Endelig Mai. Endelig vår. Samtidig vil det si at det kun er tre uker til bursdagen min, noe jeg egentlig ikke gleder meg til – med unntak av det faktum at jeg skal reise til en ukjent destinasjon, som jo er veldig gledelig. Ukjent fordi kjæresten min har reservert tur til et sted men vil ikke si hvor det er, eller hvordan vi kommer oss dit. Jeg gleder meg veldig, samme hvor det er. Jeg elsker jo å reise, og jeg stoler på at han tar meg med til et spennende sted.

Ellers gleder jeg meg fint lite til å bli enda eldre. Jeg er allerede nesten for gammel til å slippe unna med ting som jeg lett slapp unna med da jeg var yngre. Slik som det at livet mitt fortsatt ikke er på plass. Jeg mangler fortsatt interessen for et typisk A4-liv med 9-16 kontorjobb, hus og barn. Bare tanken på å få barn NÅ gjør meg uvel. Og jeg har absolutt ingen planer om å kjøpe bolig med det aller første. BSU-kontoen min er det lenge siden jeg har fôret og sparepengene mine er satt av til reiser og uforutsette utgifter. Giftemål er jeg kun interessert i fordi jeg liker tanken på et vakkert bryllup, fin kjole og bryllupsreise med svær suite med blomster spredt utover hele senga.

Familien min er skuffet over meg, og bekymrer seg stadig. Deres høyeste ønske virker å være at jeg dumper kjæresten min, flytter tilbake til Stavanger, får meg denne 9-16 kontorjobben og en NORSK kjæreste, gifter meg, og kjøper bolig med denne Nordmannen – som forresten skal være genetisk pen, ha god økonomi og være fornuftig med penger. Gjerne en del år eldre enn meg også. Men uten «baggasje» (barn og/eller slitsom eks).

Jeg har allerede sett for meg dette alternative livet, og sett for meg hvordan det ville utspilt seg. Jeg har jo dessverre ikke en matchende personlighet til denne fantasien av et liv som familien min ønsker for meg. Så resultatet og konsekvensene, ville nok blitt som følgende; Jobben og min kjedelige ektemann som aldri vil reise noe sted, gjør at jeg utvikler depresjoner og hverdagsalkoholisme. Mannen – og livet generelt – er så forutsigbart og kjedelig at jeg søker spenning på dating-applikasjoner og går inn i et forhold med en utenlandsk, spontan, eventyrlysten mann. Ektemannen min aner fred og ingen fare, for han er jo så oppslukt i jobben sin, og tror at jeg drar ut for å treffe venninner til enhver tid. Han vil jo aldri bli med ut å spise på restaurant eller ta noen glass vin ute uansett, siden han føler det er som å kaste penger ut vinduet. Det er viktig å spare penger, må man vite. Han vet ikke hva han sparer til, men han gjør det nå likevel. Til slutt er det han som vil ta ut skilsmisse, fordi han vil ha barn og det vil ikke jeg. Ikke med ham. Vi skilles, og det er jeg som flytter ut av huset. Nyskilt, flytter jeg inn i en knøttliten leilighet før jeg flytter til utlandet eller drar på backpacking for å se verden.

Konklusjonen er at jeg ville nok endt opp akkurat der hvor jeg er nå – hvis jeg er heldig. Uansett skulle man tro det viktigste var at jeg er sammen med en mann jeg elsker, fremfor en mann som foreldrene mine synes det er fornuftig at jeg velger. På samme måte som at jeg skulle ønske foreldrene mine ville støttet meg og de valgene jeg tar i forhold til jobb og karriere, fremfor å presse meg til å gjøre noe jeg ikke vil.

Skjønne Mai måned. Det er ikke din feil.

Å våkne i denne senga føltes så fremmed. Omgivelsene er nære og kjære, men jeg føler ikke at jeg hører til her. Plutselig var jeg gått tilbake i tid også. Tidlig på morgenkvisten ble jeg vekket, og brått satt jeg der rundt frokostbordet med mamma. Stefaren min var allerede på jobb. Han er en av de heldige som ikke har merket noe til oljekrisa. Derimot er hans aller høyeste ønske å gå av med førtidspensjon, slik at han og mamma kan flytte utenlands og starte opp et nytt og spennende foretak sammen. Men for øyeblikket trenger de ham i oljebransjen. Og her satt jeg da i pysjbuksa med cupcakes på, og Star Wars t-skjorta til kjæresten min. Mamma serverte meg frokost og ba meg dusje og gjøre meg klar til å dra til sentrum kort tid etter maten var inntatt. Plutselig var jeg 15 år igjen.

I morgen skal jeg ut å spise sammen med en kompis som jeg faktisk har kjent siden jeg var 15. Vi har ikke sett hverandre på et par år nå, så det kommer til å bli en god del mimring i morgen. Å prate om våre yngre dager over ett, to, tre eller fire glass vin er absolutt ikke problematisk. Jeg gleder meg allerede!

Når jeg først er inne på å nevne femten år gamle meg, så kan jeg like gjerne beskrive hvem jeg var da, kontra hvem jeg er nå. I tilfelle du er nysgjerrig, eller kanskje du kjente meg på den tiden og syntes jeg var et grusomt menneske og tenker at jeg sannsynligvis er prikk lik den dag i dag, og derfor velger å holde deg langt unna? Vel…

Jeg har ikke rørt Bacardi Breezer rusbrus på flere år, jeg henger ikke i chatterom og på MSN, Grandiosa er ikke noe jeg spiser til hverdags, jeg blir ikke sint om vennene mine kjøper like klær som meg, jeg blir ikke lei meg hvis vennene mine finner på noe sammen uten meg en dag, og jeg går ikke av skaftet om «ingenting» skjer på lørdag (fest). Jeg klarer meg utmerket med vin og champagne (eller en kreativ cocktail), Facebook og Instagram, variert kosthold, filmkveld på lørdager og jeg lar vennene mine gjøre akkurat som de selv vil.

Men rare pyjamaser, dra på café med mamma, og møte noen av de samme personene som var i livet mitt den gang da, DET beholder jeg med glede i mitt nåværende og fremtidige liv.

Under: bilder fra gamlebyen og fra Kanelsnurren bakeri, tatt i dag.