Tiden flyr virkelig forbi når man har det gøy. Er det ikke utrolig hvordan enkelte mennesker har evnen til å få deg til å føle deg som om absolutt ingenting har forandret seg, til tross for at det er årevis siden sist dere møttes?

Jeg har vært å spist middag og koset meg med vin på Renaa Matbaren i Stavanger i kveld sammen med en kompis som jeg ikke hadde sett på flere år. Vi ble sittende å prate i flere timer. Utrolig hyggelig!

Kunne jeg flyttet tilbake til Stavanger? Mest sannsynlig ikke. Jeg er altfor eventyrlysten og definitivt altfor sær/merkelig til å føle at jeg passer inn her. Kommer jeg til å bo i Paris for alltid? Jeg håper inderlig ikke det. Det er ikke noe vondt ment mot Paris, men om jeg ikke føler meg Siddis, så føler jeg meg hvertfall ikke som en Pariser! Jeg er altfor usofistikert og tatovert for å være Pariser-soss, og altfor høflig og forsiktig for å være Pariser-ghetto. Ikke er jeg kunstnerisk, innovativ eller kul nok til å være Pariser-hipster heller.

Jeg vet virkelig ikke hvor jeg kommer til å ende opp med å kjøpe leilighet og slå meg til ro – eller om jeg kommer til å gjøre det i det hele tatt. Det er en stor forpliktelse, og jeg er ikke flink med forpliktelser. Jeg liker å kunne føle meg fri, og jeg liker mennesker som gir meg friheten til å være meg selv.

Føler jeg noen form for frihet sammen med kjæresten min i Frankrike? Nja, til en viss grad. Å være i et seriøst kjæresteforhold vil jo i de fleste tilfeller si at man må gi avkall på enkelte ting som man kanskje ellers hadde et ønske om å gjøre i livet. Visse ting passer seg rett og slett ikke lenger. Jeg kan ikke bare stikke av til for eksempel Bali eller til New York for å gå på kurs eller jobbe, og jeg kan heller ikke dra på lange backpacking-turer eller dra på festival på egenhånd. Men er det riktig at jeg MÅ bli sittende i Paris bare fordi kjæresten har jobb der og dermed ikke kan flytte? Er jeg slem hvis jeg reiser bort i periodevis for å realisere meg selv? Eller for å jobbe?

Jeg vil ikke visne bort. Miste min identitet. Men jeg vil heller ikke miste kjærligheten i mitt liv. Men er det egentlig plass til rare Stavangerfolk i Paris?

Bildene under: 1. Restauranter/Barer like ved brygga i Stavanger. 2. Fargegata. 3. Middagen min på Renaa (fiskegrateng revisité)

Idag mottok jeg en epost som jeg burde blitt overlykkelig over å ha fått, men grunnet omstendighetene blir jeg mer lei meg og forvirret enn noe annet.

Som jeg allerede har nevnt, har jeg allerede en jobb. Jeg jobber hjemmefra med å ghost-skrive for en nettside. Dette er en jobb som jeg trives veldig godt med, men det kan til tider bli ganske ensomt. Jobben jeg har blitt tilbudt er en jobb i Stavanger for sommersesongen. De tilbyr utrolig bra lønn, det virker som en spennende erfaring og arbeidsspråket er Fransk. Da får jeg øvd på språkkunnskapene mine, og det er jo et kjempepluss!

MEN…ja, det er alltid et men. Jeg har jo kjæreste her i Paris. Han er bundet her med en fulltidsjobb som ingeniør. Vi bor sammen. Vi har aldri vært fra hverandre lengre enn 1 uke maximum. Han var knust da jeg søkte på denne stillingen, og han kommer til å bli enda mer knust hvis jeg drar. Da blir han her alene, i flere måneder, med mine ting og alle våre felles ting som minner ham om meg.

Er det urettferdig gjort av meg å dra? Burde jeg bli her, til tross for at jeg da mister en mulighet som ser flott ut på CVen i tillegg til en lønn som hadde vært fin å putte på sparekonto? Hva gjør jeg? Stavanger eller Paris?