Å reise tilbake var en bittersøt affære. Det hjalp ikke akkurat at Frankrike ønsker meg velkommen med å klistre tyggis fra gulvet på flyet, ut over halve Marc Jacobs-veska mi. Og deretter tyggis fra setebeltet, på t-skjorta mi. Hvis du som satt på 19D på SAS flyet som landet i Oslo rundt 17:00 leser dette; du er en jævla ekkel gris. En jævel er også hun franske kjerringa som satt ved siden av meg på flyet, i MITT sete, og nektet å flytte seg. Jeg bestilte vindusplass og hun tok den. Connasse, er hun. Det betyr kvinnelig idiot på fransk.

Motivasjonen var ikke akkurat på plass, og jeg hadde egentlig bare lyst å bli igjen i Norge. Da jeg ankom flyplassen og sjekket e-posten min, fikk jeg derimot to hyggelige overraskelser. Den ene var fra en nettportal som for noen dager siden intervjuet meg på nett, etter å ha vist åpenbar interesse for mine reiseopplevelser – som er det gjengående temaet på min Instagram-konto, hvor antallet følgere stadig stiger. De ga beskjed om at intervjuet vil bli publisert snarlig, og jeg gleder meg veldig til å se resultatet og legge ut link til det her på bloggen. Den andre e-posten var fra et firma som ønsker at jeg skal jobbe som privatlærer i norsk for en franskmann som skal flytte til Norge. Det er snakk om 20 timer totalt, i løpet av sommeren. Dette passer meg egentlig ganske greit, og det gir meg fortsatt friheten til å reise og jobbe med mine andre private prosjekter.

Jeg har forresten kjøpt meg et nytt speilrefleks-kamera, som skal tas i bruk allerede neste helg, kanskje til og med denne helgen i Paris. Neste helg reiser nemlig jeg og kjæresten på biltur til Lille og Dunkerque i Nord-Frankrike, og til Brugge i Belgia. Jeg skal forsøke å lage noen små videosnutter også, for å variere blogginnholdet litt. Å reise er den ultimate lykke for meg, og jeg dokumenterer gjerne hvert steg av reisene mine, både i form av tekst og bilder. Vi har jo alle en hobby som vi elsker, og dette er min.

En litt kjipere nyhet var fra kjæresten min som fortalte meg at han vil bli nødt for å jobbe enda flere timer pr uke, og da blir jeg alene over enda lengre tid enn jeg allerede hadde sett for meg at jeg kom til å bli i sommer. Så jeg håper virkelig at en kombinasjon av privatlærer-jobb, blogging og fotografi, øvrig skribentarbeid og noen kortere reiser vil være nok til å få meg til å føle meg mindre ensom og alene.

For å ende opp som den dama som bor i et fremmed land og tilbringer mesteparten av sin tid alene mens mannen er på jobb og omtrent aldri har tid til noe som helst, var ikke akkurat de fremtidsutsiktene jeg hadde da jeg først flyttet til Paris. Jeg hadde aldri planer om å bli her permanent i utgangspunktet. Og jeg føler det snart er på tide å gå videre i livet. Og det gjør ufattelig vondt å si det som jeg er i ferd med å si nå. Tyggis og drittsekker har for øvrig ingenting med denne tanken å gjøre.

Tanken på at jeg føler jeg er i ferd med å miste min identitet, hvis jeg ikke tar grep snart. Tanken på at jeg virkelig ønsker, og TRENGER en forandring.

Jeg elsker kjæresten min. Men jeg elsker ikke hvordan jeg føler meg for tiden. Vi får se hvordan sommeren går. En siste sjanse til å prøve å elske Paris igjen. For kjærlighetens skyld.

(tok bildene under før jeg forlot hjembyen) På gjensyn, Stavanger. Vi snakkes om to måneder!

Er det egentlig bedre å være sammen med noen som er prikklik en selv, eller er det bedre å være sammen med sin strake motsetning? Og er det bedre å være sammen med noen fra sin egen kultur som man tross alt kjenner godt, eller noen fra en vidt fremmed kultur som kan lære deg noe helt nytt og spennende?

Tidligere gikk jeg alltid etter gutter som var like meg selv. Samme interesser, musikksmak, lignende klesstil, livsstil, humor – you name it. Men likevel fungerte aldri disse forholdene i lengden. Det endte stadig opp med krangler, misforståelser, jeg ble lei, han ble lei, og så var det over og ut. Jeg hadde en gang en kjæreste som var så lik meg at det var katastrofalt, og vi fikk frem det verste i hverandre. Forholdet var lidenskapelig og omtrent som en feel-good film når det gikk bra. Men når det gikk dårlig, var det som en musikkvideo av Lana Del Rey. Trist, tragisk, ensomt, jeg ville ut – men klarte ikke. Og da jeg klarte det – ville jeg tilbake.

I over ett år, har jeg nå vært i mitt første forhold med en person som er GANSKE ulik meg selv. Vi har forskjellige interesser – med unntak av de to jeg anser som aller viktigste (mat og reise), vi har delvis samme musikksmak (men jeg liker jo all musikk, så det skal ikke så mye til), vi har absolutt ikke samme klesstil, og hvertfall ikke livsstil eller kultur. Han har ingeniørutdanning, flink med realfag (logikk), ryddig og organisert, bretter og stryker klærne som om han skulle vært i militæret. Jeg har reiselivsutdanning fra videregående, elendig med realfag og er definitivt en dagdrømmer, uorganisert og til dels kaotisk, spesielt med å brette og stryke klær.

Vi småkrangler ofte, men har enda ikke hatt noen forferdelige store krangler. Vi krangler stort sett om enten kulturelle (Norge vs Frankrike) forskjeller og misforståelser deretter, eller irritasjon fra hans side i forhold til orden og struktur i leiligheten, og da irritasjon fra min side fordi jeg føler han kritiserer unødig og oppfører seg hysterisk. Jeg rydder tross alt hver dag – men jeg gjør det «på feil måte» i forhold til hvordan han er vandt til å ha det.

Likevel blir han like trist og ensom hver gang jeg reiser hjem til Norge til mamma og lar ham være alene i leiligheten i en ukes tid. Han mener at han trenger kaoset mitt i leiligheten for å føle seg mer «levende». Han trenger all støy og tøys som følger med å ha meg som samboer og kjæreste. Han mener jeg har lært ham å se verden på en annen måte. Han legger merke til de små detaljene, og lærer at det finnes magi selv i de små rare tingene i hverdagen. Som sett fra et barns perspektiv.  Mens jeg, jeg føler at han roer meg ned, beskytter meg og passer på at jeg ikke tar ukloke valg.

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på hvorvidt det er «like barn leker best» eller «motsetninger tiltrekker» som er den beste formelen for et vellykket forhold. Jeg tror alt avhenger av hvilke likheter og hvilke ulikheter man er villig til å leve med, og hvilke egenskaper en partner har som inspirerer deg til å bli et bedre menneske.

Er det noe jeg liker, så er det menn som virkelig vet å verdsette kjæresten sin. Og det er vel derfor jeg er like forelsket i kjæresten min nå, som da vi møttes for over ett år siden. Han får meg til å føle meg som verdens heldigste – og mest lykkelige – kvinne.

Fra Lørdag til Søndag overnattet vi på Chateau de Montvillargenne i distriktet Picardie i Frankrike. Det er et 4-stjernes hotell og slott, med en moderne gastronomisk restaurant, innendørs svømmebasseng og spa, og en tennisbane som hadde vært gøy å teste ut (selv om jeg er elendig i å spille tennis) om vi hadde hatt mer tid.

Rommet var stort og moderne, og søte kjæresten min hadde sagt ifra til hotellet at de skulle legge en boks med sjokolade til meg på sengen. Det var dette som var den lille overraskelsen han hadde planlagt for denne gang. Det betyr så utrolig mye mer for meg enn du kanskje tror, fordi det var nettopp ved å sende meg en eske med sjokolade i posten hjemme hos foreldrene mine, sammen med et kosedyr og et utrolig fint kort, at han vant hjertet mitt, for over ett år siden.

Og det var dette vi dro for å feire: vår ett-års dag!

Akkurat som helgen før, var vi igjen kjappe med å skifte til badetøy og løpe ned til bassenget. Dessverre ble jeg stående i en evighet å vente på at kjæresten skulle komme seg ut av herregarderoben. Jeg ble særdeles utålmodig og skjønte ikke hva i alle dager som kunne ta så sinnsykt lang tid. Joda, han hadde altså låst nøkkelkortet og reservasjonsdokumentet til spa-behandlingen (som var en time senere) inne i et skap med kodelås, og klarte ikke å få opp døra igjen. Krise!

Siden jeg ikke er mann, var det selfølgelig han som måtte stå der inne å vente, mens jeg måtte løpe ut til resepsjonen – i ført badekåpe og tøfler – og spørre på min fantastisk ukorrekte fransk, etter hjelp i herregarderoben. Jeg tror jeg sa noe som «unnskyld, jeg trenger hjelp. Kjæresten min er i garderoben. Skapet er låst. Det funker ikke» og ble i tillegg delvis overdøvet av høy orkester-musikk fra et pensjonist-ball, som foregikk i ballsalen like ovenfor resepsjonen. Men jeg ble forstått, og skapet ble åpnet.

Etter 45 minutter i bassenget, dro vi til spa-avdelingen. Den var liten og anonym, men musikken og dempet belysning skapte likevel riktig stemning. Vi hadde bestilt par-massasje med oljer, og det var visstnok første gang kjæresten min skulle få spabehandling. Jeg ble ganske overrasket egentlig. Selv hadde jeg en periode hvor jeg dro på spa én gang i måneden, i nesten to år. Men par-massasje det er virkelig en helt annen opplevelse. Det er utrolig mye mer koselig å gjøre slikt sammen med noen – selv om man ikke sier et eneste ord til hverandre under selve behandlingen. Bare det å føle den andre personens nærvær er utrolig fint.

Brått var det plutselig kveld og tid for cocktails i baren, mens vi ventet på at det skulle bli tid for middag i hotellets restaurant.

Champagnecocktails (drinken til høyre) er svindyrt i forhold til andre drinker, men fy søren så godt. Og i spesielle anledninger er det lov å unne seg noe ekstra!

Restauranten var av den moderne gastronomiske sorten, hvor både mises en bouche og forrett var forkledd som noe helt annet enn det som ble servert. Jeg liker slike konsepter. Kjæresten min bestilte noe som jeg aldri hadde smakt før, men som franskmenn er kjent verden over, for å spise: froskelår (bildet under – sammen med masse grønnsaker). Jeg måtte jo selfølgelig smake. Det smakte faktisk godt. Som kylling. Akkurat som alligator, da jeg smakte det i USA.

Fire retter og en delt flaske vin senere, dro vi opp på rommet for å legge oss. Da vi skulle låse oss inn, hørte vi naboene ha høylytt sex. Jeg er barnslig og holdt på å le meg ihjel, mens kjæresten min oppførte seg som en fjorten år gammel gutt og sto å lyttet. Hotellets gjester bestod stort sett av kjærestepar og ektepar som var der for å ha en romantisk tid sammen, så da er det jo en selfølge at det foregår voksen-romantikk bak lukkede dører.

Søndag sjekket vi ut av drømmetilværelsen for å returnere tilbake til virkeligheten, som ikke er så ille den heller. Da var det ikke lenger spa, basseng og gourmet-retter, men chille på terrassen (fordi det ble 21 grader og sol!) med lemonade, og pizzakveld med Youtube-videoer på skjermen, hos noen venner av kjæresten.

Jeg lurer virkelig på hva gjengen bak meg driver å ser på, på mobilen til han ene der…

Maten, fra øverst til venstre: Det så ut som kaker og sjokolade, men det var det ikke. Derimot var det foie gras, gjeitost med nøtter og toast med grønnsaker. Øverst til høyre, så ut som tomater, men det var det ikke. Andelever i gelé av hibiscus. Hovedretten (nederst til venstre) var biff, poteter, brød med stekt løk og kryddersmør, grønnsaker og rødvinssaus. Desserten (nederst til høyre) var Paris-Brest revisité, av speculoos kjeks med krem – også av speculoos (kjeks som smaker som Gjende-kjeks), mandariner og mørk sjokolade.