Å flytte fra hjemlandet mitt flere ganger, har gjort meg til en sterkere og mer uavhengig person. Og jeg har aldri vært redd for å ta nye utfordringer, prøve og feile, og la nysgjerrigheten min ta avgjørelser i forhold til karrierevalg og privat. Samtidig har det lært meg å akseptere at det faktisk er BRA å være annerledes, både i hvordan jeg kler meg, oppfører meg og hva jeg interesserer meg for. Jeg har aldri følt meg «typisk norsk», men så er jeg jo bare halvt norsk også. Og mamma har alltid vært glad i å sette farge på ting. Bokstavelig talt.

Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg til tider stygge kommentarer fordi mamma er polsk. Jeg fikk også kommentarer fordi jeg ikke fulgte moten, men heller gikk mine egne veier i hvordan jeg ville gå kledd og hvordan jeg ville se ut på håret. Som 18-åring flyttet jeg til England, og der var det mange som var som meg. Mennesker som likte å skille seg ut og ikke kunne brydd seg mindre om hva andre mente om dem. Det var en utrolig forfriskende erfaring, og jeg hadde sikkert blitt værende i England 1-2 år lengre enn jeg ble, hadde det ikke vært for at jeg begynte å gå tom for penger og ikke klarte å få en stabil inntekt der borte. Jeg fikk uansett studert business engelsk på språkskole i Oxford og gikk på bartenderkurs i Birmingham!

Jeg flyttet hjem til Norge etter to år i England. Å være i Stavanger ble for kjedelig for meg, så jeg dro heller til Oslo. Norges eneste by hvor jeg følte at det var greit å være eksentrisk. Jeg visste ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt eller hvilke karrierevalg som kunne være riktig for meg, og følte at det beste var like greit å prøve alle mulige forskjellige retninger før jeg eventuelt ville finne ut hvilken retning livet mitt var ment til å ta.

Art Complexion Makeup Skole ble første prøveprosjekt i rekka. Jeg trodde jeg hadde et ønske om å bli makeup artist, og jeg trodde virkelig at jeg kunne hatt et talent for det – hvis jeg bare ga det en sjanse. Talent hadde jeg ei, og svært få i klassen ønsket å samarbeide med meg, siden jeg på den tiden hadde sær stil, fargerikt hår, totalt intet-eksisterende øyenbryn. Å sminke meg til å se bra ut, ville jo bli en utfordring kun de virkelig profesjonelle ville kunne mestre.

Jeg ble værende i Oslo en stund, før jeg bestemte meg for å dra tilbake til Stavanger igjen for å gi byen min en ny sjanse. Det fungerte relativt dårlig, og jeg flyttet like greit til Bergen. I Bergen gikk jeg på skole for å bli kontor-og administrasjonsarbeider, fullførte kurset, og testet deretter livet som barnehageassistent. Bergen ble for vått og kjedelig etter en stund, så jeg dro tilbake til Oslo.

Tilbake i hovedstaden, men ikke lengre hybelboer i et hasjdealing-kvartal i sentrum eller kollektiv-boer i byens hipster-utopia Grünerløkka. Denne gang var det Oslos beste vestkant som ble mitt nye hjem, og starten på nye prøveprosjekter. Jeg jobbet som barnehageassistent en stund der også, før jeg skiftet retning totalt, og begynte å engasjere meg politisk, samtidig som jeg begynte å studere Reiseliv. Jeg fikk meg etter hvert kontorjobb og deretter jobb som konsulent i staten. Nå var jeg voksen. Etter en stund følte jeg meg litt FOR voksen og ville egentlig bare rømme tilbake til barndommen sammen med Peter Pan, og være barn for alltid. Så jeg flyttet til USA og begynte å jobbe i Disney World.

Etter 1 år i USA, var det på tide å dra tilbake til Europa. Jeg hadde ikke lyst til å bli boende i Stavanger, og var sulten på helt nye utfordringer, så jeg dro til Praha, Tsjekkia for å ta et TEFL-kurs (Lære bort engelsk som fremmedspråk). I stedet for å jobbe som lærer, dro jeg heller til Paris og ble elev på franskkurs.

Og resten av historien vet dere, om dere leser eldre innlegg. Jeg prøver fortsatt å «finne meg selv», og vurderer nesten å ta en Eat, Pray, Love – utflukt for å se om det er DET som skal til for å lede meg på riktig vei. Uansett, jeg angrer ikke ett sekund på at CVen min er like fargerik som tatoveringene mine. Ei heller angrer jeg på at jeg ikke tok den akademiske veien, eller ble værende i en tidligere jobb for å jobbe meg oppover. Alle mine tidligere erfaringer har jo tross alt bidratt til å forme meg til den jeg er i dag; en litt mer moden, fortsatt fargerik sjel som har mange fine historier å fortelle deg, og som gjerne takker ja til enhver ny og spennende utfordring.

Nedtellingen til å dra tilbake til Paris har startet. Jeg vil «hjem». Å være på besøk hos foreldrene mine er absolutt hyggelig, men samtidig savner jeg å ha privatliv, slippe det evige maset om at jeg må få meg en «normal» jobb og det andre evige maset om at jeg burde flytte tilbake i Norge fordi det er altfor vanskelig juridisk og økonomisk å slå seg til ro i et fremmed land. Ja, det ER vanskelig, spesielt med tanke på at jeg ikke kjenner det juridiske systemet der så godt. Men jeg har jo tross alt fransk kjæreste og hans familie, og jeg hadde satt utrolig stor pris på om familien min hadde hatt tro på meg. Tro på at dette er saker jeg kan ordne selv.

Dessuten har jeg ingen byråkratiske problemer pr dags dato, som må løses hverken her i Norge eller der borte i Frankrike. Jeg prøver å fortelle dem gang på gang at jeg har det fint, jeg klarer meg, alt går bra. Men de hører meg ikke.

Å bli behandlet som en tenåring når man er voksen er rett og slett slitsomt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor. Jeg repeterer meg selv gang på gang, og kaster bort unødvendig mye energi på ingenting. De tror at de vet hva som er best for meg, men det er fullstendig åpenlyst at de har egoistiske baktanker med det hele. De vil ha meg der de kan se meg. Det virker til tider omtrent som om de ønsker å splitte meg og kjæresten min, slik at jeg kan komme meg tilbake til Norge, til Stavanger, og bli der. For evig og alltid.

Dette gjør meg trist, og gir meg lyst til å bare pakke det mest nødvendige og rømme langt bort. Jeg har prøvd å holde maska hele dagen og latet som at alt er greit, men jeg orker ikke all denne negative energien. Jeg forstår at de sier det de sier, og gjør det de gjør fordi de er glad i meg og tror at deres ord og handlinger er til mitt eget beste. Men det gjør vondt innvendig. De skyver meg unna uten å være klar over det selv.

Mitt liv og min eksistens er takket være mine foreldre, men jeg tillater meg ikke å eies. Kjære foreldre, gi meg gjerne råd, del gjerne deres bekymringer, men ikke snakk til meg som om jeg er et intetanende barn. Som om dere vet hva som er best for meg. For det beste for meg er å være lykkelig. Ikke å være under deres kontroll.

Så til deg som ønsker å flytte utenlands eller bruke flere måneder eller år av ditt liv på å reise og oppleve ting, eller til deg som fant kjærligheten med noen fra et annet land og ønsker å bosette deg i landet som din utkårede bor i; vær obs på at dette i enkelte tilfeller kan by på problemer med familien din, da ikke alle har forståelse for den veien du har valgt.