Tirsdag var siste dag av bilturen vår og tiden var egentlig inne for å reise hjem. Men som vanlig, ville jeg ikke at ferien skulle ende tidligere enn nødvendig. Eventyrlysten talte og fikk meg til å ville dra tiden ut så langt som bare mulig. Og det syntes kjæresten min var helt greit. Så vi tok oss en dagstur til Tyskland.

Vi dro til en by som heter Trier, som jeg i forkant hadde søkt opp på Google og Instagram, for å finne ut om byen var verdt å besøke, og hva man eventuelt kunne finne på der. Jeg har tidligere reist ganske mye rundt i Tyskland, og har gjort meg oppmerksom på hvor i landet det er hyggelig å feriere kontra hvilke byer som hovedsaklig er industrielle og lite attraktive reisemål for oss som liker kultur og historie.

Trier var en artig liten perle. Der kan du blant annet besøke ruinene fra et imponerende romersk amfiteater (som dessverre var under renovering) og se ruinene fra en stor byport (som burde vært under renovering). På vei fra sentrums-kjernen til amfiteateret, passerte vi dessuten et nydelig palass og en fin liten park. I sentrum ligger også en stor, gammel katedral som var verdt å få med seg.

Butikker og kjøpesentre var det mange av, men vi stakk bare innom det ene senteret for å handle på dagligvarebutikken. Vi kjøpte produkter som man ikke får tak i andre steder enn i Tyskland. Diverse pålegg for eksempel. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte et par flasker hvitvin mens vi var der, siden vi tross alt var i Mosel-distriktet. Riesling-vin er jeg jo tross alt veldig glad i, og det er garantert billigere å kjøpe det lokalt i Tyskland, Luxemburg og Øst-Frankrike enn andre steder.

Lokal middag ble det i det minste. Vi spiste på en tradisjonell tysk restaurant, og bestilte begge en halvliter øl hver i tillegg. Banan-øl faktisk. Måltidet var jeg veldig fornøyd med. Kjøttpudding hadde jeg ikke spist siden jeg jobbet i Disney World, hvor jeg pleide å bestille det i kantina. Ofte. Fordi kjøttpudding er en rar greie jeg virkelig digger, og aldri har giddet å prøve å lære meg å lage selv. Kvaliteten på kjøttpuddingen fra restauranten i Tyskland var som forventet langt bedre enn den masseproduserte varianten fra kantina der borte i Amerika.

Det eneste negative med denne fine kjøttpudding-og-banan-øl opplevelsen, var at servitøren ikke kunne et eneste ord på engelsk, så både jeg og kjæresten min måtte bruke det lille vi kunne av tysk. Og selv om uttalen min ikke er så ille når jeg leser rett fra menyen (fordel med å ha germansk språk som morsmål) så høres det sikkert megakomisk ut å høre på når jeg prøver å gjøre meg forstått ved å bruke en sær blanding av norsk, engelsk og tysk. Budskapet nådde heldigvis frem.

For deg som vil på biltur til Belgia, Luxemburg og Tyskland; Besøk gjerne Brugge i Belgia, Luxembourg City og Vianden i Luxemburg og Trier i Tyskland!

Her er noen bilder fra Trier, Tyskland.

Dag to i Luxemburg. Hva er det å finne på her da, tenkte jeg på morgenkvisten da det var tid for å planlegge dagen. Værmeldingen var absolutt ikke like hyggelig som gårsdagen, og vi hadde en grå og regnfull dag i vente. I tillegg er det jo Søndag, og dermed enda vanskeligere å komme med idéer. I Luxemburg er nemlig det meste stengt på hviledagen, akkurat som i Norge.

Vi trosset værmeldingen, men pakket med oss en paraply fra hotellet – for å være på den sikre siden. Luxemburg er et land med lang historie med monarki, og dermed befinner det seg mange gamle slott rundt omkring i dette lille landet.

Det første slottet vi besøkte, ligger cirka 20 minutters kjøretur fra Luxembourg City – i et tettsted som heter Ansembourg. Slottet er privat og man får dessverre ikke lov å besøke det, men hagen er derimot åpen for alle. Hagen var helt nydelig, og i samme stil som de kjente slottsparkene i Frankrike. Vi rakk å ta utrolig mange fine bilder, luktet på de nydelige blomstene og tittet på karpene som bodde i vannet i hagen. Vi rakk til og med å utforske hele hagen før regnet kom. Bildene derfra skal jeg legge ut i et senere innlegg – det ble rett og slett alt for mange til å kombinere sammen med resten av bildene vi tok igår!

Da det startet å regne, satte vi oss i bilen for å diskutere mulighetene for hva vi kunne gjøre videre. Å traske rundt i regnet fristet ikke stort, så vi kjørte like gjerne over grensen fra Luxemburg til Belgia for å ta en pils i nærmeste belgiske by. Vi dro til en by som heter Arlon. Ikke spesielt spennende by, og ikke spesielt pen heller. Men vi fant uansett en trivelig pub, og fikk slappet av – med regnet på avstand.

Neste etappe endte opp med å bli en 45 minutters kjøretur unna, tilbake i Luxemburg, helt oppe i nord – på grensen til Tyskland. Stedet heter Vianden og er et svært populært sted for turister å besøke. Her ligger det et utrolig pent slott, på toppen av et fjell. For å komme dit må man opp i ski-heis. Derfor dro jeg ikke opp dit, for det hadde jeg aldri taklet med den ekstreme høydeskrekken som jeg har. Vianden er en liten småby, hvor omtrent hver eneste restaurant og kafé er hotell/gjestgiveri i tillegg til spisested. Utrolig sjarmerende liten by, som det er lett å forstå at turister er glad i å besøke på sommeren.

Det regnet dessverre altfor mye til at vi ønsket å bli værende i Vianden over lengre tid, så vi kjørte like greit tilbake til Luxembourg City. I morgen har jeg bursdag, og da forlater vi Luxembourg til fordel for et annet land, og for å dra på et arrangement på kveldstid. Hvilket land, nei det vet jeg ikke. Hva slags arrangement, nei det vet jeg heller ikke.

Her er resten av bildene jeg tok igår. Bildene fra Vianden og Ansembourg skal jeg legge ut i et senere innlegg!

Denne dagen har vært slitsomt upraktisk, irriterende og jeg har sett svett, frustrert og jævlig ut stort sett hele dagen. Jeg forlot leiligheten allerede klokka 10 i dag tidlig, for å ta buss til nærmeste togstasjon, for å deretter ta tog til flyplassen – den av flyplassene som er på totalt motsatt ende av Paris – og ikke den andre – som jeg jo bor kun 15 minutters kjøretur unna. Jeg krysset fingrene for at togførerne eller noen andre i jernbaneverket ikke kom til å være i streik akkurat i dag, siden det visstnok er sesong for det akkurat nå. Franskmenn streiker nemlig så ofte at de faktisk ser på det som en kjær tradisjon som må opprettholdes hver eneste vår og høst. På sommeren er det ikke vits i, for da drar man jo på ferie uansett.

Ingen streiket heldigvis i dag. Men da jeg ankom flyplassen ble det litt av et rot. Først gikk jeg meg nesten vill, i en slags kaotisk labyrint av en togstasjon/inngang til flyplassen. Deretter stresset jeg som pokker med å kle av meg alt av sko, skjerf, klokke, jakke, ut med PC, ut med flytende kosmetikk, ut og frem, alt sammen – inn og på med alt sammen igjen. Sikkerhetskontrollen er irriterende, men høyst nødvendig for min egen og alle andres trygghet. Jeg vet det. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid stresser så mye der? Jeg tar jo fly relativt ofte, men jeg føler alltid at vaktene ser på meg som om jeg er en slemming som prøver å smugle stæsj inn eller ut av landet. Noen ganger ser de faktisk på meg slik. Hvis jeg ikke går med genser. Tatoveringene mine skriker jo tydeligvis «kriminell». Jeg som ikke røyker tobakk engang.

Jeg reserverte tidenes mest ulogiske reiserute da jeg bestilte flybilletter. Bare fordi akkurat DEN ruta var billigst. Dumme meg. Hadde jeg visst hvor plagsom resten av dagen kom til å bli, hadde jeg heller betalt noen hundrelapper ekstra for å slippe. Først fly til Gardermoen, deretter til Stavanger. Med bare håndbaggasje, fordi mellomlandingen ga meg kun 45 minutter fra det ene flyet landet til det andre var klart for take-off.

Første fly var i rute, trodde jeg. Helt til vi satte oss ombord på flyet og deretter fikk beskjed om at flyet kom til å bli 40 minutter forsinket. Supert, tenkte jeg. Da mistet jeg jo neste fly, da. Piloten klarte å ta igjen tjue minutter av tiden, men jeg fikk likevel beskjed av ei flyvertinne at de hadde booket meg om på neste fly. Kjipern, tenkte jeg. Enda kjedeligere var det med sikkerhetskontroll nummer to. Og deretter å måtte løpe ned trappa til innsjekk for å hente nytt boardingkort. «Hva skal du med det da?» var svaret jeg fikk fra nordlendingen i skranken. «Du har jo ikke blitt booket om på nytt fly, du. Hvis du løper nå så rekker du jo flyet ditt».

«Seriøst??» tenkte jeg og grep tak i kofferten min. Jeg løp så kjapt jeg bare kunne, som egentlig ikke er kjapt i det hele tatt siden kondisen min er på lik linje med overvektige bestemødre med luftveisproblemer. En stemme inni meg sa klart og tydelig «Du kommer aldri til å rekke det flyet». Faen ta deg, indre stemme. Jeg løp raskere. Og raskere. Til jeg nesten spydde inne på terminalen. Og der – der var Gate 4B! Og massevis av mennesker!

Jeg brølte ut et ganske høylytt «YES!!!» og lo. Enkelte folk snudde seg mot meg et øyeblikk og så på meg som om jeg var gal. Mange virket relativt frustrerte av en eller annen grunn, og stemningen var amper. Flyet var visst forsinket. Men jeg var lykkelig, fordi jeg rakk det! Svett og ekkel var jeg også. Skinnende ansikt hvor mesteparten av sminken var smeltet bort, illeluktende armhuler, og merker på buksa etter at de skitne hjulene fra kofferten hadde dunket borti meg mens jeg løp med den i armene. Ikke et kult øyeblikk å plutselig møte på en kjendis-crush eller noe. Heldigvis skjedde ikke det. På flyet satt jeg derimot ved siden av ei ultraglamorøs jente med utrolig pen kjole, pen sminke, kult mobildeksel og headset, fin designerveske og søte sko. Ikke et kult øyeblikk å være ekkel, det heller.

Vel hjemme i Stavanger ble jeg møtt av min gode familie, med pizza og vin, og iskaffe og sjokolade. Og nå skal jeg sove godt i den gamle, egentlig ganske ukomfortable senga mi, iført kjærestens Star Wars t-skjorte.

Stavanger, jeg ser frem til en fin uke sammen med deg!