Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Paris, du skjønne Paris. Hva skal jeg gjøre med deg? Den ene dagen er jeg drittlei, den neste dagen blir jeg forelsket på nytt. Akkurat som den mannlige befolkningen I denne byen sjarmerer sine kvinner, sjarmerer du meg gang på gang, men gjør meg likevel sint, frustrert og lei. I dag er du sjarmerende. I dag nyter jeg deg.

Det er noe sjarmerende over det å ta med laptopen på kafé, spise lunsj og drikke kaffe samtidig som jeg ser ut vinduet, og ser på menneskene som sitter rundt meg på kaféen. Mange er her sammen med venner eller kolleger for å prate om uka som gikk eller om sine fremtidige planer. Andre er her for å spise en kjapp lunsj på egenhånd før de må returnere til kontoret. Og noen er her av samme årsak som meg, alene med laptopen. Noen jobber, enkelte gjør lekser, og kanskje er det andre som sitter her å blogger også? Hvem vet.

Jeg ble sittende en stund uten å bli lagt merke til. Fikk tid til å skrive litt i fred og ro. Etter hvert begynte jeg å bli kaffetørst og sulten, og var glad for at servitøren (som dessuten var utrolig kjekk med sitt mørke hår, tre-dagers skjegg og havblå øyne) dukket opp og smilte så pent og spurte hva jeg ønsket å bestille. Meny behøvde jeg ei, for her har jeg vært flere ganger før og har nå mine personlige favoritter som jeg gjerne bestiller flere ganger. Stedet heter Le Pain Quotidien, som betyr “det daglige brød” på fransk.

Grovbrød med avokado, detox juice og kaffe latte ble dagens lunsj og et nødvendig energitilskudd. Enkelt, men godt. Og av og til er det deilig når ting i livet bare er enkelt og godt. Komplisert, avansert og sofistikert kan jeg heller ta en annen gang – i fellesskap. Når jeg er alene, liker jeg å sette pris på de små, simple hendelsene. Er det ikke det som er greia med mindfullness, forresten? Å sette pris på hvert eneste fragment av hver eneste lille opplevelse man har? Jeg kaller det heller å være oppmerksom, og ikke la seg distrahere for mye av teknologi, dagdrømming og det overfladiske.

Kanskje det er derfor jeg akkurat i dag føler meg utrolig bra, her i denne byen. Jeg er oppmerksom. Jeg har satt dagdrømmene til side, for å være tilstede. I stedet for å tenke på alle stedene jeg heller skulle ønske jeg var akkurat nå, tenker jeg på hvorfor jeg er glad for å være her.

Jeg er glad for å spise en deilig lunsj på en kafè som jeg elsker. Jeg er glad for at sola skinner og jeg kan gå med vårjakke. Jeg er glad for at jeg tilfeldigvis oppdaget en nydelig park, da jeg var på vei til kaféen. Jeg er glad for at jeg bor i en by som så mange i verden drømmer om å besøke.

(innlegget skrev jeg først i Word, på formiddagen i dag. Hadde ikke tilgang til WiFi på kaféen, så publiserer det først nå)

Jeg kommer fra en kultur som er litt annerledes enn kulturen her. Vi ser ikke så forskjellige ut, meg og dem. Jeg er lys i huden, som dem. Jeg går med samme type klær som dem. Selv om jeg ikke forstår enkelte av deres trender, og de ikke forstår enkelte av våre.

Jeg snakket ikke deres språk da jeg kom hit. Jeg måtte gå på kurs for å lære det. Jeg har rar uttale og mange grammatiske feil. Noen ganger prater jeg med deres landsmenn. De poengterer at jeg er utlending når jeg snakker. Jeg blir flau. Jeg bærer ikke stempelet «utlending» med stolthet. Selv når det er godt ment. Det gjør meg unik. På godt og vondt.

Jeg gjør ofte kulturelle feil. Jeg blir ledd av. Jeg blir trist. Jeg blir frustrert. Jeg blir lei av å ikke passe inn. Jeg ser TV-programmer og filmer fra mitt land på internett. Jeg leser aviser på mitt språk. Jeg tar pauser fra å bare være utlending.

Samtidig ser jeg på lokale TV-programmer, filmer og gjør alt jeg kan for å bli som en av dem.

Mine venner her er utlendinger som meg. Det er ikke fordi jeg ikke liker landsmennene her. Jeg kjenner dem ikke. De dømmer. De slipper meg ikke inn. Mine venner her opplever det samme som meg. Det fører oss sammen. Vi er ikke alene. Vi er alle utskudd i et annerledes samfunn, men vi har hverandre.

Jeg har en kjæreste. Han er landsmann her. Han støtter meg. Men han forstår ikke. Han er en av dem. Det er hans kultur. Hans språk. Han er som alle andre. Men jeg? Jeg er en utlending. Jeg er unik.

Og vet du hva? Jeg er bare en nordmann som bor i Frankrike.

Tenk på det før du bestemmer deg for å hate de utenlandske arbeidsinnvandrerne, ektefellene som har flyttet på tverrs av jordkloden for sin norske partner, og flyktninger som har sittet i Norge i flere år uten en eneste norsk venn.