Paris, du skjønne Paris. Hva skal jeg gjøre med deg? Den ene dagen er jeg drittlei, den neste dagen blir jeg forelsket på nytt. Akkurat som den mannlige befolkningen I denne byen sjarmerer sine kvinner, sjarmerer du meg gang på gang, men gjør meg likevel sint, frustrert og lei. I dag er du sjarmerende. I dag nyter jeg deg.

Det er noe sjarmerende over det å ta med laptopen på kafé, spise lunsj og drikke kaffe samtidig som jeg ser ut vinduet, og ser på menneskene som sitter rundt meg på kaféen. Mange er her sammen med venner eller kolleger for å prate om uka som gikk eller om sine fremtidige planer. Andre er her for å spise en kjapp lunsj på egenhånd før de må returnere til kontoret. Og noen er her av samme årsak som meg, alene med laptopen. Noen jobber, enkelte gjør lekser, og kanskje er det andre som sitter her å blogger også? Hvem vet.

Jeg ble sittende en stund uten å bli lagt merke til. Fikk tid til å skrive litt i fred og ro. Etter hvert begynte jeg å bli kaffetørst og sulten, og var glad for at servitøren (som dessuten var utrolig kjekk med sitt mørke hår, tre-dagers skjegg og havblå øyne) dukket opp og smilte så pent og spurte hva jeg ønsket å bestille. Meny behøvde jeg ei, for her har jeg vært flere ganger før og har nå mine personlige favoritter som jeg gjerne bestiller flere ganger. Stedet heter Le Pain Quotidien, som betyr “det daglige brød” på fransk.

Grovbrød med avokado, detox juice og kaffe latte ble dagens lunsj og et nødvendig energitilskudd. Enkelt, men godt. Og av og til er det deilig når ting i livet bare er enkelt og godt. Komplisert, avansert og sofistikert kan jeg heller ta en annen gang – i fellesskap. Når jeg er alene, liker jeg å sette pris på de små, simple hendelsene. Er det ikke det som er greia med mindfullness, forresten? Å sette pris på hvert eneste fragment av hver eneste lille opplevelse man har? Jeg kaller det heller å være oppmerksom, og ikke la seg distrahere for mye av teknologi, dagdrømming og det overfladiske.

Kanskje det er derfor jeg akkurat i dag føler meg utrolig bra, her i denne byen. Jeg er oppmerksom. Jeg har satt dagdrømmene til side, for å være tilstede. I stedet for å tenke på alle stedene jeg heller skulle ønske jeg var akkurat nå, tenker jeg på hvorfor jeg er glad for å være her.

Jeg er glad for å spise en deilig lunsj på en kafè som jeg elsker. Jeg er glad for at sola skinner og jeg kan gå med vårjakke. Jeg er glad for at jeg tilfeldigvis oppdaget en nydelig park, da jeg var på vei til kaféen. Jeg er glad for at jeg bor i en by som så mange i verden drømmer om å besøke.

(innlegget skrev jeg først i Word, på formiddagen i dag. Hadde ikke tilgang til WiFi på kaféen, så publiserer det først nå)

Idag mottok jeg en epost som jeg burde blitt overlykkelig over å ha fått, men grunnet omstendighetene blir jeg mer lei meg og forvirret enn noe annet.

Som jeg allerede har nevnt, har jeg allerede en jobb. Jeg jobber hjemmefra med å ghost-skrive for en nettside. Dette er en jobb som jeg trives veldig godt med, men det kan til tider bli ganske ensomt. Jobben jeg har blitt tilbudt er en jobb i Stavanger for sommersesongen. De tilbyr utrolig bra lønn, det virker som en spennende erfaring og arbeidsspråket er Fransk. Da får jeg øvd på språkkunnskapene mine, og det er jo et kjempepluss!

MEN…ja, det er alltid et men. Jeg har jo kjæreste her i Paris. Han er bundet her med en fulltidsjobb som ingeniør. Vi bor sammen. Vi har aldri vært fra hverandre lengre enn 1 uke maximum. Han var knust da jeg søkte på denne stillingen, og han kommer til å bli enda mer knust hvis jeg drar. Da blir han her alene, i flere måneder, med mine ting og alle våre felles ting som minner ham om meg.

Er det urettferdig gjort av meg å dra? Burde jeg bli her, til tross for at jeg da mister en mulighet som ser flott ut på CVen i tillegg til en lønn som hadde vært fin å putte på sparekonto? Hva gjør jeg? Stavanger eller Paris?