Hva skal jeg gjøre? Jeg overtenker, jeg stresser som bare pokker og jeg bekymrer meg. Hvorfor? Fordi jeg vet at på Onsdag drar jeg til Stavanger for en uke, for å besøke foreldrene mine. Jeg er utrolig glad i dem, men samtidig er det enkelte scenarier som jeg VET kommer til å utspille seg når jeg kommer hjem, og disse kunne jeg gjerne vært foruten. Som for eksempel det evige maset om jobb, fremtid og nå – giftemål. Jeg og kjæresten min har vært sammen i litt over ett år, så ekteskap er ikke akkurat i kortene med det aller første. Og fremtiden min, vel, den er det opp til meg å finne ut av. Jeg forstår at foreldrene mine bare ønsker meg det aller beste, men skremselpropaganda og kjefting bidrar ikke til annet enn å skyve meg lengre og lengre unna dem. Jeg unngår bevisst mennesker som skaper dårlig stemning og får meg til å føle meg uvel, og foreldrene mine har blitt unntaket av den regelen nettopp fordi de er foreldrene mine.

Som nevnt i forrige innlegg så føler jeg at livet mitt står stille akkurat nå. Jeg føler jeg venter på et eller annet tegn, eller kanskje et mirakel? Eller er jeg bare såpass rådvill at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, og har havnet i en slags «late twenties»-krise hvor jeg prøver å ignorere at jeg må «vokse opp» og bli «kjedelig» og slutte å leve? Eller er jeg bare en person som lider av wanderlust-syndrom og ikke ønsker å leve en livsstil hvor jeg blir lenket fast? Jeg holder en knapp på en kombinasjon av førstnevnte og sistnevnte. Jeg tror det er mange reiseglade mennesker (da snakker jeg ikke om folk som tar seg en tur på hytta i ny og ne, og den årlige turen til Gran Canaria) som føler at familie og kanskje enkelte venner, ikke forstår hva de driver med, og hva de egentlig har tenkt å gjøre i fremtiden.

Vel, kjære familie og venner som ikke forstår; jeg lever et liv basert på å være lykkelig. Et liv basert på friheten til å leve slik som jeg selv ønsker. Jeg har prøvd å leve den livsstilen som var forventet av meg, med 9-16 jobb og sparing til bolig og med fornuftige hobbyer. Det gjorde meg faktisk deprimert. Jeg klarte ikke lenger å se lyspunkt i selv de små øyeblikkene, og det eneste jeg hadde å glede meg over, var å dra på byen hver helg og drikke såpass mye at jeg ikke husket at jeg var lei meg. Og hver Søndag var jeg fyllesyk og enda mer trist, og gråt omtrent hele dagen lang. Det er utrolig flaut å snakke om det nå, og jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i den jenta jeg den gang var, men dette er min realitet. Kanskje synes du jeg er tragisk, latterlig, overdramatiserende, umoden, bortskjemt, kall meg hva du vil – tro meg – jeg har hørt alt før.

Men en ting må du vite. Vi er alle forskjellige, vi vokser i forskjellig tempo og i forskjellige retninger. Noen velger å ta den trygge veien i livet, mens andre velger det ukjente. Noen elsker det fargerike, andre foretrekker sort/hvitt. Kanskje tok du den trygge veien, kanskje ser du livet gjennom sort/hvitt filter. Men husk at verden også har plass til eventyrlystne fargeklatter.

(bildene under er fra Marseille, Sør-Frankrike, i September)

I dag er det nøyaktig ett år siden jeg flyttet til Frankrike. Det er utrolig å tenke på hvor mye som har skjedd i løpet av året som har gått, og samtidig føles det nesten ut som om ingenting har skjedd heller. Jeg føler jeg står litt stille i livet akkurat nå, men likevel har jeg jo skapt så utrolig mange flotte minner og lært ganske mye i løpet av tiden som gikk. Jeg føler også at jeg har vokst som person. Modnet. Jeg, på min alder. Bedre sent enn aldri, eller hva?

I anledningen «ett-års jubileum», skal jeg ta en tur nedover minnegata og trekke frem alle høydepunktene fra hver og en av disse tolv månedene som har gått:

• April ifjor: Nedtelling på kalender-app, til 15. April, klokka 17:20 – klokkeslettet da toget fra Tyskland (jeg overnattet to dager i Tyskland etter å ha vært en måned i Praha på kurs) skulle ankomme perrongen på Gare de l’Est i Paris. Nedtelling til da jeg endelig kunne holde rundt  kjæresten min igjen. Toget ble en time forsinket og jeg hadde pådratt meg en kraftig forkjølelse, men alt ble likevel helt perfekt da jeg gikk av toget og han sto der og smilte til meg. Jeg tok en sjanse, jeg flyttet direkte inn til kjæresten for å starte et nytt liv her. Samme måned meldte jeg meg på Franskkurs for to måneder. Men før kurset startet, dro jeg på helgtur til Bretagne i Vest-Frankrike, for å besøke ei fransk venninne (eneste franske venninna jeg har) som jeg ble kjent med i USA.
• Mai: Jeg og kjæresten reiste på vår første helgtur sammen. Vi dro til Loire-dalen for å besøke slott, drikke lokal vin og kose oss. Vi rakk å besøke syv slott på tre dager! To uker senere var det duket for 17.Mai feiring i sjømannskirken i Paris, og uka etterpå hadde jeg bursdag. Kjæresten inviterte meg på restaurant-båt som guidet oss nedover Seine-elva med utsikt over Eiffeltårnet.
• Juni: Jeg fullførte Franskkurset, og vi dro til Montpellier i Sør-Frankrike, slik at jeg kunne få en ekstra uke med Franskkurs der + matlagingskurs. Jeg lærte å lage noen tradisjonelle franske retter, og ble totalt forelsket i byen vi var i. Vi feiret dessuten Fête de la musique (musikkens dag, som arrangeres over hele Frankrike) i Montpellier. Live musikk i alle sjangre – over alt i gatene, hele natta. Utrolig gøy!
• Juli: Juli var vi omtrent ikke i Frankrike…Med unntak av en helgtur til Normandie, hvor jeg for første gang fikk besøke feriehuset til familien til kjæresten min. Vi syklet tur og handlet på bondemarkedet. Uka etter dro vi på ferie til Den Dominikanske Republikk i Karibien, hvor jeg svømte med rokker og haier og vi kjørte buggy bil i jungelen og ble møkkete. Morro var det! To dager etter at vi var kommet hjem igjen, dro vi til Stavanger for å dra på Glad Mat-festivalen. En tradisjon jeg har hatt siden jeg var liten og dro dit årlig sammen med pappa. Kjæresten ble med meg på fjordcruise i Lysefjorden, og neste dag dro vi på dagstur til Egersund og Flekkefjord med foreldrene mine. Grillet ved Utstein Kloster i kaldt stormvær gjorde vi også!
• August: Forlot Frankrike i August også, for å dra til Warszawa, Polen med mamma og deretter ta toget videre til Berlin. I Berlin møtte vi kjæresten min og moren hans. Dessverre ble det masse drama og dårlig stemning, så jeg sitter dessverre igjen med et litt trist minne av Berlin. Sorry Tyskland, det er ikke din feil.
• September: Reiste til Sør-Frankrike igjen. Denne gangen til Marseille. Dro på fotballkamp, dro på sightseeing-cruise i naturen i nærområdet og spiste utrolig deilig mat. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne overtalt typen til å flytte lenger sør i landet. Trives mye bedre der!
• Oktober: Startet å søke på jobber her i Paris. Uten hell. Dro på besøk til Norge, til mamma sin bursdag. Besøkte Stavanger og Oslo. Jeg savner virkelig å bo i Oslo…Der er det lett å få jobb også.
• November: Dro på vennetur med tre venninner og tidligere kolleager fra Disney World, til Irland for å besøke ei venninne som studerer der. Ellers fortsatte jeg med jobbsøkingen, og fortsatte å pugge fransk. Uten perfekt språk kommer du ikke langt her i landet.
• Desember: Begynte på Franskkurs igjen, for å bli flinkere i språket. Ny skole denne gangen. Reiste på helgtur til Køln i Tyskland sammen med svigers for å se julemarkedet. Og så var det tid for jul. Feiret jul i Frankrike for første gang. Det var utrolig rart. Jeg savnet de norske tradisjonene. Risgrøt, riskrem, marsipangris, pepperkaker, dubba Tre nøtter til Askepott på TV. Jeg bakte i det minste Serinakaker, da. De ble vellykkede og alle Franskmennene digga det. Etter jul dro vi til Wien, Østerrike på romantisk weekendtur, og deretter til Polen for å feire nyttårsaften med familien min.
• Januar: Nytt år, nye muligheter. Fortsatte å søke jobber. Fortsatt ikke noe flaks. Fortsatte på Franskkurs. Dro på weekendtur til København. Koste oss med fiskespa, snøvær og danske smørbrød.
• Februar: Dro på Opera-forestilling for første gang, i Bastille operaen i Paris. Reiste til byen Rouen i Normandie to uker senere for å feire Valentines day med kjæresten. Fikk en mini-jobb: ghost-skrive artikler for et nettsted. Betalingen er ikke til å skryte av, men det er bedre enn ingenting. Dro forresten til London. Og til Polen igjen med mamma. Og på Sum 41 konsert.
• Mars: …Og så på Simple Plan konsert. Forrige måned hadde jeg og kjæresten dessuten ett-års dag. Resten har jeg jo skrevet om i tidligere innlegg!
• April; da gjenstår det bare å se hva resten av denne måneden vil bringe. Jeg må jo også selfølgelig nevne at jeg i løpet av året som har gått, har blitt kjent med utrolig mange herlige mennesker fra hele verden, samtidig som at jeg har lært å kjenne Paris på en helt annen måte enn det jeg gjorde da jeg bare var turist her i 2013. Det finnes så mye mer enn bare turistattraksjoner og kaker i denne byen. Alle de søte små sidegatene, hipsterkaféene (elsker dem), kunstgallerier, pubber, parker, teatre, her er det mye spennende!

Jeg kjenner jeg blir sint. Provosert. Og temmelig oppgitt. Det bagatelliseres og normaliseres, og vi har rett og slett blitt så vandt til det at vi bryr oss ikke lenger. Eller gjør vi? Har vi ikke lenger moraler? Og tenker vi ikke lenger over konsekvensene som følger? Eller synes vi det er helt greit fordi media gjør det, bloggerne gjør det, politikerne gjør det, selgere gjør det, og til slutt er det du og jeg, vennene våre, familiene våre og kjærestene våre som gjør det.

Jeg snakker først og fremst om det å lyve. Og om det som er like ille som løgnen i seg selv; dobbeltmoral.

Noen som står meg veldig nær (jeg vil ikke si konkret relasjon da jeg ikke vil henge ut vedkommende) har en tendens til å leve etter slike holdninger. Jeg blir kritisert for å velge å leve et liv basert på ærlighet fremfor å være kynisk og utspekulert for å komme meg dit jeg vil i livet. Vedkommende mener at «alle» tross alt lyver på både CV, jobbintervjuer, sosiale medier, på vennebesøk, og ja – i enhver situasjon hvor det føles greit å pynte på sannheten for å bli bedre likt eller for å øke sjansene sine. Men hvis alle lyver, hvorfor regner vi det fortsatt da som skandaler når folk først blir fersket i å lyve?

I 2013 jobbet jeg på statlig kontor i Oslo, hvor ledelsen nylig hadde blitt byttet ut grunnet en stor skandale med nettopp CV-juks. Konsekvensen for denne lederen ble fengelstraff. Jeg har også vært engasjert i ungdomspolitikk tidligere. Og er det et sted man må være forsiktig med dobbeltmoralisering, så er det innad i politikken! Alle vet jo at politikere følger samme strategi som selgere. De selger seg selv og sitt parti ved å fortelle folket det de tror folket ønsker å høre. De selger idéen om å forbedre landet, akkurat som selgerne på TV-shop selger treningsapparater og kjøkkenutstyr som skal gjøre livet ditt enklere og mer lykkelig. Når politikere blir fersket i å gjøre noe som strider mot hva partiet står for, så sørger media for at de får konsekvenser i form av skandale-oppslag og sinte e-poster/brev/telefoner. Akkurat som at TV-shop selgerne får sinte kunder – og i verste fall forbrukerombudet – på nakken om de driver med villedende markedsføring og lager reklamefilmer som selger en drøm, mens produktet selv er en vits.

Jeg har tidligere hatt jobber hvor jeg vet meget godt at jeg kunne ha gjort en bedre jobb og blitt bedre likt av ledelsen om jeg faktisk løy. Jeg har også vært i ukomfortable situasjoner med enkelte familiemedlemmer som har nesa litt for høyt i sky, hvor jeg gjerne kunne ha fortalt noe langt flottere og mer imponerende om min hverdag når de spør hva jeg driver med om dagen. Men det orker jeg rett og slett ikke. Jeg vil heller være familiens sorte får enn å bli elsket for noe jeg absolutt ikke er, hvis det er det som blir utfallet av å «bare» være seg selv.

Vi er alle enige om at vi likte toppbloggere bedre før. Når de kun var vanlige mennesker som postet innlegg om sin hverdag og sine meninger, omtrent helt ærlig og definitivt naturlig. Ikke som i dag, hvor bloggere later som at de for eksempel plutselig har begynt å elske å lese interiørblader, når ikke et eneste innlegg omhandler interiør og bolig. Og hvor kropp og ansikt har blitt photoshoppet til det ugjenkjennelige.

Er vi lettlurt eller har det blitt så normalt å lyve om absolutt alt at vi rett og slett gir faen i å bry oss?

Min egne store løgn vel dette. Jeg kjører alle bildene mine gjennom fargefilter på VSCO.

Da var det mandag og en ny uke hvor jeg bør gjøre så mye «fornuftig» som mulig, eller i det minste late som at det jeg selv velger å gjøre er aller mest nødvendig å prioritere ovenfor andre ting. Det er en ny uke hvor jeg igjen skal forsøke å lage kjempesunne middager og kutte ut sjokolade, dra på trening, droppe minijobben min og heller søke på fornuftige 9-16 jobber for å glede familien min, ikke handle klær på nett, ikke sitte her å dagdrømme om alle stedene jeg har lyst å besøke i verden. Igår hadde forresten denne bloggen 1 måneds jubileum. Lille tidsfordrivet mitt som også sluker opp masse tid som egentlig burde gått til disse «fornuftige» tingene. Huff. Jeg skifter tema. Jeg vil nemlig fortelle litt om helgen min!

Fredag dro jeg og kjæresten og foreldrene hans til feriehuset deres i et lite sted som heter Criel-sur-Mer i Normandie (nord i Frankrike). Det var meldt regn hele helgen, jeg ventet på at «tante rød» skulle komme på besøk, men likevel ålte jeg meg inn i den litt for trange hvite buksa som jeg hadde kjøpt på nettbutikk samme uka, og satset på at alt skulle gå bra. Fredag endte opp med å bli regnfri, så jeg hadde altså flaks. Mindre flaks hadde jeg derimot med at jeg skulle ta tog til aller siste stasjon nord i Paris, og bli hentet av kjæresten min der borte. Det var mer praktisk for ham å kjøre direkte fra jobb til nord i byen for å deretter fortsette til Normandie, enn å komme hjem først (sør) for å hente meg for å deretter dra videre. Han ble forsinket, og jeg var strandet alene i nord. Nord-Paris er ikke et spesielt kult sted å henge i, om man er hvit, enslig jente. Jeg ringte mamma via Skype, slik at jeg kunne ha noen å prate med mens jeg ventet, for å føle meg tryggere. Jeg følte meg tryggere, men samtidig irritert, da samtaleemnet ene og alene ble jobb, fremtid og «du kan ikke bare reise og ha det gøy hele tiden». Og deretter får jeg kjeft, for å så bli spurt «du virker så oppgitt og nedstemt. Hvorfor det?».

Før vi ankom Normandie, dro vi å spiste helt grei middag på Portugisisk restaurant. Og etter en 2 1/2 times kjøretur var vi endelig fremme og tok kvelden. Lørdag ble en regnfull dag. Vi sto opp tidlig for å dra på markedet for å handle masse ost, spekemat, ferskt brød og diverse andre ting. Mange kjempet om kapp for å komme forbi hverandre med paraplyene sine, mens andre var helt OK med å vandre rundt våte. Jeg puttet det jeg kunne av varer i Marc Jacobs veska mi, og klarte med et uhell å stikke hele fingeren gjennom det ene brødet vi kjøpte, men det var det heldigvis ingen som gadd å bry seg om.

Lørdag ettermiddag dro vi til en gård/cider-bryggeri og kjøpte lokalprodusert og kjempegod cider og avsluttet lørdagen med å spise på en utrolig koselig sjømat-restaurant på kvelden. Jeg spiser ikke sjømat, så jeg ble veldig glad for å se at de hadde to retter som hverken inneholdt fisk eller skalldyr. Og gjett om jeg er lei av å høre «what? you don’t eat fish? but you’re Norwegian!». Til orientering; jeg står ikke på ski heller.

Søndag ble det endelig fint vær, og vi dro til en liten by som heter Eu (uttales «Ø») for å gå tur i parken og handle litt grønnsaker til lunsjen. Byen var liten og søt, og jeg fikk iallefall tatt noen bilder og sett litt nye omgivelser – uten å bli klissvåt. Den hvite buksa har jeg midlertidig permittert, frem til jeg har klart å kvitte meg med de ekle ekstra kiloene som har sneket seg innpå i det siste. Jeg liker muffins, men jeg trenger ikke å se ut som en.

Huset har fire soverom, dette var vårt. Stua er åpen og lys. Kjøkkenet er praktisk (og har bar på andre siden). Omtrent alt er innredet etter maritim stil.

Bildene under er fra cider-bryggeriet. Til venstre ser du tips til hvordan ditt neste juletre kan se ut. Disse ble laget av tomme cider-flasker, men du må gjerne bruke vinflasker. Eller øl, hvis du vil ha et brunt tre. Allergi-vennlig og inspirerende. Til høyre har du eplehagen, hvor fransk cider sin hovedingrediens kommer fra. Epler altså. Ikke sukker, som jo er den dominerende ingrediensen i søta brors cider.

Øverst t.v: salat med foie gras, artisjokk, grillet paprika og med soltørket+cherrytomater. Øverst t.h: Calvados (eplesprit) og sorbet av eple. Nederst t.v: and i marinade av kanel og karamell, med grønnsaker. Nederst t.h: karamelisert pære og kanel-is.

Og til slutt, bilder fra byen Eu («Ø»).

Det blåste en del da…

Håret ble bustete og fælt av all vinden. Prøvde å ordne det litt…

Når håret blåser til alle kanter, er det ikke lett å ta bilder…

Der. Dette funker.

I tunge dager hvor man er mye alene, og ikke akkurat stolt av hvordan livet står til, så er det vanvittig deilig å ta pauser fra bekymringene og alle tankene. Mange vil nok mene at jeg skyver problemene under teppet ved å reise på helgtur, dra på shopping, dra på restaurantbesøk eller møte venner. Jeg burde jo prioritert tiden min til litt mer fornuftige ting. Ved å si «fornuftige ting» menes det da å søke på «ordentlige» jobber. Som om det bare var å ringe til et av firmaene jeg gjerne ville jobbet for, og si «Hei dere. Jeg har jo sendt dere CV’en min typ 4-5 ganger i løpet av det siste året, og dere ga meg aldri noe tilbakemelding, så hva sier dere til å ansette meg? kan jeg starte på mandag?».

Jeg sitter ikke hjemme å ghost-skriver artikler for småpenger fordi det er det eneste jeg vil oppnå her i livet. Og jeg skriver ikke denne bloggen fordi jeg tror jeg en gang frem i tid kommer til å bli toppblogger og superstjerne av det. Nei. Dette er bare mitt utløp for frustrasjon, glede og alle andre følelser som jeg vil få ut og dele med verden. For å kunne vise at å flytte til utlandet har sine oppturer og nedturer, og at selv om alt kan virke så fint på utsiden (slik som for eksempel på min instagram profil kristine_irene) så sitter det ei sårbar jente der – som er lykkelig over å ha reist på helgtur, ferie, oppdagelsesferd, utflukt, kurs, hva det nå enn måtte være – men som skammer seg over følelsen av å ikke leve opp til samfunnets forventninger av hvem man skal være.

Igår var en sånn dag. En liten pause. Jeg dro på kaffebaren Holybelly i hipster-distriktet Canal St Martin sammen med ei venninne fra Indonesia. Siden jeg har flyttet rundt og gått på språkskoler og jobbet internasjonalt, har jeg rukket å bli kjent med mennesker fra alle verdens kontinenter. Min Indonesiske venninne elsker Skandinavia, og har flere ganger vært i Norge, Sverige og Danmark. Det er utrolig deilig å kunne prate om ting jeg savner fra Norge, for hun vet jo faktisk hva jeg snakker om. Jeg kunne gjerne tenke meg å besøke Indonesia i fremtiden også!

Nå skal jeg pakke og gjøre meg klar til nok en ny pause. Jeg reiser til sommerhuset til familien til kjæresten min, i Criel-sur-Mer i Normandie og blir der til Søndag. Det skal visst regne hele helgen, så det spørs hvor vakkert det blir å sitte på restaurant ved havna mens regnet faller over seilbåtene og brygga mens vinden uler i bakgrunnen. Bare for å sette det på spissen, poetisk vis.

Noen bilder fra gårsdagen da (under)…

Fine leiligheter i Paris (kjempedyre også).

Sykler, scootere og mopeder står parkert over alt i Paris. Absolutt over alt.

Jeg synes det er dritkleint å ta selfies i offentlighet når folk går forbi og ser på. Men jeg gjør det likevel.

Har du noen gang kjent på følelsen av at du ikke mestrer noen ting? At alle andre får det til, mens du, du står helt stille. At livet passerer i full fart, mens du står lammet og ser på alt som kommer og går, som er borte før du i det hele tatt får grepet tak i det.

Har du noen gang følt at du var flink til noe, men at andre kritiserer det så hardt at du til slutt tror på det selv, og innser at egentlig så var du jo aldri flink til noen ting?

Har du noen gang følt at selv de som står deg nærmest, ikke støttet deg i de valg du tar? At du er helt alene. At andre vil at du skal være en annen enn det du egentlig er. At andre gir deg en rolle som du skal leve etter. Fordi der passer du inn. Fordi den rollen er alt du er. Alt annet er urealistisk ønsketenking. Du er rett og slett ikke en smart person. Ikke spesielt kreativ heller. Og hvertfall ikke pen.

Det er slik jeg har følt meg helt siden jeg var liten. Derfor gjorde jeg det ikke spesielt bra på skolen. Derfor tok jeg aldri en høyere utdanning enn yrkesfag. Derfor har jeg en svært fargerik CV med erfaring fra alt mulig rart. Fordi jeg har prøvd å finne meg selv, men fortsatt ikke tatt steget ut i ukjent farvann. Ja, geografisk sett så har jeg jo det. Jeg har bodd i ulike land, jeg har reist en del. Men å reise krever ikke mer enn at jeg har økonomi og helse som tillater det.

Derimot har min store drøm alltid vært å enten skrive bøker, eller skrive for et reisemagasin. Trykket på papir, med mitt navn. Det ville vært noe å vise til og å være stolt av.

Da pappa døde i 2014, var de siste ordene hans til meg «jeg er stolt av deg». Han var stolt fordi jeg tidligere hadde vært politisk engasjert. Han var stolt fordi han følte jeg hadde flotte fremtidsutsikter i politikk. Jeg ville ikke si til ham at jeg ga opp på politikk fordi jeg møtte veggen. Fordi jeg følte jeg ikke klarte noen ting. Og jeg følte at jeg rett og slett var for uintelligent til å engasjere meg videre.

Kjæresten min sier stadig til meg at selvbildet mitt er for dårlig, og jeg danner en mur rundt meg selv som hindrer meg i å oppnå mitt fulle potensial. At det står ene og alene på meg selv, og min egen holdning.  Han føler jeg kan komme meg dit jeg vil, hvis jeg bare prøver hardt nok. Men hvor hardt er egentlig hardt nok? Når man ikke har det rette nettverket, den rette utdannelsen, det rette utgangspunktet? Og er jeg virkelig unik på noen som helst måte? Jeg tror mye handler om ren flaks og tilfeldigheter.

Jeg er til dels lykkelig med mitt liv slik det er nå, men jeg føler selvsagt at det er noe stort som mangler. Noe svært viktig for min egen identitet. Å kunne skape. Skape noe jeg kan dele med verden. Å føle meg flink, kreativ, smart, og å føle at jeg selv kan mene om meg selv, det som pappa sa: «jeg er stolt av deg».