokumenterer gjerne hvert steg av reisene mine, både i form av tekst og bilder. Vi har jo alle en hobby som vi elsker, og dette er min.

En litt kjipere nyhet var fra kjæresten min som fortalte meg at han vil bli nødt for å jobbe enda flere timer pr uke, og da blir jeg alene over enda lengre tid enn jeg allerede hadde sett for meg at jeg kom til å bli i sommer. Så jeg håper virkelig at en kombinasjon av privatlærer-jobb, blogging og fotografi, øvrig skribentarbeid og noen kortere reiser vil være nok til å få meg til å føle meg mindre ensom og alene.

For å ende opp som den dama som bor i et fremmed land og tilbringer mesteparten av sin tid alene mens mannen er på jobb og omtrent aldri har tid til noe som helst, var ikke akkurat de fremtidsutsiktene jeg hadde da jeg først flyttet til Paris. Jeg hadde aldri planer om å bli her permanent i utgangspunktet. Og jeg føler det snart er på tide å gå videre i livet. Og det gjør ufattelig vondt å si det som jeg er i ferd med å si nå. Tyggis og drittsekker har for øvrig ingenting med denne tanken å gjøre.

Tanken på at jeg føler jeg er i ferd med å miste min identitet, hvis jeg ikke tar grep snart. Tanken på at jeg virkelig ønsker, og TRENGER en forandring.

Jeg elsker kjæresten min. Men jeg elsker ikke hvordan jeg føler meg for tiden. Vi får se hvordan sommeren går. En siste sjanse til å prøve å elske Paris igjen. For kjærlighetens skyld.

(tok bildene under før jeg forlot hjembyen) På gjensyn, Stavanger. Vi snakkes om to måneder!

På Søndag kjørte vi på besøk til siste by før det var tid for å dra hjem igjen til Paris. Denne dagen ble totalt annerledes fra de andre dagene, siden jeg visste jeg kom til å bli etterlatt til å utforske byen totalt på egenhånd hele dagen. I USA reiste jeg mye alene, så jeg er forsåvidt vandt til det, men det kan til tider bli litt ensomt. Nå var det heldigvis bare snakk om syv timer alene i byen Le Havre.

Kjæresten min kjørte bort til bystranda og satte meg av der. Ved strandpromenaden var det en stor skatepark, mini-karuseller for småbarn, mange is-og-pølseboder, og en kjempelang steinstrand. Det var meldt regn, men regnet heldigvis ikke.

Derimot blåste det helt heftig, og jeg trodde til tider at jeg skulle blåse bort.

Etter å ha vandret langs bystranda en liten stund, begynte jeg å bli veldig kald på ørene og sliten av vinden, og bestemte meg derfor for å trekke inn til sentrum. I Frankrike er alt vanligvis stengt på Søndager, akkurat som i Norge, og det er derfor hyggelig at det ofte rigges til søndagsmarked/bondemarked hvor du kan kjøpe ferskt brød og kaker, fersk frukt og grønt, lokalprodusert ost og øvrige lokale varer fra sjø og land. Siden det var Påske, var markedet i Le Havre fullt av blomster og sjokolade for anledningen.

Enkelte bakerier holder åpent på søndager i Frankrike, andre holder stengt, mens enkelte holder åpent på morgenkvisten og stenger rundt tolv.

Like ved markedet fant jeg et konditori-og-sjokoladebutikk som jeg hadde utrolig lyst å kjøpe noe fra, men den var dessverre stengt. Slike «tårn» som er laget av makroner, serveres ofte i spesielle høytider i Frankrike (vi hadde et slikt et på julaften her).

Le Havre har også en moderne markedshall. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte noe der. Slik som for eksempel fra denne søte te-butikken (bildet under). Jeg elsker te og drikker ganske mye av det, men kjæresten klager alltid på at vi allerede har så mye fra før, og trenger ikke mer på en stund nå. Greit at jeg har noen som holder forbruket mitt i sjakk da, i det minste.

Etter hvert som timene gikk, begynte jeg å bli sulten, men jeg ville ikke spise for mye, siden jeg tross alt skulle spise på sushi-restaurant med kjæresten senere på kvelden. Og sushi-restauranter i Frankrike fungerer på en litt annen måte enn hjemme i Norge. Og gjett hva? Jeg liker ikke sushi!

I Frankrike fungerer det nemlig slik: Du får et skjema, du krysser av hva du vil ha og hvor mye, og alt går under «spis hvor mye du vil-buffé»). For folk som meg, som ikke liker sushi, så har dem maki med salat rundt og avokado og kremost inni, grillspyd med smeltet ost pakket inn i løvtynne skiver av biff, grillspydd med kjøttboller, og andre ting som dumplings, vårruller og panert kylling.

Nok avsporing! Tilbake til Le Havre. Jeg var som sagt sulten. Og hvor enn jeg så var det restauranter som jeg gjerne ville ha testet ut om jeg ikke var Viggo Venneløs på dagstur

Jeg bestemte meg for å besøke de forskjellige parkene i byen. Jeg elsker parker. Jeg elsker blomster, trær, parker som har dam, parker som har fontener, parker med statuer, parker med aktiviteter, og ja selfølgelig så savner jeg tradisjoner som vi har i Norge, som å kunne grille i parken (det er ikke lov her). Slike grønne parker som på bildet over, får meg til å tenke på filmer hvor kjærestepar sitter under treet og kysser og tar Polaroid-selfies. Haha.

Etter å ha besøkt diverse parker, gikk jeg videre til området der hovedkinoen var. Kanskje tiden ville gå raskere hvis jeg gikk å så en film. Og til min store begeistring, så var kjøpesenteret som kinoen lå i, åpent. Alle butikkene på senteret hadde søndagsåpent! Jeg som skulle holde forbruket i sjakk, holdt forbruket i sjakk helt til dette punktet. Min unnskyldning for å dra på shopping, når min personlige økonomiske rådgiver aka kjæreste kom til å spørre hvorfor jeg har brukt så mye penger på tull, ville da bli «jeg kjedet meg etter å ha blitt etterlatt her i flere timer». Gyldig nok grunn.

På senteret gikk jeg også innom kjeden Pomme de Pain for å kjøpe en kaffe og noe smått å spise. Og så ble det kinofilm (Fransk komedie) før jeg ble hentet.

Ville jeg reist tilbake til Le Havre? Ja. For å kunne gjøre alle de tingene som jeg ville gjøre på Søndag, sammen med noen. Restaurant, besøke parkene, gå tur langs strandpromenaden, og gjerne besøke den botaniske hagen som visstnok ligger på toppen av Le Havre, med fin utsikt over hele byen. Det skal visstnok være et slott i nærheten også. Sjekk det ut hvis du har tenkt å dra dit!

Jeg kommer fra en kultur som er litt annerledes enn kulturen her. Vi ser ikke så forskjellige ut, meg og dem. Jeg er lys i huden, som dem. Jeg går med samme type klær som dem. Selv om jeg ikke forstår enkelte av deres trender, og de ikke forstår enkelte av våre.

Jeg snakket ikke deres språk da jeg kom hit. Jeg måtte gå på kurs for å lære det. Jeg har rar uttale og mange grammatiske feil. Noen ganger prater jeg med deres landsmenn. De poengterer at jeg er utlending når jeg snakker. Jeg blir flau. Jeg bærer ikke stempelet «utlending» med stolthet. Selv når det er godt ment. Det gjør meg unik. På godt og vondt.

Jeg gjør ofte kulturelle feil. Jeg blir ledd av. Jeg blir trist. Jeg blir frustrert. Jeg blir lei av å ikke passe inn. Jeg ser TV-programmer og filmer fra mitt land på internett. Jeg leser aviser på mitt språk. Jeg tar pauser fra å bare være utlending.

Samtidig ser jeg på lokale TV-programmer, filmer og gjør alt jeg kan for å bli som en av dem.

Mine venner her er utlendinger som meg. Det er ikke fordi jeg ikke liker landsmennene her. Jeg kjenner dem ikke. De dømmer. De slipper meg ikke inn. Mine venner her opplever det samme som meg. Det fører oss sammen. Vi er ikke alene. Vi er alle utskudd i et annerledes samfunn, men vi har hverandre.

Jeg har en kjæreste. Han er landsmann her. Han støtter meg. Men han forstår ikke. Han er en av dem. Det er hans kultur. Hans språk. Han er som alle andre. Men jeg? Jeg er en utlending. Jeg er unik.

Og vet du hva? Jeg er bare en nordmann som bor i Frankrike.

Tenk på det før du bestemmer deg for å hate de utenlandske arbeidsinnvandrerne, ektefellene som har flyttet på tverrs av jordkloden for sin norske partner, og flyktninger som har sittet i Norge i flere år uten en eneste norsk venn.