Tirsdag var siste dag av bilturen vår og tiden var egentlig inne for å reise hjem. Men som vanlig, ville jeg ikke at ferien skulle ende tidligere enn nødvendig. Eventyrlysten talte og fikk meg til å ville dra tiden ut så langt som bare mulig. Og det syntes kjæresten min var helt greit. Så vi tok oss en dagstur til Tyskland.

Vi dro til en by som heter Trier, som jeg i forkant hadde søkt opp på Google og Instagram, for å finne ut om byen var verdt å besøke, og hva man eventuelt kunne finne på der. Jeg har tidligere reist ganske mye rundt i Tyskland, og har gjort meg oppmerksom på hvor i landet det er hyggelig å feriere kontra hvilke byer som hovedsaklig er industrielle og lite attraktive reisemål for oss som liker kultur og historie.

Trier var en artig liten perle. Der kan du blant annet besøke ruinene fra et imponerende romersk amfiteater (som dessverre var under renovering) og se ruinene fra en stor byport (som burde vært under renovering). På vei fra sentrums-kjernen til amfiteateret, passerte vi dessuten et nydelig palass og en fin liten park. I sentrum ligger også en stor, gammel katedral som var verdt å få med seg.

Butikker og kjøpesentre var det mange av, men vi stakk bare innom det ene senteret for å handle på dagligvarebutikken. Vi kjøpte produkter som man ikke får tak i andre steder enn i Tyskland. Diverse pålegg for eksempel. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte et par flasker hvitvin mens vi var der, siden vi tross alt var i Mosel-distriktet. Riesling-vin er jeg jo tross alt veldig glad i, og det er garantert billigere å kjøpe det lokalt i Tyskland, Luxemburg og Øst-Frankrike enn andre steder.

Lokal middag ble det i det minste. Vi spiste på en tradisjonell tysk restaurant, og bestilte begge en halvliter øl hver i tillegg. Banan-øl faktisk. Måltidet var jeg veldig fornøyd med. Kjøttpudding hadde jeg ikke spist siden jeg jobbet i Disney World, hvor jeg pleide å bestille det i kantina. Ofte. Fordi kjøttpudding er en rar greie jeg virkelig digger, og aldri har giddet å prøve å lære meg å lage selv. Kvaliteten på kjøttpuddingen fra restauranten i Tyskland var som forventet langt bedre enn den masseproduserte varianten fra kantina der borte i Amerika.

Det eneste negative med denne fine kjøttpudding-og-banan-øl opplevelsen, var at servitøren ikke kunne et eneste ord på engelsk, så både jeg og kjæresten min måtte bruke det lille vi kunne av tysk. Og selv om uttalen min ikke er så ille når jeg leser rett fra menyen (fordel med å ha germansk språk som morsmål) så høres det sikkert megakomisk ut å høre på når jeg prøver å gjøre meg forstått ved å bruke en sær blanding av norsk, engelsk og tysk. Budskapet nådde heldigvis frem.

For deg som vil på biltur til Belgia, Luxemburg og Tyskland; Besøk gjerne Brugge i Belgia, Luxembourg City og Vianden i Luxemburg og Trier i Tyskland!

Her er noen bilder fra Trier, Tyskland.

Jeg håper dere alle hadde en hyggelig 17. Mai feiring igår. Jeg kan helt ærlig innrømme at jeg savnet å feire dagen der hjemme i Norge, men samtidig kan jeg absolutt ikke klage. For jeg tilbragte jo dagen i Disneyland, Paris!

Jeg ble ikke dessverre ikke værende i parken helt til stengetid, og gikk dermed glipp av det fabelaktige fyrverkeriet. Men det går fint. Jeg har jo sett fyrverkeriet uttalig mange ganger i Disney World i Florida, og får sikkert muligheten til å se det en annen gang her i Paris.

Igår var vi alle altfor trøtte og slitne etter en lang dag med mye gåing, sammenlagt flere timer stående i kø og på toppen av det hele; stekende sol. Dum som jeg var, var jeg kledd i sort skinnjakke og sorte jeans. Effektiv kombinasjon for å bli svett og ekkel når sola steker som verst.

Vi hadde det uansett veldig gøy og tok de fleste attraksjonene. Dessverre var enkelte av hovedattraksjonene stengt og under oppussing. Foreldrene til kjæresten min elsker familietid og synes det er utrolig hyggelig når vi alle finner på ting sammen, og Disney er jo definitvt et fantastisk sted å besøke sammen med familien. Det spiller ingen rolle om barna faktisk er barn eller ikke. I Disneyland er vi alle «barn».

Nå har jeg og kjæresten min forresten drøftet planene mine om å reise til Moldova på det frivillighetsprosjektet som jeg nevnte i forrige innlegg. Han sier at han støtter meg, men sier samtidig at han er lei av at jeg påtar meg nye prosjekter og aldri fullfører ting jeg begynner på, og mener dessuten at alt jeg finner på ikke har noen sammenheng. Han refererer mer konkret til en bok som jeg begynte å skrive, men aldri fullførte. Men for å skrive bok må jeg jo ha noe å skrive om, ikke sant? Og det er blandt annet derfor jeg påtar meg nye prosjekter og ulike reiser. For å hente inspirasjon til å skrive. Jeg gjør det også for å gjøre min CV sterkere. Mens hovedårsaken er selfølgelig at jeg gjør det for min egen livskvalitet og glede. Er ikke det grunn – og sammenheng – nok?

Jeg setter uansett pris på ærligheten.

Her er noen bilder fra Disneyland-besøket.

Jeg er Indiana Jones.

Siste etappe av bilturen vår gikk til Lille, en av Frankrikes storbyer. Under oppholdet følte jeg at jeg egentlig ble litt småforelska i denne byen, men det blir jeg jo nesten over alt hvor jeg reiser. Jeg var jo tross alt dødsforelska i Paris også, før jeg flyttet hit. Og siden været var helt nydelig i Lille mens vi var der, så var det vel kanskje ikke så rart at jeg ble ekstra sjarmert? Jeg fikk nemlig følelsen av å være på sommerferie, på et helt nytt sted hvor alt var annerledes. Kanskje fordi befolkningen i nord er såpass annerledes fra folk i Paris? Mindre stress og mas, mindre forurensing og bråk, færre irritasjonsmomenter.

Det var deilig å bare være der. Eksistere der. Besøke kaffebarene (blandt annet en kjede som var å finne over alt i Lille, som heter Notting Hill Coffee), gå tur i parkene, titte i hyllene fulle av bøker og blader på bruktmarkedet, nyte sola og se på alle menneskene som nøt et par øl og god mat under parasollene.

I Lille møtte vi også et vennepar av kjæresten min. Vi besøkte leiligheten deres og dro til en koselig liten cocktailbar i gamlebyen og skålte med noen drinker, før jeg og kjæresten min dro videre til en restaurant som spesialiserer seg på en av Nord-Frankrikes lokale tradisjonelle retter “Le Welsh”, som enkelt og greit består av brød marinert i øl, med skinke og sennep og gratineres med én hel, komplett ost. Retten serveres med pommes frites ved siden. Ikke akkurat slankemat nei, men godt var det!

Etter å ha spist en hel ost og alt som ble servert sammen med den, dro vi tilbake til hotellet. Jeg hadde i løpet av dagen pådratt meg skikkelig utslett mellom lårene, som jeg noen ganger får når jeg går med kjole og blir varm, klam og svett utover dagen. Jeg hadde samme dag lest på internett at det var ei eller annen kjendisdame (husker ikke hvem) som visstnok pleide å smøre seg med deodorant mellom beina for å unngå nettopp det utslettet og gnissingen, og dum som jeg var tenkte jeg at dette måtte jeg prøve. Det hørtes jo ut som tidenes mest geniale idé!

Jeg endte opp med kjipe konsekvenser, som at innsiden av begge lårene hovnet opp til dobbelt størrelse, i tillegg til at det gjorde ekstremt vondt. Så kjære du som leser; ikke tro på alt du leser på internett. Selv når kildene virker troverdige, vær skeptisk. Det var ikke jeg. Og det er ikke første gang jeg går fem på heller. Husker jeg bleket tennene med bakepulver en gang for noen år siden, og fikk masse kjeft av tannlegen min, da hun måtte fylle porselen i en av tennene mine som hadde blitt syreskadet tverrs gjennom. Takket være det påfunnet der, har jeg den dag i dag mindre tannkjøtt enn jeg burde hatt.

Etter deodorant-påfunnet, oppholdt jeg meg kanskje en times tid i suiten, hvor jeg satt å syntes synd på meg selv og de hovne lårene mine. Kjæresten min dro meg til slutt ned til hotellets cocktailbar for å spandere en liten trøste-drink, som absolutt ikke var liten i det hele tatt. Vi drakk hver vår enorme cocktail (som dessuten kostet hele 18 euro pr stk) og lyttet til pianisten som spilte fine pianoversjoner av låtene som går på radioen. Jeg elsker pianomusikk, og elsket det kanskje litt for mye etter hvert som jeg drakk. Stakkars alle de andre i baren, som måtte høre på meg synge falskt og prate høylytt om hvor flink “pianomannen” var og hvor mye den og den låta betyr for meg. Huff.

Dagen etter ble det sen hotellfrokost, en liten gåtur i sentrum, mer kaffe og til slutt på tide å dra hjem. Eller, hjem dro vi ikke. Vi tok en svipptur til foreldrene til kjæresten min for å grille i hagen, før vi sent på kvelden dro hjem for å legge oss.

Nå blogger jeg fra en kaffebar i Paris, fordi jeg har fullført min første arbeidsdag som privatlærer i norsk for en nybegynner. Eleven min er ei fransk dame, og jeg lærer bort norsk – på fransk. Utrolig merkelig, men gøy!

Etter noen utrolige fine opplevelser i Belgia, dro vi over grensen til Frankrike igjen, til en by helt oppe i nord. Byen heter Dunkerque og vi dro dit  for å besøke en venn av kjæresten min. Og vet du hva? Menneskene i Nord-Frankrike er virkelig noen av de snilleste menneskene jeg har møtt.

Vi ble først invitert hjem til kjæresten min sin kompis og fruen, for å se det nye huset de hadde kjøpt. Der fikk vi omvisning i huset, og fikk deretter servert rosévin og kake, før vi etter hvert tok turen videre til en bar ved stranda og fikk spandert et par pils av dem.

Deretter spiste vi sammen på en lokal restaurant – hvor kelneren klarte å søle hele ølen min utover bordet, og paret vi var på besøk hos endte opp med å bli ølmarinerte, begge to. Jeg følte meg delvis skyldig. De tok det med et smil, vi tørket opp i fellesskap, og jeg fikk ny øl av kelneren. Ingen sure miner, med andre ord.

Vi skulle videre til Lille (storby i Nord-Frankrike) neste dag, men ble likevel spurt av kompisen til kjæresten min om vi hadde lyst til å komme hjem til dem på besøk igjen før vi dro til Lille. Siden vi ønsket å forlate Dunkerque litt tidlig, foreslo de lunsj-grilling i hagen. Jeg så for meg at det bare kom til å bli oss fire, siden det var såpass kort varsel, men neida. Da vi ankom hadde de rukket å invitere både foreldrene hans, foreldrene hennes, en liten nevø og enda en kompis. Jeg så dessuten også for meg at det ikke kom til å bli stort med variasjon i maten – på såpass kort varsel. Men joda. Her var det både koteletter, pølser, forskjellige salater, poteter, brød og grillspyd. Og det nyttet ikke å være beskjeden, for her var det stadig noen som spurte om jeg ville ha mer mat, mer drikke, solkrem, pute under stolen, servietter, alt mulig. Disse menneskene hadde jeg knapt rukket å bli kjent med, men likevel følte jeg at de behandlet meg som om jeg var en del av familien.

De snakket alle også mye pent om Norge, og at de gjerne kunne tenke seg å besøke hjemlandet mitt – hadde det bare ikke vært så vanvittig dyrt å feriere der. Forståelig. Det er tross alt ikke for ingenting at jeg selv aldri har vært i hverken Midt-Norge eller Nord-Norge.

Etter Dunkerque, kjørte vi videre til Lille. En by jeg har blitt litt småforelska i. Skriver om Lille i neste innlegg!

Er det noe jeg liker, så er det menn som virkelig vet å verdsette kjæresten sin. Og det er vel derfor jeg er like forelsket i kjæresten min nå, som da vi møttes for over ett år siden. Han får meg til å føle meg som verdens heldigste – og mest lykkelige – kvinne.

Fra Lørdag til Søndag overnattet vi på Chateau de Montvillargenne i distriktet Picardie i Frankrike. Det er et 4-stjernes hotell og slott, med en moderne gastronomisk restaurant, innendørs svømmebasseng og spa, og en tennisbane som hadde vært gøy å teste ut (selv om jeg er elendig i å spille tennis) om vi hadde hatt mer tid.

Rommet var stort og moderne, og søte kjæresten min hadde sagt ifra til hotellet at de skulle legge en boks med sjokolade til meg på sengen. Det var dette som var den lille overraskelsen han hadde planlagt for denne gang. Det betyr så utrolig mye mer for meg enn du kanskje tror, fordi det var nettopp ved å sende meg en eske med sjokolade i posten hjemme hos foreldrene mine, sammen med et kosedyr og et utrolig fint kort, at han vant hjertet mitt, for over ett år siden.

Og det var dette vi dro for å feire: vår ett-års dag!

Akkurat som helgen før, var vi igjen kjappe med å skifte til badetøy og løpe ned til bassenget. Dessverre ble jeg stående i en evighet å vente på at kjæresten skulle komme seg ut av herregarderoben. Jeg ble særdeles utålmodig og skjønte ikke hva i alle dager som kunne ta så sinnsykt lang tid. Joda, han hadde altså låst nøkkelkortet og reservasjonsdokumentet til spa-behandlingen (som var en time senere) inne i et skap med kodelås, og klarte ikke å få opp døra igjen. Krise!

Siden jeg ikke er mann, var det selfølgelig han som måtte stå der inne å vente, mens jeg måtte løpe ut til resepsjonen – i ført badekåpe og tøfler – og spørre på min fantastisk ukorrekte fransk, etter hjelp i herregarderoben. Jeg tror jeg sa noe som «unnskyld, jeg trenger hjelp. Kjæresten min er i garderoben. Skapet er låst. Det funker ikke» og ble i tillegg delvis overdøvet av høy orkester-musikk fra et pensjonist-ball, som foregikk i ballsalen like ovenfor resepsjonen. Men jeg ble forstått, og skapet ble åpnet.

Etter 45 minutter i bassenget, dro vi til spa-avdelingen. Den var liten og anonym, men musikken og dempet belysning skapte likevel riktig stemning. Vi hadde bestilt par-massasje med oljer, og det var visstnok første gang kjæresten min skulle få spabehandling. Jeg ble ganske overrasket egentlig. Selv hadde jeg en periode hvor jeg dro på spa én gang i måneden, i nesten to år. Men par-massasje det er virkelig en helt annen opplevelse. Det er utrolig mye mer koselig å gjøre slikt sammen med noen – selv om man ikke sier et eneste ord til hverandre under selve behandlingen. Bare det å føle den andre personens nærvær er utrolig fint.

Brått var det plutselig kveld og tid for cocktails i baren, mens vi ventet på at det skulle bli tid for middag i hotellets restaurant.

Champagnecocktails (drinken til høyre) er svindyrt i forhold til andre drinker, men fy søren så godt. Og i spesielle anledninger er det lov å unne seg noe ekstra!

Restauranten var av den moderne gastronomiske sorten, hvor både mises en bouche og forrett var forkledd som noe helt annet enn det som ble servert. Jeg liker slike konsepter. Kjæresten min bestilte noe som jeg aldri hadde smakt før, men som franskmenn er kjent verden over, for å spise: froskelår (bildet under – sammen med masse grønnsaker). Jeg måtte jo selfølgelig smake. Det smakte faktisk godt. Som kylling. Akkurat som alligator, da jeg smakte det i USA.

Fire retter og en delt flaske vin senere, dro vi opp på rommet for å legge oss. Da vi skulle låse oss inn, hørte vi naboene ha høylytt sex. Jeg er barnslig og holdt på å le meg ihjel, mens kjæresten min oppførte seg som en fjorten år gammel gutt og sto å lyttet. Hotellets gjester bestod stort sett av kjærestepar og ektepar som var der for å ha en romantisk tid sammen, så da er det jo en selfølge at det foregår voksen-romantikk bak lukkede dører.

Søndag sjekket vi ut av drømmetilværelsen for å returnere tilbake til virkeligheten, som ikke er så ille den heller. Da var det ikke lenger spa, basseng og gourmet-retter, men chille på terrassen (fordi det ble 21 grader og sol!) med lemonade, og pizzakveld med Youtube-videoer på skjermen, hos noen venner av kjæresten.

Jeg lurer virkelig på hva gjengen bak meg driver å ser på, på mobilen til han ene der…

Maten, fra øverst til venstre: Det så ut som kaker og sjokolade, men det var det ikke. Derimot var det foie gras, gjeitost med nøtter og toast med grønnsaker. Øverst til høyre, så ut som tomater, men det var det ikke. Andelever i gelé av hibiscus. Hovedretten (nederst til venstre) var biff, poteter, brød med stekt løk og kryddersmør, grønnsaker og rødvinssaus. Desserten (nederst til høyre) var Paris-Brest revisité, av speculoos kjeks med krem – også av speculoos (kjeks som smaker som Gjende-kjeks), mandariner og mørk sjokolade.

Fredag var et av ukas høydepunkter, i tillegg til Simple Plan konserten på Tirsdag, som jo var helt fantastisk bra. Men på fredag var jeg ikke på noe rockekonsert. Jeg var derimot på det kjente museet Louvre, her i Paris. Jeg har flere ganger sett pyramiden, tatt bilder av den utenfra, lagt ut bilder på Instagram, men for første gang tok jeg meg tid til å faktisk besøke museet. Iallefall en liten brøkdel av det. For det er nemlig enormt svært og det ville tatt flere dager, kanskje til og med uker, å besøke absolutt alt.

Og se så vakkert det ser ut i enkelte rom innvendig. Minner meg veldig om Opera Garnier, den gamle operaen i Paris.

Det var mammaen til kjæresten min som tok meg med på besøk dit. Hun ville se to Rembrandt malerier fra en privat kolleksjon som var på midlertidig utstilling i Louvre, og jeg ville se Mona Lisa. Så vi dro dit for å besøke avdelingen for malerier.

Jeg er ikke noe ekspert på kunst og vet relativt lite om nøyaktig hvilke kunstnere som tilhørte hvilke epoker (begynner å bli noen år siden jeg lærte om det på skolen), så for meg går kunst mer på det visuelle enn det historiske. Jeg husker best de «rare» tingene vi lærte om kunstnerne. For eksempel at Van Gogh skar av seg øret og sendte det i et brev til dama han elsket? Og at Picasso var klin kokos han også. Og at Da Vinci var både kreativ som kunstner og oppfinner!

Men tilbake til Louvre; Enkelte malerier likte jeg veldig godt fordi jeg følte både ansiktsuttrykk og emosjoner ble så godt fanget at det ga bildet liv, uten at man behøvde noen som helst skriftlig skildring av historien. Noen av maleriene gjorde meg faktisk litt trist, til og med. Maleriet under er fra den franske revolusjonen, og er ganske kjent her til lands. Fun fact: bildet var faktisk på en av de franske myntene, i «gamle dager» da valutaen var franc og ikke euro.

Mona Lisa er forresten bitteliten. Jeg hadde allerede hørt fra andre som har sett maleriet at det er mindre enn de fleste portretter vanligvis er. Og det føles enda mindre ut siden det er cirka to meter avstand fra maleriet til tauet som er der for å holde folk på avstand. Men det var nå iallefall gøy å ha sett det!

Etter flere timer i Louvre, dro vi på kafé for å spise lunsj og deretter vindushopping. Vi avsluttet kvelden med grønn te og kaker på en søt liten bistro. Stor kontrast til gårsdagen, som gikk til latskap og film i sofaen, med pils og hjemmelagde burgere.

Igår var det en dag som nordmenn ikke feirer men feirer likevel. Dagen hvor man kler seg i grønt,  går på pubber for å drikke øl og høre på keltisk musikk, og kanskje skaffer seg effekter med firkløvere og leprechauns (finnes det egentlig et norsk ord for det?). Jeg snakker selfølgelig om St. Patricks Day!

Det er utrolig hvor mange slike dager man feirer både i Norge og i utlandet, som ikke har noen som helst kulturell, tradisjonell eller historisk tilhørighet for oss. Hvor mange i verden er det for eksempel som feirer Halloween og Valentines Day? Veldig mange, spesielt de yngre, vet ikke hvorfor det feires engang. Men de gjør det likevel, fordi det er gøy. Mange eldre virker å være i mot disse «stjålne» tradisjonene og mener de kun er kommersielle feiringer som kun eksisterer for at butikkene skal tjene noen slanter ekstra på å lure folk til å kjøpe tull og tøys. Og hva er så galt med det? Først og fremst burde man se på disse feiringene som noe sosialt og hyggelig. Det er noe folk ser frem til, og hva er vel galt med å glede seg til konkrete datoer? De ekstra små gledene i livet er utrolig viktige, og hvis noen blir glad av å dra på kostymeparty på Halloween eller gå med grønn hatt og drikke øl på St Patricks Day, så er jo det bare supert?

Dagen igår feiret jeg ikke på en Irsk pub, ironisk nok. Det finnes uttalig mange av dem i Paris, men vi (meg, to amerikanere, ei italiener og ei fransk jente) endte likevel opp på en annen expat bar/restaurant. En Kanadisk en! Den heter The Moose og er det ultimate hengested i Paris om du elsker sport og Amerikansk junkfood. De har 14 TVer som viser sport til en hver tid, og serverer den digge kanadiske retten Poutine, som egentlig bare er pommes frites med brun saus, ost og løk, men her serveres også forskjellige varianter av retten, med andre ingredienser. Men basen er pommes frites! Sunn og avansert gourmetmat med andre ord. Cocktailmenyen er variert og spennende. Jeg drakk en cocktail som het Eskimo Kiss og spiste tortilla chips og dipp, og masse jalapeno poppers. Utrolig sunt det også. Eller ikke.

Feirer du dager som ikke egentlig tilhører den norske kulturen? Feirer du St Patricks Day?

Jeg fant ut at jeg ikke eier noen som helst grønne t-skjorter, så da ble det t-skjorta som jeg kjøpte i en tilfeldig souvenirbutikk da jeg var i Dublin i November.