Selv om jeg bor i Paris, er ikke alltid livet som en romantisk klisjé tatt rett ut av en klissete Hollywood-versjon av det som Amerikanerne tror Frankrike er. Men av og til, så er det slik. Og kjæresten min gjør en innmari god jobb som representant for franske menn som dater utenlandske kvinner. Han er romantisk og virkelig en gentleman. Utseendemessig ville han aldri ha blitt castet i en Hollywoodfilm om Paris, da han ikke er stereotypen av hvordan kvinner flest vil at drømmemannen skal se ut. Og mange jenter har i løpet av tiden før han traff meg, takket nei muligheten til å bli kjent med en herlig kar som har så utrolig mye kjærlighet å gi. Han er helt vanlig utseendemessig, men med noen kilo ekstra på kroppen. Det passer seg hverken inn i Hollywood, hos overfladiske jenter eller hos enkelte bedrifter.

Grunnen til at jeg tar opp dette er fordi jeg så en dokumentar igår, som omtrent fikk meg på gråten. Dokumentaren tok opp et veldig viktig tema: skjønnhet og suksess, øker/minsker man jobbmuligheter basert på hvordan man ser ut?

Svaret var et grøssende stort ja. Jeg vet ikke om dette problemet er like stort hjemme i Norge som det de klarte å avsløre at det er her i Frankrike, men jeg VET at dette eksisterer selv i vårt lille land. I Frankrike er arbeidsledigheten ganske høy, så arbeidsgivere føler nok at de kan velge og vrake i kandidater, og stille urealistiske kriterier. Det har jeg full forståelse for. Det jeg derimot ikke har forståelse for, er at de tydeligvis heller velger å ansette en person som er underkvalifisert men estetisk pen, fremfor en person som har nøyaktig de kvalifikasjonene bedriften etterspør – men som dessverre faller under kategorien mindre pen.

TV-teamet sminket en skuespiller til å bli en penest mulig utgave av seg selv, og deretter en styggest mulig utgave av seg selv (ved hjelp av spesialeffekter for å ikke bli gjenkjent). Først sendte de ut omtrent identiske CVer til 20 forskjellige bedrifter, hvor eneste forskjell på CV var navn og bilde. Den «stygge» versjonen av jenta, fikk kun 3 positive tilbakemeldinger. Den «pene» fikk 12. Deretter dro hun på jobbintervju hos en av de utvalgte bedriftene. Den «pene» versjonen av jenta fikk et 45 minutters intervju og ble ønsket til 2. gangsintervju. Den «stygge» versjonen fikk tafatte spørsmål fra en uengasjert leder og intervjuet var over etter knappe 10 minutter. Til slutt endret TV-teamet CVen slik at den «stygge» versjonen av jenta hadde en utrolig imponerende CV, mens den «pene» versjonen hadde en relativt dårlig en. Likevel var det den dårlige kandidaten som gikk av med seieren.

Det neste steget var å sende ut to menn i samme alder – med lignende arbeidserfaring – til forskjellige butikker for å levere sin CV og høre om de hadde ledige stillinger. Den ene mannen fikk positiv respons hos samtlige, mens den andre ble avvist gang på gang. Han ene høy, slank og kjekk. Mens han andre var overvektig. Sistnevnte endte til slutt opp med å legge seg under kniven for å øke jobbmulighetene. Han fikk til slutt jobb som telefonselger. Telefonselger! Han blir jo ikke sett en gang, og likevel ønsker dem kun å ansette estetisk pene mennesker. Hvorfor? For at medarbeiderne ikke skal føle ubehag av å se på noen de ikke er tiltrukket av? Hva slags tull er det?

Jeg håper virkelig at dokumentarer, avisartikler, og ja – selv blogginnlegg som dette, som avslører slikt idioti, kan bidra til å få en stopp på diskrimineringen og forskjellsbehandlingen som pågår.

Og til deg som leser: I uansett hvilken situasjon, ikke døm noen basert på hvorvidt du synes vedkommende er attraktiv eller ei. Gi dem en sjanse til å vise hvem de er. I beste fall ender du opp med en utrolig dyktig arbeidskollega, en god venn eller kanskje den beste kjæresten du noensinne kunne hatt.

Jeg fikk forresten gave fra min kjæreste igår. Han hadde vært å kjøpt nytt undertøy til meg! Elsker det! (Og nei, jeg vet ikke hva Lx står for, men det er ikke XL. haha)

I tunge dager hvor man er mye alene, og ikke akkurat stolt av hvordan livet står til, så er det vanvittig deilig å ta pauser fra bekymringene og alle tankene. Mange vil nok mene at jeg skyver problemene under teppet ved å reise på helgtur, dra på shopping, dra på restaurantbesøk eller møte venner. Jeg burde jo prioritert tiden min til litt mer fornuftige ting. Ved å si «fornuftige ting» menes det da å søke på «ordentlige» jobber. Som om det bare var å ringe til et av firmaene jeg gjerne ville jobbet for, og si «Hei dere. Jeg har jo sendt dere CV’en min typ 4-5 ganger i løpet av det siste året, og dere ga meg aldri noe tilbakemelding, så hva sier dere til å ansette meg? kan jeg starte på mandag?».

Jeg sitter ikke hjemme å ghost-skriver artikler for småpenger fordi det er det eneste jeg vil oppnå her i livet. Og jeg skriver ikke denne bloggen fordi jeg tror jeg en gang frem i tid kommer til å bli toppblogger og superstjerne av det. Nei. Dette er bare mitt utløp for frustrasjon, glede og alle andre følelser som jeg vil få ut og dele med verden. For å kunne vise at å flytte til utlandet har sine oppturer og nedturer, og at selv om alt kan virke så fint på utsiden (slik som for eksempel på min instagram profil kristine_irene) så sitter det ei sårbar jente der – som er lykkelig over å ha reist på helgtur, ferie, oppdagelsesferd, utflukt, kurs, hva det nå enn måtte være – men som skammer seg over følelsen av å ikke leve opp til samfunnets forventninger av hvem man skal være.

Igår var en sånn dag. En liten pause. Jeg dro på kaffebaren Holybelly i hipster-distriktet Canal St Martin sammen med ei venninne fra Indonesia. Siden jeg har flyttet rundt og gått på språkskoler og jobbet internasjonalt, har jeg rukket å bli kjent med mennesker fra alle verdens kontinenter. Min Indonesiske venninne elsker Skandinavia, og har flere ganger vært i Norge, Sverige og Danmark. Det er utrolig deilig å kunne prate om ting jeg savner fra Norge, for hun vet jo faktisk hva jeg snakker om. Jeg kunne gjerne tenke meg å besøke Indonesia i fremtiden også!

Nå skal jeg pakke og gjøre meg klar til nok en ny pause. Jeg reiser til sommerhuset til familien til kjæresten min, i Criel-sur-Mer i Normandie og blir der til Søndag. Det skal visst regne hele helgen, så det spørs hvor vakkert det blir å sitte på restaurant ved havna mens regnet faller over seilbåtene og brygga mens vinden uler i bakgrunnen. Bare for å sette det på spissen, poetisk vis.

Noen bilder fra gårsdagen da (under)…

Fine leiligheter i Paris (kjempedyre også).

Sykler, scootere og mopeder står parkert over alt i Paris. Absolutt over alt.

Jeg synes det er dritkleint å ta selfies i offentlighet når folk går forbi og ser på. Men jeg gjør det likevel.

Som jeg skrev i mitt aller første innlegg på denne bloggen, så har jeg tidligere bodd i Orlando, Florida i USA og jobbet i Disney World. Nå skal jeg fortelle historien, og dele noen gamle bilder fra min Instagram (enkelte i stygge gamle instagram-filter. Sorry).

28. Januar, 2014, reiste jeg fra Oslo lufthavn, på en lang  tur med flere flybytter, retning Orlando. Jeg hadde nemlig fått jobb i merchandise i Norgespaviljongen i Disneys kulturpark Epcot. Jeg var spent, nervøs, lykkelig, redd og selfølgelig trist over å ha forlatt familie og venner hjemme. Jeg er ikke noe flink med «farvel», så istedenfor noe avskjedsfest eller felles middag med venner, så sa jeg ordentlig farvel til de aller nærmeste og en litt kjip «stikker til usa jeg. blir borte ett år. hade da!» type kjapp farvel til resten, på private meldinger på Facebook og Snapchat (jeg hadde Snapchat den gang da).

Vel fremme i USA, svett og jetlagged sent på kvelden, tok vi (jeg og en annen nordmann som jeg ble kjent med underveis på flyturen) taxi fra flyplassen til adressen som Disney-administrasjonen hadde gitt oss i en av de siste e-mailene før avreise. Vi ankom et boligkompleks som vi ikke visste om kom til å bli der som vi skulle bo, eller om vi skulle bli plassert et annet sted. Både jeg og trønderen som jeg reiste med, fikk en velkomstpakke med ID-kort, informasjon og nøkler til leilighetene våre. Vi skulle ikke bo på samme kompleks, og jenter og gutter bodde dessuten i seperate leiligheter. Alle leilighetskompleksene hadde rykter på seg. Trønderen ble plassert på Vista Way. Dette var visst ghettoen/rølpekomplekset. Jeg ble plassert på Patterson Court. Det dyreste, nyeste og roligste. «Gamlehjemmet» var stempelet. The Commons var komplekset hvor de fleste nordmenn pleide å bo før, og Chatham Square var stemplet som kjipt og kjedelig. Under ser du litt av Patterson Court og bassenget (høyre) og The Commons sitt basseng (venstre). Treningsrom og fellesområde til å slappe av, hadde vi også. Savner virkelig å ha slike ting tilgjengelig til enhver tid!

Det var ikke ALT som var fryd og glede ved å bo på Patterson Court. Vi måtte nemlig dele leilighet sammen med flere andre fremmede mennesker fra forskjellige land og kulturer (siden Epcot består av mer enn bare en Norgespaviljong), og da også dele soverom. Jeg måtte dele soverom med ei tysk jente som i starten var vanvittig hyggelig. Overhyggelig. Og ja, like falsk som en tjue euros Rolex-klokke fra Tyrkia. I starten ville hun være bestevenner og mente at vi hadde så utrolig mye til felles, og etter et par måneder så mente hun plutselig at alt var galt med meg, og jeg måtte ikke tro at jeg var noe, at noen likte meg, at jeg kunne noe…høres det kjent ut? Hun var selve definisjonen på Janteloven selv. De andre som jeg bodde sammen med var heldigvis ikke like ille. I en periode bodde det ei norsk jente i leiligheten, som jeg fortsatt har god kontakt med og liker utrolig godt. Det bodde også ei hyggelig kinesisk jente med oss. Men hun ble behandlet like kjipt som meg, av enkelte i leiligheten.

Ordentlige venner fikk jeg derimot på jobb, via de private Facebook-gruppene for dem som jobbet i Disney, og via felles bekjente. Ei av mine næreste venninner den dag idag, er ei jeg ble kjent med der borte. På jobb ble vi dessuten ekstra sammensveiset av at de aller fleste av oss hadde problemer med romkamerater og trengte å få ut frustrasjonen på et eller annet vis. Vi sto sammen og støttet hverandre. Mot mobbere, mot vandalister, mot tyver, mot ufordragne mennesker. Hvem skulle tro at det fantes så mange slike som søkte seg inn hos Disney World? Heldigvis forsvant verstingene, da Disney har nulltoleranse for slikt tull.

Å jobbe for Disney ga meg gratis adgang til alle parkene. Helt siden jeg var et lite barn, hadde jeg drømt om å besøke Disney World og endelig i 2014, som voksen, fikk jeg dra i parkene hver dag, om jeg ville. Jeg følte meg som en liten unge på Julaften i starten. Det var så utrolig magisk, og alt var så rent og pent og perfekt. Akkurat slik som jeg hadde sett for meg. Søte fristelser i godtebutikkene og kaféene, gaver og suvenirer fra alle Disneys klassikere og av alle figurer, filmmusikk som spilles i parkene for å forsterke atmosfæren, morsomme attraksjoner og kostymekledde smilende ansatte. Fyrverkeriet i Magic Kingdom var virkelig fabelaktig, og fyrverkeriet i Epcot var ikke så verst det heller. Det samme gjelder showet til Hollywood Studios. Det beste av alt er at du kan oppleve det hver eneste kveld!

Jobber du i Norgespaviljongen, kreves det at du går med et kostyme som skal være en immitasjon av norsk bunad. Den er heldigvis ikke ull, slik som bunadene vi har hjemme, og heller ikke like tung, da det ikke henger noe sølvtøy på kostymet. Men varmt var det likevel, i det tropiske klimaet der borte i Florida. Og til tider et upraktisk arbeidsantrekk på grunn av lengden og et belte som ikke alltid satt helt greit. Men gjestene syntes vi var kjempefine, og det var jo i grunnen det viktigste!

Er det noe jeg er virkelig glad for, så er det at jeg sparte opp masse penger før jeg dro til USA. Lønna er ikke all verdens, og det er ikke så billig som man tror, å leve der nede. Mat koster penger, husleia er ikke gratis, og i tillegg er det viktig å sette til sides litt penger til kos, ikke bare til de forutsette utgiftene. Jeg elsker dessuten å reise, så for meg var det et must å ha et stort budsjett til å dra ut av Orlando og utforske andre byer, og andre stater enn Florida.

Transport til og fra de forskjellige Disney parkene var gratis, adgang til parkene var som sagt gratis, og i tillegg ble vi belønnet med pizza og kaker iblant på jobb, for å lage god stemning og godt arbeidsmiljø. Men for all del, spar opp så mye du kan på forhånd, hvis du ønsker å jobbe i Disney!

En annen ting som er greit å vite er at Disney parkene ligger et stykke unna sentrum av Orlando. Disney bruker et eget selskap innenfor parkene og nærområdet sitt, for de ansatte. Utenfor Disney-grensene finner du et helt annet Orlando, hvor offentlig transport er håpløst og det kan være farlig å vandre rundt på kveldstid. Ønsker du å dra dit, eller besøke byer som Tampa eller Jacksonville, så må du ha bil.

Da har jeg egentlig nevnt ganske mye av hvordan det er å jobbe i Disney, praktisk informasjon og litt av hvordan jeg opplevde det. Opplevelsen din blir slik du lager det til selv. Noen reiser dit for å feste (det er fester og private arrangementer der omtrent hver eneste dag), noen reiser dit for å ha Disney på CVen og jobbe seg opp i selskapet, mens andre reiser dit for å oppleve et nytt sted, ny kultur og møte nye mennesker. Og der, der har du meg.

Idag mottok jeg en epost som jeg burde blitt overlykkelig over å ha fått, men grunnet omstendighetene blir jeg mer lei meg og forvirret enn noe annet.

Som jeg allerede har nevnt, har jeg allerede en jobb. Jeg jobber hjemmefra med å ghost-skrive for en nettside. Dette er en jobb som jeg trives veldig godt med, men det kan til tider bli ganske ensomt. Jobben jeg har blitt tilbudt er en jobb i Stavanger for sommersesongen. De tilbyr utrolig bra lønn, det virker som en spennende erfaring og arbeidsspråket er Fransk. Da får jeg øvd på språkkunnskapene mine, og det er jo et kjempepluss!

MEN…ja, det er alltid et men. Jeg har jo kjæreste her i Paris. Han er bundet her med en fulltidsjobb som ingeniør. Vi bor sammen. Vi har aldri vært fra hverandre lengre enn 1 uke maximum. Han var knust da jeg søkte på denne stillingen, og han kommer til å bli enda mer knust hvis jeg drar. Da blir han her alene, i flere måneder, med mine ting og alle våre felles ting som minner ham om meg.

Er det urettferdig gjort av meg å dra? Burde jeg bli her, til tross for at jeg da mister en mulighet som ser flott ut på CVen i tillegg til en lønn som hadde vært fin å putte på sparekonto? Hva gjør jeg? Stavanger eller Paris?