Siste etappe av bilturen vår gikk til Lille, en av Frankrikes storbyer. Under oppholdet følte jeg at jeg egentlig ble litt småforelska i denne byen, men det blir jeg jo nesten over alt hvor jeg reiser. Jeg var jo tross alt dødsforelska i Paris også, før jeg flyttet hit. Og siden været var helt nydelig i Lille mens vi var der, så var det vel kanskje ikke så rart at jeg ble ekstra sjarmert? Jeg fikk nemlig følelsen av å være på sommerferie, på et helt nytt sted hvor alt var annerledes. Kanskje fordi befolkningen i nord er såpass annerledes fra folk i Paris? Mindre stress og mas, mindre forurensing og bråk, færre irritasjonsmomenter.

Det var deilig å bare være der. Eksistere der. Besøke kaffebarene (blandt annet en kjede som var å finne over alt i Lille, som heter Notting Hill Coffee), gå tur i parkene, titte i hyllene fulle av bøker og blader på bruktmarkedet, nyte sola og se på alle menneskene som nøt et par øl og god mat under parasollene.

I Lille møtte vi også et vennepar av kjæresten min. Vi besøkte leiligheten deres og dro til en koselig liten cocktailbar i gamlebyen og skålte med noen drinker, før jeg og kjæresten min dro videre til en restaurant som spesialiserer seg på en av Nord-Frankrikes lokale tradisjonelle retter “Le Welsh”, som enkelt og greit består av brød marinert i øl, med skinke og sennep og gratineres med én hel, komplett ost. Retten serveres med pommes frites ved siden. Ikke akkurat slankemat nei, men godt var det!

Etter å ha spist en hel ost og alt som ble servert sammen med den, dro vi tilbake til hotellet. Jeg hadde i løpet av dagen pådratt meg skikkelig utslett mellom lårene, som jeg noen ganger får når jeg går med kjole og blir varm, klam og svett utover dagen. Jeg hadde samme dag lest på internett at det var ei eller annen kjendisdame (husker ikke hvem) som visstnok pleide å smøre seg med deodorant mellom beina for å unngå nettopp det utslettet og gnissingen, og dum som jeg var tenkte jeg at dette måtte jeg prøve. Det hørtes jo ut som tidenes mest geniale idé!

Jeg endte opp med kjipe konsekvenser, som at innsiden av begge lårene hovnet opp til dobbelt størrelse, i tillegg til at det gjorde ekstremt vondt. Så kjære du som leser; ikke tro på alt du leser på internett. Selv når kildene virker troverdige, vær skeptisk. Det var ikke jeg. Og det er ikke første gang jeg går fem på heller. Husker jeg bleket tennene med bakepulver en gang for noen år siden, og fikk masse kjeft av tannlegen min, da hun måtte fylle porselen i en av tennene mine som hadde blitt syreskadet tverrs gjennom. Takket være det påfunnet der, har jeg den dag i dag mindre tannkjøtt enn jeg burde hatt.

Etter deodorant-påfunnet, oppholdt jeg meg kanskje en times tid i suiten, hvor jeg satt å syntes synd på meg selv og de hovne lårene mine. Kjæresten min dro meg til slutt ned til hotellets cocktailbar for å spandere en liten trøste-drink, som absolutt ikke var liten i det hele tatt. Vi drakk hver vår enorme cocktail (som dessuten kostet hele 18 euro pr stk) og lyttet til pianisten som spilte fine pianoversjoner av låtene som går på radioen. Jeg elsker pianomusikk, og elsket det kanskje litt for mye etter hvert som jeg drakk. Stakkars alle de andre i baren, som måtte høre på meg synge falskt og prate høylytt om hvor flink “pianomannen” var og hvor mye den og den låta betyr for meg. Huff.

Dagen etter ble det sen hotellfrokost, en liten gåtur i sentrum, mer kaffe og til slutt på tide å dra hjem. Eller, hjem dro vi ikke. Vi tok en svipptur til foreldrene til kjæresten min for å grille i hagen, før vi sent på kvelden dro hjem for å legge oss.

Nå blogger jeg fra en kaffebar i Paris, fordi jeg har fullført min første arbeidsdag som privatlærer i norsk for en nybegynner. Eleven min er ei fransk dame, og jeg lærer bort norsk – på fransk. Utrolig merkelig, men gøy!

Jeg kjenner jeg blir sint. Provosert. Og temmelig oppgitt. Det bagatelliseres og normaliseres, og vi har rett og slett blitt så vandt til det at vi bryr oss ikke lenger. Eller gjør vi? Har vi ikke lenger moraler? Og tenker vi ikke lenger over konsekvensene som følger? Eller synes vi det er helt greit fordi media gjør det, bloggerne gjør det, politikerne gjør det, selgere gjør det, og til slutt er det du og jeg, vennene våre, familiene våre og kjærestene våre som gjør det.

Jeg snakker først og fremst om det å lyve. Og om det som er like ille som løgnen i seg selv; dobbeltmoral.

Noen som står meg veldig nær (jeg vil ikke si konkret relasjon da jeg ikke vil henge ut vedkommende) har en tendens til å leve etter slike holdninger. Jeg blir kritisert for å velge å leve et liv basert på ærlighet fremfor å være kynisk og utspekulert for å komme meg dit jeg vil i livet. Vedkommende mener at «alle» tross alt lyver på både CV, jobbintervjuer, sosiale medier, på vennebesøk, og ja – i enhver situasjon hvor det føles greit å pynte på sannheten for å bli bedre likt eller for å øke sjansene sine. Men hvis alle lyver, hvorfor regner vi det fortsatt da som skandaler når folk først blir fersket i å lyve?

I 2013 jobbet jeg på statlig kontor i Oslo, hvor ledelsen nylig hadde blitt byttet ut grunnet en stor skandale med nettopp CV-juks. Konsekvensen for denne lederen ble fengelstraff. Jeg har også vært engasjert i ungdomspolitikk tidligere. Og er det et sted man må være forsiktig med dobbeltmoralisering, så er det innad i politikken! Alle vet jo at politikere følger samme strategi som selgere. De selger seg selv og sitt parti ved å fortelle folket det de tror folket ønsker å høre. De selger idéen om å forbedre landet, akkurat som selgerne på TV-shop selger treningsapparater og kjøkkenutstyr som skal gjøre livet ditt enklere og mer lykkelig. Når politikere blir fersket i å gjøre noe som strider mot hva partiet står for, så sørger media for at de får konsekvenser i form av skandale-oppslag og sinte e-poster/brev/telefoner. Akkurat som at TV-shop selgerne får sinte kunder – og i verste fall forbrukerombudet – på nakken om de driver med villedende markedsføring og lager reklamefilmer som selger en drøm, mens produktet selv er en vits.

Jeg har tidligere hatt jobber hvor jeg vet meget godt at jeg kunne ha gjort en bedre jobb og blitt bedre likt av ledelsen om jeg faktisk løy. Jeg har også vært i ukomfortable situasjoner med enkelte familiemedlemmer som har nesa litt for høyt i sky, hvor jeg gjerne kunne ha fortalt noe langt flottere og mer imponerende om min hverdag når de spør hva jeg driver med om dagen. Men det orker jeg rett og slett ikke. Jeg vil heller være familiens sorte får enn å bli elsket for noe jeg absolutt ikke er, hvis det er det som blir utfallet av å «bare» være seg selv.

Vi er alle enige om at vi likte toppbloggere bedre før. Når de kun var vanlige mennesker som postet innlegg om sin hverdag og sine meninger, omtrent helt ærlig og definitivt naturlig. Ikke som i dag, hvor bloggere later som at de for eksempel plutselig har begynt å elske å lese interiørblader, når ikke et eneste innlegg omhandler interiør og bolig. Og hvor kropp og ansikt har blitt photoshoppet til det ugjenkjennelige.

Er vi lettlurt eller har det blitt så normalt å lyve om absolutt alt at vi rett og slett gir faen i å bry oss?

Min egne store løgn vel dette. Jeg kjører alle bildene mine gjennom fargefilter på VSCO.