Hvor mange terrorangrep må til før vi kan bekjempe ondskapen som sprer seg som ild i tørrt gress gjennom hele kontinentet? Hvor mange flere uskyldige liv må gå tapt?

Jeg snakker om den politiske ideologien, ikke om religion. Religion er hvordan du tolker det selv. Ondskapsfulle mennesker ville vært ondskapsfulle uansett hvilket livssyn de hadde tilhørt. Jeg snakker om alle disse maktsyke menneskene som utnytter og hjernevasker de fortapte i samfunnet, og de naive unge. De som får tillitt og blir sett på som forbilder, som deretter manipulerer mennesker som en gang var helt uskyldige – i sitt skitne maktspill. Det er DE som er problemet. De som spiller på kjærlighet, tilhørighet, håpet om en lykkelig fremtid, for å deretter true deg på livet om du ikke gjør som de sier. Er ikke dette ganske likt metodene som brukes i human trafficking? Du blir en slave. Brukt. Ofret.

Charlie Hebdo-angrepet skjedde tre måneder før jeg flyttet til Paris. Kjæresten min var her. Det jødiske supermarkedet som terroristene angrep etter de hadde angrepet Charlie Hebdo-kontoret, er i nabolaget vi bor i. Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, var jeg den 13. November i stua her og så på nyhetene fra angrepene startet på Stade de France, i gatene/gatekaféene og til slutt Bataclan. Jeg var livredd hver gang jeg måtte forlate leiligheten i flere uker etterpå. Redd og trist.

Facebook-feeden min var full av meldinger fra bekymrede venner og familliemedlemmer som håpet at jeg ikke var rammet. Jeg var heldigvis ikke det. Men nå vet jeg ikke lenger hvor lenge jeg kommer til å leve. Er ikke det en ganske uhyggelig tanke? Du vet ikke lenger om noe så simpelt som å ta t-banen, handle dagligvarer eller spise på restaurant, kommer til å bli det aller siste du gjør.

Idag skulle enkelte mennesker i Brussel ta fly. Kanskje de skulle på ferie? Kanskje de skulle på konferanse? Kanskje de skulle besøke noen? Andre tok sin siste tur med t-banen idag. For å dra på jobb. Skole. Hjem. Treffe venner. Hvem vet. Brått ble de revet fra denne verden. Og igjen står de stakkars pårørende, som nå har mistet sine kjære, og må bli påminnet om den grufulle hendelsen igjen, og igjen, i alle medier.

Og igjen står vi andre og kjenner på forskjellige følelser. Sinne, frykt , tristhet.

I dag gråter jeg for Belgia.

(bildet under er fra minnesmarkeringen  for Charlie Hebdo og 13. November, på Place de la Republique i Paris)

Etter det tragiske terrorangrepet her i Paris i November, har jeg følt meg litt småparanoid når jeg drar på konsert. Jeg var heldigvis ikke på Eagles of Death Metal konserten som ble angrepet, og har heller aldri vært på konsert i lokalet Bataclan, men jeg går jo jevnlig på konserter i Paris, og tenker ofte at dette kunne vært meg. Den kvelden var jeg heldigvis hjemme i leiligheten og ventet på at kjæresten skulle komme hjem fra jobb. Jeg laget middag til oss og vi koste oss med film og rødvin…helt til jeg mottok en sms fra venner i Norge som lurte på om det gikk bra med meg. «Bra med meg? Hvorfor skulle det ikke gått bra?» svarte jeg, og fikk deretter til svar at jeg måtte sjekke nyhetene. Det gjorde jeg, og ble sittende foran TV-skjermen, med den franske nyhetskanalen BFMTV på, hele natta.. Dagen etter hadde vi blitt invitert til vinsmaking hos en millitær-veteran/eks-offiser og vennene hans i en leilighet rett ved Eiffeltårnet. Jeg var så redd og paranoid etter alt jeg hadde sett og hørt på nyhetene at jeg såvidt turte å dra. Kjæresten min overtalte meg heldigvis til å bli med. For ellers vinner jo terroristene, ikke sant? Hvis man isolerer seg fra omverdenen og er for redd til å leve et normalt liv? Jeg ville ikke la de få den gleden. Det ville ingen av de som var på vinsmakingen heller. Alle smilte, alle lo, alle drakk vin og spiste god mat og var pent kledde og lykkelige. Franskmenn er nemlig sånn. Ingen kan fortelle dem hvordan dem skal leve sitt liv. Det klarer de helt fint selv.

Nok om det. Nå er det vår, sola skinner og det er cirka femten grader ute. Jeg skal spise junkfood og deretter se bandet Simple Plan live!

For to uker siden så jeg Vök, et Islandsk melodisk elektroband. For tre uker siden så jeg Sum 41, som var et av yndlingsbandene mine da jeg gikk på ungdomsskolen. For fem uker siden så jeg en Opera-forestilling. Og neste måned skal jeg på klassisk konsert for å høre de mest kjente melodiene fra Steven Spielberg sine filmer. Det kommer til å bli magisk. Som du ser, musikksmaken min er veldig varierende. Jeg liker alt fra klassisk til elektro til hiphop til metal. Det aller meste faller i smak. Jeg har lyst å dra på konsert i sommer også, men kan hende jeg skal hjem å jobbe (se tidligere innlegg), så da blir det isåfall konserter i Norge. Blir jeg her så skal jeg på Rammstein konsert! Jeg er ikke stor fan akkurat, men har hørt at sceneshowene deres er ganske heftige og verdt å få med seg. Og effekter er jo så gøy!

Hvilke konserter har du vært på i det siste?