Endelig Mai. Endelig vår. Samtidig vil det si at det kun er tre uker til bursdagen min, noe jeg egentlig ikke gleder meg til – med unntak av det faktum at jeg skal reise til en ukjent destinasjon, som jo er veldig gledelig. Ukjent fordi kjæresten min har reservert tur til et sted men vil ikke si hvor det er, eller hvordan vi kommer oss dit. Jeg gleder meg veldig, samme hvor det er. Jeg elsker jo å reise, og jeg stoler på at han tar meg med til et spennende sted.

Ellers gleder jeg meg fint lite til å bli enda eldre. Jeg er allerede nesten for gammel til å slippe unna med ting som jeg lett slapp unna med da jeg var yngre. Slik som det at livet mitt fortsatt ikke er på plass. Jeg mangler fortsatt interessen for et typisk A4-liv med 9-16 kontorjobb, hus og barn. Bare tanken på å få barn NÅ gjør meg uvel. Og jeg har absolutt ingen planer om å kjøpe bolig med det aller første. BSU-kontoen min er det lenge siden jeg har fôret og sparepengene mine er satt av til reiser og uforutsette utgifter. Giftemål er jeg kun interessert i fordi jeg liker tanken på et vakkert bryllup, fin kjole og bryllupsreise med svær suite med blomster spredt utover hele senga.

Familien min er skuffet over meg, og bekymrer seg stadig. Deres høyeste ønske virker å være at jeg dumper kjæresten min, flytter tilbake til Stavanger, får meg denne 9-16 kontorjobben og en NORSK kjæreste, gifter meg, og kjøper bolig med denne Nordmannen – som forresten skal være genetisk pen, ha god økonomi og være fornuftig med penger. Gjerne en del år eldre enn meg også. Men uten «baggasje» (barn og/eller slitsom eks).

Jeg har allerede sett for meg dette alternative livet, og sett for meg hvordan det ville utspilt seg. Jeg har jo dessverre ikke en matchende personlighet til denne fantasien av et liv som familien min ønsker for meg. Så resultatet og konsekvensene, ville nok blitt som følgende; Jobben og min kjedelige ektemann som aldri vil reise noe sted, gjør at jeg utvikler depresjoner og hverdagsalkoholisme. Mannen – og livet generelt – er så forutsigbart og kjedelig at jeg søker spenning på dating-applikasjoner og går inn i et forhold med en utenlandsk, spontan, eventyrlysten mann. Ektemannen min aner fred og ingen fare, for han er jo så oppslukt i jobben sin, og tror at jeg drar ut for å treffe venninner til enhver tid. Han vil jo aldri bli med ut å spise på restaurant eller ta noen glass vin ute uansett, siden han føler det er som å kaste penger ut vinduet. Det er viktig å spare penger, må man vite. Han vet ikke hva han sparer til, men han gjør det nå likevel. Til slutt er det han som vil ta ut skilsmisse, fordi han vil ha barn og det vil ikke jeg. Ikke med ham. Vi skilles, og det er jeg som flytter ut av huset. Nyskilt, flytter jeg inn i en knøttliten leilighet før jeg flytter til utlandet eller drar på backpacking for å se verden.

Konklusjonen er at jeg ville nok endt opp akkurat der hvor jeg er nå – hvis jeg er heldig. Uansett skulle man tro det viktigste var at jeg er sammen med en mann jeg elsker, fremfor en mann som foreldrene mine synes det er fornuftig at jeg velger. På samme måte som at jeg skulle ønske foreldrene mine ville støttet meg og de valgene jeg tar i forhold til jobb og karriere, fremfor å presse meg til å gjøre noe jeg ikke vil.

Skjønne Mai måned. Det er ikke din feil.

I tunge dager hvor man er mye alene, og ikke akkurat stolt av hvordan livet står til, så er det vanvittig deilig å ta pauser fra bekymringene og alle tankene. Mange vil nok mene at jeg skyver problemene under teppet ved å reise på helgtur, dra på shopping, dra på restaurantbesøk eller møte venner. Jeg burde jo prioritert tiden min til litt mer fornuftige ting. Ved å si «fornuftige ting» menes det da å søke på «ordentlige» jobber. Som om det bare var å ringe til et av firmaene jeg gjerne ville jobbet for, og si «Hei dere. Jeg har jo sendt dere CV’en min typ 4-5 ganger i løpet av det siste året, og dere ga meg aldri noe tilbakemelding, så hva sier dere til å ansette meg? kan jeg starte på mandag?».

Jeg sitter ikke hjemme å ghost-skriver artikler for småpenger fordi det er det eneste jeg vil oppnå her i livet. Og jeg skriver ikke denne bloggen fordi jeg tror jeg en gang frem i tid kommer til å bli toppblogger og superstjerne av det. Nei. Dette er bare mitt utløp for frustrasjon, glede og alle andre følelser som jeg vil få ut og dele med verden. For å kunne vise at å flytte til utlandet har sine oppturer og nedturer, og at selv om alt kan virke så fint på utsiden (slik som for eksempel på min instagram profil kristine_irene) så sitter det ei sårbar jente der – som er lykkelig over å ha reist på helgtur, ferie, oppdagelsesferd, utflukt, kurs, hva det nå enn måtte være – men som skammer seg over følelsen av å ikke leve opp til samfunnets forventninger av hvem man skal være.

Igår var en sånn dag. En liten pause. Jeg dro på kaffebaren Holybelly i hipster-distriktet Canal St Martin sammen med ei venninne fra Indonesia. Siden jeg har flyttet rundt og gått på språkskoler og jobbet internasjonalt, har jeg rukket å bli kjent med mennesker fra alle verdens kontinenter. Min Indonesiske venninne elsker Skandinavia, og har flere ganger vært i Norge, Sverige og Danmark. Det er utrolig deilig å kunne prate om ting jeg savner fra Norge, for hun vet jo faktisk hva jeg snakker om. Jeg kunne gjerne tenke meg å besøke Indonesia i fremtiden også!

Nå skal jeg pakke og gjøre meg klar til nok en ny pause. Jeg reiser til sommerhuset til familien til kjæresten min, i Criel-sur-Mer i Normandie og blir der til Søndag. Det skal visst regne hele helgen, så det spørs hvor vakkert det blir å sitte på restaurant ved havna mens regnet faller over seilbåtene og brygga mens vinden uler i bakgrunnen. Bare for å sette det på spissen, poetisk vis.

Noen bilder fra gårsdagen da (under)…

Fine leiligheter i Paris (kjempedyre også).

Sykler, scootere og mopeder står parkert over alt i Paris. Absolutt over alt.

Jeg synes det er dritkleint å ta selfies i offentlighet når folk går forbi og ser på. Men jeg gjør det likevel.