Endelig Mai. Endelig vår. Samtidig vil det si at det kun er tre uker til bursdagen min, noe jeg egentlig ikke gleder meg til – med unntak av det faktum at jeg skal reise til en ukjent destinasjon, som jo er veldig gledelig. Ukjent fordi kjæresten min har reservert tur til et sted men vil ikke si hvor det er, eller hvordan vi kommer oss dit. Jeg gleder meg veldig, samme hvor det er. Jeg elsker jo å reise, og jeg stoler på at han tar meg med til et spennende sted.

Ellers gleder jeg meg fint lite til å bli enda eldre. Jeg er allerede nesten for gammel til å slippe unna med ting som jeg lett slapp unna med da jeg var yngre. Slik som det at livet mitt fortsatt ikke er på plass. Jeg mangler fortsatt interessen for et typisk A4-liv med 9-16 kontorjobb, hus og barn. Bare tanken på å få barn NÅ gjør meg uvel. Og jeg har absolutt ingen planer om å kjøpe bolig med det aller første. BSU-kontoen min er det lenge siden jeg har fôret og sparepengene mine er satt av til reiser og uforutsette utgifter. Giftemål er jeg kun interessert i fordi jeg liker tanken på et vakkert bryllup, fin kjole og bryllupsreise med svær suite med blomster spredt utover hele senga.

Familien min er skuffet over meg, og bekymrer seg stadig. Deres høyeste ønske virker å være at jeg dumper kjæresten min, flytter tilbake til Stavanger, får meg denne 9-16 kontorjobben og en NORSK kjæreste, gifter meg, og kjøper bolig med denne Nordmannen – som forresten skal være genetisk pen, ha god økonomi og være fornuftig med penger. Gjerne en del år eldre enn meg også. Men uten «baggasje» (barn og/eller slitsom eks).

Jeg har allerede sett for meg dette alternative livet, og sett for meg hvordan det ville utspilt seg. Jeg har jo dessverre ikke en matchende personlighet til denne fantasien av et liv som familien min ønsker for meg. Så resultatet og konsekvensene, ville nok blitt som følgende; Jobben og min kjedelige ektemann som aldri vil reise noe sted, gjør at jeg utvikler depresjoner og hverdagsalkoholisme. Mannen – og livet generelt – er så forutsigbart og kjedelig at jeg søker spenning på dating-applikasjoner og går inn i et forhold med en utenlandsk, spontan, eventyrlysten mann. Ektemannen min aner fred og ingen fare, for han er jo så oppslukt i jobben sin, og tror at jeg drar ut for å treffe venninner til enhver tid. Han vil jo aldri bli med ut å spise på restaurant eller ta noen glass vin ute uansett, siden han føler det er som å kaste penger ut vinduet. Det er viktig å spare penger, må man vite. Han vet ikke hva han sparer til, men han gjør det nå likevel. Til slutt er det han som vil ta ut skilsmisse, fordi han vil ha barn og det vil ikke jeg. Ikke med ham. Vi skilles, og det er jeg som flytter ut av huset. Nyskilt, flytter jeg inn i en knøttliten leilighet før jeg flytter til utlandet eller drar på backpacking for å se verden.

Konklusjonen er at jeg ville nok endt opp akkurat der hvor jeg er nå – hvis jeg er heldig. Uansett skulle man tro det viktigste var at jeg er sammen med en mann jeg elsker, fremfor en mann som foreldrene mine synes det er fornuftig at jeg velger. På samme måte som at jeg skulle ønske foreldrene mine ville støttet meg og de valgene jeg tar i forhold til jobb og karriere, fremfor å presse meg til å gjøre noe jeg ikke vil.

Skjønne Mai måned. Det er ikke din feil.

Å flytte fra hjemlandet mitt flere ganger, har gjort meg til en sterkere og mer uavhengig person. Og jeg har aldri vært redd for å ta nye utfordringer, prøve og feile, og la nysgjerrigheten min ta avgjørelser i forhold til karrierevalg og privat. Samtidig har det lært meg å akseptere at det faktisk er BRA å være annerledes, både i hvordan jeg kler meg, oppfører meg og hva jeg interesserer meg for. Jeg har aldri følt meg «typisk norsk», men så er jeg jo bare halvt norsk også. Og mamma har alltid vært glad i å sette farge på ting. Bokstavelig talt.

Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg til tider stygge kommentarer fordi mamma er polsk. Jeg fikk også kommentarer fordi jeg ikke fulgte moten, men heller gikk mine egne veier i hvordan jeg ville gå kledd og hvordan jeg ville se ut på håret. Som 18-åring flyttet jeg til England, og der var det mange som var som meg. Mennesker som likte å skille seg ut og ikke kunne brydd seg mindre om hva andre mente om dem. Det var en utrolig forfriskende erfaring, og jeg hadde sikkert blitt værende i England 1-2 år lengre enn jeg ble, hadde det ikke vært for at jeg begynte å gå tom for penger og ikke klarte å få en stabil inntekt der borte. Jeg fikk uansett studert business engelsk på språkskole i Oxford og gikk på bartenderkurs i Birmingham!

Jeg flyttet hjem til Norge etter to år i England. Å være i Stavanger ble for kjedelig for meg, så jeg dro heller til Oslo. Norges eneste by hvor jeg følte at det var greit å være eksentrisk. Jeg visste ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt eller hvilke karrierevalg som kunne være riktig for meg, og følte at det beste var like greit å prøve alle mulige forskjellige retninger før jeg eventuelt ville finne ut hvilken retning livet mitt var ment til å ta.

Art Complexion Makeup Skole ble første prøveprosjekt i rekka. Jeg trodde jeg hadde et ønske om å bli makeup artist, og jeg trodde virkelig at jeg kunne hatt et talent for det – hvis jeg bare ga det en sjanse. Talent hadde jeg ei, og svært få i klassen ønsket å samarbeide med meg, siden jeg på den tiden hadde sær stil, fargerikt hår, totalt intet-eksisterende øyenbryn. Å sminke meg til å se bra ut, ville jo bli en utfordring kun de virkelig profesjonelle ville kunne mestre.

Jeg ble værende i Oslo en stund, før jeg bestemte meg for å dra tilbake til Stavanger igjen for å gi byen min en ny sjanse. Det fungerte relativt dårlig, og jeg flyttet like greit til Bergen. I Bergen gikk jeg på skole for å bli kontor-og administrasjonsarbeider, fullførte kurset, og testet deretter livet som barnehageassistent. Bergen ble for vått og kjedelig etter en stund, så jeg dro tilbake til Oslo.

Tilbake i hovedstaden, men ikke lengre hybelboer i et hasjdealing-kvartal i sentrum eller kollektiv-boer i byens hipster-utopia Grünerløkka. Denne gang var det Oslos beste vestkant som ble mitt nye hjem, og starten på nye prøveprosjekter. Jeg jobbet som barnehageassistent en stund der også, før jeg skiftet retning totalt, og begynte å engasjere meg politisk, samtidig som jeg begynte å studere Reiseliv. Jeg fikk meg etter hvert kontorjobb og deretter jobb som konsulent i staten. Nå var jeg voksen. Etter en stund følte jeg meg litt FOR voksen og ville egentlig bare rømme tilbake til barndommen sammen med Peter Pan, og være barn for alltid. Så jeg flyttet til USA og begynte å jobbe i Disney World.

Etter 1 år i USA, var det på tide å dra tilbake til Europa. Jeg hadde ikke lyst til å bli boende i Stavanger, og var sulten på helt nye utfordringer, så jeg dro til Praha, Tsjekkia for å ta et TEFL-kurs (Lære bort engelsk som fremmedspråk). I stedet for å jobbe som lærer, dro jeg heller til Paris og ble elev på franskkurs.

Og resten av historien vet dere, om dere leser eldre innlegg. Jeg prøver fortsatt å «finne meg selv», og vurderer nesten å ta en Eat, Pray, Love – utflukt for å se om det er DET som skal til for å lede meg på riktig vei. Uansett, jeg angrer ikke ett sekund på at CVen min er like fargerik som tatoveringene mine. Ei heller angrer jeg på at jeg ikke tok den akademiske veien, eller ble værende i en tidligere jobb for å jobbe meg oppover. Alle mine tidligere erfaringer har jo tross alt bidratt til å forme meg til den jeg er i dag; en litt mer moden, fortsatt fargerik sjel som har mange fine historier å fortelle deg, og som gjerne takker ja til enhver ny og spennende utfordring.

Hva skal jeg gjøre? Jeg overtenker, jeg stresser som bare pokker og jeg bekymrer meg. Hvorfor? Fordi jeg vet at på Onsdag drar jeg til Stavanger for en uke, for å besøke foreldrene mine. Jeg er utrolig glad i dem, men samtidig er det enkelte scenarier som jeg VET kommer til å utspille seg når jeg kommer hjem, og disse kunne jeg gjerne vært foruten. Som for eksempel det evige maset om jobb, fremtid og nå – giftemål. Jeg og kjæresten min har vært sammen i litt over ett år, så ekteskap er ikke akkurat i kortene med det aller første. Og fremtiden min, vel, den er det opp til meg å finne ut av. Jeg forstår at foreldrene mine bare ønsker meg det aller beste, men skremselpropaganda og kjefting bidrar ikke til annet enn å skyve meg lengre og lengre unna dem. Jeg unngår bevisst mennesker som skaper dårlig stemning og får meg til å føle meg uvel, og foreldrene mine har blitt unntaket av den regelen nettopp fordi de er foreldrene mine.

Som nevnt i forrige innlegg så føler jeg at livet mitt står stille akkurat nå. Jeg føler jeg venter på et eller annet tegn, eller kanskje et mirakel? Eller er jeg bare såpass rådvill at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, og har havnet i en slags «late twenties»-krise hvor jeg prøver å ignorere at jeg må «vokse opp» og bli «kjedelig» og slutte å leve? Eller er jeg bare en person som lider av wanderlust-syndrom og ikke ønsker å leve en livsstil hvor jeg blir lenket fast? Jeg holder en knapp på en kombinasjon av førstnevnte og sistnevnte. Jeg tror det er mange reiseglade mennesker (da snakker jeg ikke om folk som tar seg en tur på hytta i ny og ne, og den årlige turen til Gran Canaria) som føler at familie og kanskje enkelte venner, ikke forstår hva de driver med, og hva de egentlig har tenkt å gjøre i fremtiden.

Vel, kjære familie og venner som ikke forstår; jeg lever et liv basert på å være lykkelig. Et liv basert på friheten til å leve slik som jeg selv ønsker. Jeg har prøvd å leve den livsstilen som var forventet av meg, med 9-16 jobb og sparing til bolig og med fornuftige hobbyer. Det gjorde meg faktisk deprimert. Jeg klarte ikke lenger å se lyspunkt i selv de små øyeblikkene, og det eneste jeg hadde å glede meg over, var å dra på byen hver helg og drikke såpass mye at jeg ikke husket at jeg var lei meg. Og hver Søndag var jeg fyllesyk og enda mer trist, og gråt omtrent hele dagen lang. Det er utrolig flaut å snakke om det nå, og jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i den jenta jeg den gang var, men dette er min realitet. Kanskje synes du jeg er tragisk, latterlig, overdramatiserende, umoden, bortskjemt, kall meg hva du vil – tro meg – jeg har hørt alt før.

Men en ting må du vite. Vi er alle forskjellige, vi vokser i forskjellig tempo og i forskjellige retninger. Noen velger å ta den trygge veien i livet, mens andre velger det ukjente. Noen elsker det fargerike, andre foretrekker sort/hvitt. Kanskje tok du den trygge veien, kanskje ser du livet gjennom sort/hvitt filter. Men husk at verden også har plass til eventyrlystne fargeklatter.

(bildene under er fra Marseille, Sør-Frankrike, i September)