Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

The Chicago Bean!

Golden Gate broen.

Meg i Puerto Rico, Karibien

Meg på Staten Island fergen, New York

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

Denne helgen er jeg helt alene. Kjæresten min er bortreist frem til Søndag, de fleste vennene mine her har flyttet tilbake til hjemlandene sine eller videre til andre land, og foreldrene til kjæresten min er opptatt med sine planer, vil jeg tro. Så hva gjør man når man er totalt overlatt til seg selv?

Alle de tingene man ikke kan gjøre ellers, selvsagt! Jeg kaster ikke bort tiden. Jeg har allerede dusjet – uten å barbere noe som helst på kroppen (her er det møkkavær uansett, så ingen ser kaktus-tilstanden jeg er i). Jeg har vandret rundt i leiligheten i undertøy som ikke matcher. Jeg har bestemt meg for å spise ute. Hva jeg vil, hvor jeg vil. Skal jeg spise kake til middag? Hvem vet. Jeg sitter for øyeblikket på kafé med laptopen min, og drikker kaffe. Jeg har tenkt å sitte her så lenge jeg orker. Dessverre er det flom i Paris, som har resultert i at de mest kjente museene er midlertidig stengt for å beskytte verdisakene, så jeg kan ikke dra på Musée d’Orsay, slik som jeg lenge har ønsket å gjøre.

Men jeg kan sitte her og skrive. Jeg kan ta bilder. Jeg kan gjøre mye, og jeg behøver ikke å se på klokka én eneste gang. Jeg tar den tiden jeg trenger. Etter hvert kan det hende jeg får lyst å lete etter en internasjonal bokhandel, for å finne meg en god bok å lese. Noe inspirerende. Skrevet på Engelsk. Senere kommer jeg til å ha maraton med sesong 5 av TV-serien Girls, og kanskje se en jentefilm før jeg legger meg. Og starte morgendagen med 90-talls musikk og kanskje noen power-ballader, før jeg drar ut igjen for å finne på nye sprell.

Å ha alenetid behøver ikke å bety at man kommer til å kjede seg, eller bli trist og ensom. Jeg prøver å fokusere kun på gleden i tilværelsen. Det blir litt som tiden da jeg var singel, ekskludert nettdating, mobilflørting eller noe som helst annet som har med mannfolk å gjøre. Dette er helgen min. Helgen hvor alt kan handle om meg. Tid hvor jeg kan få lov til å være egoistisk, uten at noen tar skade av det.

Jeg slipper å lage mat. Jeg slipper å se Top Gear på TV. For ikke å snakke om Storage Wars. Jeg trenger ikke å unnskylde meg for at jeg bruker tid på blogging, artikkel-skriving, instagramming, og distraherende sløsing av tid på YouTube og BuzzFeed. Selv om jeg hadde hatt godt av å totalt kutte ut å følge med på alle disse håpløse kjendissladder-kanalene på YouTube.

Valget er mitt. Vil jeg sløse bort alene-helgen min på meningsløs internett-surfing, eller vil jeg gjøre noe produktivt? En balanse er viktig for å ikke gå av skaftet. Men jeg velger å fokusere hovedsaklig på de viktigere tingene. Kreativitet, kunnskap og å leve i nuet.

Dette skrev jeg som Word-dokument, mens jeg satt på kafé uten Wi-Fi i dag rundt 11:30. Disse bildene dokumenterer oppdateringen på hva jeg endte opp med å gjøre første dag helt alene i Paris.

Jeg bor sør for Paris og holdt meg på sør-siden av byen for å unngå å være i nærheten av Seine-elven og de flom-rammede områdene. Jeg tok metro linje 7 til Les Gobelins, og dro direkte til kaffebaren Dose.

Deretter vandret jeg nedover gatene og tittet på livet rundt meg og butikkene i nærområdet. Her er for eksempel fristende ost og fristende vin, side om side.

…Og her er enda en vin-butikk. Ikke akkurat et uvanlig syn her i Frankrike.

Som du ser, i sør-Paris er det ikke noe antydning til flom!

Jeg spiste burger til lunsj, men tok ikke bilde av den. Restauranten var full av snodige mennesker som ikke pratet med hverandre og stirret rundt på alle andre enn den de var der sammen med. Så jeg ville ikke gjøre noe for å skille meg ut. Jeg tok derimot bilde av kaffen jeg drakk på en annen kaffebar ( Café Curieux) som jeg endte opp med å besøke for å slå ihjel litt tid før jeg dro på kino for å se Woody Allen filmen Café Society.

I tillegg lot jeg bankkortet mitt bli litt varmt. Jeg liker å handle organisk, så derfor falt valget mitt på denne sjampoen, balsamen og hårkuren. Resten av shoppingen ble gjort hos den søte lille butikken Anoki, hvor jeg kjøpte to par øredobber og en sort clutch-veske i fløyel. Jeg ville handle engelske bøker, men de svært få internasjonale bokhandlerne som eksisterer her i Paris, er like ved elven/flommen. C’est dommage!

Nå fortjener jeg å slappe av på sofaen. I morgen er en ny dag med nye muligheter.

Nedtellingen til å dra tilbake til Paris har startet. Jeg vil «hjem». Å være på besøk hos foreldrene mine er absolutt hyggelig, men samtidig savner jeg å ha privatliv, slippe det evige maset om at jeg må få meg en «normal» jobb og det andre evige maset om at jeg burde flytte tilbake i Norge fordi det er altfor vanskelig juridisk og økonomisk å slå seg til ro i et fremmed land. Ja, det ER vanskelig, spesielt med tanke på at jeg ikke kjenner det juridiske systemet der så godt. Men jeg har jo tross alt fransk kjæreste og hans familie, og jeg hadde satt utrolig stor pris på om familien min hadde hatt tro på meg. Tro på at dette er saker jeg kan ordne selv.

Dessuten har jeg ingen byråkratiske problemer pr dags dato, som må løses hverken her i Norge eller der borte i Frankrike. Jeg prøver å fortelle dem gang på gang at jeg har det fint, jeg klarer meg, alt går bra. Men de hører meg ikke.

Å bli behandlet som en tenåring når man er voksen er rett og slett slitsomt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor. Jeg repeterer meg selv gang på gang, og kaster bort unødvendig mye energi på ingenting. De tror at de vet hva som er best for meg, men det er fullstendig åpenlyst at de har egoistiske baktanker med det hele. De vil ha meg der de kan se meg. Det virker til tider omtrent som om de ønsker å splitte meg og kjæresten min, slik at jeg kan komme meg tilbake til Norge, til Stavanger, og bli der. For evig og alltid.

Dette gjør meg trist, og gir meg lyst til å bare pakke det mest nødvendige og rømme langt bort. Jeg har prøvd å holde maska hele dagen og latet som at alt er greit, men jeg orker ikke all denne negative energien. Jeg forstår at de sier det de sier, og gjør det de gjør fordi de er glad i meg og tror at deres ord og handlinger er til mitt eget beste. Men det gjør vondt innvendig. De skyver meg unna uten å være klar over det selv.

Mitt liv og min eksistens er takket være mine foreldre, men jeg tillater meg ikke å eies. Kjære foreldre, gi meg gjerne råd, del gjerne deres bekymringer, men ikke snakk til meg som om jeg er et intetanende barn. Som om dere vet hva som er best for meg. For det beste for meg er å være lykkelig. Ikke å være under deres kontroll.

Så til deg som ønsker å flytte utenlands eller bruke flere måneder eller år av ditt liv på å reise og oppleve ting, eller til deg som fant kjærligheten med noen fra et annet land og ønsker å bosette deg i landet som din utkårede bor i; vær obs på at dette i enkelte tilfeller kan by på problemer med familien din, da ikke alle har forståelse for den veien du har valgt.