Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Er det noe jeg liker, så er det menn som virkelig vet å verdsette kjæresten sin. Og det er vel derfor jeg er like forelsket i kjæresten min nå, som da vi møttes for over ett år siden. Han får meg til å føle meg som verdens heldigste – og mest lykkelige – kvinne.

Fra Lørdag til Søndag overnattet vi på Chateau de Montvillargenne i distriktet Picardie i Frankrike. Det er et 4-stjernes hotell og slott, med en moderne gastronomisk restaurant, innendørs svømmebasseng og spa, og en tennisbane som hadde vært gøy å teste ut (selv om jeg er elendig i å spille tennis) om vi hadde hatt mer tid.

Rommet var stort og moderne, og søte kjæresten min hadde sagt ifra til hotellet at de skulle legge en boks med sjokolade til meg på sengen. Det var dette som var den lille overraskelsen han hadde planlagt for denne gang. Det betyr så utrolig mye mer for meg enn du kanskje tror, fordi det var nettopp ved å sende meg en eske med sjokolade i posten hjemme hos foreldrene mine, sammen med et kosedyr og et utrolig fint kort, at han vant hjertet mitt, for over ett år siden.

Og det var dette vi dro for å feire: vår ett-års dag!

Akkurat som helgen før, var vi igjen kjappe med å skifte til badetøy og løpe ned til bassenget. Dessverre ble jeg stående i en evighet å vente på at kjæresten skulle komme seg ut av herregarderoben. Jeg ble særdeles utålmodig og skjønte ikke hva i alle dager som kunne ta så sinnsykt lang tid. Joda, han hadde altså låst nøkkelkortet og reservasjonsdokumentet til spa-behandlingen (som var en time senere) inne i et skap med kodelås, og klarte ikke å få opp døra igjen. Krise!

Siden jeg ikke er mann, var det selfølgelig han som måtte stå der inne å vente, mens jeg måtte løpe ut til resepsjonen – i ført badekåpe og tøfler – og spørre på min fantastisk ukorrekte fransk, etter hjelp i herregarderoben. Jeg tror jeg sa noe som «unnskyld, jeg trenger hjelp. Kjæresten min er i garderoben. Skapet er låst. Det funker ikke» og ble i tillegg delvis overdøvet av høy orkester-musikk fra et pensjonist-ball, som foregikk i ballsalen like ovenfor resepsjonen. Men jeg ble forstått, og skapet ble åpnet.

Etter 45 minutter i bassenget, dro vi til spa-avdelingen. Den var liten og anonym, men musikken og dempet belysning skapte likevel riktig stemning. Vi hadde bestilt par-massasje med oljer, og det var visstnok første gang kjæresten min skulle få spabehandling. Jeg ble ganske overrasket egentlig. Selv hadde jeg en periode hvor jeg dro på spa én gang i måneden, i nesten to år. Men par-massasje det er virkelig en helt annen opplevelse. Det er utrolig mye mer koselig å gjøre slikt sammen med noen – selv om man ikke sier et eneste ord til hverandre under selve behandlingen. Bare det å føle den andre personens nærvær er utrolig fint.

Brått var det plutselig kveld og tid for cocktails i baren, mens vi ventet på at det skulle bli tid for middag i hotellets restaurant.

Champagnecocktails (drinken til høyre) er svindyrt i forhold til andre drinker, men fy søren så godt. Og i spesielle anledninger er det lov å unne seg noe ekstra!

Restauranten var av den moderne gastronomiske sorten, hvor både mises en bouche og forrett var forkledd som noe helt annet enn det som ble servert. Jeg liker slike konsepter. Kjæresten min bestilte noe som jeg aldri hadde smakt før, men som franskmenn er kjent verden over, for å spise: froskelår (bildet under – sammen med masse grønnsaker). Jeg måtte jo selfølgelig smake. Det smakte faktisk godt. Som kylling. Akkurat som alligator, da jeg smakte det i USA.

Fire retter og en delt flaske vin senere, dro vi opp på rommet for å legge oss. Da vi skulle låse oss inn, hørte vi naboene ha høylytt sex. Jeg er barnslig og holdt på å le meg ihjel, mens kjæresten min oppførte seg som en fjorten år gammel gutt og sto å lyttet. Hotellets gjester bestod stort sett av kjærestepar og ektepar som var der for å ha en romantisk tid sammen, så da er det jo en selfølge at det foregår voksen-romantikk bak lukkede dører.

Søndag sjekket vi ut av drømmetilværelsen for å returnere tilbake til virkeligheten, som ikke er så ille den heller. Da var det ikke lenger spa, basseng og gourmet-retter, men chille på terrassen (fordi det ble 21 grader og sol!) med lemonade, og pizzakveld med Youtube-videoer på skjermen, hos noen venner av kjæresten.

Jeg lurer virkelig på hva gjengen bak meg driver å ser på, på mobilen til han ene der…

Maten, fra øverst til venstre: Det så ut som kaker og sjokolade, men det var det ikke. Derimot var det foie gras, gjeitost med nøtter og toast med grønnsaker. Øverst til høyre, så ut som tomater, men det var det ikke. Andelever i gelé av hibiscus. Hovedretten (nederst til venstre) var biff, poteter, brød med stekt løk og kryddersmør, grønnsaker og rødvinssaus. Desserten (nederst til høyre) var Paris-Brest revisité, av speculoos kjeks med krem – også av speculoos (kjeks som smaker som Gjende-kjeks), mandariner og mørk sjokolade.

Helgen min har vært helt fantastisk, og jeg er virkelig heldig som har en kjæreste som liker å stelle i stand hyggelige overraskelser til koselige anledninger. Påske skal jo tross alt være koselig, og påske-egg og TV-kos står på agendaen i dag, siden helgen tross alt var travel med å slappe av på spahotell for å deretter dra på biltur og oppdage nye steder, overnatte i ny by og igjen oppleve en annen by.

Jeg velger å kun fortelle om Fredag/Lørdag i dette innlegget, for ellers kommer det til å bli innmari langt.

Det tok kanskje 1 time og 30 minutter å kjøre fra Paris til Pont Audemer, det lille tettstedet hvor spahotellet lå. Vi ankom rundt 17:30 og fikk da en omvisning rundt på hotellet. Fine blomsterbuketter prydet bordene i de forskjellige rommene, i harmoni med vintage interiør og store vinduer. I lounge-rommet sto et stort hvitt piano klar til å brukes, og hotellsjefen hintet til at dette kunne vi gjerne få lov til. Kjæresten min lo og sa at alle de andre gjestene kommer til å rømme hvis de gir en av oss adgang til pianoet. Veldig sant.

Utenfor hotellet var det grønt og fint. Herlig vær med solskinn gjorde stemningen bare enda bedre. Det var utrolig fint å kunne koble av fra storbylivet i stille og fredelige omgivelser som dette.

Bildet under viser utsikten fra balkongen vår. Frisk og god natur!

Rommet vårt var stort og fint, og vi fikk hvert vårt glass med champagne som velkomstdrink. Badekåper og tøfler fikk vi også, som var utrolig praktisk siden planen vår var å hoppe rett ut av klærne og rett inn i badetøy, og ta trappa ned til bassenget og jacuzzien. Både jeg og kjæresten elsker å bade, så vi oppførte oss som to små barn på sydentur. Jeg rakk såvidt å legge merke til at bikinien min egentlig er litt for trang og får meg til å se superfeit ut, før vi allerede hadde løpt ned til bassenget. Vel…

Etter litt over en times tid med basseng og jacuzzi, var det tid for å dusje, skifte klær og gjøre oss klare til middagsreservasjonen på hotellets restaurant. Restauranten hadde en «fixed menu» for oss som hadde booket overnattingen med rabatt via det franske nettstedet Very Chic, hvor mises en bouche (liten smaksopplevelse før forrett) forrett, hovedrett, digestif (shot med sterk alkohol som skal hjelpe på å få gang i fordøyelsen) ostetallerken og dessert var inkludert i denne menyen. Øvrig drikke kom utenom. Vi startet med champagne, mises en bouche bestående av boudin noir (blodpølse), foie gras (gåselever), eplebiter og sopp. Det høres vanvittig ekkelt ut, men er veldig godt. Jeg er dessverre allergisk mot skalldyr og spurte om det var mulig å få noe annet servert istedenfor, til forrett, og joda, det skulle jeg få. Jeg fikk verdens kjipeste tallerk bestående av agurkskiver, tomatskiver, noen få salatblader, og….rødbeter av alle ting. Og ingenting var blandet sammen, men lå på hver sin side av fatet. Uten dressing, sitronsaft, krydder, noen ting. Nedtur. Jeg ba om sitronsaft og pepper, for å gjøre det beste ut av salaten selv. Servitøren virket oppriktig lei seg og beklaget, og jeg ble kjempeflau. Og fikk dårlig samvittighet. Stakkars, det var jo ikke hans feil. Jeg sa at salaten var god, og at det gikk helt fint.

Deretter sto hovedretten for tur: and, artisjokk og puré av søtpotet. Dette var godt, men skulle gjerne likt å hatt litt flere grønnsaker, eller i det minste fått litt mer artisjokk på tallerkenen. Shotten vi fikk etter hovedretten var en blanding av Calvados (eplesprit), eplepuré og tørr cider. Altfor godt, og absolutt ikke sterk smak. Kunne fint ha drukket meg dum på flere glass av det der. Ostetallerkenen var stor og variert, så der var jeg også fornøyd. Jeg elsker ost – altfor mye. Og så var det desserten da. Den var OK. Små biter av frukt i vaniljekrem og karamellskorpe og kanel. Med en kule mango-sorbet i midten. De lille små mini-dessertene som vi også fikk ved siden av, var derimot fantastiske. Hvorfor? Fordi det var blant annet trøfler, jo. Nam!

Det ble en sen kveld, og vi var begge trøtte og slitne da vi sto opp klokka åtte for å dusje, pakke, gå tur i nærområdet for å nyte de siste øyeblikkene der, før frokost – og før vi dro videre til overraskelsen som kjæresten hadde planlagt for meg. Uansett hvor trøtt jeg var, så var det likevel en trøst at frokosten var herlig og tanken på en overraskelse som ventet senere på dagen ga meg det ekstra energi-støtet som jeg trengte.